Nora problem

[tulip]

Men man kan ikke "trene" vekk matforsvar..

Eneste måten å bli kvitt den på er å alltid la hunden være ifred når den spiser, enten det er vanlig mat eller godiser. DA blir hunden 100% trygg på at det den har får den beholde. Og når den dagen kommer at du MÅ fjerne noe farlig fra munnen hennes, så vil det gå lett som en plett.

Hvorfor MÅ hun få godis med barn eller andre til stede? Kan hun ikke få dette mens dere sover f.eks, eller er på jobb og hun er alene? Man trenger ikke stue vekk en hund med matforsvar, en barnegrind i døra inn til kjøkkenet er nok, hunden med godis på ene siden og folka på den andre. Voila, alle kan se hverandre og kose seg.

[Mud]

Jeg er ganske sikker på at hun ikke har vondt noe sted, men til veterinæren skal vi uansett! Frileken var på tirsdag, dvs. for to dager siden! Hun har ikke bitt i episoder hvor det ikke har vært mat til stede, så jeg tror nok det skyldes matforsvaret, og ikke vondter. Men jeg vet jo ikke!

Jeg lærte en gang at stresset kan gi utslag i opp til 2 uker etterpå... Jeg sier ikke at det er frislippet, men man må se hele hunden. En ting kan gi utslag i noe helt annet. Samme som hos oss det..det er ikke alltid man blir sint på den man burde blitt sint på og ikke alltid i de situasjonene man burde bli sint.

Men jeg har veldig veldig lyst å prøve å få den litt under kontroll.. Med tanke på fremtidige egne barn, eller barn på besøk ol. Da må jeg alltid "stue" henne vekk om hun får noe ekstra godt, og det har jeg ikke særlig lyst til, uten å ha prøvd å trene det vekk..

Det å gi godbiter når de spiser fungerer på noen type hunder, andre absolutt ikke. Hun er ikke gamle jenta, først må hun bli trygg på at hun får spise i fred før du kan begynne å trene på noe som helst rundt matsituasjoner. Det er tydeligvis i ferd med å bli verre. Den beste måten å bygge matforsvar på er - som Mika sier - å styre for mye med en usikker hund når den spiser. La henne være. Som sagt: tren heller bytting med noe som ikke er like viktig for henne.

[Ane]

Matforsvar trenger ikke å eskalere, og det kan roe seg med tiden. Bare for å ha sagt det. At hun er usikker og forsvarer griseørene sine nå, betyr ikke at hun kommer til å gjøre det senere.

Ja, men det er ikke noe jeg "satser" på Menmen, det finnes vel verre ting! haha

Men man kan ikke "trene" vekk matforsvar..

Eneste måten å bli kvitt den på er å alltid la hunden være ifred når den spiser, enten det er vanlig mat eller godiser. DA blir hunden 100% trygg på at det den har får den beholde. Og når den dagen kommer at du MÅ fjerne noe farlig fra munnen hennes, så vil det gå lett som en plett.

Hvorfor MÅ hun få godis med barn eller andre til stede? Kan hun ikke få dette mens dere sover f.eks, eller er på jobb og hun er alene? Man trenger ikke stue vekk en hund med matforsvar, en barnegrind i døra inn til kjøkkenet er nok, hunden med godis på ene siden og folka på den andre. Voila, alle kan se hverandre og kose seg.

Vist kan man trene det bort, eller hvert fall gjøre det bedre Det har jeg opplevd før selv. Jeg har ikke rørt noe hun har fått de første 2 mnd, og første gang jeg nærmet meg noe hun hadde da, løp hun avgårde.. Så selv om hun aldri hadde opplevd at jeg tok noe fra henne, stakk hun første gang jeg nærmet meg.

Jeg ser tipsene, og de er gode dem! Men det er ikke sikkert vi alltid vil kunne holde at hun er der, barn er der osv..

[Ane]

Det å gi godbiter når de spiser fungerer på noen type hunder, andre absolutt ikke. Hun er ikke gamle jenta, først må hun bli trygg på at hun får spise i fred før du kan begynne å trene på noe som helst rundt matsituasjoner. Det er tydeligvis i ferd med å bli verre. Den beste måten å bygge matforsvar på er - som Mika sier - å styre for mye med en usikker hund når den spiser. La henne være. Som sagt: tren heller bytting med noe som ikke er like viktig for henne.

Du sier mye som jeg ikke har tenkt på!

Og, ja, jeg bør vel egentlig begynne der! Takk

[Trulte70]

Matforsvar er en artig sak, egentlig... Det vanlige er at man spiser etter rang, men når man først har fått tak i et stykke mat, så forsvares dette med høy intensitet! En valp med f.eks. et griseøre kan fly i en voksen hund, uten at det får etterspill - det man har, eier man!

Hunder som viser aggresjon når de har mat, er usikre, og ved å presse seg på dem i situasjonen, ber man om trøbbel!

Her i huset, blir aldri mat tatt fra valpene; de får spise i fred...etter hvert som de er trygge på at jeg vimser litt rundt dem, stryker jeg dem gjerne over ryggen idet jeg passerer, slipper ned en godbit i matskålen sånn "tilfeldig"... Etter hvert får ungene og andre mennesker gjøre det samme...men vi tar ALDRI fra dem noe mat, og vi setter dem aldri i en situasjon hvor de blir presset...

Hunder skal ha fred når de spiser, og en hund som stoler på menneskene sine, vil ikke føle behov for å forsvare maten sin...

(ser det hagler inn med svar her, så kan være andre har sagt det samme som meg)

Må bare tilføye; de eneste gangene jeg ser hunder med matforsvar, er hos eiere som er livredd for at det skal oppstå, og "trener" hunden på det...

[Mud]

Du sier mye som jeg ikke har tenkt på!

Og, ja, jeg bør vel egentlig begynne der! Takk

Jeg har hatt en sånn hund.. Det lureste jeg gjorde var rett og slett å la han være i fred, med mindre han krøyp oppi fanget mitt.

Jeg fikk faktisk full kontroll på både matforsvar og utfallene mot meg ved hjelp av å gi han mest mulig space og ikke krenke intimsonen hans (som var stor!)

Det var verre med enkelte andre ting *kremt*

Edit. så det ikke misforståes: du skal selvfølgelig ikke gå i store buer rundt bikkja, men går du rett i mot henne skal du ikke se eller snakke med henne...

[Ane]

Matforsvar er en artig sak, egentlig... Det vanlige er at man spiser etter rang, men når man først har fått tak i et stykke mat, så forsvares dette med høy intensitet! En valp med f.eks. et griseøre kan fly i en voksen hund, uten at det får etterspill - det man har, eier man!

Hunder som viser aggresjon når de har mat, er usikre, og ved å presse seg på dem i situasjonen, ber man om trøbbel!

Her i huset, blir aldri mat tatt fra valpene; de får spise i fred...etter hvert som de er trygge på at jeg vimser litt rundt dem, stryker jeg dem gjerne over ryggen idet jeg passerer, slipper ned en godbit i matskålen sånn "tilfeldig"... Etter hvert får ungene og andre mennesker gjøre det samme...men vi tar ALDRI fra dem noe mat, og vi setter dem aldri i en situasjon hvor de blir presset...

Hunder skal ha fred når de spiser, og en hund som stoler på menneskene sine, vil ikke føle behov for å forsvare maten sin...

(ser det hagler inn med svar her, så kan være andre har sagt det samme som meg)

Takk for gode tips! Jeg ser jeg skal slutte med hva jeg gjør, holde meg unna lenge, og derfra gjøre som du sier! Likte den fremgangsmåten.

[Gjest]

Urk, gode god det er mye retningslinjer å huske. Lykke til Anebergen, jeg unner ingen et slikt hundehold og må bare si hands down for innsatsen og ståpå viljen her! Nora er egentlig utrolig heldig som har deg som eier, for det er ikke alle som hadde orket alt det arbeidet.

[ida]

Uff, dette var da leit. Men skal du venne henne av med ressursforsvar, ville jeg nok gitt henne griseøret uten å slippe det. Hun skulle faktisk få smake litt på mitt. Noen tygg og så vekk med det. Slik ville jeg nok ha vent henne til at alt egentlig er mitt og hun er i grunnen heldig som får smake. Her har vi tre hunder og ingen av dem får bølle med leker eller mat av noe slag. Det klarer vi fint å lære dem uten å bli bitt. Ja, vi har en tullehund.

[Trulte70]

Uff, dette var da leit. Men skal du venne henne av med ressursforsvar, ville jeg nok gitt henne griseøret uten å slippe det. Hun skulle faktisk få smake litt på mitt. Noen tygg og så vekk med det. Slik ville jeg nok ha vent henne til at alt egentlig er mitt og hun er i grunnen heldig som får smake. Her har vi tre hunder og ingen av dem får bølle med leker eller mat av noe slag. Det klarer vi fint å lære dem uten å bli bitt. Ja, vi har en tullehund.

Har du noen god forklaring på hvorfor du ville gå frem på den måten? Det er nemlig stikk motsatt av hva de fleste adferdsterapeuter ville anbefale... Hundens verden er ganske sort/hvit; enten ER det hennes mat, eller så er det ikke! Matforsvar kommer av usikkerhet, ikke dominans, og ved å la hunden smake på en godbit, for deretter ta den vekk, vil man gjøre hunden MER usikker, ikke mindre...

Det er forskjell på å la en hund "bølle" eller sette den i en situasjon hvor den føler at den må forsvare seg...

[Ane]

Urk, gode god det er mye retningslinjer å huske. Lykke til Anebergen, jeg unner ingen et slikt hundehold og må bare si hands down for innsatsen og ståpå viljen her! Nora er egentlig utrolig heldig som har deg som eier, for det er ikke alle som hadde orket alt det arbeidet.

Tusen tusen takk for veldig fint innlegg! Nå ble jeg veldig glad og rørt *Grine litt*

Uff, dette var da leit. Men skal du venne henne av med ressursforsvar, ville jeg nok gitt henne griseøret uten å slippe det. Hun skulle faktisk få smake litt på mitt. Noen tygg og så vekk med det. Slik ville jeg nok ha vent henne til at alt egentlig er mitt og hun er i grunnen heldig som får smake. Her har vi tre hunder og ingen av dem får bølle med leker eller mat av noe slag. Det klarer vi fint å lære dem uten å bli bitt. Ja, vi har en tullehund.

Det skal vist bare være mot sin hensikt Etter hva jeg har hørt/lest og selv tror.

Har du noen god forklaring på hvorfor du ville gå frem på den måten? Det er nemlig stikk motsatt av hva de fleste adferdsterapeuter ville anbefale... Hundens verden er ganske sort/hvit; enten ER det hennes mat, eller så er det ikke! Matforsvar kommer av usikkerhet, ikke dominans, og ved å la hunden smake på en godbit, for deretter ta den vekk, vil man gjøre hunden MER usikker, ikke mindre...

Det er forskjell på å la en hund "bølle" eller sette den i en situasjon hvor den føler at den må forsvare seg...

Ja, det var det jeg og mente.

[Marthe]

Når det gjelder matforsvar, så synes ikke jeg at dette er noe man skal ignorere. På min rase er det vanlig med matforsvar samt at de gjerne vil passe på andre ting også.

Hadde jeg ignorert dette, så er jeg veldig sikker på at det hadde bygget på seg. Jeg vil at folk skal kunne gå forbi hundene mine når de spiser, evt. ta opp skålene når de er ferdig, uten å bli bitt. Jeg vil heller ikke at en unge skal bli bitt den dagen den detter ved siden av skålen når hunden spiser. 


Når hundene er valper, så stryker jeg de gjerne bare over ryggen, og går forbi. Kaster gjerne noen go`biter opp i skålen. Ellers så lager jeg minst mulig styr av ting. Stresser jeg, så merker hundene det med en gang! Jeg merker når valpene kommer til å prøve å bite, det ser man på hele hunden. Der godtar jeg INGENTING. Biter de meg, så får de en klar (!) beskjed. 
Det som folk gjør feil, som jeg leser at du også gjør, er å trekke deg unna/bli redd. Da har hunden vunnet! Det lønner seg for henne å glefte, og gjør derfor det. Finner unger ut at det lønner seg å mase for å få is, så gjør de det. Blir handlingsforløpet derimot glefs ---> NEIII ---> og en trygg og uredd fører, så får man en helt annen reaksjon. 

Det er ikke snakk om å gjøre en usikker hund mer redd. Det er snakk om å gi en utrygg hund klare rammer som hun kan forholde seg til.


Når Extra var ung så fant hun ut at hun skulle passe på vesken min som jeg hadde lagt fra meg i stuen. Hun knurret og var tydelig sint på både hunder og folk som nærmet seg. Hvorfor skal hun ta på seg den oppgaven? Jeg klarer fint å passe på både meg selv og tingene mine. Jeg har ikke behov for at hun skal oppføre seg slik, og sier derfor "nei" og ber henne fjerne seg fra vesken, for den klarer jeg å ta ansvar for selv.

Lar man hunden lage seg masse oppgaver, så får man en stresset og gjerne usikker hund. Man må ta ansvar selv, slik at hunden slipper å styre showet.

[mokken]

Når det gjelder matforsvar, så synes ikke jeg at dette er noe man skal ignorere. På min rase er det vanlig med matforsvar samt at de gjerne vil passe på andre ting også.

Hadde jeg ignorert dette, så er jeg veldig sikker på at det hadde bygget på seg. Jeg vil at folk skal kunne gå forbi hundene mine når de spiser, evt. ta opp skålene når de er ferdig, uten å bli bitt. Jeg vil heller ikke at en unge skal bli bitt den dagen den detter ved siden av skålen når hunden spiser. 


Når hundene er valper, så stryker jeg de gjerne bare over ryggen, og går forbi. Kaster gjerne noen go`biter opp i skålen. Ellers så lager jeg minst mulig styr av ting. Stresser jeg, så merker hundene det med en gang! Jeg merker når valpene kommer til å prøve å bite, det ser man på hele hunden. Der godtar jeg INGENTING. Biter de meg, så får de en klar (!) beskjed. 
Det som folk gjør feil, som jeg leser at du også gjør, er å trekke deg unna/bli redd. Da har hunden vunnet! Det lønner seg for henne å glefte, og gjør derfor det. Finner unger ut at det lønner seg å mase for å få is, så gjør de det. Blir handlingsforløpet derimot glefs ---> NEIII ---> og en trygg og uredd fører, så får man en helt annen reaksjon. 

Det er ikke snakk om å gjøre en usikker hund mer redd. Det er snakk om å gi en utrygg hund klare rammer som hun kan forholde seg til.


Når Extra var ung så fant hun ut at hun skulle passe på vesken min som jeg hadde lagt fra meg i stuen. Hun knurret og var tydelig sint på både hunder og folk som nærmet seg. Hvorfor skal hun ta på seg den oppgaven? Jeg klarer fint å passe på både meg selv og tingene mine. Jeg har ikke behov for at hun skal oppføre seg slik, og sier derfor "nei" og ber henne fjerne seg fra vesken, for den klarer jeg å ta ansvar for selv.

Lar man hunden lage seg masse oppgaver, så får man en stresset og gjerne usikker hund. Man må ta ansvar selv, slik at hunden slipper å styre showet.

Flott innlegg! Jeg er så enig, så enig

[HeleneFS]

Jeg trente vekk ressursforsvar ovenfor mennesker på min Cairn med suksess da hun var mindre, tror faktisk jeg har en tråd om det her ett sted også. Nøyaktig hva vi gjorde som fungerte aner jeg ikke, men jeg gjorde 4 ting

1. Bytteleken, tok fra henne noe, ga henne noe som var ENDA bedre.

2. Hver gang jeg gikk forbi matskåla da hun spiste puttet jeg noe godt oppi. Jeg tok også på henne når hun spiste, reagerte hun gikk maten vekk. Sånn fortsatte jeg nærmere og nærmere hals/snute og til slutt kunne jeg ta nedi matskåla uten at hun reagerte.

2. Holdt i feks oksebenet når hun spise på denne, dersom hun knurret, tok jeg det bak ryggen i 3 sekunder og tilbake. Hun sluttet etterhver å knurre og aksepterte at jeg fikk holde på benet mens hun spiste. Aksepterte hun det lenge nok slapp jeg benet. Her tok jeg også på henne mens hun spiste. Nærmere og nærmere snuten/munnen hennes.

3. Lot henne spise ting i fred når hun hadde jobbet for det.

Jeg hadde også "nødepisoder" , feks der hun en gang fant en død fugl. Hun knurret og glefset etter meg når jeg nærmet meg. Heldigvis var hun bare 4-5 kg og pitteliten, så jeg tok henne i nakkeskinnet og la henne rett ned i bakken, holdt henne der til hun ga seg. Det er en hel uakseptabel oppførsel og selv om jeg sier jeg trener positivt så mener jeg at slike ting skal man ta tak i.

Per i dag kan alle ta fra henne ting, både meg, typen, mine foreldre, venner og barn, untatt andre hunder, men det gir jeg f'en i

[Mud]

Når det gjelder matforsvar, så synes ikke jeg at dette er noe man skal ignorere. På min rase er det vanlig med matforsvar samt at de gjerne vil passe på andre ting også.

Hadde jeg ignorert dette, så er jeg veldig sikker på at det hadde bygget på seg. Jeg vil at folk skal kunne gå forbi hundene mine når de spiser, evt. ta opp skålene når de er ferdig, uten å bli bitt. Jeg vil heller ikke at en unge skal bli bitt den dagen den detter ved siden av skålen når hunden spiser. 


Når hundene er valper, så stryker jeg de gjerne bare over ryggen, og går forbi. Kaster gjerne noen go`biter opp i skålen. Ellers så lager jeg minst mulig styr av ting. Stresser jeg, så merker hundene det med en gang! Jeg merker når valpene kommer til å prøve å bite, det ser man på hele hunden. Der godtar jeg INGENTING. Biter de meg, så får de en klar (!) beskjed. 
Det som folk gjør feil, som jeg leser at du også gjør, er å trekke deg unna/bli redd. Da har hunden vunnet! Det lønner seg for henne å glefte, og gjør derfor det. Finner unger ut at det lønner seg å mase for å få is, så gjør de det. Blir handlingsforløpet derimot glefs ---> NEIII ---> og en trygg og uredd fører, så får man en helt annen reaksjon. 

Det er ikke snakk om å gjøre en usikker hund mer redd. Det er snakk om å gi en utrygg hund klare rammer som hun kan forholde seg til.


Når Extra var ung så fant hun ut at hun skulle passe på vesken min som jeg hadde lagt fra meg i stuen. Hun knurret og var tydelig sint på både hunder og folk som nærmet seg. Hvorfor skal hun ta på seg den oppgaven? Jeg klarer fint å passe på både meg selv og tingene mine. Jeg har ikke behov for at hun skal oppføre seg slik, og sier derfor "nei" og ber henne fjerne seg fra vesken, for den klarer jeg å ta ansvar for selv.

Lar man hunden lage seg masse oppgaver, så får man en stresset og gjerne usikker hund. Man må ta ansvar selv, slik at hunden slipper å styre showet.

Uten at jeg kjenner noen av hundene vil jeg anta at det er milevis forskjell på de to hundene. Extra var neppe utrygg, var hun vel?

[Trulte70]

Uten at jeg kjenner noen av hundene vil jeg anta at det er milevis forskjell på de to hundene. Extra var neppe utrygg, var hun vel?

Nei, Extra er ikke akkurat utrygg

Det er forskjell på matforsvar; de aller fleste hunder har det pga usikkerhet (og her havner Nora utfra beskrivelsen), men noen få hunder får det fordi de er "født dominant"... Grunnen til at jeg ikke nevnte det, er fordi det gjelder så få hunder (og gjerne høydriftige hunder)...

[Mud]

Nei, Extra er ikke akkurat utrygg

Det er forskjell på matforsvar; de aller fleste hunder har det pga usikkerhet (og her havner Nora utfra beskrivelsen), men noen få hunder får det fordi de er "født dominant"... Grunnen til at jeg ikke nevnte det, er fordi det gjelder så få hunder (og gjerne høydriftige hunder)...

Jeg har hatt to valper med matforsvar, den ene en generelt utrygg Toller, den andre en i overkant tøff i trynet Laekenois.

Jeg kunne aldri ha løst det likt med de to.

Pan hadde garantert aldri blitt bra hvis jeg ikke hadde latt han være helt i fred frem til den grunnleggende tilliten i mellom oss var etablert (jeg tipper , utifra hva jeg leser her, at det er den Nora mangler også). Når den var etablert, først da kunne jeg begynne å rote meg borti matskåla, klappe han etc. Man må nesten ta det steg for steg. Jeg husker han plutselig nektet meg å komme opp i min egen seng en kveld, da tippet jeg hele madrassen i en håndbevegelse så bikkja trillet av før jeg la meg. Hadde jeg begynt å stikke fingrene borti han så hadde jeg ikke bare blitt bitt, men vi hadde også havnet 3 steg tilbake på treningen. Han ble ekstremt tillitsfull ovenfor meg, på kortere tid enn jeg hadde trodd ved hjelp av den taktikken. Jeg kunne ta hva som helst ut av munnen hans og gjøre absolutt hva jeg ville selv om han fikk vondt eller var redd. Jeg fikk opplæring fra ei på vetrinærhøyskolen i hvordan jeg skulle massere han siden ingen andre fikk lov å ta på han, og hun påpekte at det var sjelden hunder med så store smerter fant seg i sånn håndtering uten munnkurv. Andre beit han dessverre, det er derfor han måtte dø.

Lyra var som sagt en helt annen type, på hun brukte jeg samme taktikk som Marthe gjorde med Extra. Der kunne jeg ikke ha "dillet", like lite som jeg kunne ha sagt "nei" når Pan voktet.

Edit: jeg anbefaler TS å kjøpe boken " Fra valp til voksen hund", der står det litt praktiske råd rundt sånn type valper. Jeg hadde stort utbytte av den boken når jeg hadde Pan.

[Mari]

Nei, Extra er ikke akkurat utrygg

Det er forskjell på matforsvar; de aller fleste hunder har det pga usikkerhet (og her havner Nora utfra beskrivelsen), men noen få hunder får det fordi de er "født dominant"... Grunnen til at jeg ikke nevnte det, er fordi det gjelder så få hunder (og gjerne høydriftige hunder)...

Dominans defineres vel ut ifra hundens RHP (resource holding potential), så en hund som forsvarer gjenstander/mat kan så absolutt være dominant i den settingen. (I denne situasjonen er hunden redd, såpass er vi alle enige om)

Dessuten er ikke dominans en statisk sak, det er levende og stadig skiftende. En hund er ikke dominant, men den kan være dominant i enkelte situsajoner i enkelte relasjoner. Dominans bestemmes ut ifra situasjon, ikke personlighet eller væremåte.

Mentalt sterke hunder kan godt forsvare som bare det uten å være usikre, det er relativt vanlig på min rase. De kan heller ikke av den grunn kalles dominante selv om de opptrer slik i den spesifikke settingen.

Dominans er et så ubrukelig begrep synes jeg. Så ullent og ladet, det er vanskelig å bruke til noe fornuftig.

Når det kommer til fremgangsmåter for å plukke vekk matforsvar så må man ta hensyn til eiers kompetanse og væremåte også. Marthes måte å ta hånd om det på fungerer flott den, kanksje også på en liten redd sak. Men det er når Marthe gjør det, som eier fremgangsmåten og utfører den med største naturlighet. En annen eier kan få problemer med å kopiere, fordi de ikke har den samme naturlige autoriteten f.eks, eller at de rett og slett ikke er komfortable i den rolle og derfor opptrer litt nølende og prøvende.

Dette betyr ikke at det er noe galt med eieren, det betyr bare at man må nærme seg samme problem fra en annen vinkel egentlig. Det kan ha like stor suksess det, og det ene er derfor ikke riktigere enn den andre.

Anebergen, det er to ting du feiler i.

En, jeg tror du fortsatt ikke har akseptert at Nora er som hun er. Grunnen til at jeg sier det, er at du fortsetter å prøve å gjøre noe med alt du oppfatter som problemområder, du trener på alt og du trener hele tiden. Slutt med det. Hvis ditt hovedfokus er å holde Nora trygg, altså at hun hele tiden får den avstanden hun trenger, så vil mye av det andre også løsne av seg selv. For det er utryggheten som er Noras problem (forutsatt at hun ikke har fysiske vondter), ikke matforsvaret spesifikt, eller glefsingen etter andre hunder, eller utageringen mot folk. Alt dette er kun symptomer på en underliggende årsak, nemlig frykt. Om du legger vekk det andre og kun fokuserer på akkurat det, og her fikk du retningslinjer i tidligere innlegg, så tror jeg du vil se at den andre atferden også vil forsvinne. Men henger du deg opp i bare symptomene, så tror jeg du vil stange hodet i veggen.

Kokt ned til lett oversiktige punkter dreier det seg om:

- Å la Nora være, ikke mas. Husk at det er hun som skal ta initiativ

- Ha det mye moro. Så mye som mulig. Tren lydighet, spor, belønn masse og lek mye. Hver eneste dag, flere ganger om dagen

- Sørg for å hold en slik avstand at nora ikke blir redd

- Vær svært selektiv på hvilke andre hunder hun får møte

Og to, du tar dette veldig personlig. Du tror at Noras væremåte er en refleksjon av deg, og du tror at når hun glefser etter deg, så er det mot deg personlig. I stedet for å stoppe og tenkte, hva gjorde jeg nå som fikk Nora til å føle seg utrygg, spør du, hvorfor gjør du dette mot meg? Dette er lett å lese mellom linjene. Jeg tror du har mye å hente på å bli bevisst på dette, slik at du kanskje ser både din egen og Noras atferd og innvirkning på hverandre litt mer objektivt.

[Heidihj]

Angående matforsvar syns jeg man skal se ann hunden. Jeg har en golden som hadde sterkt matforsvar som ung. Jeg var selv "ung og dum" og hadde lest og fått beskjed om at man skulle ta fra hunden maten for at den skulle lære seg det. Når hunden da sa ifra var skulle jeg da markere sterkt for å vise lederskap! Dette syns jeg selv var brutalt med en valp, og sjekka opp med en instruktør jeg stolte på. Fikk da beskjed om å droppe alt dette våset. TAKK OG LOV!

Elwira var veldig engstlig som valp. Minner mye on Nora på enkelte punkter. Fikk selv beskjed av en instruktør at denne valpen burde avlives, og ihvertfall ikke eies av en 13 år gammel jente (ser virkelig det siste argumentet der). Etter å ha tatt fra min usikkre valp maten satt jeg igjen med ett problem. Hun hadde forsvar på all mat. Det jeg da gjorde var å holde avstand og bygge opp tillitt og trygghet i starten. Etter en god stund med slik trening gikk jeg gradvis nærmere og nærmere skåle uten å forstyrre av noe slag. Ettehvert kunne jeg stå helt inntil uten at hun viste noen tegn til usikkerhet. Når vi kom så langt, og hun ble trygg begynte jeg gradvis og nærme meg med hånden. Først ta hånden litt ut fra kroppen, gå igjen, så litt nærmere osv. Etterhvert kunne jeg ha hånden helt inntil øret hennes. Deretter begynte jeg å slippe ned pølsebitet og litt vom oppi skåla. Dette elsker Elwira. Jeg kunne nå ta på henne mens hun spiste uten at hun viste noen tegn på at jeg var der. Nå kan jeg gjøre hva jeg vil med matskåla og mat, unntatt griseører! Griseører har hun aldri vært glad for å dele. Hun har ikke glefsa etter meg siden hun var unghund, nettopp fordi hun aldri har opplevd at jeg har truet maten hennes. Jeg kan komme nærme, stå ved siden av, sitte ved siden av osv, men jeg kan ikke komme med hånda. Da stivne hund og slutter å spise (som Nora). Jeg har aldri presset henne på dette.

Elwira er nå en fin hund som ikke viser noe særlig matforsvar (kun med andre hunder i nærheten). Barn kan gå forbi, men jeg stoler ikke på henne. Barn får alltid beskjed om å holde avstand til hundene når de spiser, og om barna er for små holdes de bare unna. Ikke noe problem!

Nå har jeg akkurat kjøpt en malamute. Denne rasen har mye ressursforsvar som ligger i deres natur. I disse hundene ligger det at de skal forsvare det de har av mat, for det er vanskelig å si når de får muligheten til å spise neste gang. På denne valpen går jeg fram på en annen måten enn med Elwira. Fra dag en har jeg vært rundt matskåla når hun spiser. Jeg stryker henne over ryggen, også på hodet og hun får litt småsnop neddi skåla innimellom. Mayah er ikke en usikker valp. Hun er tøff, og om jeg ikke jobber med matforsvar nå er jeg redd det kan bli ett problem. Ikke at hun har vist det, men det ligger i rasen. Hun er trygg rundt maten, og har ingen problemer med at jeg nærmer meg, ei heller at jeg fjerner skåla etter hun har spist opp. Griseørene og kjøttbein er det heller ikke noe problem med. De kommer hun gjerne til meg med faktisk. Hun legger dem i hånda mi og vil at jeg skal holde igjen mens hun får dratt av en bit

[SandyEyeCandy]

Nå synes jeg det begynner å bli veldig kaotisk og mye å holde styr på her av ting du opplever som problematisk og som må trenes på, og da kan jeg bare forestille meg hvordan det oppleves for Nora.

Jeg skal ikke komme med enda flere råd og tips, for mennesker som kan veldig, veldig mye mer enn meg har alt sagt masse som jeg er enig i. Men jeg vil gjerne fortelle litt om Imouto, min yngste tispe:

Jeg bor midt i Oslo sentrum, med trikker, mennesker, biler og gatekryss bokstavelig talt rett utenfor døra. Det er alltid en grusom opplevelse å ta med en valp hjem første gang, fordi jeg nesten dør av dårlig samvittighet fordi jeg skjønner hvor voldsomt det må være for et lite nøste på 2 mnd. Men det er nå der jeg bor, og jeg er 100% sikker på at ingen av mine hunder kunne hatt en bedre eier enn meg, helt uavhengig av omgivelsene. Så mitt hovedfokus idet en valp kommer i hus, er å bygge en trygg og god relasjon oss i mellom. Jeg trener ikke på noen ting, jeg, annet enn at hun skal være med på det jeg gjør, at hun skal vende seg til å bli håndtert, og at hun skal kjenne med hele seg at jeg er hennes menneske og jeg skal gi henne hele verden i gave. Dette gjør jeg ved at hun henger på armen mens jeg lager mat samtidig som jeg klemmer på potene hennes og susser henne på panna, at hun ser på at jeg dusjer, at vi ligger på senga og tuller og leker, at hun får tusle rundt i huset mens jeg overser og holder på med mitt, at hun sitter i sekken mens Aiko og jeg er på langtur, eller at hun blir bært til og fra parken.

Shibavalper har ofte et ganske vanvittig ressursforsvar, de kommer jo rett fra loppekassa og har måttet slåss for mat, oppmerksomhet med flere andre. På hunder som er helt blotta for "domestisert" atferd i begynnelsen, kan dette bli ganske drøyt. Vi hadde et par ganske sjokkerende tilfeller hvor Villa, den 4 år gamle sheltietispa til venninna mi, kom gående ut av soverommet med et stk fresende knertmonster hengene fast i ryggen. Villa hadde nemlig smakt på vannet "til Imouto". X'en til Emma, en DIGER berner-tispe, blei også jagd ut av soverommet, fordi hun snuste oppå kommoden min... Imouto var ganske mye heftigere enn Aiko, den eldste tispa mi, så jeg hadde overhodet ikke forventa dette på forhånd, og reagerte med å irettesette min daværende samboer for at han snakka til knertis da hun prøvde seg på X'en. "Det måtte jo X'en ta ansvar for". Emma kommenterte at det ville neppe X'en gjøre, så den oppgaven måtte vi som eiere ta. Godt man lærer og blir mer fornuftig... For at ikke dette skulle utarte seg eller henge med videre, trygga jeg valpen på at hos meg er det ingen kamp om ressursene, se, du får ha alt jeg gir deg i fred, og jeg elsker deg så høyt at jeg vil stryke deg på ryggen mens du koser deg, for da gjør vi det sammen, og jeg vil aldri, aldri ta fra deg matskåla mens du spiser. Jeg fulgte også med idet andre hunder var hos oss, og var rolig og stolt når hun endelig skjønte at det går an å dele. Nå kan det jo være at jeg flytter matskåla, dersom jeg feks vil at de skal spise sammen med meg i stedet for på kjøkkenet, men det tenker jeg ikke over engang, og heller ikke hunden. Hun veit jo at hun får den tilbake. Vi pleier å ligge alle tre jentene i senga og kose oss, jeg leser og de spiser godis. Ofte tar de seg en pause for å susse litt på meg, og jeg lener meg gjerne over dem for å snuse dem i nakken, mens de gomler videre. Dette tenker jeg ikke på engang, og sånn har vi alltid hatt det. Jeg skjønner at jeg kanskje er litt heldig der.

Ute på tur ga Imouto ofte tydelig uttrykk for at hun syntes andre hunder måtte oppføre seg ordentlig. De skulle helst ikke bjeffe eller komme løpende, da blei hun streng. Hun søkte ikke til meg, men sto pal og møtte dem med snøft eller grevlinglyder. (Grevlinglydene har hun fortsatt, men det er stort sett lekelyder eller sånn hun prater). Hun kunne også spinne litt rundt, og var tydelig ukomfortabel til tross "tøff-i-trynet"-holdninga. Jeg begynte å skåne henne for tilfeldige hundemøter i enda større grad, ved å stille meg mellom henne og den løse hunden (som vanligvis kom bort fordi den og Aiko kjente hverandre) og også ved å snakke med henne idet vi traff på litt voldsomme hunder. Hun skulle vite at jeg tok ansvar, sånn at hun kunne skulle slippe og være politihund for alle andre som oppførte seg "ureglementert", hehe. Hun var heller ikke spesielt interessert i folk utover at hun gjerne stoppa dem på gata for å vise seg fram, men hvis de lente seg ned for å klappe, kunne hun fint hoppe vekk fordi hun hadde ombestemt seg.

Jeg har aldri sett på noe av dette som et problem, men som et ledd i utviklinga av en trygg, kul og fin hund. Hun har fått styre på med sitt, jeg har vært tydelig og til stede hele veien, og sammen har vi funnet ut av hva som fungerer for oss. Nå må det sies at Imouto aldri noensinne har gjort utfall mot mennesker, og heller ikke var noen utprega usikker valp, men kanskje dette har sammenheng med at jeg var helt rolig og kul i enhver sammenheng, og aldri stressa eller tenkte at "dette MÅ jeg ta tak!". Det viktigste var å la henne få tid, være ekstremt lydhør og oppmerksom på hennes behov og tegn, og ikke presse henne til noe som helst.

I dag er Imouto 1 år om 15 dager, og er virkelig en skjønn skapning. Hun er fortsatt tøff i trynet og liker å lage grevlinglyder idet hun skal bli kjent med hunder for første gang, men lydene kommer akkopagnert av lekestilling og halen viftende som en lykkelig slange. Hvis hun er bundet fast og hunder går forbi tett på, får de tilsnakk fordi hun passer på området "sitt", men hun gir seg med en gang jeg forteller henne at jeg er der. Hun elsker mennesker og stiller seg gjerne tett, tett inntil med hodet ned for å få nakkekos, og stoler ikke minst 100% på meg. Hvis jeg er med eller mener hun skal gjøre noe som kanskje virker litt ufornuftig for henne (som feks å svømme over en elv), så gjør hun det likevel, uten å mukke eller lage klagelyder. Hun egger absolutt alle hunder til lek, også de hun egentlig burde holde seg unna, hehe, og et blikk fra meg er nok til at hun dropper å passe på ting. Hun kan ingen andre kommandoer enn sitt, vente, gå bak, rolig og innkalling, men hun er den gladeste og fineste jenta i verden, så det gjør ingenting.

Det er mange veier til rom, men jeg sier som jeg skreiv i mitt første innlegg her: Det viktigste er at DU finner ut av hvordan du vil ha hundeholdet ditt, og deretter jobber mot det. Kjipe småting som skjer er ikke det samme som at alt er ødelagt eller at det er full katastrofealarm, men du MÅ ha en plan for hvordan du skal håndtere ting. Du har fått mange gode innspill her, og er flink til å gå på kurs, så gi deg sjøl tid, og ikke minst gi Nora tid, og ikke utfordre framgangen ved å gå for fort fram og presse henne til ting bare fordi det gikk så fint sist.

[Benedicte]

Uten at jeg kjenner noen av hundene vil jeg anta at det er milevis forskjell på de to hundene. Extra var neppe utrygg, var hun vel?

Det samme tenkte jeg, og jeg tror overhodet ikke det er så enkelt med en såpass utrygg hund. Det gjør nok bare vondt verre.

Jeg ville verken ha kjeftet på hunden eller presset henne med godbiter. Selv om du føler at du ikke presser, så tror jeg det oppleves veldig slik for Nora når du sitter ved siden av henne.

Min bror har en hund med sterkt ressursforsvar når det kommer til griseører og lignende. Han trengte lenge slik du gjør: ga godbiter til hunden før hun stivnet, satt ved siden av og klappet på henne om hun tillot det, lærte henne byttelek og så videre. Og det bare eskalerte. Det var veldig tydelig å se, for hadde han trent på det mye en periode så knurret hun til han når han passerte bare på 2 meters hold. All treningen hadde han gjort "etter boka". Jeg, som aldri presset henne, fikk gjøre det meste. Jeg ba han legge treningen på is i all tid fremover og bare la hunden nyte griseørene. Han skulle ikke bry seg om hun løp og gjemte seg for så å kaste det i seg og at hun stivnet bare har flyttet seg i rommet. Da fjernet han presset på hunden og plutselig sluttet hun med ressursforsvaret igjen.

Selvsagt, begynner han å presse henne igjen så kommer det nok tilbake. Men det er ikke nødvendig.

Jeg tror det er holdningen til oss mennesker det er noe galt med. Hunder skal ha maten sin i fred, og ser vi bare antydninger til at hunden stivner til når vi nærmer oss så kaster vi oss over "problemet" med en gang og gjør vondt verre.

[Anette]

Issi hadde ganske mye ressursforsvar når hun kom hit. Og jeg tok det helt på feelingen og presset henne når jeg måtte og lot være på alt som angikk mat ol. Leker og vokting snappet jeg til og tok leken og bare nei det får du ikke lov til her og nå er all vokt på leker og ting hjemme er borte. Mat så jeg fort at hun var helt opphengt i, vil gjemme det etc. Jeg tok Amiga ut og ga hun mat på et rom hun ikke kunne grave og gjemme det vekk og lot hun spise i fred. Etter lang tid så spiser begge sammen uten noe problemer og vanlig mat og godbiter går bra. Og hun er nå så trygg at jeg kan ta henne om hun prøver å være teit mot andre angående det. Men hun har fortsatt litt igjen når det kommer til kjempegode ting som ben ol og da gjør vi som vanlig, jeg ber Amiga holde seg unna (de får jo hver sitt) og lar hun være helt i fred. Jeg går ikke til henne og tar det eller rører det, jeg lar hun ha det helt rolig og at hun skal kunne stole på at det er helt trygt å spise det i fred, hun behøver ikke forsvare det og gjemme seg.

Men jeg var helt nødt som mange sier å bare la hun bli trygg på meg og la hun stole på meg. Det tok noen mnd og hun er voksen, når hun til slutt ble helt trygg sluttet tissing inne og jeg kan faktisk korrektere henne om hun prøver å vokte noe. Alle "problemer" løsnet når hun ble trygg på meg og Amiga. Og hun har vokset masse etter det.

Og jeg tenker akkurat det samme som Loke og Labbis og flere andre. Ikke press henne, la hun bli trygg. Det er forskjell på alle hunder og Nora viser gang på gang at hun ikke liker å bli presset. Også må du stole på deg selv Ane, du må la hun være den hun er og akseptere det og være trygg og god for å få hun til å bli det. At du ikke har tatt alt på feelingen betyr ikke at du har gjort noe feil og at du ikke er god nok, tvert imot så har du all mulighet til å lære og få hun trygg på deg og verden, sammen.

Det er vondt og sjokkerende å bli bitt når man prøver å gjøre det riktig, Foxi har bitt meg også. Og som jeg fortalte deg på fbook så var Foxi veldig lik Nora som liten og hvilke feil vi gjorde og hva som vi gjorde riktig. Jeg har full tro på at Nora kan bli en super hund, prøv å legg frustrasjonen til side (jeg vet det er vanskelig midt oppi det hele) og unngå å presse henne. Jeg gleder meg til å møte deg og Nora til SM.

Sandra: fint innlegg!

[Ane]

Når det gjelder matforsvar, så synes ikke jeg at dette er noe man skal ignorere. På min rase er det vanlig med matforsvar samt at de gjerne vil passe på andre ting også.

Hadde jeg ignorert dette, så er jeg veldig sikker på at det hadde bygget på seg. Jeg vil at folk skal kunne gå forbi hundene mine når de spiser, evt. ta opp skålene når de er ferdig, uten å bli bitt. Jeg vil heller ikke at en unge skal bli bitt den dagen den detter ved siden av skålen når hunden spiser. 


Når hundene er valper, så stryker jeg de gjerne bare over ryggen, og går forbi. Kaster gjerne noen go`biter opp i skålen. Ellers så lager jeg minst mulig styr av ting. Stresser jeg, så merker hundene det med en gang! Jeg merker når valpene kommer til å prøve å bite, det ser man på hele hunden. Der godtar jeg INGENTING. Biter de meg, så får de en klar (!) beskjed. 
Det som folk gjør feil, som jeg leser at du også gjør, er å trekke deg unna/bli redd. Da har hunden vunnet! Det lønner seg for henne å glefte, og gjør derfor det. Finner unger ut at det lønner seg å mase for å få is, så gjør de det. Blir handlingsforløpet derimot glefs ---> NEIII ---> og en trygg og uredd fører, så får man en helt annen reaksjon. 

Det er ikke snakk om å gjøre en usikker hund mer redd. Det er snakk om å gi en utrygg hund klare rammer som hun kan forholde seg til.


Når Extra var ung så fant hun ut at hun skulle passe på vesken min som jeg hadde lagt fra meg i stuen. Hun knurret og var tydelig sint på både hunder og folk som nærmet seg. Hvorfor skal hun ta på seg den oppgaven? Jeg klarer fint å passe på både meg selv og tingene mine. Jeg har ikke behov for at hun skal oppføre seg slik, og sier derfor "nei" og ber henne fjerne seg fra vesken, for den klarer jeg å ta ansvar for selv.

Lar man hunden lage seg masse oppgaver, så får man en stresset og gjerne usikker hund. Man må ta ansvar selv, slik at hunden slipper å styre showet.

Jeg trente vekk ressursforsvar ovenfor mennesker på min Cairn med suksess da hun var mindre, tror faktisk jeg har en tråd om det her ett sted også. Nøyaktig hva vi gjorde som fungerte aner jeg ikke, men jeg gjorde 4 ting

1. Bytteleken, tok fra henne noe, ga henne noe som var ENDA bedre.

2. Hver gang jeg gikk forbi matskåla da hun spiste puttet jeg noe godt oppi. Jeg tok også på henne når hun spiste, reagerte hun gikk maten vekk. Sånn fortsatte jeg nærmere og nærmere hals/snute og til slutt kunne jeg ta nedi matskåla uten at hun reagerte.

2. Holdt i feks oksebenet når hun spise på denne, dersom hun knurret, tok jeg det bak ryggen i 3 sekunder og tilbake. Hun sluttet etterhver å knurre og aksepterte at jeg fikk holde på benet mens hun spiste. Aksepterte hun det lenge nok slapp jeg benet. Her tok jeg også på henne mens hun spiste. Nærmere og nærmere snuten/munnen hennes.

3. Lot henne spise ting i fred når hun hadde jobbet for det.

Jeg hadde også "nødepisoder" , feks der hun en gang fant en død fugl. Hun knurret og glefset etter meg når jeg nærmet meg. Heldigvis var hun bare 4-5 kg og pitteliten, så jeg tok henne i nakkeskinnet og la henne rett ned i bakken, holdt henne der til hun ga seg. Det er en hel uakseptabel oppførsel og selv om jeg sier jeg trener positivt så mener jeg at slike ting skal man ta tak i.

Per i dag kan alle ta fra henne ting, både meg, typen, mine foreldre, venner og barn, untatt andre hunder, men det gir jeg f'en i

Jeg har hatt to valper med matforsvar, den ene en generelt utrygg Toller, den andre en i overkant tøff i trynet Laekenois.

Jeg kunne aldri ha løst det likt med de to.

Pan hadde garantert aldri blitt bra hvis jeg ikke hadde latt han være helt i fred frem til den grunnleggende tilliten i mellom oss var etablert (jeg tipper , utifra hva jeg leser her, at det er den Nora mangler også). Når den var etablert, først da kunne jeg begynne å rote meg borti matskåla, klappe han etc. Man må nesten ta det steg for steg. Jeg husker han plutselig nektet meg å komme opp i min egen seng en kveld, da tippet jeg hele madrassen i en håndbevegelse så bikkja trillet av før jeg la meg. Hadde jeg begynt å stikke fingrene borti han så hadde jeg ikke bare blitt bitt, men vi hadde også havnet 3 steg tilbake på treningen. Han ble ekstremt tillitsfull ovenfor meg, på kortere tid enn jeg hadde trodd ved hjelp av den taktikken. Jeg kunne ta hva som helst ut av munnen hans og gjøre absolutt hva jeg ville selv om han fikk vondt eller var redd. Jeg fikk opplæring fra ei på vetrinærhøyskolen i hvordan jeg skulle massere han siden ingen andre fikk lov å ta på han, og hun påpekte at det var sjelden hunder med så store smerter fant seg i sånn håndtering uten munnkurv. Andre beit han dessverre, det er derfor han måtte dø.

Lyra var som sagt en helt annen type, på hun brukte jeg samme taktikk som Marthe gjorde med Extra. Der kunne jeg ikke ha "dillet", like lite som jeg kunne ha sagt "nei" når Pan voktet.

Edit: jeg anbefaler TS å kjøpe boken " Fra valp til voksen hund", der står det litt praktiske råd rundt sånn type valper. Jeg hadde stort utbytte av den boken når jeg hadde Pan.

Jeg har boksen, så den skal jeg lese igjen! Takk!

Dominans defineres vel ut ifra hundens RHP (resource holding potential), så en hund som forsvarer gjenstander/mat kan så absolutt være dominant i den settingen. (I denne situasjonen er hunden redd, såpass er vi alle enige om)

Dessuten er ikke dominans en statisk sak, det er levende og stadig skiftende. En hund er ikke dominant, men den kan være dominant i enkelte situsajoner i enkelte relasjoner. Dominans bestemmes ut ifra situasjon, ikke personlighet eller væremåte.

Mentalt sterke hunder kan godt forsvare som bare det uten å være usikre, det er relativt vanlig på min rase. De kan heller ikke av den grunn kalles dominante selv om de opptrer slik i den spesifikke settingen.

Dominans er et så ubrukelig begrep synes jeg. Så ullent og ladet, det er vanskelig å bruke til noe fornuftig.

Når det kommer til fremgangsmåter for å plukke vekk matforsvar så må man ta hensyn til eiers kompetanse og væremåte også. Marthes måte å ta hånd om det på fungerer flott den, kanksje også på en liten redd sak. Men det er når Marthe gjør det, som eier fremgangsmåten og utfører den med største naturlighet. En annen eier kan få problemer med å kopiere, fordi de ikke har den samme naturlige autoriteten f.eks, eller at de rett og slett ikke er komfortable i den rolle og derfor opptrer litt nølende og prøvende.

Dette betyr ikke at det er noe galt med eieren, det betyr bare at man må nærme seg samme problem fra en annen vinkel egentlig. Det kan ha like stor suksess det, og det ene er derfor ikke riktigere enn den andre.

Anebergen, det er to ting du feiler i.

En, jeg tror du fortsatt ikke har akseptert at Nora er som hun er. Grunnen til at jeg sier det, er at du fortsetter å prøve å gjøre noe med alt du oppfatter som problemområder, du trener på alt og du trener hele tiden. Slutt med det. Hvis ditt hovedfokus er å holde Nora trygg, altså at hun hele tiden får den avstanden hun trenger, så vil mye av det andre også løsne av seg selv. For det er utryggheten som er Noras problem (forutsatt at hun ikke har fysiske vondter), ikke matforsvaret spesifikt, eller glefsingen etter andre hunder, eller utageringen mot folk. Alt dette er kun symptomer på en underliggende årsak, nemlig frykt. Om du legger vekk det andre og kun fokuserer på akkurat det, og her fikk du retningslinjer i tidligere innlegg, så tror jeg du vil se at den andre atferden også vil forsvinne. Men henger du deg opp i bare symptomene, så tror jeg du vil stange hodet i veggen.

Kokt ned til lett oversiktige punkter dreier det seg om:

- Å la Nora være, ikke mas. Husk at det er hun som skal ta initiativ

- Ha det mye moro. Så mye som mulig. Tren lydighet, spor, belønn masse og lek mye. Hver eneste dag, flere ganger om dagen

- Sørg for å hold en slik avstand at nora ikke blir redd

- Vær svært selektiv på hvilke andre hunder hun får møte

Og to, du tar dette veldig personlig. Du tror at Noras væremåte er en refleksjon av deg, og du tror at når hun glefser etter deg, så er det mot deg personlig. I stedet for å stoppe og tenkte, hva gjorde jeg nå som fikk Nora til å føle seg utrygg, spør du, hvorfor gjør du dette mot meg? Dette er lett å lese mellom linjene. Jeg tror du har mye å hente på å bli bevisst på dette, slik at du kanskje ser både din egen og Noras atferd og innvirkning på hverandre litt mer objektivt.

Takk for at du skriver konkret hva jeg skal prøve!

Angående matforsvar syns jeg man skal se ann hunden. Jeg har en golden som hadde sterkt matforsvar som ung. Jeg var selv "ung og dum" og hadde lest og fått beskjed om at man skulle ta fra hunden maten for at den skulle lære seg det. Når hunden da sa ifra var skulle jeg da markere sterkt for å vise lederskap! Dette syns jeg selv var brutalt med en valp, og sjekka opp med en instruktør jeg stolte på. Fikk da beskjed om å droppe alt dette våset. TAKK OG LOV!

Elwira var veldig engstlig som valp. Minner mye on Nora på enkelte punkter. Fikk selv beskjed av en instruktør at denne valpen burde avlives, og ihvertfall ikke eies av en 13 år gammel jente (ser virkelig det siste argumentet der). Etter å ha tatt fra min usikkre valp maten satt jeg igjen med ett problem. Hun hadde forsvar på all mat. Det jeg da gjorde var å holde avstand og bygge opp tillitt og trygghet i starten. Etter en god stund med slik trening gikk jeg gradvis nærmere og nærmere skåle uten å forstyrre av noe slag. Ettehvert kunne jeg stå helt inntil uten at hun viste noen tegn til usikkerhet. Når vi kom så langt, og hun ble trygg begynte jeg gradvis og nærme meg med hånden. Først ta hånden litt ut fra kroppen, gå igjen, så litt nærmere osv. Etterhvert kunne jeg ha hånden helt inntil øret hennes. Deretter begynte jeg å slippe ned pølsebitet og litt vom oppi skåla. Dette elsker Elwira. Jeg kunne nå ta på henne mens hun spiste uten at hun viste noen tegn på at jeg var der. Nå kan jeg gjøre hva jeg vil med matskåla og mat, unntatt griseører! Griseører har hun aldri vært glad for å dele. Hun har ikke glefsa etter meg siden hun var unghund, nettopp fordi hun aldri har opplevd at jeg har truet maten hennes. Jeg kan komme nærme, stå ved siden av, sitte ved siden av osv, men jeg kan ikke komme med hånda. Da stivne hund og slutter å spise (som Nora). Jeg har aldri presset henne på dette.

Elwira er nå en fin hund som ikke viser noe særlig matforsvar (kun med andre hunder i nærheten). Barn kan gå forbi, men jeg stoler ikke på henne. Barn får alltid beskjed om å holde avstand til hundene når de spiser, og om barna er for små holdes de bare unna. Ikke noe problem!

Nå har jeg akkurat kjøpt en malamute. Denne rasen har mye ressursforsvar som ligger i deres natur. I disse hundene ligger det at de skal forsvare det de har av mat, for det er vanskelig å si når de får muligheten til å spise neste gang. På denne valpen går jeg fram på en annen måten enn med Elwira. Fra dag en har jeg vært rundt matskåla når hun spiser. Jeg stryker henne over ryggen, også på hodet og hun får litt småsnop neddi skåla innimellom. Mayah er ikke en usikker valp. Hun er tøff, og om jeg ikke jobber med matforsvar nå er jeg redd det kan bli ett problem. Ikke at hun har vist det, men det ligger i rasen. Hun er trygg rundt maten, og har ingen problemer med at jeg nærmer meg, ei heller at jeg fjerner skåla etter hun har spist opp. Griseørene og kjøttbein er det heller ikke noe problem med. De kommer hun gjerne til meg med faktisk. Hun legger dem i hånda mi og vil at jeg skal holde igjen mens hun får dratt av en bit

Nå synes jeg det begynner å bli veldig kaotisk og mye å holde styr på her av ting du opplever som problematisk og som må trenes på, og da kan jeg bare forestille meg hvordan det oppleves for Nora.

Jeg skal ikke komme med enda flere råd og tips, for mennesker som kan veldig, veldig mye mer enn meg har alt sagt masse som jeg er enig i. Men jeg vil gjerne fortelle litt om Imouto, min yngste tispe:

Jeg bor midt i Oslo sentrum, med trikker, mennesker, biler og gatekryss bokstavelig talt rett utenfor døra. Det er alltid en grusom opplevelse å ta med en valp hjem første gang, fordi jeg nesten dør av dårlig samvittighet fordi jeg skjønner hvor voldsomt det må være for et lite nøste på 2 mnd. Men det er nå der jeg bor, og jeg er 100% sikker på at ingen av mine hunder kunne hatt en bedre eier enn meg, helt uavhengig av omgivelsene. Så mitt hovedfokus idet en valp kommer i hus, er å bygge en trygg og god relasjon oss i mellom. Jeg trener ikke på noen ting, jeg, annet enn at hun skal være med på det jeg gjør, at hun skal vende seg til å bli håndtert, og at hun skal kjenne med hele seg at jeg er hennes menneske og jeg skal gi henne hele verden i gave. Dette gjør jeg ved at hun henger på armen mens jeg lager mat samtidig som jeg klemmer på potene hennes og susser henne på panna, at hun ser på at jeg dusjer, at vi ligger på senga og tuller og leker, at hun får tusle rundt i huset mens jeg overser og holder på med mitt, at hun sitter i sekken mens Aiko og jeg er på langtur, eller at hun blir bært til og fra parken.

Shibavalper har ofte et ganske vanvittig ressursforsvar, de kommer jo rett fra loppekassa og har måttet slåss for mat, oppmerksomhet med flere andre. På hunder som er helt blotta for "domestisert" atferd i begynnelsen, kan dette bli ganske drøyt. Vi hadde et par ganske sjokkerende tilfeller hvor Villa, den 4 år gamle sheltietispa til venninna mi, kom gående ut av soverommet med et stk fresende knertmonster hengene fast i ryggen. Villa hadde nemlig smakt på vannet "til Imouto". X'en til Emma, en DIGER berner-tispe, blei også jagd ut av soverommet, fordi hun snuste oppå kommoden min... Imouto var ganske mye heftigere enn Aiko, den eldste tispa mi, så jeg hadde overhodet ikke forventa dette på forhånd, og reagerte med å irettesette min daværende samboer for at han snakka til knertis da hun prøvde seg på X'en. "Det måtte jo X'en ta ansvar for". Emma kommenterte at det ville neppe X'en gjøre, så den oppgaven måtte vi som eiere ta. Godt man lærer og blir mer fornuftig... For at ikke dette skulle utarte seg eller henge med videre, trygga jeg valpen på at hos meg er det ingen kamp om ressursene, se, du får ha alt jeg gir deg i fred, og jeg elsker deg så høyt at jeg vil stryke deg på ryggen mens du koser deg, for da gjør vi det sammen, og jeg vil aldri, aldri ta fra deg matskåla mens du spiser. Jeg fulgte også med idet andre hunder var hos oss, og var rolig og stolt når hun endelig skjønte at det går an å dele. Nå kan det jo være at jeg flytter matskåla, dersom jeg feks vil at de skal spise sammen med meg i stedet for på kjøkkenet, men det tenker jeg ikke over engang, og heller ikke hunden. Hun veit jo at hun får den tilbake. Vi pleier å ligge alle tre jentene i senga og kose oss, jeg leser og de spiser godis. Ofte tar de seg en pause for å susse litt på meg, og jeg lener meg gjerne over dem for å snuse dem i nakken, mens de gomler videre. Dette tenker jeg ikke på engang, og sånn har vi alltid hatt det. Jeg skjønner at jeg kanskje er litt heldig der.

Ute på tur ga Imouto ofte tydelig uttrykk for at hun syntes andre hunder måtte oppføre seg ordentlig. De skulle helst ikke bjeffe eller komme løpende, da blei hun streng. Hun søkte ikke til meg, men sto pal og møtte dem med snøft eller grevlinglyder. (Grevlinglydene har hun fortsatt, men det er stort sett lekelyder eller sånn hun prater). Hun kunne også spinne litt rundt, og var tydelig ukomfortabel til tross "tøff-i-trynet"-holdninga. Jeg begynte å skåne henne for tilfeldige hundemøter i enda større grad, ved å stille meg mellom henne og den løse hunden (som vanligvis kom bort fordi den og Aiko kjente hverandre) og også ved å snakke med henne idet vi traff på litt voldsomme hunder. Hun skulle vite at jeg tok ansvar, sånn at hun kunne skulle slippe og være politihund for alle andre som oppførte seg "ureglementert", hehe. Hun var heller ikke spesielt interessert i folk utover at hun gjerne stoppa dem på gata for å vise seg fram, men hvis de lente seg ned for å klappe, kunne hun fint hoppe vekk fordi hun hadde ombestemt seg.

Jeg har aldri sett på noe av dette som et problem, men som et ledd i utviklinga av en trygg, kul og fin hund. Hun har fått styre på med sitt, jeg har vært tydelig og til stede hele veien, og sammen har vi funnet ut av hva som fungerer for oss. Nå må det sies at Imouto aldri noensinne har gjort utfall mot mennesker, og heller ikke var noen utprega usikker valp, men kanskje dette har sammenheng med at jeg var helt rolig og kul i enhver sammenheng, og aldri stressa eller tenkte at "dette MÅ jeg ta tak!". Det viktigste var å la henne få tid, være ekstremt lydhør og oppmerksom på hennes behov og tegn, og ikke presse henne til noe som helst.

I dag er Imouto 1 år om 15 dager, og er virkelig en skjønn skapning. Hun er fortsatt tøff i trynet og liker å lage grevlinglyder idet hun skal bli kjent med hunder for første gang, men lydene kommer akkopagnert av lekestilling og halen viftende som en lykkelig slange. Hvis hun er bundet fast og hunder går forbi tett på, får de tilsnakk fordi hun passer på området "sitt", men hun gir seg med en gang jeg forteller henne at jeg er der. Hun elsker mennesker og stiller seg gjerne tett, tett inntil med hodet ned for å få nakkekos, og stoler ikke minst 100% på meg. Hvis jeg er med eller mener hun skal gjøre noe som kanskje virker litt ufornuftig for henne (som feks å svømme over en elv), så gjør hun det likevel, uten å mukke eller lage klagelyder. Hun egger absolutt alle hunder til lek, også de hun egentlig burde holde seg unna, hehe, og et blikk fra meg er nok til at hun dropper å passe på ting. Hun kan ingen andre kommandoer enn sitt, vente, gå bak, rolig og innkalling, men hun er den gladeste og fineste jenta i verden, så det gjør ingenting.

Det er mange veier til rom, men jeg sier som jeg skreiv i mitt første innlegg her: Det viktigste er at DU finner ut av hvordan du vil ha hundeholdet ditt, og deretter jobber mot det. Kjipe småting som skjer er ikke det samme som at alt er ødelagt eller at det er full katastrofealarm, men du MÅ ha en plan for hvordan du skal håndtere ting. Du har fått mange gode innspill her, og er flink til å gå på kurs, så gi deg sjøl tid, og ikke minst gi Nora tid, og ikke utfordre framgangen ved å gå for fort fram og presse henne til ting bare fordi det gikk så fint sist.

Jeg ville verken ha kjeftet på hunden eller presset henne med godbiter. Selv om du føler at du ikke presser, så tror jeg det oppleves veldig slik for Nora når du sitter ved siden av henne.

Min bror har en hund med sterkt ressursforsvar når det kommer til griseører og lignende. Han trengte lenge slik du gjør: ga godbiter til hunden før hun stivnet, satt ved siden av og klappet på henne om hun tillot det, lærte henne byttelek og så videre. Og det bare eskalerte. Det var veldig tydelig å se, for hadde han trent på det mye en periode så knurret hun til han når han passerte bare på 2 meters hold. All treningen hadde han gjort "etter boka". Jeg, som aldri presset henne, fikk gjøre det meste. Jeg ba han legge treningen på is i all tid fremover og bare la hunden nyte griseørene. Han skulle ikke bry seg om hun løp og gjemte seg for så å kaste det i seg og at hun stivnet bare har flyttet seg i rommet. Da fjernet han presset på hunden og plutselig sluttet hun med ressursforsvaret igjen.

Selvsagt, begynner han å presse henne igjen så kommer det nok tilbake. Men det er ikke nødvendig.

Jeg tror det er holdningen til oss mennesker det er noe galt med. Hunder skal ha maten sin i fred, og ser vi bare antydninger til at hunden stivner til når vi nærmer oss så kaster vi oss over "problemet" med en gang og gjør vondt verre.

Issi hadde ganske mye ressursforsvar når hun kom hit. Og jeg tok det helt på feelingen og presset henne når jeg måtte og lot være på alt som angikk mat ol. Leker og vokting snappet jeg til og tok leken og bare nei det får du ikke lov til her og nå er all vokt på leker og ting hjemme er borte. Mat så jeg fort at hun var helt opphengt i, vil gjemme det etc. Jeg tok Amiga ut og ga hun mat på et rom hun ikke kunne grave og gjemme det vekk og lot hun spise i fred. Etter lang tid så spiser begge sammen uten noe problemer og vanlig mat og godbiter går bra. Og hun er nå så trygg at jeg kan ta henne om hun prøver å være teit mot andre angående det. Men hun har fortsatt litt igjen når det kommer til kjempegode ting som ben ol og da gjør vi som vanlig, jeg ber Amiga holde seg unna (de får jo hver sitt) og lar hun være helt i fred. Jeg går ikke til henne og tar det eller rører det, jeg lar hun ha det helt rolig og at hun skal kunne stole på at det er helt trygt å spise det i fred, hun behøver ikke forsvare det og gjemme seg.

Men jeg var helt nødt som mange sier å bare la hun bli trygg på meg og la hun stole på meg. Det tok noen mnd og hun er voksen, når hun til slutt ble helt trygg sluttet tissing inne og jeg kan faktisk korrektere henne om hun prøver å vokte noe. Alle "problemer" løsnet når hun ble trygg på meg og Amiga. Og hun har vokset masse etter det.

Og jeg tenker akkurat det samme som Loke og Labbis og flere andre. Ikke press henne, la hun bli trygg. Det er forskjell på alle hunder og Nora viser gang på gang at hun ikke liker å bli presset. Også må du stole på deg selv Ane, du må la hun være den hun er og akseptere det og være trygg og god for å få hun til å bli det. At du ikke har tatt alt på feelingen betyr ikke at du har gjort noe feil og at du ikke er god nok, tvert imot så har du all mulighet til å lære og få hun trygg på deg og verden, sammen.

Det er vondt og sjokkerende å bli bitt når man prøver å gjøre det riktig, Foxi har bitt meg også. Og som jeg fortalte deg på fbook så var Foxi veldig lik Nora som liten og hvilke feil vi gjorde og hva som vi gjorde riktig. Jeg har full tro på at Nora kan bli en super hund, prøv å legg frustrasjonen til side (jeg vet det er vanskelig midt oppi det hele) og unngå å presse henne. Jeg gleder meg til å møte deg og Nora til SM.

Ja, da får dere møte snille bissevovven . Får håpe hun viser sitt sanne jeg, og ikke bare er grei da! Sånn dere tror jeg er riv ruskende gal og bare overdriver haha

Takk alle alle sammen! Jeg har nå skjønt at jeg bare skal droppe "avtreningen" av forsvaret, og bare la henne være i fred. Det var litt godt å bare ta det med ro med den saken..

Jeg får jo ofte tips om å holde en avstand som gjør at hun ikke er redd.. Men jeg tenker! Hvis jeg går på en vei, og det kommer noen gående.. Jeg pleier å gå over på andre siden av veien, men Nora er forsatt veldig fokusert på personene. Jeg kommer meg jo ikke lengre vekk, om jeg ikke skal løpe inn i en skog ol.

Også lurer jeg på en ting! Når vi nå går på turer og passerer noen mennesker, så har hun veldig lyst bort til dem. Drar veldig bort, og når jeg holder igjen så vil hun forsatt veldig bort. Jeg har jo ikke latt henne gjøre det, pga. to grunner. En: jeg vet ikke om folkene vil(jeg kunne jo spurt), to(viktigste): jeg vet ikke hva Nora ville gjort om hun kom bort! Hva bør jeg gjøre her?

[ida]

Har du noen god forklaring på hvorfor du ville gå frem på den måten? Det er nemlig stikk motsatt av hva de fleste adferdsterapeuter ville anbefale... Hundens verden er ganske sort/hvit; enten ER det hennes mat, eller så er det ikke! Matforsvar kommer av usikkerhet, ikke dominans, og ved å la hunden smake på en godbit, for deretter ta den vekk, vil man gjøre hunden MER usikker, ikke mindre...

Det er forskjell på å la en hund "bølle" eller sette den i en situasjon hvor den føler at den må forsvare seg...

Jeg trente vekk ressursforsvar ovenfor mennesker på min Cairn med suksess da hun var mindre, tror faktisk jeg har en tråd om det her ett sted også. Nøyaktig hva vi gjorde som fungerte aner jeg ikke, men jeg gjorde 4 ting

1. Bytteleken, tok fra henne noe, ga henne noe som var ENDA bedre.

2. Hver gang jeg gikk forbi matskåla da hun spiste puttet jeg noe godt oppi. Jeg tok også på henne når hun spiste, reagerte hun gikk maten vekk. Sånn fortsatte jeg nærmere og nærmere hals/snute og til slutt kunne jeg ta nedi matskåla uten at hun reagerte.

2. Holdt i feks oksebenet når hun spise på denne, dersom hun knurret, tok jeg det bak ryggen i 3 sekunder og tilbake. Hun sluttet etterhver å knurre og aksepterte at jeg fikk holde på benet mens hun spiste. Aksepterte hun det lenge nok slapp jeg benet. Her tok jeg også på henne mens hun spiste. Nærmere og nærmere snuten/munnen hennes.

3. Lot henne spise ting i fred når hun hadde jobbet for det.

Jeg hadde også "nødepisoder" , feks der hun en gang fant en død fugl. Hun knurret og glefset etter meg når jeg nærmet meg. Heldigvis var hun bare 4-5 kg og pitteliten, så jeg tok henne i nakkeskinnet og la henne rett ned i bakken, holdt henne der til hun ga seg. Det er en hel uakseptabel oppførsel og selv om jeg sier jeg trener positivt så mener jeg at slike ting skal man ta tak i.

Per i dag kan alle ta fra henne ting, både meg, typen, mine foreldre, venner og barn, untatt andre hunder, men det gir jeg f'en i

Nei, dette er da en helt elementær metode. Du finner fram et griseøre. Later som du spiser litt på det. Lar hunden smake litt på det, mens du holder i det. "Smaker" litt på det selv igjen. Lar hunden smake litt. Tar det litt bak ryggen, eller slik. Ta det fram igjen og la hunden tygge litt. Så lenge du aldri slipper det, vil hunden oppfatte det som ditt griseøre og hunden er heldig som får smake på det. Slik bygger du en hyggelig relasjon rundt det å kose seg med noe og målet er selvfølgelig at hunden skal kunne kose seg med hva som helst, uten å måtte forsvare det. Det er nemlig ikke noe koselig for hunden å hele tiden måtte passe på griseøret, eller hva det nå er. I mellomtiden ville jeg rett og slett ha kuttet ut alt som skaper ressursforsvar, så godt det lar seg gjøre.

Jeg har forstått det slik at du ikke ønsker våre erfaringer med hunder med ressursforsvar, eller er det bare noen sine erfaringer du ikke vil ha? Lurer bare.

Endret 10. September 2011 av ida

[Trulte70]

Nei, dette er da en helt elementær metode. Du finner fram et griseøre. Later som du spiser litt på det. Lar hunden smake litt på det, mens du holder i det. "Smaker" litt på det selv igjen. Lar hunden smake litt. Tar det litt bak ryggen, eller slik. Ta det fram igjen og la hunden tygge litt. Så lenge du aldri slipper det, vil hunden oppfatte det som ditt griseøre og hunden er heldig som får smake på det. Slik bygger du en hyggelig relasjon rundt det å kose seg med noe og målet er selvfølgelig at hunden skal kunne kose seg med hva som helst, uten å måtte forsvare det. Det er nemlig ikke noe koselig for hunden å hele tiden måtte passe på griseøret, eller hva det nå er. I mellomtiden ville jeg rett og slett ha kuttet ut alt som skaper ressursforsvar, så godt det lar seg gjøre.

Jeg har forstått det slik at du ikke ønsker våre erfaringer med hunder med ressursforsvar, eller er det bare noen sine erfaringer du ikke vil ha? Lurer bare.

Hvid den siste var til meg, så hører jeg gjerne på andres meninger...

Jeg mener forøvrig at enten er maten hundens, eller så er den min...vi driver ikke å byttelåner mat... Det hunden har fått, det får den også beholde...

Jeg opplevde ressursforsvar på min 2 år gamle hannhund når den nye valpen kom i hus...valpen var vant til å dele matfat med søsken og plantet begge forlabbene i matskålen til storebror og gumlet lykkelig i vei... Storebror stivnet, kom med et lavt knurr og så på meg for å få hjelp... De gangene dette skjedde, tok jeg vekk valpen og nå spiser de helt greit side om side...fordi den eldste stoler på at jeg styrer valpens uhøflige tendenser...

Når hunden er trygg på alt rundt seg når den spiser, kan jeg godt gå inn å fjerne maten (selv om jeg sjelden gjør det) - men det er kun med hunder som stoler på seg selv og omgivelsene - usikre hunder blir ALDRI fratatt maten sin..