Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det lov å si at man er drita sliten?


Juba

Recommended Posts

Jeg har en hund som jeg har jobbet vanvittig mye med de siste tre åra. Vi har en fin kontakt og han er stort sett svært lydhør. Han er en utrolig behagelig hund på alle områder med unntak av ett: han kan være utrolig ufordragelig mot andre hunder når han er i bånd. Ikke akkurat en ny problemstilling. Jeg har gjort så utrolig mange feil som har ført til at dette bare har befestet seg enda mer, og jeg må bare innrømme at jeg er dønn sliten. Det at han er så fin på andre områder blir nesten uvesentlig når han kan være så stressa etter et hundemøte at han knurrer bare han tror han ser en annen hund litt lengre borte. Det er IKKE gøy å gå midt i byen med ei bikkje som plutselig gneldrer til mot en på andre siden av gata. Folk som går ved siden av oss veit jo ikke hva han reagerer på, og jeg føler at han fort kan oppleves som veldig truende. Det er tross alt ikke alle som veit at hunder som brumler på en annen hund ikke spiser små barn til middag...

Vi bor i et ekstremt hundetett område, og i stedet for å bli litt mindre interessert fordi det vrimler av dem, har han heller gått i retningen å reagere på hver eneste en. Vel, det er i hovedsak hannhunder, men han er utrolig vàr for om jeg er litt usikker, og kan utagere langt verre på grunn av det.

Løs er han en hel del enklere. Han har en god innkalling, og vi kan lett ha han løs i nærheten av andre hunder. Andre hunder kan også hilse på han når han er i bånd uten han gjør noen sak av det. Vi kan dog ikke ha han løs når det kommer så tett som til passeringer på tursti, for da løper han bort til den andre som går med sin hund i bånd. Jeg kan liksom ikke la han gjøre det heller, så da går jeg der med brøleapen i bånd istedet. Han har et godt språk og har aldri oppført seg så blodtørstig som han antageligvis kan høres ut til når han er i bånd. Men jeg merker at jeg har blitt mer og mer engstelig for å la han hilse siden han er så koko i bånd, noe jeg ser kan gjøre han mer anspent også her. Det blir i det hele tatt en ond sirkel.

Vi har opplevd fremgang ved å endre på hundeholdet noe, og han er også langt bedre nå som han blir korrigert for atferden enn da jeg fulgte atferdskonsulents råd om motbetinging, unngå situasjonene osv. Likevel ser jeg at stresset bygger seg opp fra gang til gang -før det koker over- så riktig gjør jeg det tydeligvis ikke. Vi har fine perioder, men det faller alltid tilbake til gamle synder.

Jeg er bare utrolig sliten og føler at jeg har ødelagt en fin hund ved å ikke ta tak i dette på riktig måte da han var fjortis. Av samme grunn har jeg også forsøkt å plassere han hos andre. Dette endte bare i samme resultat som hos meg: de syntes han var en fantastisk hund men evnet ikke kontrollere han i disse situasjonene. Jeg kommer ikke til å forsøke omplassering en gang til, en hund som han blir fort en kasteball. Da avliver jeg heller, for det unner jeg han ikke.

Forumet her har blitt lest endel selv om jeg ikke har vært aktiv før nå, og jeg veit at uttrykket "drittbikkje" er populært brukt. I så måte passer han sikkert fint i den kategorien, men jeg er overbevist om at det skyldes at jeg ikke får dette helt til.

Er det noen med erfaring på dette som kan gi noen gode råd, finnes det en god trener der ute som kunne sett på oss og gitt noen tilbakemeldinger? Jeg kjenner at jeg er helt på felgen nå, dette er ikke gøy.

Beklager at dette ble så langt, premie til den som leste alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Premie til meg, jeg leste alt, sikkert fordi jeg kjente meg igjen. Dessuten synes jeg du skriver veldig godt om dette.

Ja, det er lov å si at man er drita sliten! Jeg også etter tre år. Til deg selv: ikke ha skyldfølelse, men se det - si til deg selv - nøkternt, slik det er: Dette er en atferd, Atferd kan endres. Jeg har greidd å endre noe med tilrettegging allerede, Jeg har også prøvd metoder, men de funket ikke. Jeg orienterer meg derfor etter andre metoder og søker råd. Jeg gir meg ikke. Jeg allerede en god, erfaren og klok hundeholder.

Så var det atferden og hunden. Min egen erfaring: hunden ble angrepet og bitt av en løs hund, i båndtvangtida, uten eierkontroll, så jeg behøver ikke ha skyldfølelse. Likevel: atferden er den samme. Det er greiere for meg å tilrettelegge, siden jeg bor i "ødemark" store deler av året og har 600 mål eget skogsfritt natur terreng å "bevege" hunden på. På den annen side: jeg har færre sjanser til å bedrive "fobitrening" / desensitivisering rundt f.eks grupper av hunder, og for hunden er det likevel ille å ikke kunne utfolde seg blant artsfeller,

Min løsning ble denne: Jeg innlosjerer hunden på Standal Kennel fordi de har et tilbud om ta imot hunder som må luftes alene (har ikke funnet mange som har det). Jeg bestilte hjelp til atferdsproblemer i forbindelse med et opphold. Ved de to neste oppholdene fikk hunden "personlig trener" - ble utredet av denne i samarbeid med en etolog- og det ble funnet en løsning, slik at hun ved allerede det andre oppholdet kunne utfolde seg sammen med to andre hunder mens hun var der. (hannhunder -min tispe er generelt ikke glad for andre tisper) Jeg var ikke til stede, men fikk veiledning , som jeg følger opp mellom og etter oppholdene. Det nytter.

Koster noe - javel, men ikke fryktelig mye - i underkant av 1500kr utenom opphold, som ikke behøver være så langt -og etter min mening verdt hver krone! Man skal overleve alle de årene man skal ha denne hunden. DET kan koste: - eierens trivsel i hverdagen og av og til hundens liv.

Jeg ble fanget av at du brukte hermetegn rundt ordet "drittbikkje". Det er ikke mye som provoserer meg mer her på sonen enn når folk "glemmer" dette.

Takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Premie til meg, og sympati til deg. Ja, det er lov å være lei. Jeg tror jeg postet en ganske lik tråd som denne for ganske kort tid siden, jeg har nemlig også en drittbikkje. (jeg har ikke noe problem med å bruke det uten hermetegn, tilogmed :lol: )

Det er vanskelig å komme med noen konkrete råd, siden jeg for det første ikke har løst problemet for min egen del, men heller ikke vet hvilke råd du har fått før, og hva du følger. Hvordan er det du korrigerer?

trps:

Nøyaktig hvordan artet problemet ditt seg (angriper andre hunder, bare bråker, eller?), og hvordan jobbet de med det på Standal?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare et crazy forslag: ville det hjulpet din følelse av hele opplegget, at du ganske enkelt godtok at du har en sånn hund, og lot han holde på? Fremfor å hele tiden prøve å være på vakt, prøve å jobbe med det (uten å føle du kommer så langt), prøve å tilpasse, forutse,forhindre..? Hadde du slappet mer av dersom du bare sa til deg selv at "ja, jeg har en utagerende hund, og sånn kan den få være uten at jeg trenger å føle verken skyld eller skam"? Jeg har selv hatt en slik hund (utagerte i bånd, verdens mest elskelige og uproblematiske løs), og jeg vet det er mye slit med en sånn hund. Det kan hende at mitt forslag blir helt feil for deg, at du føler at det er å kapitulere helt. Eller det kan være du synes det vil være befriende å slippe å jobbe så mye med det, bare akseptere at sånn er hunden din, og evt ta med deg lærdommen når du en gang får deg en ny. Kanskje vil du føle at du kan senke skuldrene, du trenger ikke å prestere - du har jo ingen "mål" om at hunden ikke skal utagere, og du har godtatt at den gjør det. Skjønner du hva jeg mener? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der var nesten litt creepy, trps, jeg satt akkurat og leste om Standals opplegg før jeg så svaret ditt. :)

Han tar korreks (nøkk i båndet), men det forutsetter også at jeg alltid ligger han i forkjøpet, for han kan reagere lynkjapt. Han kan godt ligge helt henslengt midt i en folkemengde, men dukker det plutselig opp en hund så er det fra 0 til 100 på rekordtid. Kjenner at jeg har fått øyne både her og der! Er han stressa nok når jeg heller ikke inn med korreks.

Huldra; å bare drite i hele greia hadde vært veldig fristende, og ikke spesielt vanskelig å gjøre fysisk heller. Han er heldigvis lett å kontrollere (for det meste lyd og lite dramatiske sprell, hehe). Jeg pleier å si at han er lydig, men med lydeffekter. :) Men det er vel kjernen i det hele: det er mest pga inntrykket man gir at det er så utrolig pinlig og slitsomt å gå rundt med ei sånn bikkje. Dessuten kjenner jeg jo et visst ansvar for at han ikke skal være til bry for andre. Og ikke minst stresser han seg selv også. Jeg tenker som så at det er mer et symptom på relasjonen oss imellom, at han ikke stoler på at jeg fikser det om det kommer en supermystisk dvergpuddel på andre siden av gata... :P Skjønt, nå har det vel blitt mer en inngrodd vane enn noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare et crazy forslag: ville det hjulpet din følelse av hele opplegget, at du ganske enkelt godtok at du har en sånn hund, og lot han holde på? Fremfor å hele tiden prøve å være på vakt, prøve å jobbe med det (uten å føle du kommer så langt), prøve å tilpasse, forutse,forhindre..? Hadde du slappet mer av dersom du bare sa til deg selv at "ja, jeg har en utagerende hund, og sånn kan den få være uten at jeg trenger å føle verken skyld eller skam"? Jeg har selv hatt en slik hund (utagerte i bånd, verdens mest elskelige og uproblematiske løs), og jeg vet det er mye slit med en sånn hund. Det kan hende at mitt forslag blir helt feil for deg, at du føler at det er å kapitulere helt. Eller det kan være du synes det vil være befriende å slippe å jobbe så mye med det, bare akseptere at sånn er hunden din, og evt ta med deg lærdommen når du en gang får deg en ny. Kanskje vil du føle at du kan senke skuldrene, du trenger ikke å prestere - du har jo ingen "mål" om at hunden ikke skal utagere, og du har godtatt at den gjør det. Skjønner du hva jeg mener? :lol:

Kjenner jeg er enig med deg..nettopp fordi jeg selvhar en hund som utagerer av og til.

Etter at jeg lærte å godta at det er sånn han er, og heller fokusere på hans gode sider enn å jobbe meg ihjel på bare ett problem, så setter jeg pris på hunden på en helt annen måte.

Jeg tenker også sånn at det er mange som har sitt å slite med, og verre ting enn det jeg har.

Jeg sier ikke man skal la være å jobbe med problemer, men av og til kan det være tilnærmet nytteløst. Så da er det bedre å senke skuldrene.

Det er mange som har hunder som utagerer, så ikke tenk på hva andre synes. Det er forresten blitt mye sånn nå, at hunder skal hverken synes eller høres...og nåde den om den viser seg å oppføre seg som en hund. Og det blir feil Hunder er ikke maskiner med fjernkontroll, og mange gjør seg bemerket.

Tror heller ikke det har så mye med relasjonen dere imellom å gjøre. Noen hunder/raser har større tendens til utagering enn andre, pga samkjønnsaggresjon. Høres ut som din hann reagerer mest på hanner, og da er det nok det som er grunnen.

Du kan forresten prøve kjemisk kastrering med chip, det virker dempende på hundeaggresjon, og vi har merket stor bedring etter at han fikk satt inn chip. Chipen inneholder ikke progesteron, og den har samme virkning som kirurgisk kastrering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Tenkte bare si at jeg fulgte Huldras råd om å la det være for en stund; bjeffing er ikke verdens undergang. Strengt tatt har det vel vært mest i hodet mitt at folk har trodd eller tenkt så mye om bjeffomanen.

Resultat: de siste par ukene har jeg hatt en hund som har klart mange passeringer uten å bjeffe, og som generelt er mer avslappet. Jeg lot bjeff være bjeff, og forsøkte også å gi han litt fri fra masse trange møter med barske hannhunder. Forbedringen er STOR! Siden han er så grei løs har han også fått flere turer der han kan være fri, og jeg slakker båndet når vi møter andre hunder. Skulle det komme et bjeff eller to har jeg latt som om jeg ikke har hørt det/sett hunden han bjeffer på.

Veldig gøy! Det er noe i det at problemene blir større om man fokuserer for intenst på det. :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og kanskje det ble en ond sirkel når du ble stresset for at det skulle dukke opp hunder når han var i bånd og han merket det og skulle beskytte deg mot det som stresset deg.... man vet aldri. Men bra at det har blitt bedre. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra :blink: har selv en utagerende hund, desverre er ikke han så liten eller letthåndterlig så vanskelig og late som det ikke sjer.. Jeg tipper du forandret deg litt i møte med andre, fordi du ikke likte situasjonen og det var antagelig nok for at han skulle reagere. Når du ga opp så ble du antagelig ike like stressa over situasjonen lengre og dermed smittet roen din over på hunden :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • @MaskotMen alt det du nevner høres ut som amerikanske og europeiske trender. Selv om det såklart er mange som følger ulike sosiale media internasjonalt, så er det ofte ikke representativt for hva som faktisk beveger seg og skjer i de aktive hundetreningsmiljøene i Norge. Heldigvis. Dessuten, om du søker på begrep som "positive reinforcement" "fearfree" etc, så får du garantert masse innhold da også. Det handler litt om hva man velger å fokusere på, følge, og lytte til. Til en viss grad kan det være nyttig å følge med på hva som beveger seg utenfor egne kretser også, men det kan være greit å være litt bevisst på hvordan algoritmer fungerer i sosiale media. Samt at det du ser på blir også vist til din krets, så det spres ytterligere.
    • Da fikk vi trent trapp og lykkes med det Ikke en adferd vi fikk etablert med pålitelighet, men den kommer. I tillegg har vi fått trene heis, tog, roterende dører, ståk og kaos med ski og bagasje og rullestol og sikkert mye jeg ikke tenkte over. Tisse på asfalt og drite på perrong fikk hver sin ✅ på lista de også, fordi han ikke kan drite på cue ennå. Vi har altså vært på Trondheim Lufthavn Værnes i dag. Ingen trenger stille spørsmål ved mutterns motivasjon for å dra med Ede dit. View fra togvinduet forklarer mer enn et avsnitt med ord.  Allerede rett etter å ha forsert det skumle underlaget med farge og knatter og en stor sprekk i, uten å ha blitt gitt tid til å undersøke det nærmere på tur ut av toget, så møtte vi første virkelige utfordring: Jeg vurderte ikke prøve engang. Han hadde allerede blånektet de få trinnene fra sentralstasjonens hall opp til spor 1, hvor han måtte bæres av tidsnød. Manøvrerer fint i folkemengde på perrongen, men er ikke noen follower og måtte bæres ombord i toget også, av tidsnød. Ikke en god start på bekjentskapet med tog, men alternativet var å bli stående igjen på perrongen. Må man så må man. Vel inne i toget var han ikke fornøyd. Sutret og klagde fordi det var kjedelig, menneskene der inne ignorerte ham, han fikk ikke roame rundt i vognen og undersøke som han ville, men måtte ligge trangt på gulvet. Godisautomaten var skikkelig kjip og rasjonerte middagen hans som kommunistregimet i Venezuela, mens han var skrubbsulten. Hadde sikkert hjulpet om han kunne fått se ut vinduet, men hunder er forvist til gulvet, og der er det dørgende kjedelig.  Han er en skikkelig good boy. Utover litt klaging og sutring på et akseptabelt volum, bare noen få høye bjeff - forståelig som sulten og rastløs lite barn i en dørgende kjedelig situasjon hvor det duftet fulle lommer - så var han på ingen måte vanskelig å ha med å gjøre. Muttern fikk ta bilder av utsikten og tenke over hvordan dette myke, jakt-, beite- og jordbruksvennlige landskapet rundt den fiskerike fjorden full av blåskjell var et bra sted for forfedre å slå seg ned, mens stakkars liten måtte finne seg i å ligge på gulvet og kjede seg fordi dumme muttern glemte ta med noe å tygge på.    Etter å ha hastet ut av toget uten å få undersøke underlaget i tråd med HMS retningslinjer (leverte avviksmelding på den), blitt båret opp rulletrappen fra perrongen, så gikk han nonchalant gjennom den første roterende døren og fikk tisse på gress. Den neste roterende døren var heller ikke en issue. Inne i den travle ankomsthallen var det mye å ta inn, men muttern hadde et mål basert på et falskt minne om en kaffebar foran sikkerhetskontrollen på øvre plan. Viste seg at lagersjefen i hjernen hennes hadde effektivisert litt i overkant ved å sause sammen minner fra Værnes med minner fra Gardermoen. — Same/same og tar mindre plass på lageret, forsvarte han seg med. Jeg har gitt opp å krangle med ham. Det var altså ingen kaffebar oppe, men vi fikk ihvertfall tatt heis to ganger og sett og luktet mye rart, bl.a. en renholder med vasketralle som tømte en diger søppelbøtte rett foran oss og tok samme heis. Det luktet sterkt av vaskemidler fra den rare og skranglete tralla og de formene da hun åpnet den svære boksen og byttet sekkene var også store inntrykk. Heisen med glassvegger var helt ny, og Ede ble forfjamset da den beveget seg oppover. Genuint forfjamset. Tidligere har han bare tatt lukket heis med speil i, som han har antatt var en ekte sci-fi portal, uten å synes det var merkelig på noen måte. Å se heisens bevegelse var en Eureka opplevelse for ham.  Ede er god på læx lineføring gjennom søndagstravel flyplass. Passe folksomt. La inn noen sitt-ligg-stå for å stoppe en konsert han ville beære publikum med mens jeg sjekket prisene på kafeen vs Narvesen. Vi endte selvsagt på Narvesen hvor muttern tok til takke med en kjip latte fra maskin, uten sirup eller krem eller noe, og Ede fikk en wienerpølse. Ikke en hel på en gang, men muttern ble nødt til å kjøpe NOE for å bøte på sin manglende evne til å porsjonere ut en stor middag over et kjent tidsrom. Det krever gode bestikkelser å manøvrere ansvarlig sikkerhetspersonell mellom hyllene på Narvesen uten å undersøke noe. Han har en iboende pliktfølelse til å undersøke alt for å kvalitetssikre mutterns vurderinger av HMS. Vi hadde fortsatt mye å gjøre og jeg hadde vært for raus med godbitene, så wienerpølse ble en venn i nøden. Heller for mye motivasjon og glede enn for lite. Høy haleføring på trygg og selvsikker kropp i sånne miljøer er ikke noe jeg tør ta for gitt. Matserveringen hjelper trygge meg i troen på å få en miljøsterk og trygg voksen hund. Vi fikk besøkt et trangt toalett med kø av damer og Edeward lærte at det er sjarmerende og søtt å titte nysgjerrig under veggen til den fornødne ved siden av:  ✅ "Tnååå, så søt!" Vi oppdaget plutselig at roterende dører var rart, begynte bæde på dem og nektet entre. En grundigere sikkerhetssjekk ble foretatt ved å sitte på utsiden og se på et par rotasjoner, for å kartlegge mønsteret i bevegelsen. Den merkelige portalen fikk security clearance og ble ført tilbake på lista over ok ting det ikke er nødvendig å stille flere spørsmål ved.  Det ble tid til å blåse ut med lek etter så mye fokus og inntrykk. Utrolig befriende og skikkelig glad for å få hoppe og sprette og jage og kampe litt etter så mye øving på well behaved big boy gentleman rollen. En riesenschnauzer er alltid på vakt, though. Her lagde noen en lyd: ..men det var ikke noe som krevde nærmere undersøkelser. Mer heis, gullstol i rulletrapp og på egne bein gjennom roterende dører for å tisse før vi dro tilbake til perrongen med enda en failure på å gå opp liten trapp, men vellykket gjennom roterende dører og heis.  Ede ikke var super happy med å plutselig trenge drite på perrongen. Han så seg fortvilet rundt etter et bedre egnet sted, men måtte akseptere et folketomt område mot enden. Sånn kan det gå når en ikke har lært å drite på kommando ennå. Stor lettelse for ham og kanskje noen Shitbreak (American Pie) nykker redusert for fremtiden. Muttern var mest glad for at det ikke var morgendagens suppe av wienerpølse, og noterte seg at den bør siktes inn på et egnet sted.  På toget hjem påstod konduktøren over høyttaler at det ikke var lov med bagasje i midtgangen. Ede som har plukket opp at muttern tenker påføre ham stående spike hanekam (med stivelse) i puberteten, sånn bare for å kommunisere tydelig for omverdenen hvor landet ligger for tiden — han bestemte seg for å begynne øve på den rollen som teenage bøllefrø og holdt en sivil ulydighet protestaksjon. Her har konduktøren nettopp passert i den retningen:  Vi mistet bussen hjem med et simpelt minutt og fikk en hel time på sentralstasjonen, med potesokker, fordi muttern er langt mer germophobe angående togpassasjerer enn flypassasjerer.  Med en hel time til rådighet klarte Ede overkomme sin lammende frykt for trapper flere ganger. Bykset opp flere trinn. Den deilige mestringen han utstrålte da det løsnet var en vidunderlig gave. ..bare for å fryse til av skrekk og skuffelse da vi rundet hjørnet etter den første trappen og ble møtt med dobbelt så mye trapp. Trengte hjelp, men ikke like lammet av angst som før. Dette går seg til med mer trening.  Sitt og bli sittende fungerer fint i mange lange sekunder mens muttern tråkker rundt synlig på noen meters avstand i hallen. Våget på en bli stående som gikk over forventning. Reiste seg fra ligg før markør flere ganger før han koblet at min retur ikke var markøren. Det gikk seg til. Han er så flink gutt 💕 Sa fra om at han måtte tisse også. Skjønner fint forskjellen på inne og ute, selv på fremmede sentralstasjonen. Tisset dog rett på asfalten noen meter fra døren da vi kom ut, etter at jeg i mitt stille sinn hadde konstantert at her var det ingen egnede steder å tisse. Som om vi hadde en mental connection om situasjonen der, før han tok en selvstendig avgjørelse. Å klare dele soner av utendørs asfalt inn i grader av publikums aksept for å tisse på - her eller der borte - det er for mye forlangt av en 14 uker liten valp.  Jevnt over eksemplarisk adferd hele dagen, fra å stå i ro for å få på potesokker og løpe til bussen på dem hjemmefra. Har han tenkt fortsette sånn vil det være en ære å få bære ham opp rulletrapper i fremtiden. Such a good boy jevnt over, han kan få ha noen nykker. 
    • Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer.  Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten.  Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening.  Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time. 
    • Det var trist å høre, han var ung? (Heh, sjekket bloggen din, det er visst jeg som er gammel. Men trist likevel.) Ifølge Akkurat nå er det noen "motreaksjoner" mot den positive trenden:  Nå er det noen år siden jeg var aktivt inne i noe treningsmiljø selv, men jeg tenker jo at Canis og klikkertrening/positiv forsterkning fortsatt er greia, og jeg ville nå gått til de samme bøkene som for ti år siden. Men klart, noen endringer er det nok og sikkert noen nye flinke guruer kommet til, så håper noen kan bidra der!
    • Det er nå to år siden Pax vandret videre, og vi (jeg) har begynt å planlegge ny valp.  De siste årene har gått mye til småbarn, jobb og hus, så jeg har ikke fulgt noe særlig med på hva som går for seg i hundemiljøet. Det må jeg gjøre noe med, og derfor spør jeg dere på Sonen om hjelp til oppdatering. Hvis du skulle anbefalt meg, en kommende valpespekulant, noen ressurser, creators på sosiale medier jeg kan følge, bøker å lese, treningsmetoder, trender/diskusjoner som er sentrale, hva som helst egentlig, hva skulle det vært? Er det noen tema som er kontroversielle eller er alt bare fryd og gammen? Har Cæsar Millan kommet tilbake eller har verden gått videre? Hva bør jeg sjekke ut? Hva bør jeg holde meg langt unna?   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...