Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Siden jeg allerede har begynt å gnåle rundt omkring her om denne fæle "kamphunden" min, så er det vel på sin plass å vise ham fra en sympatisk side også. Heldigvis viser han den akkurat ofte nok til at vi smelter, til tross for utfordringene. :wub:

5661225208_db8b85a4ae.jpg

5661230140_18859766df.jpg

Klovn:

5660668661_0672f6d6a5.jpg

Noen flere bilder fra samme "seanse" ligger her, om noen skulle være interessert.

Litt av en raring er han, hvertfall, og det er moro å møte folk på tur - det går som regel omtrent slik:

- Jøss, hva er detta for noe a?

- Det er en sussex spaniel

- En suss...hvafforno?

- Sussex spaniel, de er veldig sjeldne.

- Du verden, en sånn har jeg aldri sett, så fin han var.

Og en vakker dag håper vi at han skal få fine barn også, slik at flere kan få gleden av å bli kjent med denne flotte, dessverre nesten glemte, rasen. Hvis noen av dere ser denne karen rase rundt i Torshovdalen med ett eller to mennesker på slep, så er det bare å komme og si hei. :)

Skrevet

De er ikke så ulike, det hender jeg må se to ganger på en field for å utelukke at det er en sussex... Men sussexen er tyngre og mer kompakt, litt mindre grasiøs vil vel kanskje noen si. :)

Her er han i valpekassa hos oppdretter - riktignok er han fortsatt bare en valp, men det er likevel utrolig som tiden går:

5736851884_4a3f7b89f6.jpg

Synger litt sammen med sin søster:

5736299919_e8a143bd6d.jpg

Får hele tiden kommentarer på de solide labbene hans, kan ikke skjønne hvorfor?

5736299845_483b0165d9_m.jpg

:)

Skrevet

Det er en av de fineste spanielene! Skulle jeg hatt en spaniel, skulle det vært en Sussex!

Gratulerer så mye, håper du jobber hardt i fremtiden for å spre denne sjeldne rasen. De fortjener å komme frem i "rampelyset"! :lol:

Skrevet

Kan jeg spørre hvordan du endte på sussex spaniel fremfor noen av de andre mer vanlige spanielrasene f.eks.? Alltid spennende å høre mer om raser man ikke kjenner så godt til.

:)

Skrevet

Kan jeg spørre hvordan du endte på sussex spaniel fremfor noen av de andre mer vanlige spanielrasene f.eks.? Alltid spennende å høre mer om raser man ikke kjenner så godt til.

:)

Det var faktisk like banalt som det var tilfeldig. For noen år siden snublet jeg og samboeren over en "hvilken hunderase passer for deg?"-test på nettet, tror kanskje det var på canis.no. Vi svarte etter det vi kunne tenke oss, når det gjaldt størrelse, aktivitetsnivå, pelsstell og alt mulig annet. Blant treffene vi fikk var sussex spaniel, og siden vi aldri hadde hørt om rasen så søkte vi den opp - og falt pladask. Fra og med da slukte vi alt vi fant på nettet om rasen, og jeg oppsøkte den ene eller de to hundene m/eiere som en sjelden gang var på utstillinger jeg jobbet på. Etter å ha møtt rasen i levende live var jeg i alle fall solgt, jeg hadde aldri vært borti makan til tillitsfulle og behagelige hunder. Vi forsket på oppdrettere i inn- og utland, men det var utrolig tynt, og ingen av de få vi fant (en i Norge, en i Sverige og en i Danmark) hadde store planer om valper. Det var et par forsøk, men tispene gikk tomme og vi lærte oss etter hvert å ikke få for store forhåpninger. Vi så det an i flere år, fulgte også litt med på kull i Storbritannia, men som førstegangseiere kviet vi oss litt for å importere så det ble aldri noe av. Men noen annen rase var liksom ikke aktuelt, det ville på en måte blitt for skuffende om det ikke ble en sussex på oss.

Tilfeldighetene fortsatte, og i september i fjor jobbet jeg på NKK-utstillingen i Rogaland. Jeg så at det utrolig nok var påmeldt et par sussexer, og gikk for å se på dem i ringen og hilse på. Kom i snakk med en hyggelig kar med en tispe, som syntes det var moro at jeg var interessert i rasen. Han sa at de kunne tenke seg å ha valper "en eller annen gang", og det var jo gode nyheter, men jeg tenkte ikke all verdens over det. Vi var jo blitt så vant til å tenke på denne hunden som "høyst hypotetisk". Stor var derfor overraskelsen da han ringte bare tre uker etterpå, og kunne fortelle at tispa var drektig! Plutselig ble alt veldig reelt, og jeg fikk faktisk litt panikk. Det hadde vært så lett å drømme om, men vi hadde liksom ikke forberedt oss på at det kunne bli virkelighet. Men når sjansen var der, så kunne vi jo ikke la den gå fra oss heller. Det ble noen hektiske og nervepirrende måneder med søknader til huseier og borettslag, og uvissheten om det ville gå bra og i det hele tatt bli født valper. Men det ble det, for første gang i Norge på åtte år! 22. november i fjor kom det fire små "pølser" til verden i Sandnes, etter tre uker var det tre igjen. En tispe og to hannhunder. Og siden oppdretter selv ville beholde tispa, så sa det seg selv. Hannene var like som to dråper vann, en av dem skulle på fôr hos naboen til oppdretter og dermed var det én igjen. Det måtte liksom bare bli sånn - Oskar og oss.

Han er en pøbel, en sølegris og en klovn (og akkurat nå en ulydig fjortis med heftige konsentrasjonsproblemer), men han er også en kosebamse uten like, som vi er veldig glad i. Jeg har i utgangspunktet ikke den helt store interessen for utstilling, men med en så sjelden, dyrebar liten kar så føler jeg på en måte at det må til. Vi håper at han med tid og stunder kan være "direkte ansvarlig" for at flere kan få gleden av å bli kjent med en ufortjent liten og dessverre nesten glemt rase. :)

Skrevet

Kjekt å høre om bakgrunnen for rasevalget deres. :) Det er nok ikke så uvanlig det, at det er en blanding av planlegging og tilfeldigheter!

Vet du ca. hvor mange av rasen det finnes i Norge? Tror ikke at jeg har møtt noen der selv i hvert fall.

Skrevet

Jeg har ikke helt oversikt, men de jeg vet om er en eller to til på Østlandet i tillegg til oss, samt oppdretters totalt 5 og én til som jeg vet om i Rogaland. Tror det er snakk om totalt maks 10 hunder, så det er jo ikke så rart at vi ikke treffer på artsfrender på tur...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kan noen andre ta ham med ut når du kommer hjem?  Altså, når du kommer hjem, ignorere ham til du har fått tatt av deg og satt deg ned. Om han så begynner å mase om å få komme ut, at noen andre tar ham med ut litt. Det kan nok ta en del tid å snu denne adferden.  Det har jo også mye å si hvem som fôrer, går tur og trener med en hund. Gjør du det meste der, eller varierer det? Kan noen andre ta mer ansvar? 
    • Jeg har litt utfordringer med whippet hannen min på 5 år. Det er veldig tydelig at jeg er hovedmennesket til hunden, han søker til meg, det er meg han blir mest glad når kommer hjem men det er også meg han maser mest på. Jeg jobber langvakter, og når jeg er på jobb så er hunden helt rolig. De andre i huset forteller at han ligger å slapper av og er rolig og snill stort sett hele dagen. Når jeg kommer hjem blir han jo veldig glad for at jeg kommer, men jeg får nesten ikke satt meg ned før han  begynner med klynking/gråting og skal ha meg med ut - jeg tar han da som regel med meg ut, selv om de hjemme forteller at det ikke er lenge siden han var ute. Etter vi har vært ute, så kan gjerne klynkingen fortsette litt, og det kan til tider også være klynking på natten. Akkurat nå er vi i en ekstra tøff periode, da det er løpetid på byggefeltet og hannhunden har det veldig tøft, han spiser nesten ikke og sover ikke - noe som igjen gjør at jeg heller ikke sover, for jeg må være med han for at han ikke skal holde hele huset våkent om natten. Jeg har tilbrakt nettene på et rom med han i bånd og med hørselvern på for å få sove. Jeg begynner å bli rimelig desperat 🙈😭 Jeg har avtale med dyrlege om å prøve ut kjemisk kastrasjon, slik at vi kanskje kan slippe dette igjen. Men jeg er også redd for at han skal reagere dårlig på det - at han kanskje blir mer klynkende og "masete". I kveld når jeg kom hjem fra jobb så har jeg ignorert hunden, jeg har vært ute med han, men ikke "snakket" til han eller anerkjent han på annet vis, det føles ikke bra men tenker kanskje at det er noe jeg bør gjøre i en periode? Er dette helt feil tenkt av meg? Noen som har råd og veiledning for å kanskje få en litt mer selvstendig hund når også jeg er hjemme?
    • Bare det at noen har tenkt tanken er for meg helt på trynet. Og det er en herlig ironi i at de ikke tester produktene sine på dyr, men selger til dem... Hjelpes, hvem er disse folka😄
    • Det er vel de fleste enige om at vi ikke gjør. Sikkert noen influensere som får betalt for å mene at det gjør vi. Det latterlige er jo at de hevder å ikke teste på dyr, så jeg lurer litt på denne...
    • Er dette noe vi trenger til hundene våre? https://www.tv2.no/nyheter/holdt-pa-a-falle-av-stolen/19203815/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...