Høy innavlsgrad? Fint med raskt svar :)

[SFX]

Innavlsgraden vil vel aldri bli 0 så lenge det er innavl bakover i linjene?

Innavlskoeffisienten derimot vil vel kunne bli det?

For det er vel det forskjellen mellom de to begrepene er? At sistnevnte er en måte å fortelle hvor mye innavlsgraden øker?

Eller er jeg helt på jordet? Jeg kan ikke så mye om dette..

Jeg tror ikke jeg noen gang har hørt begrepet innavlskoeffisienten, så det må jeg i så fall ha en forklaring på.

Men innavlsgraden for valpen, hvor far er grundig innavlet og mor er japansk, vil bli 0.

Det er ikke mulig å få doblet gener, når de bare foreligger på den ene parten i kombinasjonen.

Og som jeg sa - selv om en kombinasjon er ren utavl, må en se på enkeltindividene også, for ikke å bli lurt til å tro at det er totalt ubeslektet bakover.

Det er også de som tror at alle importer er fullstendig nytt blod, og tenker ikke på at det har vært utveksling av linjer på tvers av landegrensene i lange tider. For eksempel var det nettopp en amerikansk hanne utstasjonert for parring og utstilling i Sverige, og mange syntes det var flott at en fikk noe nytt å bruke. Men mor til hannhunden var norsk.

På den annen side - jeg synes det er fint å bruke slike hannhunder, for da kjenner en deler av stamtavla, vet hva det representerer og det er en viss trygghet i å bruke det - mens en også får inn noe nytt. Det blir en fin mellomting mellom totalt ukjent og det samme gamle.

Jeg skal trolig eksportere i kullet jeg har nå, og kunne veldig gjerne tenkt meg å få tilbake et barn eller barnebarn å bruke videre i mitt oppdrett, men som da har med seg linjer vi ikke har i Norge fra før av og kan kanskje være et verdifullt bidrag til avlen av den grunn.

Det er Töddel forresten.

Ja, ser man enda en generasjon tilbake så blir det ikke mindre av samme blodet. Men som sagt hadde jeg glatt valgt en hund fra samme kombinasjon igjen. Heller det enn en scatterbred bulldog med blod uten rød tråd. Hunder med stamtavle som Töddel vet man hva man får med, det er en forutsigbar parring.

Ja, så lenge en kjenner linjene skjønner jeg at en gjør slike kombinasjoner - av og til. En bør ut igjen innimellom også, mener jeg.

[xxx12345]

Innavlsgrad og innavlskoiffisient er det samme, og samme hvor innavla den ene siden er så vil graden/koiffisienten bli 0 ved total utavl.

[Dyregal]

Da har jeg fått dobbeltsjekket både i Logweb, og pratet med oppdretter, og jeg løy nok i det utsagnet jeg slettet Sorry, ikke meningen. Det er 2 av hundene som er 0% men den ene er 1, 465. MEN hvor langt bakover dette går slik som du også nevnte, Emma, det tørr ikke jeg å begi meg ut på. Men hadde en fin samtale med oppdretter ( Utrolig spennende dette her!), der h*n sa at man vil alltid ha en liten innavlsprosent hvis man vil ta vare på akkurat den spesielle linjen. Man kan alltså ikke gå i null hele tiden, man må gå bakover og ta inn igjen i fra linjene lenger bak. Og spesielt på sjeldne raser som har liten genpool, vil det være utrolig vanskelig/umulig å holde seg på 0.

Rett gjerne på meg hvis jeg har skrevet feil

Er der noen bøker innen dette temaer som er gode? Som er forståelige å lese selv for frøken distré her? Tenker da innen genetikk...vet der finnes, men dumt å bruke penger på en bok der jeg må slå opp annet hvert ord liksom

[xxx12345]

Boken "Genetikk, avl og oppdrett" skrevet av Astrid Indrebø er grundig og god. Får kjøpt den på NKK.no. Den er også grunnlaget for NKK's oppdretterskole, hvor del 1 er spesielt rettet mot dette - veldig lærerikt kurs!

[Dyregal]

Tusen takk Er helt grønn på dette, men syns virkelig det er spennende

[Kensington Gate]

Det er vanskelig å gi ett tall som svar, for det kommer jo an på hva annet som er i slekt og gjentas bakover.

Men jeg tok for moro skyld og lagde en fiktiv stamtavle i DogWeb, hvor jeg lagde det scenarioet du beskriver, og på fem generasjoner fikk jeg da innavlsgrad på cirka 4 - som er innenfor det både vår raseklubb og NKK anbefaler (de setter grensen på 6.25).

Reell innavlsgrad på det du spør om ville vært nærmere 3.6, fordi i stamtavlen jeg lagde var det en tipptippoldefar som gikk igjen fire ganger - men kun to av gangene var for det kullet hvor en onkel også er morfar - så om alt annet var ubeslektet, ville du fått en helt normal innavlsgrad.

Om en kombinasjon er bra er i mine øyne avhengig av veldig mye mer enn bare innavlsgradstallet. En må vite hva en dobler, og om det er noe en ønsker å doble. Innavlsgrad på 22 kan være flott, om en kjenner linjene meget, meget godt og får fram nøyaktig det en vil og ingen sure overraskelser.

En må ikke henge seg opp i tall, er min mening.

I hvor mange generasjoner er innavlsgraden på 0?

Det er viktig å se langt bakover, jeg ser mange måler innavlsgrad kun tilbake til besteforeldrene, og da kan en etter min mening like gjerne la være. Ofte øker innavlsgraden med antall generasjoner en sjekker.

Et kull blir ikke automatisk bra, selv om innavlsgraden er på null. To dårlige individ kan sammen ha innavlsgrad 0, og gi like dårlig individ som de selv er.

Utavl er gjerne mer "risikobetinget", fordi en vet mindre om hva som kan dukke opp - det er så mange flere mulige "genkombinasjoner", og derfor større variasjon på hva som vil være å se i valpekassa. Høyere innavlsgrad - linjeavl - vil kunne gi større forutsigbarhet og et mer homogent kull, nettopp fordi en forsterker en hunds mulighet til å påvirke kullet. Men som Astrid Indrebø sa på NKKs oppdretterskole - det er større sannsynlighet for at en hunds arvemateriale slår gjennom om han ligger åtte ganger som tippoldefar, enn om han ligger som far og morfar til valpene.

Misforstå meg rett - jeg har ingen fasit på hva jeg mener er det ideelle innavlsgradstallet, for i mine øyne kommer det helt an på hva en ønsker å nå. For kullet jeg har nå, var relativt lav innavlsgrad viktig, da jeg har ei tispe som er beslektet med mye av det beste vi har i landet, og jeg ønsket derfor å bruke henne mot noe som var minst mulig ubeslektet for å gjøre det noe enklere å finne partner til hennes valper.

Mens i neste generasjon kanskje jeg kjører høy innavlsprosent for å rendyrke noe jeg ønsker å satse på i den generasjonen. Også videre.

Noen ganger gjør en en stor utavlsparring fordi det å tynne ut blodet og få noe nytt er viktig i seg selv - og det er kanskje enda viktigere på tallfattige raser, at en må være mer bevisst på ikke å male seg inn i et stamtavlehjørne.

Men, det viktigste etter min mening er alltid alltid å vite hva en kombinerer. Uansett om innavlsgraden er 0 eller om en parrer to søsken.

Jeg er så hjertens enig.

Det er mye misforståelser ute og går når det gjelder innavlsgrad og det er typisk at de som er feilinformert automatisk tror at 0% = bra hund og 12,5% = dårlig hund. Jeg er faktisk glad for at andre land er mer åpne for linjeavl og innavl av den egoistiske grunn at det gir meg en svært god oversikt over hvilke gode og dårlige egenskaper, ikke bare når det gjelder det eksteriøre, men også helsemessig, jeg kan forvente meg av de enkelte linjene. Dersom det er bedrevet systematisk linjeavl på en linje over lengre tid og disse hundene er sykdomsfrie, har solid gemytt, er over gjennomsnittet fertile og blir gamle, ja, så vet jeg at det ikke er tilfeldig. Avlen blir mye mer forutsigbar enn om man gjør sitt ytterste for å sørge for at hver generasjon blir 0%. Når det er sagt, krever det sin oppdretter å linjeavle korrekt og det er bra at NKK har sine retningslinjer, for det er virkelig ikke noe man skal leke seg med. Men dersom man er særdeles kunnskapsrik, har full koll på alle hundene i stamtavla og har en langsiktig plan, så kan det være et nyttig verktøy i den evige jakten på forbedring.