Gå til innhold
Hundesonen.no

Værste og beste


Guest Vicky

Recommended Posts

Hva er det vondeste du har opplevd?

Når Annette døde.. Når vi stod og så på henne, rett før ambulansen kom, når hun var full av blod og vi ikke kunne gjøre noen ting får å hjelpe henne... Tiden etterpå, hver gang vi trodde hun kom til å komme inn døre og hun ikke gjorde det..

Og hva er det beste?

Dagen jeg fikk Serchaj tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?  

Når Annette døde.. Når vi stod og så på henne, rett før ambulansen kom, når hun var full av blod og vi ikke kunne gjøre noen ting får å hjelpe henne... Tiden etterpå, hver gang vi trodde hun kom til å komme inn døre og hun ikke gjorde det..  

Og hva er det beste?  

Dagen jeg fikk Serchaj tilbake.

Godt å høre du har det bedre nå :) Du er en flott jente!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?

Og hva er det beste?

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Det verste:

Hmm.. Mange svik og skuffelser som har føltes utrolig tunge der og da, men det som sitter hardest i en enda (kanskje også fordi det er ferskest) er å når bestemoren min døde på pappas 50 års dag 18. september i år.

Hun var en syk en stund og hun var klar helt mot slutten og fikk sagt hadet til alle og har til og med skrevet avskjedsbrev til alle barnebarna. Hun er den første jeg virkelig var glad i som har dødd og det var (og er ) utrolig vondt. Forholdet mellom meg og mine besteforeldre fikk et mye nærere forhold fra i sommer av pga andre omstendigheter, og å miste henne og se bestefar i sorg slet meg ned utrolig. Da var det utrolig vanskelig å sitte 3 timer unna og få rapporter på telefon, og måtte reise ned igjen og takle sorgen både dagen etter at hun døde og på kvelden etter begravelsen.

Det beste:

Det høres sikkert utrolig dumt ut, men for meg var helgen 6-7.mai i år en av de beste; Mia debuterte i klasse 3 agility etter mange heftige diskusjoner med venner om jeg burde rykke henne opp eller ikke. De aller fleste mente jeg ikke burde gjøre det, men jeg rykket opp likevel. Mia vant klassen med cert begge dager og du finner ikke stoltere eier og fører enn meg. Vi beviste så mye den helgen både for oss selv og alle som ikke har hatt tro på Mia. Var også utrolig glad den gangen Mia stakk av fra "barnevakten" og jeg fant henne i bilen om morgenen (lang historie), og etter hoppløpet i Melsom med Minnie da jeg følte at vi jobbet optimalt sammen.

Når jeg virkelig er lykkelig trenger jeg nok noen år til for å finne ut av..

Dette ble langt, men terapi på et vis...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?

Orker nesten ikke tenke på det..tårene renner allerede.

Men det er når jeg fikk tlf om Tsunamien, broren og svigerinnen min var der nede da..og vi fikk ikke tak i dem.

Det å vite at de kanskje var døde så langt fra meg er det verste jeg har vært med på.

Dagene før de kom hjem var også jæ***

Og hva er det beste?

Når de kom hjem.

Og når jeg fikk Chicka

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Når jeg er ute i naturen, stille og rolig sammen med Chicka

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste som skjedde meg må ha vært den gangen det var en på skolen min som knakk 3 av ribbeina mine, og gav meg fler andre skader. Og hele oppholdet på den skolen.

Det aller beste: Den dagen Vicky ble født :) og da jeg og Joachim ble to :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste:

Det må være når jeg brant inne i leiligheten vi hadde før, og leiligheten brant nesten helt ned med alle tinga mine og 3 tamrotter. Der satt jeg igjen, røykforgifta og med ingen eiendeler igjen.

Det beste:

Når svigers og Andreas plutselig sa at flyet hadde landet og vi kunne hente Lisa på Gardermoen, en mnd før hun egentlig skulle komme. Det var litt av en overraskelse.. Jeg strigråt og lo om hverandre og hjertet mitt smeltet fullstendig da jeg så Lisa for første gang, en gul liten bylt som har fylt dagene mine siden med latter og sukess.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

den værste: julaften for ett år siden, farmor fikk hjerneslag, og døde 4 dager etterpå på sykehuset :) savner henne fryktelig, siden hun bodde i leiligheten vår, og jeg var inne og besøkte henne vær dag.

den beste:har vel kanskje ikke kommet enda, men hitill var det vel den dagen ask langet på værnes :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmmm,den var ikke så lett,men det værste må vel være:

dagen jeg fikk vite at ei tidligere klassevennine hadde død,og på den samme dagen måtte jeg ta den tunge avgjørelsen om å avlive hunden min..

det beste: da småbrødrene mine ble født,da vi fikk den første hunden vår,da jeg fikk min første egne,og da jeg fikk Ike!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?

Det vondeste er nok når pappan min tok livet av seg. Ikke at jeg husker så mye av det, for jeg var bare 4år... Men jeg har hatt mye vondt pga det etterpå...

Og hva er det beste?

Det beste er nok når vi kjøpte eget hus og jeg følte at vi ble "virkelig sammen" :)

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Jeg kan si at jeg virkelig er lykkelig når jeg segler i god vind og bare kjenner at batteriene mine lades opp!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det værste:

Jeg vet faktisk ikke.. Ikke noen stor enkelthendelse, egentlig. Men det kan ha vært da farfaren min døde, eller den gangen jeg fikk vite at pappa hadde havnet på sykehuset. De sekundene, før jeg fikk vite hvorfor, var helt grusomme. Tror hjertet mitt stoppet.eller da en god venn av familien, og faren til en av mine beste venner, plutselig og uventet tok livet sitt.

Det beste:

Den dagen mamma ringte og spurte om jeg ville være med å hente hunden vår, den dagen ALT gikk bra og jeg og hesten min gjorde det bra på stevne.. Hmm.. De dagene som søstrene og brødrene mine ble født.

Jeg er virkelig lykkelig når jeg er ute, det er litt kaldt, ett par minusgrader, snø og en lykkelig hund som spretter rundt.. også kommer jeg inn, og der venter kjæresten med varmt pledd og kakao.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Verste:

Da bestefar ble plassert på eldresenter, da forstod jeg virkelig hvor ille sykdommen hans var. Da jeg fant bestemor bevisstløs i sengen sin med bare et pledd over seg og masse knust glass rundt, og da hun ble lagt inn på eldresenter. Da farfar døde. Min sykdom.

Beste:

Da jeg fikk lillesøster og bror. Da vi fikk Vesla. Da jeg var i London. Hytteturene da jeg var liten, da jeg var alen med bestemor, bestefar og Lisa på hytta.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Værste jeg har opplevd :

krangling i familien som har ført til spilltelse, ikke bli trudd o.l

banka opp av en gal eks

dagen vi måtte ta dolly... var seriøst en av de værste dagene i livet mitt

Beste :

Dagen jeg fikk Toya

da vi fikk dolly

søsken ( da var jeg liten da :) )

da jeg blei sammen med lars

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Værste: har hatt mange "værste" dager! blant annet den dagen, bestefar avlivde hunden sin, senta. jeg var kjempelei meg, og når vi "leverte" tilbake den forrige hunden vi var fôr værter til eieren. er lei meg den dag i dag, savner han :P

Beste: har hatt en del "beste" dager og, i dag var en kvalifisert dag til det.

hmm den dagen jeg fikk kattepusen min :) og den dagen jeg dro for å hilse på Lucas å valpene, og den dagen mamma sa ja til hund. den dagen jeg flytta hjem til mamma igjen, og den dagen vi dro for å hente Lucas. og alle dagene i etterkant sammen med han Love den dagen jeg fikk vite at jeg fikk stipend allikevel, noe som jeg trudde jeg ikke fikk :)

ble en del gode dager men alle de teller like mye :). gidder ikke å ramse opp de værste egentlig, blir bare trist av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste:

Månedene Balder var syk, og dagen vi avlivet han. Jeg måtte selv bestemme hvilken dag jeg skulle avlive han, og det ble rett etter skolen 6. Juni. Jeg og mamma satt innpå veterinærkontoret, og jeg måtte prøve å slutte å hylgrine - for Balder ble så stresset. Veterinæren kjente på leddene hans og sa at det var best å la han slippe. Hun gikk ut for å hente sprøyten, og jeg visste at jeg ikke kunne være der når hun satte sprøyten. Delvis fordi det ville bli for tungt for meg, og delvis fordi jeg ikke ville at Balder skulle stresse (av at jeg gråt og var nervøs) sin siste tid. Så jeg visste at jeg måtte ta farvel med han akkurat der og da, og når veterinæren kom tilbake med sprøyten ryggen jeg ut av rommet, og jeg visste med en gang jeg holdt på å lukke døren at jeg aldri ville se han igjen (jeg fanget det siste blikket jeg så av han, og husker det ennå så godt). Og de 2 timene jeg satt uti venteværelset, og når mamma kom ut bakdøren sammen med veterinærene og hadde Balder på et trillebor med laken over. Det verste av alt er å innse at jeg aldri får se han igjen, trene han, gi han godbiter og alt vi gjorde i hverdagen...

Huff, dette ble langt...

Det beste:

Jeg hadde i en måned visst at hvis Balder ikke ble frisk, så måtte han avlives. Og han hadde haltet i over en måned, og for hver uke som gikk ble han bare verre og verre (klarte f.eks ikke å komme seg opp trappen). Og for hver dag var det mindre og mindre sjanse for at han ble frisk. Jeg gikk og bar på den jævlige tanken hele tiden, og en dag var jeg ute med Cita og to venninner. Plutselig fikk jeg øye på en stor svart hund nedi veien, og Balder er den eneste newfoudnalndshunden her vi bor! Jeg ropte på han, og han kom galloperende mot meg. Men denne hunden haltet ikke!! Jeg kunne ikke tro det!!! Jeg måtte sjekke flere ganger om det virkelig var Balder, for Balder hadde jo haltet i en hel måned! Jeg har aldri, aldri, aldri vært så lykkelig før, og løp hjem og ropte til foreldrene mine at Balder var blitt frisk og ikke skulle avlives allikevel!!! Men jeg tok utrolig feil, for bare 2 dager seinere begynte han å halte igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste:

Månedene Balder var syk, og dagen vi avlivet han. Jeg måtte selv bestemme hvilken dag jeg skulle avlive han, og det ble rett etter skolen 6. Juni. Jeg og mamma satt innpå veterinærkontoret, og jeg måtte prøve å slutte å hylgrine - for Balder ble så stresset. Veterinæren kjente på leddene hans og sa at det var best å la han slippe. Hun gikk ut for å hente sprøyten, og jeg visste at jeg ikke kunne være der når hun satte sprøyten. Delvis fordi det ville bli for tungt for meg, og delvis fordi jeg ikke ville at Balder skulle stresse (av at jeg gråt og var nervøs) sin siste tid. Så jeg visste at jeg måtte ta farvel med han akkurat der og da, og når veterinæren kom tilbake med sprøyten ryggen jeg ut av rommet, og jeg visste med en gang jeg holdt på å lukke døren at jeg aldri ville se han igjen (jeg fanget det siste blikket jeg så av han, og husker det ennå så godt). Og de 2 timene jeg satt uti venteværelset, og når mamma kom ut bakdøren sammen med veterinærene og hadde Balder på et trillebor med laken over. Det verste av alt er å innse at jeg aldri får se han igjen, trene han, gi han godbiter og alt vi gjorde i hverdagen...

Huff, dette ble langt...

Det beste:

Jeg hadde i en måned visst at hvis Balder ikke ble frisk, så måtte han avlives. Og han hadde haltet i over en måned, og for hver uke som gikk ble han bare verre og verre (klarte f.eks ikke å komme seg opp trappen). Og for hver dag var det mindre og mindre sjanse for at han ble frisk. Jeg gikk og bar på den jævlige tanken hele tiden, og en dag var jeg ute med Cita og to venninner. Plutselig fikk jeg øye på en stor svart hund nedi veien, og Balder er den eneste newfoudnalndshunden her vi bor! Jeg ropte på han, og han kom galloperende mot meg. Men denne hunden haltet ikke!! Jeg kunne ikke tro det!!! Jeg måtte sjekke flere ganger om det virkelig var Balder, for Balder hadde jo haltet i en hel måned! Jeg har aldri, aldri, aldri vært så lykkelig før, og løp hjem og ropte til foreldrene mine at Balder var blitt frisk og ikke skulle avlives allikevel!!! Men jeg tok utrolig feil, for bare 2 dager seinere begynte han å halte igjen.

åå herregud så trist :) *gråte litt* :)

Beste: Den dagen jeg fikk min første hund; Sico :P

Verste: Vet egentlig ikke.. Må være begravelsen til bestefaren min. Jeg var vel 10-11 år eller noe, og skulle lese et dikt for ham i begravelsen. Jeg leste 2 setninger og resten sto jeg bare der å gråt og gråt. Ingen hørte hva jeg sa, men alle så meg gråte :)

Ellers har jeg mine "verste" dager. Kjærlighetssorg, familiekrangling osv. men jeg kan ikke klage over noe fryktelig som har skjedd..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...