Gå til innhold
Hundesonen.no

En hund som ofte blir dominert


Kitano
 Share

Recommended Posts

Jeg har en snart 14 mnd goldengutt som ofte blir forsøkt dominert av andre hunder av begge kjønn. Dette skjedde svært sjelden under oppveksten men de siste ukene har det blitt mye. Det begynner med at motsatt hund blir helt besatt av å slikke ham i skrittet for deretter å forsøke å jokke på ham.

Jeg mistenker at dette har noe med alderen hans å gjør, men jeg er ikke sikker og det er derfor jeg spør. Han har vokst opp med en lekekamerat av samme kjønn og rase, men nå for tiden er det problematisk å ha dem sammen fordi han eldste (8 år) stadig forsøker å jokke på minsten.

Hunden er ikke aggressiv mot noen kjønn, jokker aldri og løfter ikke en gang foten når han tisser. Han sier heldigvis i fra til hunder som forsøker seg, men en fullvoksen hund av samme størrelse er sterkere og blir ikke veldig skremt av bjeff og glefs.

Dette er selvsagt noe jeg ikke tillater at blir gjort på min hund, men slik det er nå er jeg redd for å slippe ham både med kjente og ukjente, i frykt for at han blir dominert. Jeg måtte senest for fem minutter siden røske løs en bestefargammel cavalier fra jokkepositur.

Er dette aldersbetinget og vil gå over etterhvert, eller er det noe jeg må ta tak i? Hva kan jeg i så fall gjøre? Min gjør ingenting for å bli utsatt for dette og jeg er ganske fremmed for å disiplinere andre hunder/hundeeiere, selv om jeg sier i fra når jeg må. Er grunnen enkelt og greit at han er på vei inn i de voksnes rekker og derfor blir utfordret litt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.

Jeg opplevde dette selv på Amigo da jeg overtok han (han var da 1,5 år )

De fleste hannhunder prøvde å jokke på han og han fant seg i det (men det gjør ikke jeg altså)

Når han var litt over 2,5 år så sluttet dette og han ble litt knurrete mot enkelte hannhunder.

Han oppsøker aldri problemer og nå knurrer han veldig skjeldent. Men han er nok blitt litt usikker og utrygg på seg selv (kanskje alderen det også, han er 3 år nå. )

Jeg vet ikke om dette er noen standard eller hva man skal gjøre.

Kjenner meg ihvertfall veldig igjen i det du beskriver. Amigo ble forsøkt jokke på av alt fra 6 mnd valper til 12 år gamle hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det samme gjør jeg.

Du har en snill og tålmodig hund nå, håper du hjelper han så han slipper å si fra selv. Du sier du er glad for det (og jeg skjønner hva du mener) men om han sier fra mer og mer, og møter på en som da svarer tilbake (uten rett men svare gjør de likevel) så blir det kanskje ikke så hyggelig til slutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pleier å ta det med eierne, men jeg har også "forsvart" hunden min i den forstand at jeg fysisk griper inn. Når det er sagt synes jeg det er utrolig viktig å sette seg i den andres (hundeeier) situasjon; det er ikke nødvendigvis deres feil at hunden deres plutselig jokker på din og da er det ganske drøyt å "slå knallhardt" ned på bikkja. Det er rimelig lett å forutse en jokkesituasjon og ditto enkelt å be eieren ta ansvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pleier å ta det med eierne, men jeg har også "forsvart" hunden min i den forstand at jeg fysisk griper inn. Når det er sagt synes jeg det er utrolig viktig å sette seg i den andres (hundeeier) situasjon; det er ikke nødvendigvis deres feil at hunden deres plutselig jokker på din og da er det ganske drøyt å "slå knallhardt" ned på bikkja. Det er rimelig lett å forutse en jokkesituasjon og ditto enkelt å be eieren ta ansvar.

Men hvis det er så enkelt å forutse, hvorfor hører man folk fortelle om det hele tiden da!? Når eieren ikke klarer å kontrollere hunden sin, så gjør jeg det for eier - min hund skal ikke utsettes for ubehageligheter fordi andre eiere mangler kontroll...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner igjen det du skriver, men fra den andre "siden". Min hanne kan av og til reagere på en viss type unghunder og en del kastrerte hanner. Han blokkerer helt og hiver seg over for å ri. Jeg aner ikke hvorfor han velger ut disse få, men at det er ett eller annet i gjære siden han velger ut disse - det er det liten tvil om. Jeg har aldri latt min hund få lov de gangene det har skjedd, og jeg fjerner han allerede når jeg ser hva han planlegger (han er meget lett å lese).

Jeg tror det er perioder hvor disse unghundene kanskje har mye hormoner på gang i kroppen sin, og som noen andre hunder igjen lukter og dermed kan reagere på. Andre grunner er nok også på et mer mentalt plan, slik som du selv også nevner. Jeg merket godt hvordan mine hunder gjennom årene i unghundstider "provoserte" fram det verste i enkelte hunder, gjerne bare ved å være til. Jeg er opptatt av skjerming, og at unghunden skal få oppleve at den mestrer hundemøter, og dermed slippe å dra med seg ubehagelige møter videre fra unghundstiden. Hunden skal få beholde tryggheten i seg.

Det er mye som skjer oppe i hodene til våre firbeinte, og det er ikke alt vi forstår. Det kan jo være alt fra mobbing til stressreaksjoner hos den hunden som rir. Dominans, bølleatferd og andre ting er også selvskreven som mulige årsaker. Det vi kan gjøre er å hindre at det skjer, og det er jeg som hundeeier opptatt av. Poenget er at alle hunder skal få slippe å oppleve dette, og løsningen er enkel - man fjerner hundene fra hverandre.

Jeg mener også at disse intakte hannhundene i bestemte aldre er noe som er tidsbestemt, for etter en tid kan min hund plutselig få et annet forhold til dem, og aldri prøve å ri på dem. Det har også skjedd at enkelte kastrerte hanner som min hund har reagert voldsomt på (riing), har fått lov å bli skikkelig kjent med, og så har det endt med at de har blitt meget gode lekevenner totalt uten riing. Jeg tror kanskje at lukt eller manglende lukt kan være med å skape ulikt stress.

Jeg synes forresten det er kjedelig å høre om at du opplever hundeeiere som står med fingeren i ræva og ikke fjerner sin hund når den er bajas og rir på andre hunder. De hundeeierne trenger tydeligvis å få et spark bak for å fjerne hunden, og deretter en forklaring i hvorfor de ikke skal la hunden sin gå rundt og være til plage. Det er jo heller ikke den hunden sin feil, at den har en sløv eier. Jeg synes det er veldig fint at du gir beskjed til eieren, slik at denne får en mulighet til å forstå at den selv må ta handling.

Når det kommer til deg og din hund, så synes jeg at du bare skal fortsette med det du allerede gjør, nemlig at du lar hunden din slippe å forholde seg til slike kjedelige situasjoner. Sørg for at hunden din får bygge selvtillit til mest mulig av forskjellige hundemøter, at den opplever sosiale sammenhenger med tillit og trygghet. Det å være med andre hunder skal oppleves som trygt, og at den er med andre hunder hvor språket dens blir lest og akseptert. Jeg tror at det mest sannsynlig er en periode, og jeg håper du husker denne tråden senere og kan gi en tilbakemelding på hvordan dette utvikler seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...