Gå til innhold
Hundesonen.no

Værste og beste


Guest Vicky

Recommended Posts

Hva er det vondeste du har opplevd?

Når Annette døde.. Når vi stod og så på henne, rett før ambulansen kom, når hun var full av blod og vi ikke kunne gjøre noen ting får å hjelpe henne... Tiden etterpå, hver gang vi trodde hun kom til å komme inn døre og hun ikke gjorde det..

Og hva er det beste?

Dagen jeg fikk Serchaj tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?  

Når Annette døde.. Når vi stod og så på henne, rett før ambulansen kom, når hun var full av blod og vi ikke kunne gjøre noen ting får å hjelpe henne... Tiden etterpå, hver gang vi trodde hun kom til å komme inn døre og hun ikke gjorde det..  

Og hva er det beste?  

Dagen jeg fikk Serchaj tilbake.

Godt å høre du har det bedre nå :) Du er en flott jente!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?

Og hva er det beste?

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Det verste:

Hmm.. Mange svik og skuffelser som har føltes utrolig tunge der og da, men det som sitter hardest i en enda (kanskje også fordi det er ferskest) er å når bestemoren min døde på pappas 50 års dag 18. september i år.

Hun var en syk en stund og hun var klar helt mot slutten og fikk sagt hadet til alle og har til og med skrevet avskjedsbrev til alle barnebarna. Hun er den første jeg virkelig var glad i som har dødd og det var (og er ) utrolig vondt. Forholdet mellom meg og mine besteforeldre fikk et mye nærere forhold fra i sommer av pga andre omstendigheter, og å miste henne og se bestefar i sorg slet meg ned utrolig. Da var det utrolig vanskelig å sitte 3 timer unna og få rapporter på telefon, og måtte reise ned igjen og takle sorgen både dagen etter at hun døde og på kvelden etter begravelsen.

Det beste:

Det høres sikkert utrolig dumt ut, men for meg var helgen 6-7.mai i år en av de beste; Mia debuterte i klasse 3 agility etter mange heftige diskusjoner med venner om jeg burde rykke henne opp eller ikke. De aller fleste mente jeg ikke burde gjøre det, men jeg rykket opp likevel. Mia vant klassen med cert begge dager og du finner ikke stoltere eier og fører enn meg. Vi beviste så mye den helgen både for oss selv og alle som ikke har hatt tro på Mia. Var også utrolig glad den gangen Mia stakk av fra "barnevakten" og jeg fant henne i bilen om morgenen (lang historie), og etter hoppløpet i Melsom med Minnie da jeg følte at vi jobbet optimalt sammen.

Når jeg virkelig er lykkelig trenger jeg nok noen år til for å finne ut av..

Dette ble langt, men terapi på et vis...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?

Orker nesten ikke tenke på det..tårene renner allerede.

Men det er når jeg fikk tlf om Tsunamien, broren og svigerinnen min var der nede da..og vi fikk ikke tak i dem.

Det å vite at de kanskje var døde så langt fra meg er det verste jeg har vært med på.

Dagene før de kom hjem var også jæ***

Og hva er det beste?

Når de kom hjem.

Og når jeg fikk Chicka

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Når jeg er ute i naturen, stille og rolig sammen med Chicka

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste som skjedde meg må ha vært den gangen det var en på skolen min som knakk 3 av ribbeina mine, og gav meg fler andre skader. Og hele oppholdet på den skolen.

Det aller beste: Den dagen Vicky ble født :) og da jeg og Joachim ble to :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste:

Det må være når jeg brant inne i leiligheten vi hadde før, og leiligheten brant nesten helt ned med alle tinga mine og 3 tamrotter. Der satt jeg igjen, røykforgifta og med ingen eiendeler igjen.

Det beste:

Når svigers og Andreas plutselig sa at flyet hadde landet og vi kunne hente Lisa på Gardermoen, en mnd før hun egentlig skulle komme. Det var litt av en overraskelse.. Jeg strigråt og lo om hverandre og hjertet mitt smeltet fullstendig da jeg så Lisa for første gang, en gul liten bylt som har fylt dagene mine siden med latter og sukess.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

den værste: julaften for ett år siden, farmor fikk hjerneslag, og døde 4 dager etterpå på sykehuset :) savner henne fryktelig, siden hun bodde i leiligheten vår, og jeg var inne og besøkte henne vær dag.

den beste:har vel kanskje ikke kommet enda, men hitill var det vel den dagen ask langet på værnes :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmmm,den var ikke så lett,men det værste må vel være:

dagen jeg fikk vite at ei tidligere klassevennine hadde død,og på den samme dagen måtte jeg ta den tunge avgjørelsen om å avlive hunden min..

det beste: da småbrødrene mine ble født,da vi fikk den første hunden vår,da jeg fikk min første egne,og da jeg fikk Ike!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det vondeste du har opplevd?

Det vondeste er nok når pappan min tok livet av seg. Ikke at jeg husker så mye av det, for jeg var bare 4år... Men jeg har hatt mye vondt pga det etterpå...

Og hva er det beste?

Det beste er nok når vi kjøpte eget hus og jeg følte at vi ble "virkelig sammen" :)

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Jeg kan si at jeg virkelig er lykkelig når jeg segler i god vind og bare kjenner at batteriene mine lades opp!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det værste:

Jeg vet faktisk ikke.. Ikke noen stor enkelthendelse, egentlig. Men det kan ha vært da farfaren min døde, eller den gangen jeg fikk vite at pappa hadde havnet på sykehuset. De sekundene, før jeg fikk vite hvorfor, var helt grusomme. Tror hjertet mitt stoppet.eller da en god venn av familien, og faren til en av mine beste venner, plutselig og uventet tok livet sitt.

Det beste:

Den dagen mamma ringte og spurte om jeg ville være med å hente hunden vår, den dagen ALT gikk bra og jeg og hesten min gjorde det bra på stevne.. Hmm.. De dagene som søstrene og brødrene mine ble født.

Jeg er virkelig lykkelig når jeg er ute, det er litt kaldt, ett par minusgrader, snø og en lykkelig hund som spretter rundt.. også kommer jeg inn, og der venter kjæresten med varmt pledd og kakao.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Verste:

Da bestefar ble plassert på eldresenter, da forstod jeg virkelig hvor ille sykdommen hans var. Da jeg fant bestemor bevisstløs i sengen sin med bare et pledd over seg og masse knust glass rundt, og da hun ble lagt inn på eldresenter. Da farfar døde. Min sykdom.

Beste:

Da jeg fikk lillesøster og bror. Da vi fikk Vesla. Da jeg var i London. Hytteturene da jeg var liten, da jeg var alen med bestemor, bestefar og Lisa på hytta.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Værste jeg har opplevd :

krangling i familien som har ført til spilltelse, ikke bli trudd o.l

banka opp av en gal eks

dagen vi måtte ta dolly... var seriøst en av de værste dagene i livet mitt

Beste :

Dagen jeg fikk Toya

da vi fikk dolly

søsken ( da var jeg liten da :) )

da jeg blei sammen med lars

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Værste: har hatt mange "værste" dager! blant annet den dagen, bestefar avlivde hunden sin, senta. jeg var kjempelei meg, og når vi "leverte" tilbake den forrige hunden vi var fôr værter til eieren. er lei meg den dag i dag, savner han :P

Beste: har hatt en del "beste" dager og, i dag var en kvalifisert dag til det.

hmm den dagen jeg fikk kattepusen min :) og den dagen jeg dro for å hilse på Lucas å valpene, og den dagen mamma sa ja til hund. den dagen jeg flytta hjem til mamma igjen, og den dagen vi dro for å hente Lucas. og alle dagene i etterkant sammen med han Love den dagen jeg fikk vite at jeg fikk stipend allikevel, noe som jeg trudde jeg ikke fikk :)

ble en del gode dager men alle de teller like mye :). gidder ikke å ramse opp de værste egentlig, blir bare trist av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste:

Månedene Balder var syk, og dagen vi avlivet han. Jeg måtte selv bestemme hvilken dag jeg skulle avlive han, og det ble rett etter skolen 6. Juni. Jeg og mamma satt innpå veterinærkontoret, og jeg måtte prøve å slutte å hylgrine - for Balder ble så stresset. Veterinæren kjente på leddene hans og sa at det var best å la han slippe. Hun gikk ut for å hente sprøyten, og jeg visste at jeg ikke kunne være der når hun satte sprøyten. Delvis fordi det ville bli for tungt for meg, og delvis fordi jeg ikke ville at Balder skulle stresse (av at jeg gråt og var nervøs) sin siste tid. Så jeg visste at jeg måtte ta farvel med han akkurat der og da, og når veterinæren kom tilbake med sprøyten ryggen jeg ut av rommet, og jeg visste med en gang jeg holdt på å lukke døren at jeg aldri ville se han igjen (jeg fanget det siste blikket jeg så av han, og husker det ennå så godt). Og de 2 timene jeg satt uti venteværelset, og når mamma kom ut bakdøren sammen med veterinærene og hadde Balder på et trillebor med laken over. Det verste av alt er å innse at jeg aldri får se han igjen, trene han, gi han godbiter og alt vi gjorde i hverdagen...

Huff, dette ble langt...

Det beste:

Jeg hadde i en måned visst at hvis Balder ikke ble frisk, så måtte han avlives. Og han hadde haltet i over en måned, og for hver uke som gikk ble han bare verre og verre (klarte f.eks ikke å komme seg opp trappen). Og for hver dag var det mindre og mindre sjanse for at han ble frisk. Jeg gikk og bar på den jævlige tanken hele tiden, og en dag var jeg ute med Cita og to venninner. Plutselig fikk jeg øye på en stor svart hund nedi veien, og Balder er den eneste newfoudnalndshunden her vi bor! Jeg ropte på han, og han kom galloperende mot meg. Men denne hunden haltet ikke!! Jeg kunne ikke tro det!!! Jeg måtte sjekke flere ganger om det virkelig var Balder, for Balder hadde jo haltet i en hel måned! Jeg har aldri, aldri, aldri vært så lykkelig før, og løp hjem og ropte til foreldrene mine at Balder var blitt frisk og ikke skulle avlives allikevel!!! Men jeg tok utrolig feil, for bare 2 dager seinere begynte han å halte igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste:

Månedene Balder var syk, og dagen vi avlivet han. Jeg måtte selv bestemme hvilken dag jeg skulle avlive han, og det ble rett etter skolen 6. Juni. Jeg og mamma satt innpå veterinærkontoret, og jeg måtte prøve å slutte å hylgrine - for Balder ble så stresset. Veterinæren kjente på leddene hans og sa at det var best å la han slippe. Hun gikk ut for å hente sprøyten, og jeg visste at jeg ikke kunne være der når hun satte sprøyten. Delvis fordi det ville bli for tungt for meg, og delvis fordi jeg ikke ville at Balder skulle stresse (av at jeg gråt og var nervøs) sin siste tid. Så jeg visste at jeg måtte ta farvel med han akkurat der og da, og når veterinæren kom tilbake med sprøyten ryggen jeg ut av rommet, og jeg visste med en gang jeg holdt på å lukke døren at jeg aldri ville se han igjen (jeg fanget det siste blikket jeg så av han, og husker det ennå så godt). Og de 2 timene jeg satt uti venteværelset, og når mamma kom ut bakdøren sammen med veterinærene og hadde Balder på et trillebor med laken over. Det verste av alt er å innse at jeg aldri får se han igjen, trene han, gi han godbiter og alt vi gjorde i hverdagen...

Huff, dette ble langt...

Det beste:

Jeg hadde i en måned visst at hvis Balder ikke ble frisk, så måtte han avlives. Og han hadde haltet i over en måned, og for hver uke som gikk ble han bare verre og verre (klarte f.eks ikke å komme seg opp trappen). Og for hver dag var det mindre og mindre sjanse for at han ble frisk. Jeg gikk og bar på den jævlige tanken hele tiden, og en dag var jeg ute med Cita og to venninner. Plutselig fikk jeg øye på en stor svart hund nedi veien, og Balder er den eneste newfoudnalndshunden her vi bor! Jeg ropte på han, og han kom galloperende mot meg. Men denne hunden haltet ikke!! Jeg kunne ikke tro det!!! Jeg måtte sjekke flere ganger om det virkelig var Balder, for Balder hadde jo haltet i en hel måned! Jeg har aldri, aldri, aldri vært så lykkelig før, og løp hjem og ropte til foreldrene mine at Balder var blitt frisk og ikke skulle avlives allikevel!!! Men jeg tok utrolig feil, for bare 2 dager seinere begynte han å halte igjen.

åå herregud så trist :) *gråte litt* :)

Beste: Den dagen jeg fikk min første hund; Sico :P

Verste: Vet egentlig ikke.. Må være begravelsen til bestefaren min. Jeg var vel 10-11 år eller noe, og skulle lese et dikt for ham i begravelsen. Jeg leste 2 setninger og resten sto jeg bare der å gråt og gråt. Ingen hørte hva jeg sa, men alle så meg gråte :)

Ellers har jeg mine "verste" dager. Kjærlighetssorg, familiekrangling osv. men jeg kan ikke klage over noe fryktelig som har skjedd..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...