Gå til innhold
Hundesonen.no

Gutt bitt i hodet av hund


Artemis

Recommended Posts

Det er faktisk viktig at media forholder seg likt i ellers like saker.

Det vil si at de må opptre konsekvent, og nevne rase i alle eller ingen tilfeller.

Men det er likevell trist at det bortimot garantert hadde kommet frem hvilken rase det var dersom det hadde vært en som kunne minne om en "kamphund".

"Clou'et" er vel at noen av oss (i alle fall jeg) mener at rasen er uinteressant for saken. Det behøver ikke å nevnes i NOEN sammenheng. Og i hvertfall ikke bare for å henge ut en rase"type" den ene eller andre veien.

Da mener jeg også "håper det er en golden - så skal de få se at også DE er slemme"-veien..

Jeg er aller mest nysgjerrig på hva folk har sensurert bort, jeg. :P

En utrolig trist sak for alle involverte!

Kunne ikke vært mere enig. Nyskjerrigheten har lett å ta overhånd, og ingen av oss er vel noe bedre enn andre på akkurat dèt..

Men jeg mener fortsatt at dersom man er såååå imot at det offentliggjøres "kamphund" om enhver korthåret halvstor hund - så må man ha samme innstillingen om det skrives fuglehund, harehund eller cocker spaniel også..

Hundekamper har vært forbudt i pit bullens hjemland siden 1977 (klassifisert som felony). Hvorfor skulle den bli brukt mer som kamphund enn f.eks tosa inu, hvis hjemland fortsatt tillater hundekamper? Eller bully kutta i Pakistan? Land som Brasil og Sør Afrika har riktignok forbud mot hundekamper, men det er utbredt alikevel. Generelt brukes en stor variasjon av raser, dogo argentino, fila brasileiro, gull kerr, kaukasisk - og asiatiske vokterhunder, ja til og med shar pei. Ja, amerikansk pit bull terrier er populær blandt hundekamp entusiastene, men det er fortsatt et drøss av raser som brukes i organisert hundekamp miljø.

OT - det er vel ingen tvil om at kamphundmiljøer fremdeles eksisterer? Tror ikke man behøver å reise sååå langt unna dørstokken for å finne det heller...

Så jo, kamphunder finnes, og det avles helt sikkert for de egenskapene nå også. Og disse hundene kanskje er registrerte i sine lands kennelklubber, så søsken, tanter, onkler og kusiner faktisk inngår i registrert hundeavl. Hvem vet?

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar

"Clou'et" er vel at noen av oss (i alle fall jeg) mener at rasen er uinteressant for saken. Det behøver ikke å nevnes i NOEN sammenheng. Og i hvertfall ikke bare for å henge ut en rase"type" den ene eller andre veien.

Da mener jeg også "håper det er en golden - så skal de få se at også DE er slemme"-veien..

Men Susanne, hvem er uenig med dette? Cluet, som du sier, var vel bare at noen påpekte hvor urettferdig det er at enkelte raser får ufortjent mye, og ofte feilaktig, dekning i media kontra andre raser.

Dette er et problem. Og ikke bare for oss som eier de utsatte, det er et problem i hundesaken.

Det er vel ingen som mener at vi skal henge ut andre raser. Kun gi et mer balansert bilde enn det vi ser i dagens media.

Kunne ikke vært mere enig. Nyskjerrigheten har lett å ta overhånd, og ingen av oss er vel noe bedre enn andre på akkurat dèt..

Such is the spirit of a hundnerd. Det er naturlig at vi spekulerer når vi brenner for hund.

Men jeg mener fortsatt at dersom man er såååå imot at det offentliggjøres "kamphund" om enhver korthåret halvstor hund - så må man ha samme innstillingen om det skrives fuglehund, harehund eller cocker spaniel også..

Hvilke innlegg er det du leser? Har jeg skummet så slurvete? Det er jo nettopp dette som er poenget til de som påpekte at rase ikke ble nevnt i denne saken, men konsekvent blir hauset opp med en gang det kan være noe korthåret og muskuløst.

OT - det er vel ingen tvil om at kamphundmiljøer fremdeles eksisterer? Tror ikke man behøver å reise sååå langt unna dørstokken for å finne det heller...

Så jo, kamphunder finnes, og det avles helt sikkert for de egenskapene nå også.

Var det ikke nettopp det jeg skrev?

Jeg påpekte at det ikke bare er pit bull som brukes til hundekamp, slik Loke lagt på vei skrev i sitt innlegg. Det er mange raser som har en historie i pit'en, og det er like mange om ikke fler som brukes rundt i den vide verden i dag. Men det er liksom pit bullen (og andre bull & terriere) som er synonymt med kamphund. Det er ikke riktig, selv om den er foretrukket av mange som driver med slik styggedom.

Selvsagt driver folk med hundekamper fortsatt. I flere land drives det i full offentlighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundekamper har vært forbudt i pit bullens hjemland siden 1977 (klassifisert som felony). Hvorfor skulle den bli brukt mer som kamphund enn f.eks tosa inu, hvis hjemland fortsatt tillater hundekamper? Eller bully kutta i Pakistan? Land som Brasil og Sør Afrika har riktignok forbud mot hundekamper, men det er utbredt alikevel. Generelt brukes en stor variasjon av raser, dogo argentino, fila brasileiro, gull kerr, kaukasisk - og asiatiske vokterhunder, ja til og med shar pei. Ja, amerikansk pit bull terrier er populær blandt hundekamp entusiastene, men det er fortsatt et drøss av raser som brukes i organisert hundekamp miljø.

Du har sannsynligvis helt rett, jeg har aldri hørt om enkelte av rasene du nevner her en gang..Men i den vestlige verden (hvor jeg ser rescue programmer fra Animal planet fra*flir*) er det vel stort sett pitbull som fortsatt er i bruk? Lov eller ei...Men selvfølgelig, garantert mange andre raser som blir brukt også.

Jeg synes ironien i dette er at når det for en gangs skyld virkelig var en kamphundrase som var skyldig, så gikk det media hus forbi pga utseendet. Hittil i hvertfall, får håpe det forblir sånn. Forøvrig er jeg enig i at rase er irrelevant, for alle unntatt oss nysgjerrige hundenerder. Hunderase er alltid det første vi spør om når noen nevner bikkja til onkelen eller naboen. Men media forholder seg ofte til enkle fakta, og hunderase er et enkelt fakta. Handlingsforløpet er ofte litt mer he said, she said og sannsynligvis et langt mer følsomt minefelt enn " det var en hund, av typen golden retriever, den bet"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har sannsynligvis helt rett, jeg har aldri hørt om enkelte av rasene du nevner her en gang..Men i den vestlige verden (hvor jeg ser rescue programmer fra Animal planet fra*flir*) er det vel stort sett pitbull som fortsatt er i bruk? Lov eller ei...Men selvfølgelig, garantert mange andre raser som blir brukt også.

Det er mange raser som blir brukt, også i vesten. Pit bullen er en av de, og en enkel syndebukk siden de allerede settes synonymt med "farlig" og "kamphund". Selvoppfyllende profeti det der.

Det er litt opprørende i hjerterota for oss som brenner for og kjenner rasen godt. Men veldig OT. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men Susanne, hvem er uanig med dette? Cluet, som du sier, var vel bare at noen påpekte hvor urettferdig det er at enkelte raser får ufortjent, og ofte feilaktig, mye dekning i media kontra andre raser.

Dette er et problem. Og ikke bare for oss som eier de utsatte, det er et problem i hundesaken.

Det er vel ingen som mener at vi skal henge ut andre raser. Kun gi et mer balansert bilde enn det vi ser i dagens media.

Nemlig!

Rart det der, så fort det er en rottis eller en amstaff, så nikker folk og er så enige om at DEN rasen, den er farlig den - og da er det viktig å vite rase. Men når det ikke er en korthåra muskelhund, nei da er rase likegyldig. Skal det være likegyldig, får det være det når det er snakk om mer belasta raser også, og er det ikke likegyldig, da er det ikke det når det ikke er snakk om belasta raser heller.

Til spørsmålet om hvorvidt jeg ville at det skulle ha havna i avisen om det var min hund eller mine barn som var bitt. Nei, jeg ville ikke det. Jeg håper jeg aldri havner i en sånn situasjon. Men, jeg hadde heller ikke trengt noe påtrykk fra politiet eller media om å avlive hunden, det hadde jeg gjort fortere enn f... om det var min hund som angrep noen sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som er mer interessant er å se hvilke andre faktorer som har spilt inn i forkant av hendelsen. Hundeerfaring, rasekunnskap, individets historie, hvor lenge familien har hatt hunden, hvilken omgang den har hatt med barnet. Osv osv. Det er alltid så mange ting som spiller inn.

Dette savner jeg også, ikke bare i denne saken men i de fleste hundebitt saker.

Min første tanke når jeg leste VG og det sto at han skulle til nabogutten, var; at hunden ihvertfall har tidligere omgang med barn og mest sannsynlig med denne gutten også; "jaha, hva har disse ungene gjort mot hunden.."

Jeg ble selv bitt i ansiktet og ryggen av hund da jeg var 5-6år, og hadde eierne avlivet den (min mor stoppet de fra å gjøre det) så hadde jeg aldri tilgitt meg selv. Den lå å sov på plassen sin når vi unger sprang rundt i stuen å lekte, jeg snublet og datt oppå hunden.

Det er en trist og tragisk sak, kanskje er jeg naiv, men jeg kan ikke noe for å tenke at hunder sjeldent biter uten grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette savner jeg også, ikke bare i denne saken men i de fleste hundebitt saker.

Min første tanke når jeg leste VG og det sto at han skulle til nabogutten, var; at hunden ihvertfall har tidligere omgang med barn og mest sannsynlig med denne gutten også; "jaha, hva har disse ungene gjort mot hunden.."

Jeg ble selv bitt i ansiktet og ryggen av hund da jeg var 5-6år, og hadde eierne avlivet den (min mor stoppet de fra å gjøre det) så hadde jeg aldri tilgitt meg selv. Den lå å sov på plassen sin når vi unger sprang rundt i stuen å lekte, jeg snublet og datt oppå hunden.

Det er en trist og tragisk sak, kanskje er jeg naiv, men jeg kan ikke noe for å tenke at hunder sjeldent biter uten grunn.

Det samme har skjedd med min forrige hund Loke. Han lå og sov når vi var på besøk og nevøen min på 3-4 veltet med trehjulsykkelen over han i mens han sov. Han bet ikke, han skvatt og slikket guttungen før han gikk vekk. Hadde han bitt hadde jeg avlivd. Han har senere bitt en voksen, men det var i en helt annen situasjon og i en situasjon jeg hadde full forståelse for at hunden faktisk fryktet for livet sitt. Da er det lov i min bok. Men ikke bite først og sjekke etterpå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en trist og tragisk sak, kanskje er jeg naiv, men jeg kan ikke noe for å tenke at hunder sjeldent biter uten grunn.

Jeg tenker at det alltid er mange grunner til at en hund biter (og skader). Så skal man aldri glemme at det er vi mennesker som til syvende og sist er ansvarlige for hundens atferd.

Det samme har skjedd med min forrige hund Loke. Han lå og sov når vi var på besøk og nevøen min på 3-4 veltet med trehjulsykkelen over han i mens han sov. Han bet ikke, han skvatt og slikket guttungen før han gikk vekk. Hadde han bitt hadde jeg avlivd. Han har senere bitt en voksen, men det var i en helt annen situasjon og i en situasjon jeg hadde full forståelse for at hunden faktisk fryktet for livet sitt. Da er det lov i min bok. Men ikke bite først og sjekke etterpå...

Noen ganger trenger man ikke avlive en hund som har bitt, i andre tilfeller er det det eneste riktige. Det må også være rom for hundeeiers personlige preferanse oppi det hele. Man kan la en hund som har bitt leve, så lenge man ikke setter andre i fare. Mens andre hundeeiere ønsker av prinsipp å avlive uansett omstendigheter så lenge hunden har laget hull i huden.

Det er mange nyanser av riktig her, en bitehendelse kan ha mange utfall hvor alle alternativer er ansvarlige. Det er plass til at vi kan ha forskjellige grenser for hva som er akseptablet, innenfor en viss radius selvsagt. I akkurat dette tilfelle er jeg åpenbart veldig glad hunden blir avlivet, utifra det vesle jeg vet virker saken veldig svart hvit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akita er en av få raser som opprinnelig ble avlet som kamphund. Det er ganske allmenn kunnskap egentlig, jeg gjettet meg til rase basert på BP sin kommentar og Eyecandys komentar om vekt, og jeg kjenner ikke rasen særlig godt. Det står også på hjemmesiden til rasen om du leter litt... Akita er mer kamphund enn en Rottweiler for å si det sånn. Men så var det denne pelsen da, den passer jo ikke inn i fordommene*ler*

Ehhh her må du være på villspor! Akita har ALDRI vært avlet frem for å benyttes til kamphund. At den derimot har blitt brukt til det formålet er noe helt annet! Når du også hentyder til at Rottweileren er kamphund (Akita er mer kamphund enn Rottweiler) så er du HVERTFALL på villspor. Rottweileren har ALDRI... jeg gjentar ALDRI vært avlet til kamphund!

Skjerpings!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehhh her må du være på villspor! Akita har ALDRI vært avlet frem for å benyttes til kamphund. At den derimot har blitt brukt til det formålet er noe helt annet! Når du også hentyder til at Rottweileren er kamphund (Akita er mer kamphund enn Rottweiler) så er du HVERTFALL på villspor. Rottweileren har ALDRI... jeg gjentar ALDRI vært avlet til kamphund!

Skjerpings!

Nå brukte vel Loke rottisen som eksempel nettopp for å understreke at den IKKE er en kamphund, og har vært brukt til mindre "farlige" ting enn akitaen. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det alltid er mange grunner til at en hund biter (og skader). Så skal man aldri glemme at det er vi mennesker som til syvende og sist er ansvarlige for hundens atferd.

Noen ganger trenger man ikke avlive en hund som har bitt, i andre tilfeller er det det eneste riktige. Det må også være rom for hundeeiers personlige preferanse oppi det hele. Man kan la en hund som har bitt leve, så lenge man ikke setter andre i fare. Mens andre hundeeiere ønsker av prinsipp å avlive uansett omstendigheter så lenge hunden har laget hull i huden.

Det er mange nyanser av riktig her, en bitehendelse kan ha mange utfall hvor alle alternativer er ansvarlige. Det er plass til at vi kan ha forskjellige grenser for hva som er akseptablet, innenfor en viss radius selvsagt. I akkurat dette tilfelle er jeg åpenbart veldig glad hunden blir avlivet, utifra det vesle jeg vet virker saken veldig svart hvit.

Etter å ha hatt en hund som faktisk var farlig har jeg blitt veldig svart/ hvitt. På mine egne hunder. Rart det der:P En hund som biter et barn som er uheldig, ikke bare en - men to ganger (ansikt OG rygg) er ikke noe jeg ville beholdt i live og heller ikke noe jeg ville hatt rundt min sønn. Barn gjør dumme ting, barn er klønete og voldsomme. Derfor hadde jeg avlivet Loke OM han hadde bitt i den situasjonen. Jeg hadde ingen barn på den tiden (og overhodet ingen planer om å få meg en sånn ekkel skrikende bæsjefabrikk *ler*), men aktive nevøer og nieser som jeg ønsket å kunne ha på besøk uten å måtte putte bikkja i bur.

Ehhh her må du være på villspor! Akita har ALDRI vært avlet frem for å benyttes til kamphund. At den derimot har blitt brukt til det formålet er noe helt annet! Når du også hentyder til at Rottweileren er kamphund (Akita er mer kamphund enn Rottweiler) så er du HVERTFALL på villspor. Rottweileren har ALDRI... jeg gjentar ALDRI vært avlet til kamphund!

Skjerpings!

Når en rase blir aktivt brukt som noe så de blir de vel gjerne litt avlet dithen også...? Du avler ikke på utelukkende trekkegenskapene til en hund du skal bruke som kamphund liksom.Eller ble den brukt som trekkhund, vakthund og kamphund og BARE avlet med de to første egenskapene i fokus tror du? Og jeg har da aldri påstått at Rottisen er en kamphund, det var vel det motsatte som var poenget mitt. At her er det en rase som faktisk er en kamphundrase og pressekoret er helt tyst pga pelslengde. Når rottisen er innblandet i noe står det KAMPHUND ANGREP på forsiden av alle norske aviser. Puste med magen...

Nå brukte vel Loke rottisen som eksempel nettopp for å understreke at den IKKE er en kamphund, og har vært brukt til mindre "farlige" ting enn akitaen. :P

Takk, godt noen skjønte det;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehhh her må du være på villspor! Akita har ALDRI vært avlet frem for å benyttes til kamphund. At den derimot har blitt brukt til det formålet er noe helt annet!

Ok? Hundekamper virker å ha en sentral del i Akitaens historie. Den engelske raseklubben går i detalj.

Bl.a: "Dog-fights were recommended as a way of preserving the fighting spirit of the Samurai warrior. At the beginning of the Meiji era (1868 -1912), around 1870, under the Satake Clan breeding of the breed to promote dog-fights was encouraged and continued to be popular throughout the Meiji era. At this time Akitas were called 'Odate' Dogs or Odate-Inu because of their hometown name. "

Skjerpings!

Dude. Chillax. Hvorfor er det så viktig å flisespikke på retorikken? Avlet eller brukt som kamphund har ingen relevans for dagens Akita, ei heller for framtidens. Den er jo ingen kamphund i dag.

Men seriøst. Nok om kamphunder og hundekamper. Det er for OT, selv for meg. :ahappy:

Etter å ha hatt en hund som faktisk var farlig har jeg blitt veldig svart/ hvitt. På mine egne hunder. Rart det der:P En hund som biter et barn som er uheldig, ikke bare en - men to ganger (ansikt OG rygg) er ikke noe jeg ville beholdt i live og heller ikke noe jeg ville hatt rundt min sønn.

Det er ikke noe jeg ville hatt rundt min sønn heller det, Loke. Jeg snakker generelt her, ikke om din hund eller spesifikke hendelser.

Det er din hele fulle og rett å være svart hvit. Slik det er min fulle rett å se gråsonene sant. Man kan være ansvarlig på begge sider. Min livssituasjon med barn i by stiller andre krav til hund enn en enslig på landet, og jeg forbeholder meg retten til å selv avgjøre hva som er best for min hund og min familie. Så lenge jeg følger loven og mitt hundehold ikke går ut over andre så er det rett og slett ingens beeswax.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke noe jeg ville hatt rundt min sønn heller det, Loke. Jeg snakker generelt her, ikke om din hund eller spesifikke hendelser.

Det er din hele fulle og rett å være svart hvit. Slik det er min fulle rett å se gråsonene sant. Man kan være ansvarlig på begge sider. Min livssituasjon med barn i by stiller andre krav til hund enn en enslig på landet, og jeg forbeholder meg retten til å selv avgjøre hva som er best for min hund og min familie. Så lenge jeg følger loven og mitt hundehold ikke går ut over andre så er det rett og slett ingens beeswax.

Enig. Så lenge ikke egne eller andres barn - på noen som helst tidspunkt - skal omgåes hunden. Hadde jeg bodd alene på bygda uten særlig kontakt med familie og venner (utenom hundefolk seff) hadde jeg garantert hatt mye skrudde hunder. Jeg har en medfødt svakhet for utskudd. Både tobente og firbente *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja... Det finnes vel ikke så mange 50 kilos akitaer. Ikke en gang "kalven" fra vårt oppdrett som ble 70 cm høy veide så mye... Og min hannhund i godt hold veier ikke 40 kilo.

Men det kan kanskje være en american akita, som jo også kalles "akita" av både oppdrettere og eiere...

Med tanke på landsdelen, tenker jeg også på noen uregistrerte hunder av american akita og kanskje noen blandinger av gammel nordisk akita og american akita.

Prøver å finne ut mer om dette...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund som biter et barn som er uheldig, ikke bare en - men to ganger (ansikt OG rygg) er ikke noe jeg ville beholdt i live og heller ikke noe jeg ville hatt rundt min sønn.

Nå er det slik med den hunden som bet meg, pugterte hud på 3 steder (ansikt og rygg) og ikke ble avlivet, ALDRI bet igjen. Den var 4 år når dette skjedde og ble 13 :) Den viste aldri noen tegn til aggresjon hverken før eller etter, og vi var som barn flest, hadde den i dukkevogna, kledde på den og hadde den ellers med oss overalt, så en hund som biter 1 gang trenger ikke nødvendigvis gjøre det igjen. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort med min egen hund om jeg havnet i samme situasjon :icon_confused:

Hadde helt klart avlivet om den skambeit noen som i den opprinnelige saken.

Samfunnet og hundehold har endret seg MYE siden jeg var barn, vi fikk inprentet at fremmede hunder kan bite og ble noen av barna bitt fikk vi alltid spørsmål om hva galt vi hadde gjort (selvfølgelig har jeg ikke opplevd at noen av oss som barn ble skambitt), det var aldri snakk om at det var hundens skyld.

Etter å ha hatt en hund som faktisk var farlig har jeg blitt veldig svart/ hvitt. På mine egne hunder. Rart det der:p

Jeg har selv hatt en hund jeg ikke har stolt på, men jeg opplevde at foreldre litt for lett lot barna springe bort til oss og hilse på, bare noen fåtall ganger spurte de meg først :o Jeg mener nok generelt at dagens foreldre viser for liten aktsomhet rundt fremmede hunder. Jeg ble så lei av at folk gikk bort til mine hunder, som står bundet utenfor butikken, med både barn og andre hunder at jeg begynte å ha munnkurv på den ene for at han skal virke mer skremmende. Jeg vet jo at jeg ville fått skylden uansett om noe skjer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Norsk akita klubb har nå fått følgende beskjed fra journalisten i Haugesunds avis:

"Viser til telefonsamtale tidligere i dag. Har vært i kontakt med politiet, som nå kan bekrefte at det dreide seg om en amerikansk akita.

Linken er derfor fjernet fra vår artikkel nå."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, selv om rase er ganske uinteressant i slike saker så er jeg glad det ble oppklart. Feilaktig identifisering av rase er en skikkelig uting og mye mer utbredt enn man skulle tro.

Ja, også props til journalisten. De fleste gidder ikke engang svare. :getlost:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...