Gå til innhold
Hundesonen.no

Noen som har erfaring med flaskevalp?


Galskapen

Recommended Posts

Guest Jonna

Ja, det var kanskje det.

Skjønner selvfølgelig at det er forskjell fra person til person.

Jeg har vel egentlig ikke noen "grunn" til hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde for å få redda livet til valpen her hjemme, men avgjørelsen kom kanskje av at det er første kullet til tispa, og første kullet med valper vi har. Jeg følte liksom at vi ikke hadde noen å miste. Så jeg gjorde det jeg følte var rett der og da. Og når jeg ser på han nå, så er jeg overbevist om at jeg gjorde det rette. Han søker kontakt med både søsknene og tispa! Og tispa tar selvfølgelig kontakt med han også nå. Så han er like inkludert nå, som det de andre har vært siden onsdag. Men ikke misforstå meg, jeg dømmer ikke deg for at du har dine meninger :) Alle er forskjellige!

Man ser selv hva man føler er riktig. Somsagt den valpen som jeg tilslutt lot være var ikke bare født og lot ligge der den var. Den var hos veterinær, ble stimulert og fikk det en veterinær kunne gi den, etter intensiv prøving med å sprute melk inn i munnen på han hvor han ikke viste noen intensjon til å sutte så følte jeg at det var nok. Han fikk ligge inntil mammaen sin i håp om at han kviknet til, men sovnet inn der.

Det høres sikkert kynisk ut og at man ikke bryr seg om liv. Men det er mye snørr og tårer i noen timer gammel bebis som slike avgjørelser taes for, men jeg gjør det jeg føler er riktig i en slik situasjon. På lik linje som første kullet hvor det var helt klart at alle ville kjempe tilstross for den voldsomme velkomsten til verden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Magefølelsen har utrolig mye å si, og man ser det på valpen om den kjemper eller ikke. I mitt andre kull hadde jeg en tispevalp som aldri fikk pusten skikkelig igang. Jeg forsøkte alle kjente metoder for å få slim og vann ut av lungene, men hun bare fortsatte å surkle. Hun var ikke liten, selv om hun var mindre enn søsknene. Jeg fikk også hjelp av hannhundeier som hadde hatt langt flere kull, og vi forsøkte en stund med henne, men det var til ingen nytte. Til slutt pakket jeg henne godt inn i et teppe ved siden av en varmeflaske (hun var også kaldere enn de andre og Saeta lot henne ligge unna de andre) i håp om å få opp temperaturen, men etter en halvtime der hadde hun sovnet inn.

Det forrige kullet jeg hadde hjemme gikk alt galt. Først kom en dødfødt valp, deretter to veldig små (ca. 100 g., mine ligger normalt på 200-250). De virket ganske kvikke i starten og fikk i seg en del råmelk, men etter noen timer begynte de å bli slappere. De ble massert, gnukket og tvangsfôret med både morsmelk og erstatning på sprøyte. Tispa begynte etter et døgn å få "kramper", dvs. det så ut som om hun døde og hun ble kald, stiv og oppblåst, men våknet plutselig til liv igjen. Da hun begynte med disse anfallene skjønte jeg jo at hun ikke kom til å overleve, men klarte heller ikke å la henne bare ligge. Hannen fikk ikke slike kramper, men ble bare slappere og slappere. Etter et døgn eller halvanne med jobbing innså jeg vel at det var tapt, men kjempet noen timer til med dem før det var helt slutt. Først etter ca. et døgn begynte moren å bli mindre interessert i dem.

Dette var to helt forskjellige tilfeller og opplevelser, og det finnes ikke noe fasitsvar, men som sagt har magefølelse utrolig mye å si, og man ser også på valpen og moren om det er noe håp (hvertfall har jeg følt det sånn).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man ser selv hva man føler er riktig. Somsagt den valpen som jeg tilslutt lot være var ikke bare født og lot ligge der den var. Den var hos veterinær, ble stimulert og fikk det en veterinær kunne gi den, etter intensiv prøving med å sprute melk inn i munnen på han hvor han ikke viste noen intensjon til å sutte så følte jeg at det var nok. Han fikk ligge inntil mammaen sin i håp om at han kviknet til, men sovnet inn der.

Det høres sikkert kynisk ut og at man ikke bryr seg om liv. Men det er mye snørr og tårer i noen timer gammel bebis som slike avgjørelser taes for, men jeg gjør det jeg føler er riktig i en slik situasjon. På lik linje som første kullet hvor det var helt klart at alle ville kjempe tilstross for den voldsomme velkomsten til verden.

Jeg syns ikke det virker kynisk. I den situasjonene så ble alt prøvd, jeg ville også prøve. Er fortsatt litt overrasket over hvor bra han har kommet seg på såpass kort tid, han tar den beste patten, får kos og varme fra tispa.. Så jeg føler jeg gjorde det rette. Var bare med alle innleggene som kom, så fikk jeg litt den følelsen av at det var sterke meninger og at det var dårlig av meg å få han tilbake i livet.. Mens jeg selv følte at jeg gjorde det som var rett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Magefølelsen har utrolig mye å si, og man ser det på valpen om den kjemper eller ikke. I mitt andre kull hadde jeg en tispevalp som aldri fikk pusten skikkelig igang. Jeg forsøkte alle kjente metoder for å få slim og vann ut av lungene, men hun bare fortsatte å surkle. Hun var ikke liten, selv om hun var mindre enn søsknene. Jeg fikk også hjelp av hannhundeier som hadde hatt langt flere kull, og vi forsøkte en stund med henne, men det var til ingen nytte. Til slutt pakket jeg henne godt inn i et teppe ved siden av en varmeflaske (hun var også kaldere enn de andre og Saeta lot henne ligge unna de andre) i håp om å få opp temperaturen, men etter en halvtime der hadde hun sovnet inn.

Det forrige kullet jeg hadde hjemme gikk alt galt. Først kom en dødfødt valp, deretter to veldig små (ca. 100 g., mine ligger normalt på 200-250). De virket ganske kvikke i starten og fikk i seg en del råmelk, men etter noen timer begynte de å bli slappere. De ble massert, gnukket og tvangsfôret med både morsmelk og erstatning på sprøyte. Tispa begynte etter et døgn å få "kramper", dvs. det så ut som om hun døde og hun ble kald, stiv og oppblåst, men våknet plutselig til liv igjen. Da hun begynte med disse anfallene skjønte jeg jo at hun ikke kom til å overleve, men klarte heller ikke å la henne bare ligge. Hannen fikk ikke slike kramper, men ble bare slappere og slappere. Etter et døgn eller halvanne med jobbing innså jeg vel at det var tapt, men kjempet noen timer til med dem før det var helt slutt. Først etter ca. et døgn begynte moren å bli mindre interessert i dem.

Dette var to helt forskjellige tilfeller og opplevelser, og det finnes ikke noe fasitsvar, men som sagt har magefølelse utrolig mye å si, og man ser også på valpen og moren om det er noe håp (hvertfall har jeg følt det sånn).

Oi.. Vet ikke helt hva jeg skal si..

Men det er sant som du sier, magefølelse har utrolig mye å si, og man ser på valpen og moren om det er noe håp! Jeg så jo at tispa egentlig ville borti han, men at hun prioriterte de fem som var frisk og rask. Samtidig som hun så på meg med et spørrende blikk, akkurat som hun ville at jeg skulle hjelpe på en måte! Det er så lett å se på tispa hva hun vil bare med ansiktsuttrykkene hennes, så jeg bestemte meg for å gi en innsats for å se om det var noe håp for den lille! Å nå er det ikke mye tvil om at det var rett. Han er endel mindre enn de andre, men han får den beste patten og han spiser og sover samtidig med de andre nå. Han er absolutt en fighter..

Hadde det ikke vært for at vi har tre voksne hunder, så skulle jeg beholdt ham selv :)

Men det holder med tre, hehe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så flott :lol: Bra at du gjorde et forsøk og at alt endte bra :wub: Håper det går bra og lykke til! :)

Takk! :lol:

Det går kjempebra! Han har lagt på seg, og har ikke fått flaske siden fredag ettermiddag :) Han tar patten og spiser helt på egen hånd, og mamma'n er så flink atte :)

Han har lagt på seg også :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...