Gå til innhold
Hundesonen.no

Alder på valper ved levering


Reject

Recommended Posts

Hvis jeg skulle ha kjøpt valp hos deg Reject, og jeg virkelig ønsket å få valpen når den var 8 uker, ville du nektet meg det? Eller kommer det an på hvem som kjøper?

Det kommer selvfølgelig, som alt annet an på kjøper.

Kunnskapsnivået på kjøper, førstegangs hunde-eier eller ikke, har de andre hunder som er vettuge og kan delta i oppdragelsen og mange andre ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med den logikken og tenkemåten der burde jo alle hunder eid av og oppdratt av oppdrettere vært skikkelige problemhunder da?

Nei?

Det er litt forskjell på å ha en valp hjemme eller å ha hele kullet på 10 valper?

Klarer du å følge opp 10 valper tilstrekkelig godt de to ukene fra de er 8 til de er 10 uker?

Hvor mange mennesker er dere i tilfelle for å klare dette? Jeg regner med at du da har ferie, og at du har minst en person til med deg hele dagen for å få hundene sosialisert og sånt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg mye erfaring med hund, men jeg vet at neste gang vil jeg nok drøye henting til valpen er 9-10 uker. Da er det gitt at oppdretter gjør en del miljøtrening før henting. Valpen her ble hentet da han var like over 7 uker og jeg tror han hadde hatt godt av å bli et par uker lengre. Nå har ikke dette vært noe problem, men jeg synes fordelene ved litt lengre tid med mor og søsken veier tyngre enn større "pregningsvindu".

Dette er en fullstendig ukvalifisert mening, men jeg tror det kanskje er litt for mye fokus på å skvise inn alt før hunden er 12 (evt 14) uker gammel, uten å tenke på at den sannsynligvis lever 10+ år til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg mye erfaring med hund, men jeg vet at neste gang vil jeg nok drøye henting til valpen er 9-10 uker. Da er det gitt at oppdretter gjør en del miljøtrening før henting. Valpen her ble hentet da han var like over 7 uker og jeg tror han hadde hatt godt av å bli et par uker lengre. Nå har ikke dette vært noe problem, men jeg synes fordelene ved litt lengre tid med mor og søsken veier tyngre enn større "pregningsvindu".

Dette er en fullstendig ukvalifisert mening, men jeg tror det kanskje er litt for mye fokus på å skvise inn alt før hunden er 12 (evt 14) uker gammel, uten å tenke på at den sannsynligvis lever 10+ år til.

Man kan ikke like lett sosialisere en hund mot ting når den er 10 år som man kan når den er 8-12 uker. Det er en grunn til at adferdsspesialister og andre trekker frem at pregingsvinduet gradvis lukker seg fra 12 til 16 uker.

Selv kan jeg vente opp til 9 uker dersom jeg vet at oppdretter sosialiserer godt og det ellers passer sånn, men hvis ikke vil jeg ha valpen når den er 8 uker. Det er heldigvis ikke et tema på min rase at valpene er så skjøre og spesielle at de må være hos oppdretter til de er eldre enn det..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmmm, veldig interessant tema.

Jeg valgte å hente min valp da den var 7,5 uke rett og slett på grunn av at oppdretter hadde femten (!) valper og jeg hadde ingen tro på at min valp kom til å få den sosialiseringen og miljøtreningen den hadde bruk for. Tok denne beslutningen etter råd fra en bekjent som er hundeadferdspsykolog på hundeskolen her i området.... valpen min var også den tøffeste og mest selvstendige i kullet, så det hjalp veldig på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leverer mine valper (fra eget oppdrett) når de er 8 uker, og foretrekker selv å få valp i huset den alderen - så sant det lar seg gjøre. Har selv levert et par valper et par-tre uker senere pga valpekjøpers situasjon, og det har vært uproblematisk på alle måter.

Kan ikke komme med konkrete forskjeller på det å levere/få valp når den er 8 kontra 11 uker, men jeg selv foretrekker så absolutt at den er 8 uker framfor 11. Det har liksom noe med den "båndebiten" å gjøre :D

Jeg har pr dags dato fire hunder hjemme, og de alle er kommet i ulik alder. Eldste, på 11 år, hentet jeg 9 uker gammel. 8-åringen kom fra Nederland og var nærmere 8 måneder (pga rabiesvaksine). 5-åringen er "egenprodusert" og er født og oppvokst i heimen. Yngste, på snart 6 mnd, var 8 uker ved henting. Det jeg med sikkerhet kan si er at jeg har på langt nær et så godt og thight forhold til den som kom fra Nederland som jeg har til de andre. Hun har ikke samme tilhørlighet til meg og er like glad i naboen, bokstavelig talt. Så klart, det å få en så "gammel" valp som 8 måneder er ingen fordel overhodet.

Det skal også sies at hun er min snilleste hund, så noe veldig riktig ble gjort under tiden hun var hos oppdretter :wub:

Den hunden som så absolutt har det sterkeste båndet til meg er den "egneproduserte", hun blir kanskje litt i overkant pga sin avhengighet til meg da det eneste hun bryr seg om her i verden er nettopp meg. Fint på mange måter, men ikke fullt så fint når man reiser vekk og det er kun èn eneste person hun kan være hos som hun stoler på.

Noe OT, men iallfall, for mitt vedkommede er det best å få valp ved 8-ukers alder :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fått begge mine hunder som 5 måneder gamle og kan på ingen måte forstå hvorfor folk vil ha yngre hunder. Selv vil jeg aldri ta noe som er yngre enntre måneder fra sin mor og flokken. Dette med preging til miljø er ut fra mine erfaringer bare tull. Dere undervurderer hundenes læringskurve og evne til å preges. Den er mye lengre enn bare de første månedene.

Vet at oppdretter av den ene av hundene her, har avvist mange valpekjøpere som ikke godtar å få valper som er eldre enn 8uker. Jeg synes dette er bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fått begge mine hunder som 5 måneder gamle og kan på ingen måte forstå hvorfor folk vil ha yngre hunder. Selv vil jeg aldri ta noe som er yngre enntre måneder fra sin mor og flokken. Dette med preging til miljø er ut fra mine erfaringer bare tull. Dere undervurderer hundenes læringskurve og evne til å preges. Den er mye lengre enn bare de første månedene.

Vet at oppdretter av den ene av hundene her, har avvist mange valpekjøpere som ikke godtar å få valper som er eldre enn 8uker. Jeg synes dette er bra.

Det var da litt av en påstand.

Er dette kun basert på at du har hatt gode erfaringer med å få hundene når de er 5 måneder gamle eller kan du vise til noe annet også?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fått begge mine hunder som 5 måneder gamle og kan på ingen måte forstå hvorfor folk vil ha yngre hunder. Selv vil jeg aldri ta noe som er yngre enntre måneder fra sin mor og flokken. Dette med preging til miljø er ut fra mine erfaringer bare tull. Dere undervurderer hundenes læringskurve og evne til å preges. Den er mye lengre enn bare de første månedene.

Så at du har to hunder som det fungerte fint å få som 5 mnds gamle valper, så overkjører det all forskning og erfaringer andre har? Kult. Jeg har nemlig fått en hund som var nesten 5 mnd gammel - og det var overhodet ikke bra for henne. Ikke litt engang. Hun var nevrotisk fra den dagen hun kom i hus til hun døde 12,5 år gammel. Men den er vel ikke like gyldig som din erfaring med dine to hunder?

Jeg har fått to hunder ved 8 ukers alder, to ved 14mnds alder, en ved 12 uker og en ved 11 uker. Og problembarnet ved nesten 5 mnds alder.

Jeg vet om hunder som fungerer fint selv om de ble tatt fra mora ved 5ukers alder, kanskje det burde bli den nye normen? Det funker jo fint på dem! :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil helst ha valpen fra de er 7,5-9 uker gamle, alt etter som hva som er best i forhold til henting.

Jeg vil at valpen skal sosialiseres inn i min flokk, ikke oppdretterens som bikkja mi kanskje aldri ser igjen. Jeg vil også ta meg av miljøbiten selv slik at jeg får sosialisert hunden i de miljø den trenger å takle med meg som eier (og ikke i forhold til hvilket miljø oppdretter lever i).

Det er min valp, og jeg vil helst legge grunnlaget selv, og prege valpen på min måte siden det er jeg som skal ha den de neste 10-15år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville vel neppe kjøpt valp av en oppdretter som lager så crappy valper at de ikke tåler å bli flytta fra moren og søsknene sine før den var 3 mnd gammel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I forhold til når valpen "tåler" å bli flyttet. Så synes jeg det nesten er motsatt i forhold til hva en del framstiller her. En bra hund tåler å bli gående uten nevneverdig sosialisering og trening på egen hånd til den er x-antall mnd. gammel. Og i tillegg lærer den av mor og evt. søsken og andre å være hund. Så da blir det på en måte vinn-vinn.

Mens en skralere hund mentalt bør kanskje følges opp tettere med trening og sosialisering fra "barnsben" av. Har jeg feks to valper igjen i et kull, og den ene er litt veik, mens den andre er dønn solid. Så ønsker jeg at den veike flytter ut først. For den trenger mer oppfølging.

De mentalt kanskje beste hundene jeg har hatt, har vært bikkjer som har vært "oppbevart" i hundegårder til flere månders alder. De har senere tatt alt på strak arm, uansett påvirkning. Rett og slett fordi de var født slik! Ikke at jeg mener det er riktig eller ideelt, men litt flaks skal man ha - og så ser man jo hva hunden faktisk er laget av. Det skal også sies at den dårligste hunden jeg har hatt, var en hund som var hos oppdretter til 3,5 mnd alder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De mentalt kanskje beste hundene jeg har hatt, har vært bikkjer som har vært "oppbevart" i hundegårder til flere månders alder. De har senere tatt alt på strak arm, uansett påvirkning. Rett og slett fordi de var født slik!

Tror du ikke disse hundene som rett og slett var født slik, ville vært "født slik" om du hadde henta de 8 uker gamle også?

Jeg har også hatt en hund som bodde i løpegård til han var 5-6 mnd gammel, han hadde ikke sett mer enn en håndfull folk til da han, aldri vært inne, aldri gått på asfalt, aldri kjørt bil. Han var dønn solid fordi han var født slik - han ville ha vært sånn om jeg tok han ut av skogen 8 uker gammel også.

Men en i familien min henta sin hund, samme bakgrunn-ish, bodd i løpegård med kullsøsken og mamma til den ble 8 mnd, og han var IKKE født slik. Han var redd både folk og andre hunder, eneste stedet han funka nogenlunde ok var i skogen. Han er neppe den eneste hunden som ikke er født slik.

ALL forskning tilsier at valpene er leveringsklare når de er 8 uker. Da er de klare for utfordringer, det er sånn ca i den alderen de har fått med seg den bagasjen de trenger fra mor og søsken, og er klare for større utfordringer. Den samme forskningen sier at 1 dag med læring i denne perioden, er verdt flere uker læring når de blir eldre - og da lurer jeg på, hvorfor skal jeg overlate til oppdretter, som, om de skal beholde hele kull til de er 10-12 uker gamle, har 3-10 andre valper å konsentrere seg om, å lære MIN valp hvordan det er å leve i MIN verden, når jeg kan konsentrere meg om min ene valp?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror du ikke disse hundene som rett og slett var født slik, ville vært "født slik" om du hadde henta de 8 uker gamle også?

Ehh ja? Og siden alt er kult, kan de jo i tillegg få tiden med mor og gjengen - og så blir bra valp enda bedre;-) Uten at man MÅ sosialisere sånn og sånn innen en hviss alder, eller så er alt kjørt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehh ja? Og siden alt er kult, kan de jo i tillegg få tiden med mor og gjengen - og så blir bra valp enda bedre;-) Uten at man MÅ sosialisere sånn og sånn innen en hviss alder, eller så er alt kjørt?

Det her blir å diskutere i sirkler. Du syns at gode valper like gjerne kan være hos moren og søsknene sine. Jeg syns at gode valper like gjerne kan være hos eierene sine og bli sosialisert på det livet den faktisk skal leve, fremfor å bo i en binge sammen med søsknene sine. Forskjellen kommer uansett på de ikke så gode valpene, som trenger sosialiseringa de får hos eierene sine, som den ikke vil få hos en oppdretter som har 3-10 andre å jobbe med - og det finnes ikke en eneste forskningsrapport som sier at det er sunnest for valpen å bli hos oppdretter til sosialiseringsfasen er over. Den vil jeg i såfall se, for den ville tilbakevist alt jeg har lest og lært om valpens utvikling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi leverer aldri valper som er yngre enn 8 uker. Noen ganger blir de 9-10 uker, pga kjøpers ferie o.l. Men så har det hendt at vi har sittet igjen med en eller to etterslengere, til 3-4 måneders alder. Ifølge Løberg, så skal altså disse ha større risiko for problemadferd??? Hva da med valper vi beholder selv, og som blir boende hos oss? Og risikoen øker for hver dag?? Det vil si at de to hjemmelagete jeg har nå, egentlig har store psykiske problemer?

:blink:

Jeg skjønner ikke litt engang hvordan du klarte å komme til den konklusjonen...

Poenget er at det er viktig for valpen å få komme til det miljøet den skal vokse opp i til riktig alder, og få individuell oppfølging.

Det er bare rene tall som taler for seg selv når hun sier at 71 % av problemhundene er solgt eldre enn 12 uker, helt uavhengig av hva alle disse oppdretterne med spesielle raser og 30 års erfaring (som de alltid har) måtte mene...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av praktiske grunner ble min 11 uker og to dager gammel før jeg hentet henne.

Hva oppdretter har gjort eller ikke vet jeg ikke så mye om egentlig. Det jeg vet er at oppdretter er opptatt av mentalitet, og hundene fra henne bruker å gjøre gode MH.

Min har tatt alt på strak arm fra begynnelsen av. Hun var veldig mye enklere å leve med enn jeg trodde noen valp kunne være.

Jeg synes det høres logisk ut at det kan være verre å alene-trene en valp som er sammen med mor, søsken og evt. andre hunder lenge. Så selv om det gikk greit med min, så ser jeg at det sikkert hadde vært enda greiere for henne om jeg hadde fått henne tidligere.

På den annen side, så har hun lært bitehemming så det holder. Hun har bitt meg en gang som valp, mens vi lekte. Jeg hylte, så da gjorde hun ikke det mer. Hun kunne kosegnage litt da hun var liten, men ikke hardt. To ganger har hun ved et uhell bitt hull på huden, begge gangene fordi hun bommet på en leke.

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på når valpene bør hentes. Jeg tror det kommer an på hver enkelt valp og den eieren som skal ha den. For meg er bitehemming viktigere enn alenetrening, for jeg er ikke i full jobb. Andre trenger å prioritere alenetrening.

Verden er mer enn bare svart og hvit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen dårlig erfaring med hverken å hente hunden når den er 7,5 uke eller når den er 8 uker.

Jeg leverer selv valpene mine ved 8 uker, og det jeg ser selv at det varierer VELDIG fra valp til valp hvem som er klare til å reise når. Alle valpene jeg har levert, har vært mer enn klare nok til å reise ved 8 uker. Et par hadde nok klart seg veldig bra, selv ved 7 uker, men jeg har valgt å ikke levere tidligere enn 8 uker.

Men å sette 12 uker som en grense.... Ohoj... et kull på 6-9 12 uker gamle belgervalper er å leke med psyken :wub:

Og som 2ne sier; om ikke valpen tåler å bli levert før 3 mnd, hvordan i alledager skal den klare resten av livet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har litt erfaring med kjøp av valper fra 8 uker opp til 4 mnd gammel rett fra oppdretter. Den første bullmastiffen min var siste i kullet og havnet hos meg da han var 3,5 mnd gammel. Han hadde da gått med 2 tisper og en hann. Han hadde et fantastisk gemytt og psyke, alltid like snill, selv med andre hanner. Utrolig lett å oppdra, hadde aldri ett spørsmål om lederskap og var flink å være alene.

Bullmastiff nr 2, hann. Kom da han var 8 uker. Hylte hver natt i 2 mnd. Kamp om lederskap lenge. Dårlig selvtillit ved ukjente ting/situasjoner som; den traktoren sto ikke DER sist, men lenger borte, da kan vi ikke gå forbi (selv om trektoren var passert i 2 år). Og han var godt sosialisert.

Leonberger tispe, 4,5 mnd gammel. Lærte aldri å være alene, selv i flokk. Men snill og grei.

Fransk bulldog, tispe, 8 uker. Helt topp på alle måter.

Bordeaux dogge, hann, 12 uker. Meget godt sosialisert med alt som Stavanger/sandnes-området har å by på. Bodd med begge foreldre. Helt fantastisk i gemytt, slik som første bullmastiff. Selv etter parring.

Bordeaux dogge, tispe, 12 uker, engelsk import. Noe arv, noe tidlig miljø, men hva er hva? Mye sosialisrt av oss, men oser av dårlig selvtillit og nervøsitet som er så gale at hun "stenger" av og vi når ikke frem. Totolt asosial med fremmede hunder, har aldri luktet venn/fremmed bak, bortsett fra samboere.

Griffon, tispe, 20 uker. Sosialisert av oppdretter først. Har en selvtillit ut over 70 kg, men veier bare 4.... Frekk, liten sak.

Alle, untatt Leonbergeren, har ikke hatt problem med å være alene hjemme. For tiden har vi 3 hunder og 2 katter, så helt alene er de ikke.

Det kan hende jeg har vært heldig, men med litt ansvar fra oppdretters side med sosialisering, har jeg bare gode erfaringer. Engelsk-importen har en like gale mor og vokst opp i kennel. Nå 4 år gammel, tåler hun endelig en bytur med litt sving på halen i riktig retning, uten snøft og neseskum. Hun er så usikker at vi har pepret huset med advarselskilt da vi nettopp har flyttet til et sted som ligger lagelig til for innbrudd..

Min konklusjon av egen erfaring er å kjøpe en godt sosialisert valp i 3-4 mnd alder, lett å dressere og det går raskere å venne dem til å være alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...