Gå til innhold
Hundesonen.no

Aktiv dødshjelp


Nirm

  

59 stemmer

  1. 1.

    • For
      48
    • I mot
      4
    • Vet ikke
      7


Recommended Posts

Men så er det slik at spesielt endel krefttyper er så smertefulle på slutten at ingen medisiner gir lindring, kun døden.. Min farfar døde sånn, han hylte av smerte til stemmebåndet brast de siste 48 timer før han døde, og farmors første ord etter at han døde var "Endelig". Og det var dyp og hjertefølt, etter å ha vært gift med mannen i nesten 50 år der de hadde kun vært en eneste natt fra hverandre var det en enorm pine å se han lide sånn på slutten. Hadde han hatt krefter til det, ville han skutt seg selv, det både sa og mente han.

... så grusomt! :wub: Er nettopp derfor jeg er for...

Ingvild - jeg synes ikke det du sier er en digresjon jeg! Jeg synes det er med i hele bildet, og jeg synes man MÅ ha med hele bildet om man skal kunne vurdere dette på en realistisk måte.

Jeg synes det virker som de fleste av dere som svarer ubetinget ja til spørsmålet mener at det først og fremst skal være en mulighet ved uhelbredelig fysisk sykdom, som vil føre til døden og som vil innebære mye smerte? Hvordan man stiller seg til dette spørsmålet har kanskje noe med hva man vurderer som "det aller verste som kan skje" å gjøre også, tenker jeg. For noen vil vanvittige smerter være det aller verste, for andre er det mye mer skremmende med alvorlig psykisk sykdom, demens eller lignende - sykdommer hvor en mister seg selv. For meg er det iallefall vanskelig å skulle si at ja, en kreftpasient skal få velge å dø, mens en ung mor med tidlig alzheimer ikke skal få velge det. Det skillet der blir fryktelig vanskelig å sette.

... det siste der er selvsagt også sant. Derfor jeg vil fokusere mer på problemstillingene rundt det, enn OM vi skal ha det eller ikke.

'Mobile' mennesker kan ta livet sitt når de vil. Hvorfor skal det valget være avhengig av hva man klarer å få til selv, når det gjelder så store smerter enkelte dør under.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet med noe ala "living will" er at man ikke vet hvordan man reagerer og hva man ønsker før man er i den situasjonen selv. Nirm, du har jo flere ganger poengtert at mange av oss som til daglig lever et liv langt fra farer og kriser ikke ville gjort en dritt i en nødsituasjon, selv om vi - vel hjemme i sofakroken - sier at vi ville gjort sånn eller slik (om du føler denne karakteristikken av synspunktet ditt ikke er hundreogti prosent riktig, er det kun fordi jeg prøvde å korte den ned til én enkelt setning). Kan det ikke tenkes at det er på samme viset med oss selv og eventuelle sykdommer eller skader vi vil få i framtida?

Selvfølgelig er det en mulighet. Det er en av de mange tingene som gjør det vanskelig. Selv om jeg er for aktiv dødshjelp, evt assistert selvmord, så er jeg klar over at det er mange problemstillinger i forhold til dette. Og hvordan man skulle lage regler for dette, hvordan det skal gjennomføres, av hvem etc etc vil nok være meget vanskelig. Det er mange fallgruver innen dette feltet, og jeg hadde ikke ønsket det velkommen fra 1.6.2011. Dette er noe som måtte ha gått igjennom virkelige diskusjoner før man kom så langt at det var gjennomførbart.

Likevel ønsker jeg å ha den bestemmelsesretten over mitt egent liv at jeg kan si at nok er nok. Og på et punkt så er man kanskje frisk nok til å kunne si at nå vil jeg ikke mer, men man er ikke fysisk i stand til å kunne gjøre det selv. For en del familiemedlemmer ville jeg trur at det er mindre belastende å kunne ta et skikkelig farvel sammen med den personen som er syk, enn å komme hjem en dag å finne ut at de har tatt saken helt i egne hender.

(Det dere sier når dere uttaler at dere heller ville dø enn leve hvis dere f.eks. ble utsatt for en bilulykke og endte opp som "grønnsak", er at det å leve som grønnsak ikke er et verdig liv. Hva da med alle de som blir født som grønnsaker - har ikke de heller et verdig liv? Fortjener de også å trykke på stopp-knappen og dø? Er det til og med det som er best for dem? Ja, dette blir helt på siden av det emnet handler om, men jeg syns allikevel det er en interessant digresjon.)

Det er ikke snakk om verdier av liv overhode fra min side. Et menneskes verdi kan ikke fastsettes, og det er opp til en selv å avgjøre hva man ønsker og ikke ønsker med livet sitt. Et sykt menneske har ikke noe dårligere verdi enn et friskt menneske. Alle har lik verdt, og jeg er sterkt imot et seleksjonssamfunn. Det må være opp til den enkelte personens egne mening om eventuell å avlsutte livet, og ikke foreldrenes mening om at barnet ikke er "bra nok" eller det har et verdifult liv eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I teorien for, i praksis mot. Av de grunnene som allerede er nevnt.

I enkelt tilfeller som tulip og andre nevner så burde det være lov å gjøre ting lettere, og la personen slippe før. Da vet man at det bare er snakk om timer eller dager med ren smerte.

I praksis ser jeg ikke at det ville fungert. Grensene vil tøyes og strekkes...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men så er det slik at spesielt endel krefttyper er så smertefulle på slutten at ingen medisiner gir lindring, kun døden.. Min farfar døde sånn, han hylte av smerte til stemmebåndet brast de siste 48 timer før han døde, og farmors første ord etter at han døde var "Endelig". Og det var dyp og hjertefølt, etter å ha vært gift med mannen i nesten 50 år der de hadde kun vært en eneste natt fra hverandre var det en enorm pine å se han lide sånn på slutten. Hadde han hatt krefter til det, ville han skutt seg selv, det både sa og mente han.

Huff, så grusomt! Det må ha vært helt forferdelig for alle involverte...

Det jeg tenker er at vi må sette fokus og krefter på å finne ut hvordan man kan gjøre den siste fasen verdig nok. Hva som skal til. Det må forskes på alle områder av feltet, blant annet smertelindring. Jeg har tro på at vi i fremtiden kan finne midler som kurerer sykdommer vi har i dag og/eller gode smertelindringer. Jeg tror det vil være et tap for oss om vi i stedenfor velger aktiv dødshjelp når vi heller kunne brukt resurser på forskning.

*klipp*

Likevel ønsker jeg å ha den bestemmelsesretten over mitt egent liv at jeg kan si at nok er nok. Og på et punkt så er man kanskje frisk nok til å kunne si at nå vil jeg ikke mer, men man er ikke fysisk i stand til å kunne gjøre det selv.

*klipp*

Jeg forstår ønsket, for vi vil jo gjerne ha valget om å unnslippe sterke ubehag. Likevel fordømmer kulturen vår selvmord... hva er forskjellen på aktiv dødshjelp og selvmord? Egentlig ikke særlig stor forskjell, spør du meg. Jeg fordømmer ikke selvmord, her er det snakk om sykdom. Så da spør jeg meg, er det friskt å ønske og dø? Når et menneske blir syk, skjer det mye med det, på alle plan. Jeg er usikker på om vi greier å tenke klart, i det hele tatt, når vi er syke. For da er vi nettopp det, syke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...