Gå til innhold
Hundesonen.no

Gutt bitt i hodet av hund


Artemis

Recommended Posts

Det er faktisk viktig at media forholder seg likt i ellers like saker.

Det vil si at de må opptre konsekvent, og nevne rase i alle eller ingen tilfeller.

Men det er likevell trist at det bortimot garantert hadde kommet frem hvilken rase det var dersom det hadde vært en som kunne minne om en "kamphund".

"Clou'et" er vel at noen av oss (i alle fall jeg) mener at rasen er uinteressant for saken. Det behøver ikke å nevnes i NOEN sammenheng. Og i hvertfall ikke bare for å henge ut en rase"type" den ene eller andre veien.

Da mener jeg også "håper det er en golden - så skal de få se at også DE er slemme"-veien..

Jeg er aller mest nysgjerrig på hva folk har sensurert bort, jeg. :P

En utrolig trist sak for alle involverte!

Kunne ikke vært mere enig. Nyskjerrigheten har lett å ta overhånd, og ingen av oss er vel noe bedre enn andre på akkurat dèt..

Men jeg mener fortsatt at dersom man er såååå imot at det offentliggjøres "kamphund" om enhver korthåret halvstor hund - så må man ha samme innstillingen om det skrives fuglehund, harehund eller cocker spaniel også..

Hundekamper har vært forbudt i pit bullens hjemland siden 1977 (klassifisert som felony). Hvorfor skulle den bli brukt mer som kamphund enn f.eks tosa inu, hvis hjemland fortsatt tillater hundekamper? Eller bully kutta i Pakistan? Land som Brasil og Sør Afrika har riktignok forbud mot hundekamper, men det er utbredt alikevel. Generelt brukes en stor variasjon av raser, dogo argentino, fila brasileiro, gull kerr, kaukasisk - og asiatiske vokterhunder, ja til og med shar pei. Ja, amerikansk pit bull terrier er populær blandt hundekamp entusiastene, men det er fortsatt et drøss av raser som brukes i organisert hundekamp miljø.

OT - det er vel ingen tvil om at kamphundmiljøer fremdeles eksisterer? Tror ikke man behøver å reise sååå langt unna dørstokken for å finne det heller...

Så jo, kamphunder finnes, og det avles helt sikkert for de egenskapene nå også. Og disse hundene kanskje er registrerte i sine lands kennelklubber, så søsken, tanter, onkler og kusiner faktisk inngår i registrert hundeavl. Hvem vet?

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar

"Clou'et" er vel at noen av oss (i alle fall jeg) mener at rasen er uinteressant for saken. Det behøver ikke å nevnes i NOEN sammenheng. Og i hvertfall ikke bare for å henge ut en rase"type" den ene eller andre veien.

Da mener jeg også "håper det er en golden - så skal de få se at også DE er slemme"-veien..

Men Susanne, hvem er uenig med dette? Cluet, som du sier, var vel bare at noen påpekte hvor urettferdig det er at enkelte raser får ufortjent mye, og ofte feilaktig, dekning i media kontra andre raser.

Dette er et problem. Og ikke bare for oss som eier de utsatte, det er et problem i hundesaken.

Det er vel ingen som mener at vi skal henge ut andre raser. Kun gi et mer balansert bilde enn det vi ser i dagens media.

Kunne ikke vært mere enig. Nyskjerrigheten har lett å ta overhånd, og ingen av oss er vel noe bedre enn andre på akkurat dèt..

Such is the spirit of a hundnerd. Det er naturlig at vi spekulerer når vi brenner for hund.

Men jeg mener fortsatt at dersom man er såååå imot at det offentliggjøres "kamphund" om enhver korthåret halvstor hund - så må man ha samme innstillingen om det skrives fuglehund, harehund eller cocker spaniel også..

Hvilke innlegg er det du leser? Har jeg skummet så slurvete? Det er jo nettopp dette som er poenget til de som påpekte at rase ikke ble nevnt i denne saken, men konsekvent blir hauset opp med en gang det kan være noe korthåret og muskuløst.

OT - det er vel ingen tvil om at kamphundmiljøer fremdeles eksisterer? Tror ikke man behøver å reise sååå langt unna dørstokken for å finne det heller...

Så jo, kamphunder finnes, og det avles helt sikkert for de egenskapene nå også.

Var det ikke nettopp det jeg skrev?

Jeg påpekte at det ikke bare er pit bull som brukes til hundekamp, slik Loke lagt på vei skrev i sitt innlegg. Det er mange raser som har en historie i pit'en, og det er like mange om ikke fler som brukes rundt i den vide verden i dag. Men det er liksom pit bullen (og andre bull & terriere) som er synonymt med kamphund. Det er ikke riktig, selv om den er foretrukket av mange som driver med slik styggedom.

Selvsagt driver folk med hundekamper fortsatt. I flere land drives det i full offentlighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundekamper har vært forbudt i pit bullens hjemland siden 1977 (klassifisert som felony). Hvorfor skulle den bli brukt mer som kamphund enn f.eks tosa inu, hvis hjemland fortsatt tillater hundekamper? Eller bully kutta i Pakistan? Land som Brasil og Sør Afrika har riktignok forbud mot hundekamper, men det er utbredt alikevel. Generelt brukes en stor variasjon av raser, dogo argentino, fila brasileiro, gull kerr, kaukasisk - og asiatiske vokterhunder, ja til og med shar pei. Ja, amerikansk pit bull terrier er populær blandt hundekamp entusiastene, men det er fortsatt et drøss av raser som brukes i organisert hundekamp miljø.

Du har sannsynligvis helt rett, jeg har aldri hørt om enkelte av rasene du nevner her en gang..Men i den vestlige verden (hvor jeg ser rescue programmer fra Animal planet fra*flir*) er det vel stort sett pitbull som fortsatt er i bruk? Lov eller ei...Men selvfølgelig, garantert mange andre raser som blir brukt også.

Jeg synes ironien i dette er at når det for en gangs skyld virkelig var en kamphundrase som var skyldig, så gikk det media hus forbi pga utseendet. Hittil i hvertfall, får håpe det forblir sånn. Forøvrig er jeg enig i at rase er irrelevant, for alle unntatt oss nysgjerrige hundenerder. Hunderase er alltid det første vi spør om når noen nevner bikkja til onkelen eller naboen. Men media forholder seg ofte til enkle fakta, og hunderase er et enkelt fakta. Handlingsforløpet er ofte litt mer he said, she said og sannsynligvis et langt mer følsomt minefelt enn " det var en hund, av typen golden retriever, den bet"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har sannsynligvis helt rett, jeg har aldri hørt om enkelte av rasene du nevner her en gang..Men i den vestlige verden (hvor jeg ser rescue programmer fra Animal planet fra*flir*) er det vel stort sett pitbull som fortsatt er i bruk? Lov eller ei...Men selvfølgelig, garantert mange andre raser som blir brukt også.

Det er mange raser som blir brukt, også i vesten. Pit bullen er en av de, og en enkel syndebukk siden de allerede settes synonymt med "farlig" og "kamphund". Selvoppfyllende profeti det der.

Det er litt opprørende i hjerterota for oss som brenner for og kjenner rasen godt. Men veldig OT. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men Susanne, hvem er uanig med dette? Cluet, som du sier, var vel bare at noen påpekte hvor urettferdig det er at enkelte raser får ufortjent, og ofte feilaktig, mye dekning i media kontra andre raser.

Dette er et problem. Og ikke bare for oss som eier de utsatte, det er et problem i hundesaken.

Det er vel ingen som mener at vi skal henge ut andre raser. Kun gi et mer balansert bilde enn det vi ser i dagens media.

Nemlig!

Rart det der, så fort det er en rottis eller en amstaff, så nikker folk og er så enige om at DEN rasen, den er farlig den - og da er det viktig å vite rase. Men når det ikke er en korthåra muskelhund, nei da er rase likegyldig. Skal det være likegyldig, får det være det når det er snakk om mer belasta raser også, og er det ikke likegyldig, da er det ikke det når det ikke er snakk om belasta raser heller.

Til spørsmålet om hvorvidt jeg ville at det skulle ha havna i avisen om det var min hund eller mine barn som var bitt. Nei, jeg ville ikke det. Jeg håper jeg aldri havner i en sånn situasjon. Men, jeg hadde heller ikke trengt noe påtrykk fra politiet eller media om å avlive hunden, det hadde jeg gjort fortere enn f... om det var min hund som angrep noen sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som er mer interessant er å se hvilke andre faktorer som har spilt inn i forkant av hendelsen. Hundeerfaring, rasekunnskap, individets historie, hvor lenge familien har hatt hunden, hvilken omgang den har hatt med barnet. Osv osv. Det er alltid så mange ting som spiller inn.

Dette savner jeg også, ikke bare i denne saken men i de fleste hundebitt saker.

Min første tanke når jeg leste VG og det sto at han skulle til nabogutten, var; at hunden ihvertfall har tidligere omgang med barn og mest sannsynlig med denne gutten også; "jaha, hva har disse ungene gjort mot hunden.."

Jeg ble selv bitt i ansiktet og ryggen av hund da jeg var 5-6år, og hadde eierne avlivet den (min mor stoppet de fra å gjøre det) så hadde jeg aldri tilgitt meg selv. Den lå å sov på plassen sin når vi unger sprang rundt i stuen å lekte, jeg snublet og datt oppå hunden.

Det er en trist og tragisk sak, kanskje er jeg naiv, men jeg kan ikke noe for å tenke at hunder sjeldent biter uten grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette savner jeg også, ikke bare i denne saken men i de fleste hundebitt saker.

Min første tanke når jeg leste VG og det sto at han skulle til nabogutten, var; at hunden ihvertfall har tidligere omgang med barn og mest sannsynlig med denne gutten også; "jaha, hva har disse ungene gjort mot hunden.."

Jeg ble selv bitt i ansiktet og ryggen av hund da jeg var 5-6år, og hadde eierne avlivet den (min mor stoppet de fra å gjøre det) så hadde jeg aldri tilgitt meg selv. Den lå å sov på plassen sin når vi unger sprang rundt i stuen å lekte, jeg snublet og datt oppå hunden.

Det er en trist og tragisk sak, kanskje er jeg naiv, men jeg kan ikke noe for å tenke at hunder sjeldent biter uten grunn.

Det samme har skjedd med min forrige hund Loke. Han lå og sov når vi var på besøk og nevøen min på 3-4 veltet med trehjulsykkelen over han i mens han sov. Han bet ikke, han skvatt og slikket guttungen før han gikk vekk. Hadde han bitt hadde jeg avlivd. Han har senere bitt en voksen, men det var i en helt annen situasjon og i en situasjon jeg hadde full forståelse for at hunden faktisk fryktet for livet sitt. Da er det lov i min bok. Men ikke bite først og sjekke etterpå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en trist og tragisk sak, kanskje er jeg naiv, men jeg kan ikke noe for å tenke at hunder sjeldent biter uten grunn.

Jeg tenker at det alltid er mange grunner til at en hund biter (og skader). Så skal man aldri glemme at det er vi mennesker som til syvende og sist er ansvarlige for hundens atferd.

Det samme har skjedd med min forrige hund Loke. Han lå og sov når vi var på besøk og nevøen min på 3-4 veltet med trehjulsykkelen over han i mens han sov. Han bet ikke, han skvatt og slikket guttungen før han gikk vekk. Hadde han bitt hadde jeg avlivd. Han har senere bitt en voksen, men det var i en helt annen situasjon og i en situasjon jeg hadde full forståelse for at hunden faktisk fryktet for livet sitt. Da er det lov i min bok. Men ikke bite først og sjekke etterpå...

Noen ganger trenger man ikke avlive en hund som har bitt, i andre tilfeller er det det eneste riktige. Det må også være rom for hundeeiers personlige preferanse oppi det hele. Man kan la en hund som har bitt leve, så lenge man ikke setter andre i fare. Mens andre hundeeiere ønsker av prinsipp å avlive uansett omstendigheter så lenge hunden har laget hull i huden.

Det er mange nyanser av riktig her, en bitehendelse kan ha mange utfall hvor alle alternativer er ansvarlige. Det er plass til at vi kan ha forskjellige grenser for hva som er akseptablet, innenfor en viss radius selvsagt. I akkurat dette tilfelle er jeg åpenbart veldig glad hunden blir avlivet, utifra det vesle jeg vet virker saken veldig svart hvit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akita er en av få raser som opprinnelig ble avlet som kamphund. Det er ganske allmenn kunnskap egentlig, jeg gjettet meg til rase basert på BP sin kommentar og Eyecandys komentar om vekt, og jeg kjenner ikke rasen særlig godt. Det står også på hjemmesiden til rasen om du leter litt... Akita er mer kamphund enn en Rottweiler for å si det sånn. Men så var det denne pelsen da, den passer jo ikke inn i fordommene*ler*

Ehhh her må du være på villspor! Akita har ALDRI vært avlet frem for å benyttes til kamphund. At den derimot har blitt brukt til det formålet er noe helt annet! Når du også hentyder til at Rottweileren er kamphund (Akita er mer kamphund enn Rottweiler) så er du HVERTFALL på villspor. Rottweileren har ALDRI... jeg gjentar ALDRI vært avlet til kamphund!

Skjerpings!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehhh her må du være på villspor! Akita har ALDRI vært avlet frem for å benyttes til kamphund. At den derimot har blitt brukt til det formålet er noe helt annet! Når du også hentyder til at Rottweileren er kamphund (Akita er mer kamphund enn Rottweiler) så er du HVERTFALL på villspor. Rottweileren har ALDRI... jeg gjentar ALDRI vært avlet til kamphund!

Skjerpings!

Nå brukte vel Loke rottisen som eksempel nettopp for å understreke at den IKKE er en kamphund, og har vært brukt til mindre "farlige" ting enn akitaen. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det alltid er mange grunner til at en hund biter (og skader). Så skal man aldri glemme at det er vi mennesker som til syvende og sist er ansvarlige for hundens atferd.

Noen ganger trenger man ikke avlive en hund som har bitt, i andre tilfeller er det det eneste riktige. Det må også være rom for hundeeiers personlige preferanse oppi det hele. Man kan la en hund som har bitt leve, så lenge man ikke setter andre i fare. Mens andre hundeeiere ønsker av prinsipp å avlive uansett omstendigheter så lenge hunden har laget hull i huden.

Det er mange nyanser av riktig her, en bitehendelse kan ha mange utfall hvor alle alternativer er ansvarlige. Det er plass til at vi kan ha forskjellige grenser for hva som er akseptablet, innenfor en viss radius selvsagt. I akkurat dette tilfelle er jeg åpenbart veldig glad hunden blir avlivet, utifra det vesle jeg vet virker saken veldig svart hvit.

Etter å ha hatt en hund som faktisk var farlig har jeg blitt veldig svart/ hvitt. På mine egne hunder. Rart det der:P En hund som biter et barn som er uheldig, ikke bare en - men to ganger (ansikt OG rygg) er ikke noe jeg ville beholdt i live og heller ikke noe jeg ville hatt rundt min sønn. Barn gjør dumme ting, barn er klønete og voldsomme. Derfor hadde jeg avlivet Loke OM han hadde bitt i den situasjonen. Jeg hadde ingen barn på den tiden (og overhodet ingen planer om å få meg en sånn ekkel skrikende bæsjefabrikk *ler*), men aktive nevøer og nieser som jeg ønsket å kunne ha på besøk uten å måtte putte bikkja i bur.

Ehhh her må du være på villspor! Akita har ALDRI vært avlet frem for å benyttes til kamphund. At den derimot har blitt brukt til det formålet er noe helt annet! Når du også hentyder til at Rottweileren er kamphund (Akita er mer kamphund enn Rottweiler) så er du HVERTFALL på villspor. Rottweileren har ALDRI... jeg gjentar ALDRI vært avlet til kamphund!

Skjerpings!

Når en rase blir aktivt brukt som noe så de blir de vel gjerne litt avlet dithen også...? Du avler ikke på utelukkende trekkegenskapene til en hund du skal bruke som kamphund liksom.Eller ble den brukt som trekkhund, vakthund og kamphund og BARE avlet med de to første egenskapene i fokus tror du? Og jeg har da aldri påstått at Rottisen er en kamphund, det var vel det motsatte som var poenget mitt. At her er det en rase som faktisk er en kamphundrase og pressekoret er helt tyst pga pelslengde. Når rottisen er innblandet i noe står det KAMPHUND ANGREP på forsiden av alle norske aviser. Puste med magen...

Nå brukte vel Loke rottisen som eksempel nettopp for å understreke at den IKKE er en kamphund, og har vært brukt til mindre "farlige" ting enn akitaen. :P

Takk, godt noen skjønte det;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehhh her må du være på villspor! Akita har ALDRI vært avlet frem for å benyttes til kamphund. At den derimot har blitt brukt til det formålet er noe helt annet!

Ok? Hundekamper virker å ha en sentral del i Akitaens historie. Den engelske raseklubben går i detalj.

Bl.a: "Dog-fights were recommended as a way of preserving the fighting spirit of the Samurai warrior. At the beginning of the Meiji era (1868 -1912), around 1870, under the Satake Clan breeding of the breed to promote dog-fights was encouraged and continued to be popular throughout the Meiji era. At this time Akitas were called 'Odate' Dogs or Odate-Inu because of their hometown name. "

Skjerpings!

Dude. Chillax. Hvorfor er det så viktig å flisespikke på retorikken? Avlet eller brukt som kamphund har ingen relevans for dagens Akita, ei heller for framtidens. Den er jo ingen kamphund i dag.

Men seriøst. Nok om kamphunder og hundekamper. Det er for OT, selv for meg. :ahappy:

Etter å ha hatt en hund som faktisk var farlig har jeg blitt veldig svart/ hvitt. På mine egne hunder. Rart det der:P En hund som biter et barn som er uheldig, ikke bare en - men to ganger (ansikt OG rygg) er ikke noe jeg ville beholdt i live og heller ikke noe jeg ville hatt rundt min sønn.

Det er ikke noe jeg ville hatt rundt min sønn heller det, Loke. Jeg snakker generelt her, ikke om din hund eller spesifikke hendelser.

Det er din hele fulle og rett å være svart hvit. Slik det er min fulle rett å se gråsonene sant. Man kan være ansvarlig på begge sider. Min livssituasjon med barn i by stiller andre krav til hund enn en enslig på landet, og jeg forbeholder meg retten til å selv avgjøre hva som er best for min hund og min familie. Så lenge jeg følger loven og mitt hundehold ikke går ut over andre så er det rett og slett ingens beeswax.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke noe jeg ville hatt rundt min sønn heller det, Loke. Jeg snakker generelt her, ikke om din hund eller spesifikke hendelser.

Det er din hele fulle og rett å være svart hvit. Slik det er min fulle rett å se gråsonene sant. Man kan være ansvarlig på begge sider. Min livssituasjon med barn i by stiller andre krav til hund enn en enslig på landet, og jeg forbeholder meg retten til å selv avgjøre hva som er best for min hund og min familie. Så lenge jeg følger loven og mitt hundehold ikke går ut over andre så er det rett og slett ingens beeswax.

Enig. Så lenge ikke egne eller andres barn - på noen som helst tidspunkt - skal omgåes hunden. Hadde jeg bodd alene på bygda uten særlig kontakt med familie og venner (utenom hundefolk seff) hadde jeg garantert hatt mye skrudde hunder. Jeg har en medfødt svakhet for utskudd. Både tobente og firbente *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja... Det finnes vel ikke så mange 50 kilos akitaer. Ikke en gang "kalven" fra vårt oppdrett som ble 70 cm høy veide så mye... Og min hannhund i godt hold veier ikke 40 kilo.

Men det kan kanskje være en american akita, som jo også kalles "akita" av både oppdrettere og eiere...

Med tanke på landsdelen, tenker jeg også på noen uregistrerte hunder av american akita og kanskje noen blandinger av gammel nordisk akita og american akita.

Prøver å finne ut mer om dette...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund som biter et barn som er uheldig, ikke bare en - men to ganger (ansikt OG rygg) er ikke noe jeg ville beholdt i live og heller ikke noe jeg ville hatt rundt min sønn.

Nå er det slik med den hunden som bet meg, pugterte hud på 3 steder (ansikt og rygg) og ikke ble avlivet, ALDRI bet igjen. Den var 4 år når dette skjedde og ble 13 :) Den viste aldri noen tegn til aggresjon hverken før eller etter, og vi var som barn flest, hadde den i dukkevogna, kledde på den og hadde den ellers med oss overalt, så en hund som biter 1 gang trenger ikke nødvendigvis gjøre det igjen. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort med min egen hund om jeg havnet i samme situasjon :icon_confused:

Hadde helt klart avlivet om den skambeit noen som i den opprinnelige saken.

Samfunnet og hundehold har endret seg MYE siden jeg var barn, vi fikk inprentet at fremmede hunder kan bite og ble noen av barna bitt fikk vi alltid spørsmål om hva galt vi hadde gjort (selvfølgelig har jeg ikke opplevd at noen av oss som barn ble skambitt), det var aldri snakk om at det var hundens skyld.

Etter å ha hatt en hund som faktisk var farlig har jeg blitt veldig svart/ hvitt. På mine egne hunder. Rart det der:p

Jeg har selv hatt en hund jeg ikke har stolt på, men jeg opplevde at foreldre litt for lett lot barna springe bort til oss og hilse på, bare noen fåtall ganger spurte de meg først :o Jeg mener nok generelt at dagens foreldre viser for liten aktsomhet rundt fremmede hunder. Jeg ble så lei av at folk gikk bort til mine hunder, som står bundet utenfor butikken, med både barn og andre hunder at jeg begynte å ha munnkurv på den ene for at han skal virke mer skremmende. Jeg vet jo at jeg ville fått skylden uansett om noe skjer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Norsk akita klubb har nå fått følgende beskjed fra journalisten i Haugesunds avis:

"Viser til telefonsamtale tidligere i dag. Har vært i kontakt med politiet, som nå kan bekrefte at det dreide seg om en amerikansk akita.

Linken er derfor fjernet fra vår artikkel nå."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, selv om rase er ganske uinteressant i slike saker så er jeg glad det ble oppklart. Feilaktig identifisering av rase er en skikkelig uting og mye mer utbredt enn man skulle tro.

Ja, også props til journalisten. De fleste gidder ikke engang svare. :getlost:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...