Gå til innhold
Hundesonen.no

Høy innavlsgrad? Fint med raskt svar :)


Lekr

Recommended Posts

Innavlsgraden vil vel aldri bli 0 så lenge det er innavl bakover i linjene?

Innavlskoeffisienten derimot vil vel kunne bli det?

For det er vel det forskjellen mellom de to begrepene er? At sistnevnte er en måte å fortelle hvor mye innavlsgraden øker?

Eller er jeg helt på jordet? Jeg kan ikke så mye om dette..

Jeg tror ikke jeg noen gang har hørt begrepet innavlskoeffisienten, så det må jeg i så fall ha en forklaring på.

Men innavlsgraden for valpen, hvor far er grundig innavlet og mor er japansk, vil bli 0.

Det er ikke mulig å få doblet gener, når de bare foreligger på den ene parten i kombinasjonen.

Og som jeg sa - selv om en kombinasjon er ren utavl, må en se på enkeltindividene også, for ikke å bli lurt til å tro at det er totalt ubeslektet bakover.

Det er også de som tror at alle importer er fullstendig nytt blod, og tenker ikke på at det har vært utveksling av linjer på tvers av landegrensene i lange tider. For eksempel var det nettopp en amerikansk hanne utstasjonert for parring og utstilling i Sverige, og mange syntes det var flott at en fikk noe nytt å bruke. Men mor til hannhunden var norsk.

På den annen side - jeg synes det er fint å bruke slike hannhunder, for da kjenner en deler av stamtavla, vet hva det representerer og det er en viss trygghet i å bruke det - mens en også får inn noe nytt. Det blir en fin mellomting mellom totalt ukjent og det samme gamle.

Jeg skal trolig eksportere i kullet jeg har nå, og kunne veldig gjerne tenkt meg å få tilbake et barn eller barnebarn å bruke videre i mitt oppdrett, men som da har med seg linjer vi ikke har i Norge fra før av og kan kanskje være et verdifullt bidrag til avlen av den grunn.

Det er Töddel forresten. :)

Ja, ser man enda en generasjon tilbake så blir det ikke mindre av samme blodet. Men som sagt hadde jeg glatt valgt en hund fra samme kombinasjon igjen. Heller det enn en scatterbred bulldog med blod uten rød tråd. Hunder med stamtavle som Töddel vet man hva man får med, det er en forutsigbar parring.

Ja, så lenge en kjenner linjene skjønner jeg at en gjør slike kombinasjoner - av og til. En bør ut igjen innimellom også, mener jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har jeg fått dobbeltsjekket både i Logweb, og pratet med oppdretter, og jeg løy nok i det utsagnet jeg slettet :icon_redface: Sorry, ikke meningen. :icon_cry: Det er 2 av hundene som er 0% men den ene er 1, 465. MEN hvor langt bakover dette går slik som du også nevnte, Emma, det tørr ikke jeg å begi meg ut på. Men hadde en fin samtale med oppdretter ( Utrolig spennende dette her!), der h*n sa at man vil alltid ha en liten innavlsprosent hvis man vil ta vare på akkurat den spesielle linjen. Man kan alltså ikke gå i null hele tiden, man må gå bakover og ta inn igjen i fra linjene lenger bak. Og spesielt på sjeldne raser som har liten genpool, vil det være utrolig vanskelig/umulig å holde seg på 0.

Rett gjerne på meg hvis jeg har skrevet feil :ahappy:

Er der noen bøker innen dette temaer som er gode? Som er forståelige å lese selv for frøken distré her? Tenker da innen genetikk...vet der finnes, men dumt å bruke penger på en bok der jeg må slå opp annet hvert ord liksom :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig å gi ett tall som svar, for det kommer jo an på hva annet som er i slekt og gjentas bakover.

Men jeg tok for moro skyld og lagde en fiktiv stamtavle i DogWeb, hvor jeg lagde det scenarioet du beskriver, og på fem generasjoner fikk jeg da innavlsgrad på cirka 4 - som er innenfor det både vår raseklubb og NKK anbefaler (de setter grensen på 6.25).

Reell innavlsgrad på det du spør om ville vært nærmere 3.6, fordi i stamtavlen jeg lagde var det en tipptippoldefar som gikk igjen fire ganger - men kun to av gangene var for det kullet hvor en onkel også er morfar - så om alt annet var ubeslektet, ville du fått en helt normal innavlsgrad.

Om en kombinasjon er bra er i mine øyne avhengig av veldig mye mer enn bare innavlsgradstallet. En må vite hva en dobler, og om det er noe en ønsker å doble. Innavlsgrad på 22 kan være flott, om en kjenner linjene meget, meget godt og får fram nøyaktig det en vil og ingen sure overraskelser.

En må ikke henge seg opp i tall, er min mening.

I hvor mange generasjoner er innavlsgraden på 0?

Det er viktig å se langt bakover, jeg ser mange måler innavlsgrad kun tilbake til besteforeldrene, og da kan en etter min mening like gjerne la være. Ofte øker innavlsgraden med antall generasjoner en sjekker.

Et kull blir ikke automatisk bra, selv om innavlsgraden er på null. To dårlige individ kan sammen ha innavlsgrad 0, og gi like dårlig individ som de selv er.

Utavl er gjerne mer "risikobetinget", fordi en vet mindre om hva som kan dukke opp - det er så mange flere mulige "genkombinasjoner", og derfor større variasjon på hva som vil være å se i valpekassa. Høyere innavlsgrad - linjeavl - vil kunne gi større forutsigbarhet og et mer homogent kull, nettopp fordi en forsterker en hunds mulighet til å påvirke kullet. Men som Astrid Indrebø sa på NKKs oppdretterskole - det er større sannsynlighet for at en hunds arvemateriale slår gjennom om han ligger åtte ganger som tippoldefar, enn om han ligger som far og morfar til valpene.

Misforstå meg rett - jeg har ingen fasit på hva jeg mener er det ideelle innavlsgradstallet, for i mine øyne kommer det helt an på hva en ønsker å nå. For kullet jeg har nå, var relativt lav innavlsgrad viktig, da jeg har ei tispe som er beslektet med mye av det beste vi har i landet, og jeg ønsket derfor å bruke henne mot noe som var minst mulig ubeslektet for å gjøre det noe enklere å finne partner til hennes valper.

Mens i neste generasjon kanskje jeg kjører høy innavlsprosent for å rendyrke noe jeg ønsker å satse på i den generasjonen. Også videre.

Noen ganger gjør en en stor utavlsparring fordi det å tynne ut blodet og få noe nytt er viktig i seg selv - og det er kanskje enda viktigere på tallfattige raser, at en må være mer bevisst på ikke å male seg inn i et stamtavlehjørne.

Men, det viktigste etter min mening er alltid alltid å vite hva en kombinerer. Uansett om innavlsgraden er 0 eller om en parrer to søsken.

Jeg er så hjertens enig.

Det er mye misforståelser ute og går når det gjelder innavlsgrad og det er typisk at de som er feilinformert automatisk tror at 0% = bra hund og 12,5% = dårlig hund. Jeg er faktisk glad for at andre land er mer åpne for linjeavl og innavl av den egoistiske grunn at det gir meg en svært god oversikt over hvilke gode og dårlige egenskaper, ikke bare når det gjelder det eksteriøre, men også helsemessig, jeg kan forvente meg av de enkelte linjene. Dersom det er bedrevet systematisk linjeavl på en linje over lengre tid og disse hundene er sykdomsfrie, har solid gemytt, er over gjennomsnittet fertile og blir gamle, ja, så vet jeg at det ikke er tilfeldig. Avlen blir mye mer forutsigbar enn om man gjør sitt ytterste for å sørge for at hver generasjon blir 0%. Når det er sagt, krever det sin oppdretter å linjeavle korrekt og det er bra at NKK har sine retningslinjer, for det er virkelig ikke noe man skal leke seg med. Men dersom man er særdeles kunnskapsrik, har full koll på alle hundene i stamtavla og har en langsiktig plan, så kan det være et nyttig verktøy i den evige jakten på forbedring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...