...og så bet hun igjen

[Mud]

Så har nok dette fått gå altfor langt, og tro meg, jeg mener ikke man skal holde liv i dyr som pines og plages. Problemet mitt er at det virker som mange tar altfor lett på dette! *klippe*

Vel, jeg er grunnleggende uenig, det rare er at det er alle andre jeg vet om som har brukt et titalls tusenlapper på å få utredet sånne hunder og hos vet og atferdsterapauter også. Men jeg foreslår at du starter en generell diskusjon i debattkjelleren eller at moderator skiller ut disse innleggene, da de rett og slett ikke er relevante nok for dette tilfellet.

[Trulte70]

Jeg har ikke inntrykk av at man avliver hunder for enhver ting...heller motsatt - hos de fleste eiere sitter avliving så langt inne, at når man omsider vurderer tanken, så har det vanligvis gått altfor langt allerede...

Og så skjønner jeg ikke hvorfor man på død og liv skal "redde" alt mulig...døde dyr lider ikke...

[Mari]

Ikke søk slike råd på slike forum.

Men alikevel, her sitter du. Og vet så mye bedre enn alle andre.

Dobbeltmoralen lenge leve.

Ellers står jeg på mitt, det finnes ikke én riktig løsning i en slik situasjon. For noen er det riktig å prøve mer, for andre har grensen vært nådd for lenge siden, for en tredje er det hit men ikke lenger. Så lenge omverden skjermes for denne hunden slik at den ikke får skadd andre så er det helt opp til eier å finne ut av hva sopm er riktig for dem.

Atferdsekspert er ikke riktig for alle hundeeiere der ute, noen ønsker ikke eller er ikke rustet til å ha et slikt hundehold. Eller er motivert for jobben heller for den saks skyld, og det er faktisk helt greit. For andre sitter avlivning veldig langt inne, de ønsker å gjøre absolutt alt og mere til. Det er helt greit det også.

Det viktigste er dyrevelferden og at eier tar avgjørelser de kan stå for og leve med. Og her er spekteret bredt.

[jlkm]

Jeg innser det, og beklager overfor TS, at dette utviklet seg mot en mer generell diskusjon om avlivning av hund. Det var egentlig ikke meninga, og følelsene tok kanskje litt overhånd. Slike ting er alltid veldig følelsesladede, og det er aldri enkelt å engang tenke tanken. At det er tungt å i det hele tatt skrive et slikt innlegg forstår jeg godt, og det er alltid godt å kunne dele sine tanker med andre.

Mine konkrete anbefalinger om hva TS bør gjøre gjelder dog like fullt, og jeg ønsker deg selvfølgelig lykke til og håper du helt uavhengig av hvilket utfall dette får, uansett gjør det som for deg føles riktig.

Men alikevel, her sitter du. Og vet så mye bedre enn alle andre.

Dobbeltmoralen lenge leve.

Nå bestemte jeg meg vel for å ikke mase mer om dette, men den her får ikke stå ubesvart.

Jeg anbefaler TS å søke råd hos profesjonelle. Jeg har ikke anbefalt hverken avlivning eller ikke avlivning slik det blir gjort over en lav sko her. Jeg ser at noe av det jeg har skrevet kan tolkes, om man virkelig vil det, til at jeg anbefaler TS å holde liv i dyret for enhver pris, men jeg må be pent om å ikke bli misforstått slik.

Jeg mener åpningsinnlegget i denne tråden er et altfor tynt grunnlag til å anbefale noen noe som helst annet enn å søke hjelp.

[Artemis]

Siden jeg er en av dem som mener at avlivning virker riktig i dette tilfellet(basert på hva eier forteller, for jeg har jo tross alt ikke sett hunden), så kan jeg si at jeg har hatt hund som biter. Det tilfellet var riktignok veldig forskjellig fra dette. Hunden var kun aggressiv mot barn, og hunden oppsøkte ikke barn, det skjedde i situasjoner hvor hunden ikke hadde fluktmuligheter. Dette kom plutselig i godt voksen alder. Vi vurderte vel egentlig aldri avlivning, for vi kunne skjerme hunden fra barn. Hunden døde ikke så veldig lenge etterpå av sykdom, så det er slett ikke umulig at hunden hadde smerter.

Men en hund som biter sin egen eier kraftig?! Om så mine hunder har store smerter, så skal de ikke bite meg...

[JeanieVålerhaugen]

Når en hund hopper over reaksjons-kjeden som jeg kaller det,flytte seg,knurre,glefse, har den ikke livets rett.. Jeg får sikkert pepper for dette,men jeg ville ikke giddi å tatt meg bryet på å finne ut hvorfor engang på en slik hund. Slike hunder er livsfarlige,de gir ingen forvarsler før de angriper og bør avlives.

[Mari]

Jeg anbefaler TS å søke råd hos profesjonelle. Jeg har ikke anbefalt hverken avlivning eller ikke avlivning slik det blir gjort over en lav sko her. Jeg ser at noe av det jeg har skrevet kan tolkes, om man virkelig vil det, til at jeg anbefaler TS å holde liv i dyret for enhver pris, men jeg må be pent om å ikke bli misforstått slik.

Du forteller i like stor grad hva trådstarter skal gjøre som de som anbefaler avlivning. Du er ikke noe bedre selv om ditt råd er noe annet. Og hva vet du, kanskje trådstarter trenger nettopp det, å få høre på skånsomt vis at det er greit å la denne hunden slippe. At det ikke trenger å være så vondt og hjerteskjærende å være hundeeier, at hunden har problemer som gjør at den faktisk lider. At det ikke trenger å være egoistisk å velge avlivning, at det finnes tilfeller hvor det er det barmhjertige valget. Kanskje det er dét trådstarter trenger å høre, hva vet vi?

Kanskje det smerter å lese at man ikke har gjort nok for hunden sin, latt det gå for langt som du skriver. Folk er så forskjellige, men det jeg leser er et menneske som trenger hjelp og støtte i en veldig vanskelig situasjon og det forsøkte jeg å gi.

Jeg synes ikke det er mindre arrogant å peke mot atferdseksperten foran veterinæren i så henseende. Med en gang vi blander oss inn i et annets menneskes avgjørelse om avlivning er våre råd likeverdige. De kan være like gode eller like dårlige uansett hvilken side de støtter. Det er et veldig sårt og personlig tema, begge angrepsvinkler kan være hit and miss.

[jlkm]

..og her snakker vi om en vanskelig situasjon, som er så vanskelig at man skal passe seg litt for hva Gud og Hvermann mener om det. Der finnes profesjonelle, dyktige mennesker som er vant med å håndtere slike ting - og der finnes Hvermansen som besitter så mye forskjellige holdninger og meninger (og "kunnskaper") at å oppsøke denne sannsynligvis kun oppleves forvirrende. Man får omtrent så mange svar som der finnes mennesker, nesten.

Mitt råd er å ikke høre på rådene, og heller oppsøke de som kan dette, som har dokumentasjon på at de virkelig kan dette. Slike avgjørelser er faktisk så alvorlige, at de hverken kan eller bør settes bort til hvem som helst.

[Anette]

Lurer på om TS kommer tilbake jeg ..

[Mari]

Lurer på om TS kommer tilbake jeg ..

Det håper jeg.

[Lotta]

Mitt råd er å ikke høre på rådene, og heller oppsøke de som kan dette, som har dokumentasjon på at de virkelig kan dette. Slike avgjørelser er faktisk så alvorlige, at de hverken kan eller bør settes bort til hvem som helst.

Kjære alle sammen, going forward, husk å høre på rådet om å ikke høre på rådene, da særlig hvis det ikke kommer fra hvem som helst!

[Mari]

Kjære alle sammen, going forward, husk å høre på rådet om å ikke høre på rådene, da særlig hvis det ikke kommer fra hvem som helst!

Ikke sant? Ekstra spesielt synes jeg det er at ikke en gang eier er kvalifisert nok til å avgjøre hva som er best for seg og sin hund.

[Lotta]

Ikke sant? Ekstra spesielt synes jeg det er at ikke en gang eier er kvalifisert nok til å avgjøre hva som er best for seg og sin hund.

Enig med du, seff. Men nå er jeg jo gammel og kynisk og mener at et hvert levende vesen ikke har livets rett - bikkjer som biter uprovosert er ikke noe å samle på, ingen skal behøve å føle seg presset til å bruke tid, penger og krefter på å utrede, dilledalle og jobbe seg ihjel for å få et OK liv sammen med hunden sin, eller å forsikre seg om at omgivelsene ikke kommer til skade.

Jeg våger påstanden om at JLKM tilhører ekstremvarianten i den andre leiren, kanskje ikke så uventet når man tar et raskt blikk på hjemmesiden hans. Muligens så idealistiske at han selv kunne tenke seg å overta denne agressive hunden og gi den et fullverdig liv?

Mitt råd til trådstarter blir altså, enten å avlive hunden så fort som mulig, eller å la JLKM overta den, og gi den det livet den, ifølge ham, fortjener, putting his money where his mouth is.

[Mud]

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan kalle avlivning enkleste utvei heller jeg. Spesielt ikke etter det startinnlegget. Enkleste utvei er å "glemme det" i mellom hvert bitt, bortforklare hundens atferd, lete etter årsaker i hytt og pine etc fordi man er så himla glad i hunden og redd for at man har gjort noe feil, oversett noe, kommer til å angre osv. Den tyngste utveien er å innse at man har "tapt", det er ikke liv laga og ta en slik avgjørelse for noen man er såpass glad i.

Slik opplevde i hvertfall jeg det i sin tid.

[MiO]

Enig med innlegget over fra Loke.

[Ia]

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan kalle avlivning enkleste utvei heller jeg. Spesielt ikke etter det startinnlegget. Enkleste utvei er å "glemme det" i mellom hvert bitt, bortforklare hundens atferd, lete etter årsaker i hytt og pine etc fordi man er så himla glad i hunden og redd for at man har gjort noe feil, oversett noe, kommer til å angre osv. Den tyngste utveien er å innse at man har "tapt", det er ikke liv laga og ta en slik avgjørelse for noen man er såpass glad i.

Slik opplevde i hvertfall jeg det i sin tid.

Takk, der ordla du tankene mine.

[Tonje]

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan kalle avlivning enkleste utvei heller jeg. Spesielt ikke etter det startinnlegget. Enkleste utvei er å "glemme det" i mellom hvert bitt, bortforklare hundens atferd, lete etter årsaker i hytt og pine etc fordi man er så himla glad i hunden og redd for at man har gjort noe feil, oversett noe, kommer til å angre osv. Den tyngste utveien er å innse at man har "tapt", det er ikke liv laga og ta en slik avgjørelse for noen man er såpass glad i. Slik opplevde i hvertfall jeg det i sin tid.

Der sa du det. Jeg har måttet ta det valget en gang og jeg håper jeg slipper det noen gang igjen for det er noe av det verste jeg har gjort og jeg sørget i lang tid etterpå. Det var ALT annet enn lett...

[Mari]

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan kalle avlivning enkleste utvei heller jeg.

Det er en ganske vanlig fordom/misforståelse det der at når man har fysisk sykdom på hunden så tar man den tyngste avgjørelsen, mens når det er snakk om mentalitet så er det letteste utvei. Det er respektløst ovenfor alle de av oss som har måttet ta den siste turen til veterinæren, å indikere at det er enkelt i noen slags form. Uansett omstendigheter er det forbaska tøft å miste en god venn.

[Trulte70]

At man må avlive gamle og/eller veldig syke hunder er på en måte livets gang, og noe som er "sosialt akseptert" for å bruke et litt teit uttrykk...men å avlive unge dyr, dyr som mentalt ikke er rustet for denne verden...ja, det er TUNGT! For det første fordi det virker så bortkastet å avlive et ungt dyr (og de har aldri bare DÅRLIGE egenskaper), dernest fordi man alltid sitter igjen med følelsen av å ikke ha gjort nok (selv om fornuften sier det), og til slutt - men ikke minst - fordi omverdenen alltid kunne ha gjort ting bedre enn deg; "Den hadde ikke vært så nervøs om JEG hadde hatt den", "Den biter fordi du ikke kan nok om hund", "Du har ikke gjort nok for hunden" osv.osv. Det er ALLTID en haug med forståsegpåere, som kjenner din hund så mye bedre enn deg selv og som derfor kunne "reddet" hunden fra død og fordervelse...

[soelvd]

jeg tror at når man tenker på om man skal avlive en hund eller ikke, da er det som regel det som er det rette og gjøre. ellers hadde du jo ikke vurdert det så nøye..

Det var en utrolig dekkende setning. For akkurat sånn er det. Her gjør vi alt vi kan for å forklare og beskytte hunden, og det tok lang tid før vi ville innse for oss selv at avliving var en mulighet.

Til trådstarter, høres utrolig likt ut som vår historie. Vi har en fryktbiter. Vi er konstant på vakt, hun klikker plutselig og det er ubehagelig med andre mennesker. Men hun er også verdens herligste på trening, når vi kommer hjem, når vi leker, etc. Hun sover på ryggen, alltid tett inntil oss, virker så utrolig rolig og trygg i andre situasjoner. Men hjelper det når vi samtidig alltid må være på vakt? Vil trening noen gang få oss til å stole på henne (selv om hun nå er ganske stabilisert til vanlig)? Neppe.. Vi er i ferd med å innse at løsningen er å la henne slippe, selv om det er utrolig vondt og vanskelig bare å tenke tanken. Når jeg leser om din situasjon er det lett å tenke athadde jeg vært deg hadde jeg definitivt avlivet - og kanskje burde det også være svar nok til meg selv ang samme problemet... Tårene triller bare ved tanken. Men hundehold skal ikke være sånn som dette, sånn som både du og jeg har det med hundene våre..

At man må avlive gamle og/eller veldig syke hunder er på en måte livets gang, og noe som er "sosialt akseptert" for å bruke et litt teit uttrykk...men å avlive unge dyr, dyr som mentalt ikke er rustet for denne verden...ja, det er TUNGT! For det første fordi det virker så bortkastet å avlive et ungt dyr (og de har aldri bare DÅRLIGE egenskaper), dernest fordi man alltid sitter igjen med følelsen av å ikke ha gjort nok (selv om fornuften sier det), og til slutt - men ikke minst - fordi omverdenen alltid kunne ha gjort ting bedre enn deg; "Den hadde ikke vært så nervøs om JEG hadde hatt den", "Den biter fordi du ikke kan nok om hund", "Du har ikke gjort nok for hunden" osv.osv. Det er ALLTID en haug med forståsegpåere, som kjenner din hund så mye bedre enn deg selv og som derfor kunne "reddet" hunden fra død og fordervelse...

Spot on, rett og slett. Så utrolig treffende. I tillegg vil jeg legge til at det føles ENDA mer håpløst og vanskelig når de visstnok er sunne og friske - fysisk! Har de fysiske plager, sykdommer, svulst så vil det i det minste gjøre avgjørelsen utrolig mye lettere. Når det er mentalt så sitter man med tanker om hvisomatte...

Det er en ganske vanlig fordom/misforståelse det der at når man har fysisk sykdom på hunden så tar man den tyngste avgjørelsen, mens når det er snakk om mentalitet så er det letteste utvei. Det er respektløst ovenfor alle de av oss som har måttet ta den siste turen til veterinæren, å indikere at det er enkelt i noen slags form. Uansett omstendigheter er det forbaska tøft å miste en god venn.

Synes det er omvendt, jeg.. Mye, mye vanskeligere utvei når det er mentalt. Fordi man da aldri får helt svar på hva det er og dermed alltid KAN gjøre NOE mer for hunden..

*Bruk multisitat knappen ved flere svar. Mod djerve*

[Mari]

Synes det er omvendt, jeg.. Mye, mye vanskeligere utvei når det er mentalt. Fordi man da aldri får helt svar på hva det er og dermed alltid KAN gjøre NOE mer for hunden..

Har de fysiske plager, sykdommer, svulst så vil det i det minste gjøre avgjørelsen utrolig mye lettere. Når det er mentalt så sitter man med tanker om hvisomatte...

Men vet du, (i fare for å ta det altfor OT) dette får man med en yngre syk hund også. Det er alltids noe mer man kunne ha gjort, noe å prøve, en spesialist å gå til. Naturmedisin, fôring, en ny medisin, listen er uendelig. Man får et gnist av håp i et tips fra en venn og hjertet knuses gang på gang når man tvinges til å se på at sin beste venn forfaller mer og mer foran øynene dine.

Det er utrolig sårt og slitsomt å hele tiden sitte og se på en hund og analysere, forsøke til beste evne å være objektiv om noe man er så inderlig glad i og ønsker å kjempe så hardt for. Har han det vondt nå? Er hun blitt verre siden forrige uke? Logret han litt mindre da jeg kom hjem i går? Hvorfor spiste hun ikke opp maten sin? Ble turen litt for lang? Ble turen litt for kort? Er jeg egoistisk som lar ham leve? Er dømmekraften min forkludret nå som jeg har bestilt timen?

Når er det nok nok? Når har de det ikke bra nok lengre? Det er et enormt ansvar og fryktelig tungt. Det er der hele tiden, man slipper aldri unna. Til slutt får de gode stundene også en bitter ettersmak. Og etter alt er sagt og gjort er tvilen, angeren, sorgen, ja også bebreidelsen så tydelig tilstede.

Den ene tingen er ikke nødvendgvis bedre enn den andre. Det tar ikke vekk noe fra din vanskelige situasjon at noen har det like ille i sin egen situasjon. Jeg forstår at det du går gjennom er fryktelig tungt, det er så blodig urettferdig og ufortjent! Vi er oss selv nærest, det er ikke alltid så enkelt å sette seg inn i andres situasjon, kanskje spesielt når man har det vondt selv. Det er helt mennesklig og naturlig tror jeg. Men jeg tror ikke det var en så mye enklere prossess for meg som har avlivet to 1,5 år gamle hunder grunnet sykdom. Det var bare annerledes.

[Mud]

Jeg tror det som er vanskelig når det er mentalt er man ikke har en diagnose. Jeg har avlivd hunder pga begge deler, og det var definitivt tøffere - for meg - å ta 2 åringen som var bøtte gal (selv om han hadde spondylose også, men det kunne han leve med) enn 2 åringen som hadde så kraftig HD at veterinæren sa "avliv".

Jeg hadde jo muligheten til å operere inn nye hofter på henne i Sverige, en hofte av gangen og 6 mnd i ro per hofte, men jeg valgte - i samråd med veterinær - å avlive. Jeg kunne jo gjort mer!

Med galegutten hadde jeg ingen diagnose på det som gjorde at jeg valgte å avlive, det var ingen fagfolk som ba meg avlive. Hvorfor skulle de det? Vi var big bissniss og de hadde klokketro på metodene sine, selv om det ikke ble noen bedre. Og de så ingen grunn til at jeg skulle ønske å ha et liv utenom å gjemme meg i skogen med hunden, og hva skal man med gjester liksom? Familie, er det viktigere enn bikkja liksom *himle*

Det valget var veldig mye tøffere, fordi jeg hele tiden lurte på om jeg hadde gjort noe galt. Noe jeg ikke hadde fått med meg at jeg hadde gjort. Hunder blir jo ikke gale av seg selv, sant? Er det jeg som ikke klarer tenke "positive tanker" i vanskelige situasjoner, belønner jeg for mye når han balanserer på den steinen, belønner jeg for lite, går han for lange turer, for korte, er jeg ikke tydelig nok, er det fordi jeg var irritert når jeg ga han time- out pga valpebitingen hans noen ganger, utstråler jeg ikke nok trygghet etc. Det er jo alltid eiers skyld hvis en hund biter, det vet jo "alle".

Man har heller ingen prognose, man lever liksom i håpet om at blomsteekstrakter, DAP halsbånd, mestringsøvelser etc plutselig skal begynne å virke, eller kanskje man gjør det også feil?

Så for meg personlig var det en mye tøffere situasjon enn å avlive en ung fysisk syk hund, men jeg er åpen for at andre kan ha følt det anderledes.

Edit: når jeg tenker meg om er han kanskje grunnen til at jeg ettertid foretrekker omplasseringshunder, da kan man liksom legge litt av skylda på forrige eier skulle det gå galt :lol:

[Mari]

Vel ja, Loke, om du får beskjed av veterinæren om å avlive er det neppe snakk om samme type avgjørelse som jeg skriver om.

Men de færreste veterinærer sier det, slik de færreste atferdsapesialister heller gjør det, nettopp fordi det er viktig at hundeeier selv finner ut av hva som er riktig for seg og sin hund.

Men, for OT. Alt dette hadde passet bedre som egen tråd om ikke problemstillingen var så høyst personlig og individuell at det neppe er grunnlag for diskusjon.

[Mud]

Vel ja, Loke, om du får beskjed av veterinæren om å avlive er det neppe snakk om samme type avgjørelse som jeg skriver om.

Men de færreste veterinærer sier det, slik de færreste atferdsapesialister heller gjør det, nettopp fordi det er viktig at hundeeier selv finner ut av hva som er riktig for seg og sin hund.

Men, for OT. Alt dette hadde passet bedre som egen tråd om ikke problemstillingen var så høyst personlig og individuell at det neppe er grunnlag for diskusjon.

Nei, det var vel ikke avliv, men den penere " jeg synes du bør vurdere å la henne slippe".

Og jeg vet jo ikke hvilken situasjon du var i, jeg pratet om min situasjon. Å avlive en hund pga smerter er ofte mer akseptert enn å avlive pga mentale problemer. Men igjen - hva man føler rundt det er individuelt selvfølgelig.

For meg var det skyldfølelsen over at jeg muligens hadde "gjort han sånn", selv om all fornuft sa meg at jeg ikke hadde skylden, som gjorde det ekstra vanskelig. Og det tror jeg er det samme som mange som har hunder med mentale brister sliter med, og jeg tror det er det som gjør at man kvier seg for å avlive. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt folk si "det er aldri hundens skyld, alltid eierens". Det har blitt en slags misforstått sannhet. Det er vel derfor Gry Løberg gikk såpass kraftig ut og dementerte påstanden i sin tid også, fordi så mange eiere føler skyld og skam for noe som er like genetisk som helse.

[soelvd]

Men de færreste veterinærer sier det, slik de færreste atferdsapesialister heller gjør det, nettopp fordi det er viktig at hundeeier selv finner ut av hva som er riktig for seg og sin hund.

Åh, jeg hadde gitt mye for at en fagperson kunne sagt noe sånt til meg. Jeg vet det høres kynisk ut, men som hundeeier uten erfaring med sånt er det grusomt og utrolig vanskelig å ta avgjørelsen selv. Hadde en fagperson sagt det hadde hun ikke levd i dag, garantert. Og igjen, jeg vet det høres forferdelig kynisk ut..