Gå til innhold
Hundesonen.no

Ny valp? For tidlig?


elinebj93

Recommended Posts

Hei.

Vi valgte jo å avvlive vår lille Tassen som kun ble 7 mnd og 2 dager ettersom han hadde knekt begge beina . Dette følte jeg ville bli dyremisshandling.

Det er litt over 2 mnd siden vi ga slipp på han, og tenker fortsatt på han, men hva syntes dere, er det for tidlig å skaffe seg en ny hund? Jeg føler meg klar for ny hund, men jeg vil fortsatt ha ny italiensk mynde, men problemet er at jeg blir veldig lei meg når jeg ser andre italienske mynder.

Er det er tegn på at det er for tidlig?

Deres meninger, og uhøfflige innlegg vil bare bli ignorert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan da også bety at du skulle ønske at det var din italiener. Jeg merket hundebehovet etter tre måneder. Valgte en annen rase denne gang da jeg ikke ønsket en situasjon der jeg sammenlignet hundene for mye (selvsagt også endel andre praktiske årsaker men følelsene betydde mye). Hvorvidt det er for tidlig for deg kan bare du svare på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, det er opp til deg om hva du mener er for tidlig og ikke. Jeg har gått en liten måned eller to etter tapt hund selv tidligere, og jeg så ikke den "gamle hunden" i noen av de. Så lenge du ikke tenker at du får samme hunden igjen, så skal det ikke være noe galt med det. Noe annet ville vært urettferdig for valpen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, det er opp til deg om hva du mener er for tidlig og ikke. Jeg har gått en liten måned eller to etter tapt hund selv tidligere, og jeg så ikke den "gamle hunden" i noen av de. Så lenge du ikke tenker at du får samme hunden igjen, så skal det ikke være noe galt med det. Noe annet ville vært urettferdig for valpen.

Enig :) Jeg hadde aldri klart meg tre mnd uten hund. Om du føler du er klar for en ny hund så er det som er viktigst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hentet ny valp knapt 2 mnd'r etter at jeg måtte avlive min forge, kunne jeg hentet før hadde jeg gjort det. Jeg hadde noen ukers forvarsel på at det kom til å ende med avlivning, så kanskje jeg fikk forberett meg noe, men alt i alt så har det ikke vært mange gangene at jeg har tenkt at det var for tidlig, som ida skrev; savnet og sorgen blekner litt når du får en valp å bruke kreftene på :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, ja jeg merket det selv når jeg passet en pomeranien, men jeg føler det på en måte blir stygt gjort av meg.. føler jeg svikter tassen. Men hvorfor jeg føler det, vet jeg ikke.

Vi føler veldig mye skyld i at han er der han er i dag, ettersom han knakk beinet første gang med meg, og det andre beinet med samboeren min . Jeg trodde aldri dette skulle skje, men vi er begge sinte på oss selv . Han ble jo bare nesten 7 mnd. Han fikk jo ikke oppleve noe :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ganske vanlig for oss mennesker og føle skyld i slike situasjoner, selv om det ikke er vår skyld.. De aller fleste av oss setter jo ikke hunden i en slik situasjon med vilje. Og etterpåklokskap hjelper da lite.. Det eneste som hjelper er vel og prøve og snu om på situasjonen. Istedet for og fokusere på hva du kunne gjort eller hva du burde tenkt på så se heller det gode du hadde med han og husk at selv om han var med deg så kunne ikke du vite at dette skulle skje og dermed var det heller ikke noe du kunne gjort annerledes. Tillat deg og få en ny hundevenn om det er det du vill, bare husk at dette er ett nytt individ. De bør ikke sammenlignes og den nye vil heller aldrig ta plassen til tassen hos deg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund ble påkjørt og døde i høst. Det tok 1 uke og så var den nye hunden i hus. Må vel legge til at han hadde stått til omplassering en liten stund og det var ingen vits i å vente med å finne ut om vi kunne trives med hverandre.

Min erfaring er at en ny hund erstatter den gamle på det viset at den erstatter det å ha hund, men at den ikke erstatter individet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, ja jeg merket det selv når jeg passet en pomeranien, men jeg føler det på en måte blir stygt gjort av meg.. føler jeg svikter tassen. Men hvorfor jeg føler det, vet jeg ikke.

Vi føler veldig mye skyld i at han er der han er i dag, ettersom han knakk beinet første gang med meg, og det andre beinet med samboeren min . Jeg trodde aldri dette skulle skje, men vi er begge sinte på oss selv . Han ble jo bare nesten 7 mnd. Han fikk jo ikke oppleve noe :(

Sånn må du ikke tenke! Jeg hadde ganske skyldfølelse da min siste hund døde (han hadde hemangiosarkom i buken, kreft, altså). Jeg tenkte mye på hvorfor jeg ikke kunne oppdage det før and so on. Men det HJELPER ikke, jeg får aldri hunden tilbake på noen som helst måte, hverken som åndelig eller i en annen hund. Det går fint, ny hund, nye muligheter. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjøpte meg ny valp 2 dager før jeg avlivde den forrige, det hjalp utrolig på sorgen, for både oss tobeinte og den firbeinte som blei igjen. Dette var en "planlagt" avliving, så jeg var forberedt på det. Blir kanskje litt anderledes når det skjer brått?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke du skal føle deg illojal overfor Tassen om du får deg ny valp "alt nå". Det JEG håper du gjør, er å ikke tenke på å spare penger ved å kjøpe en hund billig igjen, fra en useriøs oppdretter, og en som beviselig har vært sjuk som liten.

Bruk GOD tid denne gangen (sånn som samtlige her inne sier), og ikke gå med på noe tull. Og ordne forsikring...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når vi avlivet vår kjære dalmis på bare 1 år, så gikk det 1 år før vi skaffet oss ny hund. Vi følte vi trengte denne tiden, men det kan være for at vår hund plagdes mye over den tiden den levde med mange forskjellige ting og jeg følte vi dro til dyrlege hele tiden den tiden vi hadde han. Vi fikk litt skrekken kan du si og syntes så forferdelig synd på den - var redd vi kom i samme situasjon igjen.

Jeg må innrømme jeg fikk litt dårlig samvittighet akkurat når vi fikk vår whippet i huset, selv om jeg jo vet at det ikke kunne endt anderledes og at det var det beste, men ...

Tror ingen kan si om det er for tidlig for deg - det er det bare du selv som kan svare/føle på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forsikring skal ordnes samme dag da. Men jeg vet ennå ikke helt hvordan hund jeg vil ha. Veldig lyst på italiensk mynde, men fortsatt litt usikker..

Hva med whippet da? De har jo likhetstrekk, men er det lille hakket mer robuste noe som kanskje ville føles tryggere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...