Gå til innhold
Hundesonen.no

Oskar sier hei


janelin
 Share

Recommended Posts

Siden jeg allerede har begynt å gnåle rundt omkring her om denne fæle "kamphunden" min, så er det vel på sin plass å vise ham fra en sympatisk side også. Heldigvis viser han den akkurat ofte nok til at vi smelter, til tross for utfordringene. :wub:

5661225208_db8b85a4ae.jpg

5661230140_18859766df.jpg

Klovn:

5660668661_0672f6d6a5.jpg

Noen flere bilder fra samme "seanse" ligger her, om noen skulle være interessert.

Litt av en raring er han, hvertfall, og det er moro å møte folk på tur - det går som regel omtrent slik:

- Jøss, hva er detta for noe a?

- Det er en sussex spaniel

- En suss...hvafforno?

- Sussex spaniel, de er veldig sjeldne.

- Du verden, en sånn har jeg aldri sett, så fin han var.

Og en vakker dag håper vi at han skal få fine barn også, slik at flere kan få gleden av å bli kjent med denne flotte, dessverre nesten glemte, rasen. Hvis noen av dere ser denne karen rase rundt i Torshovdalen med ett eller to mennesker på slep, så er det bare å komme og si hei. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er ikke så ulike, det hender jeg må se to ganger på en field for å utelukke at det er en sussex... Men sussexen er tyngre og mer kompakt, litt mindre grasiøs vil vel kanskje noen si. :)

Her er han i valpekassa hos oppdretter - riktignok er han fortsatt bare en valp, men det er likevel utrolig som tiden går:

5736851884_4a3f7b89f6.jpg

Synger litt sammen med sin søster:

5736299919_e8a143bd6d.jpg

Får hele tiden kommentarer på de solide labbene hans, kan ikke skjønne hvorfor?

5736299845_483b0165d9_m.jpg

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en av de fineste spanielene! Skulle jeg hatt en spaniel, skulle det vært en Sussex!

Gratulerer så mye, håper du jobber hardt i fremtiden for å spre denne sjeldne rasen. De fortjener å komme frem i "rampelyset"! :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan jeg spørre hvordan du endte på sussex spaniel fremfor noen av de andre mer vanlige spanielrasene f.eks.? Alltid spennende å høre mer om raser man ikke kjenner så godt til.

:)

Det var faktisk like banalt som det var tilfeldig. For noen år siden snublet jeg og samboeren over en "hvilken hunderase passer for deg?"-test på nettet, tror kanskje det var på canis.no. Vi svarte etter det vi kunne tenke oss, når det gjaldt størrelse, aktivitetsnivå, pelsstell og alt mulig annet. Blant treffene vi fikk var sussex spaniel, og siden vi aldri hadde hørt om rasen så søkte vi den opp - og falt pladask. Fra og med da slukte vi alt vi fant på nettet om rasen, og jeg oppsøkte den ene eller de to hundene m/eiere som en sjelden gang var på utstillinger jeg jobbet på. Etter å ha møtt rasen i levende live var jeg i alle fall solgt, jeg hadde aldri vært borti makan til tillitsfulle og behagelige hunder. Vi forsket på oppdrettere i inn- og utland, men det var utrolig tynt, og ingen av de få vi fant (en i Norge, en i Sverige og en i Danmark) hadde store planer om valper. Det var et par forsøk, men tispene gikk tomme og vi lærte oss etter hvert å ikke få for store forhåpninger. Vi så det an i flere år, fulgte også litt med på kull i Storbritannia, men som førstegangseiere kviet vi oss litt for å importere så det ble aldri noe av. Men noen annen rase var liksom ikke aktuelt, det ville på en måte blitt for skuffende om det ikke ble en sussex på oss.

Tilfeldighetene fortsatte, og i september i fjor jobbet jeg på NKK-utstillingen i Rogaland. Jeg så at det utrolig nok var påmeldt et par sussexer, og gikk for å se på dem i ringen og hilse på. Kom i snakk med en hyggelig kar med en tispe, som syntes det var moro at jeg var interessert i rasen. Han sa at de kunne tenke seg å ha valper "en eller annen gang", og det var jo gode nyheter, men jeg tenkte ikke all verdens over det. Vi var jo blitt så vant til å tenke på denne hunden som "høyst hypotetisk". Stor var derfor overraskelsen da han ringte bare tre uker etterpå, og kunne fortelle at tispa var drektig! Plutselig ble alt veldig reelt, og jeg fikk faktisk litt panikk. Det hadde vært så lett å drømme om, men vi hadde liksom ikke forberedt oss på at det kunne bli virkelighet. Men når sjansen var der, så kunne vi jo ikke la den gå fra oss heller. Det ble noen hektiske og nervepirrende måneder med søknader til huseier og borettslag, og uvissheten om det ville gå bra og i det hele tatt bli født valper. Men det ble det, for første gang i Norge på åtte år! 22. november i fjor kom det fire små "pølser" til verden i Sandnes, etter tre uker var det tre igjen. En tispe og to hannhunder. Og siden oppdretter selv ville beholde tispa, så sa det seg selv. Hannene var like som to dråper vann, en av dem skulle på fôr hos naboen til oppdretter og dermed var det én igjen. Det måtte liksom bare bli sånn - Oskar og oss.

Han er en pøbel, en sølegris og en klovn (og akkurat nå en ulydig fjortis med heftige konsentrasjonsproblemer), men han er også en kosebamse uten like, som vi er veldig glad i. Jeg har i utgangspunktet ikke den helt store interessen for utstilling, men med en så sjelden, dyrebar liten kar så føler jeg på en måte at det må til. Vi håper at han med tid og stunder kan være "direkte ansvarlig" for at flere kan få gleden av å bli kjent med en ufortjent liten og dessverre nesten glemt rase. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjekt å høre om bakgrunnen for rasevalget deres. :) Det er nok ikke så uvanlig det, at det er en blanding av planlegging og tilfeldigheter!

Vet du ca. hvor mange av rasen det finnes i Norge? Tror ikke at jeg har møtt noen der selv i hvert fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke helt oversikt, men de jeg vet om er en eller to til på Østlandet i tillegg til oss, samt oppdretters totalt 5 og én til som jeg vet om i Rogaland. Tror det er snakk om totalt maks 10 hunder, så det er jo ikke så rart at vi ikke treffer på artsfrender på tur...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...