Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp vs unghund ...


Imrus

Recommended Posts

Man ser jo selvsagt klart alle fordelene med å ha hunden fra den er liten valp, det er klart. Men jeg går ut fra at om man finner rett hund, så er det vel noen fordeler å få en hund som er over valpestadiet også, men fortsatt helt ung .... noen som har lyst til å dele noen erfaringer ?

Hvor realistisk er det at man kan få overtatt en hund som er 1-2 år, og som er grei og overta ? altså som ikke selges pga adferdsproblematikk. Omplasseringsbyråer ? privat ?

vil gjerne høre om folks erfaringer om dette, begge deler vurderes, liten valp, eller en som ikke er liten valp lenger :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk flest synes det er morsomt å ha valp. Da har man også muligheten til å forme valpen veldig mye i forhold til å sette regler tidlig og forme fram adferder man ønsker. Personlig synes jeg det er ganske slitsomt. En valp bruker lang tid på å kunne være alene, du må alltid passe på at den ikke gjør fra seg eller ødelegger noe inne, alle turer tar lengre tid, og man må hele tiden ta hensyn til hva valpen "tåler".

Det finnes en del omplasseringshunder som er greie å overta. Folk omplasserer på grunn av sykdom, jobbendringer, familieforhold i endring, eller rett og slett ha overvurdert seg selv. Vi vurderer nå selv å omplassere en hund på ett år, som ikke har noen spesielle problemer. En unghund vil fortsatt trenge mye jobb og forming, og en hund som er vokst opp i og tilpasset noen andres hjem og hundehold, vil ikke nødvendigvis passe dere like bra. Eller andre veien, en hund som noen andre har for lite kunnskap og kapasitet til å håndtere kan oppleves som mye enklere å ha for dere.

Mange raseklubber har omplassering, og jeg ville nok først kontaktet klubb og rasemiljø. Der finner du også avlshunder som har vist seg å være uegnede, på grunn av problemer som kanskje ikke er relevante for et normalt hundehold (manglende testikler, livmorbetennelse o.l.). Ellers må man selv følge med hver enkelt annonnse på finn og hos omplasseringsorganisasjoner for å sjekke hunder som kan passe. Uansett er det lurt å ha en prøvetid hvor man kan levere tilbake hunden om man finner ut at den ikke passer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hentet en 1 år gammel hannhund i Sverige i april hos opdretter. Så han og en valp som skulle selges på hjemmesiden til oppdretter også dro jeg på besøk etter mailkontakt. Likte den voksne absolutt best, så han ble med hjem :) Og det tror jeg var et lurt valg! Han har bare vært gårdshund/gjeterhund med en hel flokk andre hunder, men han omstilte seg fint fra det til å bo hos meg sammen med en annen hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk flest tror så gjerne at de er så flinke at de skal greie å "forme" valpen sin til å bli lydig, snill, rolig, flink og miljøstrek - bare de får den som 8 uker gml.

Likevel har mange, mange problemer både med innkalling, trekking i bånd, og 10 mndr hannen deres er slett ikke så rolig som bikkja til nabo'n eller den mor husker de hadd i hjemmet når hun var ung...

Så får man tilbud om en "kennelhund" som er vokst opp med litt konkurranse med andre. Hos en eier som har erfaring, kunnskap og kanskje litt flaks - VIPS får man en supergrei hund som LIKER å jobbe for oppmerksomheten den endlig får, som er vant til å "høre på tiltale" (de fleste med flere hunder "diller" ikke med hundene, liksom)....

Og hunder BLIR glad i eiern sin, uansett alder. Så ja, stemmer "kjemien" med hunden blir man minst like mye et team med en eldre hund (og det kan gå fort!).

Jeg har kjøpt flere hunder som har vært eldre enn 8 uker, og ser ingen forskjell på den jeg har oppdrettet slev kontra han jeg kjøpt som 10 mndr gammel - mht "kontakt" og følelser ovenfor de enkelte hundene.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk flest tror så gjerne at de er så flinke at de skal greie å "forme" valpen sin til å bli lydig, snill, rolig, flink og miljøstrek - bare de får den som 8 uker gml.

Likevel har mange, mange problemer både med innkalling, trekking i bånd, og 10 mndr hannen deres er slett ikke så rolig som bikkja til nabo'n eller den mor husker de hadd i hjemmet når hun var ung...

Så får man tilbud om en "kennelhund" som er vokst opp med litt konkurranse med andre. Hos en eier som har erfaring, kunnskap og kanskje litt flaks - VIPS får man en supergrei hund som LIKER å jobbe for oppmerksomheten den endlig får, som er vant til å "høre på tiltale" (de fleste med flere hunder "diller" ikke med hundene, liksom)....

Og hunder BLIR glad i eiern sin, uansett alder. Så ja, stemmer "kjemien" med hunden blir man minst like mye et team med en eldre hund (og det kan gå fort!).

Jeg har kjøpt flere hunder som har vært eldre enn 8 uker, og ser ingen forskjell på den jeg har oppdrettet slev kontra han jeg kjøpt som 10 mndr gammel - mht "kontakt" og følelser ovenfor de enkelte hundene.

Susanne

Ikke noe jeg ikke har tenkt selv - men veldig godt å høre fra noen som har erfaring med det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tatt over en tispe på 2 år som har smeltet helt inn i hjertene våre og hun er evldig glad i oss. Hun stortrives her og vi har formet henne slik vi ønsker å ha henne i huset uten store problemer. jeg vil si valpen vår som er over året nå har vært mer trøbbel med :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så får man tilbud om en "kennelhund" som er vokst opp med litt konkurranse med andre. Hos en eier som har erfaring, kunnskap og kanskje litt flaks - VIPS får man en supergrei hund som LIKER å jobbe for oppmerksomheten den endlig får, som er vant til å "høre på tiltale" (de fleste med flere hunder "diller" ikke med hundene, liksom)....

Jeg siterer Susanne fordi jeg synes hun har et godt poeng. Jeg har omplasseringshund nå fordi min forrige hund døde brått og tiden var ikke moden for en valp. Nåværende hund var cirka 5 år da han kom hit. De første årene av sitt liv hadde han vært "kennelhund" og så hadde han bodd noen år hos noen andre. Bortsett fra at han kan utagere i bånd, noe som har kommet hos forrige eier, ikke noe han har hatt med seg fra kennelen er det en veldig ukomplisert hund som nå stortrives som enehund med vår fulle oppmerksomhet.

"Kennelhunder" som ikke har gått i altfor store flokker, men likevel har kjent litt på det der med å måtte slåss litt for å få oppmerksomhet er veldig takknemlige hunder å få i hus. Det er ikke alltid de kan så veldig mye, men de har sjeldent noen store uvaner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar. Å kontakte oppdrettere tenkte jeg ikke på, det var jo absolutt en tanke . Godt å høre erfaringer fra eldre hunder også. Det er et lite tankekors det der, en helt fersk valp eller en unghund.... litt å tenke på der :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
×
×
  • Opprett ny...