Gå til innhold
Hundesonen.no

Væskeannsamling under operasjonssår


Recommended Posts

Skrevet

På tirsdag for 2 uker siden ble Casper operert for en kul han hadde på skulderen (totalt ufarlig viste det seg heldigvis.). Såret har grodd supert, og bortsett fra noen ymse skorpeklumper har det grodd helt.

Stingene ble tatt på torsdag.

På fredagen, eller lørdagen kanskje, la jeg merke til at han hadde fått en liten "pose" under såret, og kjente på den, og kjentes ut som det var væske der. Det har gradvis blitt litt mer, og det er endel under såret nå kjenner jeg.

Hva gjør jeg med det? Tenker at jeg skal se det an, om det går bort av seg selv, for farlig er det vel ikke tror jeg?

Hvordan er deres erfaringer på dette, går det som regel bort av seg selv, eller må det dreneres?

(før stingene ble tatt, som dere ser)

_DSC0408.jpg

(sirkelen rundt var for å illustrere sånn omtrent hvor vet. har "gravd", væskeansamlingen er bare under såret.

Skrevet

Felix fikk en del væske under et sår da han hadde sydd 13 sting. Ventet et par dager og det forsvant av seg selv så jeg ville sett det an litt.

Skrevet

Felix fikk en del væske under et sår da han hadde sydd 13 sting. Ventet et par dager og det forsvant av seg selv så jeg ville sett det an litt.

Nå har det gått 3-4 dager, synes ikke det blir mindre :)

Best å ikke vente for lenge, for det kan bli betent. Er det like ille imorgen, ville jeg ringt å hørt med vetten. Er det mye væske bør det vel dreneres litt ut.

Jeg får ta en tlf. til veterinæren nå, og høre... isj, er sååå lei ;)

edit; og der har vi en date kl 5... gah

  • 3 weeks later...
Skrevet

Sorry, så ikke spørsmålet før nå :blink:

Jeg dro til veterinæren, og fikk beskjed om at vi skulle se det an, kunne gjøre det verre om vi begynte å stikke hull. Det kunne de sagt på telefon :blink:

Så da gjorde vi det, og etter 5-6 dager forsvant det sakte men sikkert. Han har nå en hard klump under arret, som kom etter væsken hadde gått ned. Denne begynner og å bli mindre nå. Men guri så lang tid dette tar, pelsen gror sakte, han er sår på kulen og i det hele tatt, aldri i livet om jeg kommer til å operere en hund frivillig... altså jeg dømmer ikke de som kastrerer hundene sine, ikke sånn jeg mener det, men jeg synes usikkerheten og "komplikasjonene" etter denne forholdsvis lille operasjonen har vært mer en nok, er jo ikke bare bare. Har gått og bekymret meg i en måned nå, skal bli godt å få pelsen ut og siste kul helt bort gitt!

Skrevet

Så bra at det gikk bra :blink: Jeg vet veldig godt hvordan det er med usikkerhet og komplikasjoner. Kjente det satt litt langt inne å skulle sterilisere Chanti etter all dritten jeg har opplevd. Men somregel går jo alt bare bra, men ikke moro hvis det blir noe som ikke er helt etter planen..

Chanti har fortsatt ikke fått tilbake hår etter operasjonen i begynnelsen av desember. Hun har en fin firkant barbert bakpå rompa. hehe. Fint samtaleemne dog :blink:

Skrevet

ja heldigvis går det jo som regel bra, og det har jo ikke vært noen alvorlige komplikasjoner etter denne operasjonen heller, bare litt småplukk som har gjort at man er jo ikke ferdig selv om operasjonen er over. Småting jeg har bekymret meg over, og flere ekstra besøk til veterinæren utover kontrolltimen dagen etter og fjerning av stingene. Man blir jo så usikker og, er dette normalt, bør jeg kontakte veterinær nå, skal det være slik osv... ikke noe moro. Men redusert har han jo ikke vært i det hele tatt, bare jeg som er hysterisk :blink: Godt operasjonen til Chanti gikk bra, det fortjener du etter alt gørret du har vært igjennom!

Casper sin firkant ser skabbete ut, ekkelt med sånn rosaskjær og tynn hårvekst, noen hår er helt lange, også er det noen som er veldig korte. Litt stygt :blink: men begynner å komme seg nå. Bra det ikke er noen utstillinger i nærmeste fremtid vi skal på :blink:

Skrevet

Tja, Valpis har ruglete ujevn hud delvis uten pels etter jurfjerninga i august (?), men jeg regner med at pelsen kommer til slutt. Jeg har åpnet porer for hårstrå ved å klemme som om det var en kvise, så det er tydelig at det er pels under der, men den finner ikke veien ut, for å si det sånn.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...