Gå til innhold
Hundesonen.no

Ny valp? For tidlig?


elinebj93

Recommended Posts

Hei.

Vi valgte jo å avvlive vår lille Tassen som kun ble 7 mnd og 2 dager ettersom han hadde knekt begge beina . Dette følte jeg ville bli dyremisshandling.

Det er litt over 2 mnd siden vi ga slipp på han, og tenker fortsatt på han, men hva syntes dere, er det for tidlig å skaffe seg en ny hund? Jeg føler meg klar for ny hund, men jeg vil fortsatt ha ny italiensk mynde, men problemet er at jeg blir veldig lei meg når jeg ser andre italienske mynder.

Er det er tegn på at det er for tidlig?

Deres meninger, og uhøfflige innlegg vil bare bli ignorert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan da også bety at du skulle ønske at det var din italiener. Jeg merket hundebehovet etter tre måneder. Valgte en annen rase denne gang da jeg ikke ønsket en situasjon der jeg sammenlignet hundene for mye (selvsagt også endel andre praktiske årsaker men følelsene betydde mye). Hvorvidt det er for tidlig for deg kan bare du svare på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, det er opp til deg om hva du mener er for tidlig og ikke. Jeg har gått en liten måned eller to etter tapt hund selv tidligere, og jeg så ikke den "gamle hunden" i noen av de. Så lenge du ikke tenker at du får samme hunden igjen, så skal det ikke være noe galt med det. Noe annet ville vært urettferdig for valpen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, det er opp til deg om hva du mener er for tidlig og ikke. Jeg har gått en liten måned eller to etter tapt hund selv tidligere, og jeg så ikke den "gamle hunden" i noen av de. Så lenge du ikke tenker at du får samme hunden igjen, så skal det ikke være noe galt med det. Noe annet ville vært urettferdig for valpen.

Enig :) Jeg hadde aldri klart meg tre mnd uten hund. Om du føler du er klar for en ny hund så er det som er viktigst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hentet ny valp knapt 2 mnd'r etter at jeg måtte avlive min forge, kunne jeg hentet før hadde jeg gjort det. Jeg hadde noen ukers forvarsel på at det kom til å ende med avlivning, så kanskje jeg fikk forberett meg noe, men alt i alt så har det ikke vært mange gangene at jeg har tenkt at det var for tidlig, som ida skrev; savnet og sorgen blekner litt når du får en valp å bruke kreftene på :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, ja jeg merket det selv når jeg passet en pomeranien, men jeg føler det på en måte blir stygt gjort av meg.. føler jeg svikter tassen. Men hvorfor jeg føler det, vet jeg ikke.

Vi føler veldig mye skyld i at han er der han er i dag, ettersom han knakk beinet første gang med meg, og det andre beinet med samboeren min . Jeg trodde aldri dette skulle skje, men vi er begge sinte på oss selv . Han ble jo bare nesten 7 mnd. Han fikk jo ikke oppleve noe :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ganske vanlig for oss mennesker og føle skyld i slike situasjoner, selv om det ikke er vår skyld.. De aller fleste av oss setter jo ikke hunden i en slik situasjon med vilje. Og etterpåklokskap hjelper da lite.. Det eneste som hjelper er vel og prøve og snu om på situasjonen. Istedet for og fokusere på hva du kunne gjort eller hva du burde tenkt på så se heller det gode du hadde med han og husk at selv om han var med deg så kunne ikke du vite at dette skulle skje og dermed var det heller ikke noe du kunne gjort annerledes. Tillat deg og få en ny hundevenn om det er det du vill, bare husk at dette er ett nytt individ. De bør ikke sammenlignes og den nye vil heller aldrig ta plassen til tassen hos deg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund ble påkjørt og døde i høst. Det tok 1 uke og så var den nye hunden i hus. Må vel legge til at han hadde stått til omplassering en liten stund og det var ingen vits i å vente med å finne ut om vi kunne trives med hverandre.

Min erfaring er at en ny hund erstatter den gamle på det viset at den erstatter det å ha hund, men at den ikke erstatter individet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, ja jeg merket det selv når jeg passet en pomeranien, men jeg føler det på en måte blir stygt gjort av meg.. føler jeg svikter tassen. Men hvorfor jeg føler det, vet jeg ikke.

Vi føler veldig mye skyld i at han er der han er i dag, ettersom han knakk beinet første gang med meg, og det andre beinet med samboeren min . Jeg trodde aldri dette skulle skje, men vi er begge sinte på oss selv . Han ble jo bare nesten 7 mnd. Han fikk jo ikke oppleve noe :(

Sånn må du ikke tenke! Jeg hadde ganske skyldfølelse da min siste hund døde (han hadde hemangiosarkom i buken, kreft, altså). Jeg tenkte mye på hvorfor jeg ikke kunne oppdage det før and so on. Men det HJELPER ikke, jeg får aldri hunden tilbake på noen som helst måte, hverken som åndelig eller i en annen hund. Det går fint, ny hund, nye muligheter. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjøpte meg ny valp 2 dager før jeg avlivde den forrige, det hjalp utrolig på sorgen, for både oss tobeinte og den firbeinte som blei igjen. Dette var en "planlagt" avliving, så jeg var forberedt på det. Blir kanskje litt anderledes når det skjer brått?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke du skal føle deg illojal overfor Tassen om du får deg ny valp "alt nå". Det JEG håper du gjør, er å ikke tenke på å spare penger ved å kjøpe en hund billig igjen, fra en useriøs oppdretter, og en som beviselig har vært sjuk som liten.

Bruk GOD tid denne gangen (sånn som samtlige her inne sier), og ikke gå med på noe tull. Og ordne forsikring...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når vi avlivet vår kjære dalmis på bare 1 år, så gikk det 1 år før vi skaffet oss ny hund. Vi følte vi trengte denne tiden, men det kan være for at vår hund plagdes mye over den tiden den levde med mange forskjellige ting og jeg følte vi dro til dyrlege hele tiden den tiden vi hadde han. Vi fikk litt skrekken kan du si og syntes så forferdelig synd på den - var redd vi kom i samme situasjon igjen.

Jeg må innrømme jeg fikk litt dårlig samvittighet akkurat når vi fikk vår whippet i huset, selv om jeg jo vet at det ikke kunne endt anderledes og at det var det beste, men ...

Tror ingen kan si om det er for tidlig for deg - det er det bare du selv som kan svare/føle på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forsikring skal ordnes samme dag da. Men jeg vet ennå ikke helt hvordan hund jeg vil ha. Veldig lyst på italiensk mynde, men fortsatt litt usikker..

Hva med whippet da? De har jo likhetstrekk, men er det lille hakket mer robuste noe som kanskje ville føles tryggere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...