Frustrasjon!

[Jooli]

Nå er valpen vår snart 4 mnd(til lørdag)

Og han er stort sett en nydelig,herlig,normal og elskelig liten tass. Men sliter litt med irettesetting.

Han er jo som andre valper,biter og herjer, men han har en tendens til å havne i "raptusmodus" og da er han helt ukontrollerbar. Har ikke helt funnet teknikken for å roe ned tempoet når han blir sånn. Føles som ingenting funker!

Han er jo halvt dachs,og som jeg har hørt kan de være "nippete" Han kan finne på å "ta igjen" hvis vi prøver å irettesette han, at han hopper etter hendene og biter igjen. Når han er som verst,går han bevisst etter hendene. Og hvis vi ignorerer så bjeffer han så det jomer i ørene. Vi har hele veien prøvd å ignorere bjeffing,så han skal skjønne at det ikke funker, men han bjeffer uansett.Han sover i bur og trives med det, og da vi bor i en liten leilighet har vi prøvd buret som "timeout sone" Er det feil?

Han bjeffer huet av seg hvis vi putter han i buret hvis han er i "raptusmodus"

Han er halvt dvergDachs og halvt Yorkie,to raser som etter min erfaring og som jeg har hørt,bjeffer en del.Vi vurderer bjeffehalsbånd, men er redd for bruk og effekt av slikt.

Jeg er så usikker på oppdragelse, og får så mange motstridende beskjeder og på hva som er rett og galt at huet mitt holder på å eksplodere. Noen sier ignorer, men når det ikke funker, fordi han bjeffer så ørene begynner å blø,hva gjør man da?

Vi fikk beskjed på valpekurset,om han biter deg hardt,ikke trekk til deg hånden,skyv den lengre inn i munnen på han. Det funker til vanlig,hvis han er i normal modus,men hvis han er helt bajas, bare prøver han å angripe hendene dine,så begynner virkelig å tvile på den teknikken.

Hvis han bjeffer, skal man jo prøve å avlede oppmerksomheten, dulte han litt i siden el.l. men gjør vi det så vrenger han rundt og prøver å ta oss. Han har hoppet etter ansiktet, og han traff mannen min så han begynte å blø, og da vrælte han og ropte så høyt at bikkja fikk sjokk og ramlet av sofaen. Han skjønte jo at han gjorde noe galt for han var bortpå og slikket og "sa unnskyld" så virker som han skjønte noe der. Men skal vi reagere like voldsomt hver gang han gjør noe vi ikke vil eller noe som gjør vondt? Han var ikke sint eller bitete når han gjorde det, han var litt oppkavet og glad fordi mannen min nettopp kom hjem, så var et uhell, men virker som han ikke har kontroll på munnen, og min skrekk er jo,tenk om det var et barn. Hvordan lærer vi han at slik er uakseptabelt, uten å skade hunden psykisk med for streng irettesettelse?

Hvis han har bitt etter meg eller hendene mine el.l. så skriker jeg høyt,sier nei og setter han ned på gulvet, men da begynner den øredøvende bjeffingen og han kaver seg opp når han bjeffer.

Jeg har prøvd så mye forskjellig, og nå begynner jeg å bli så frustrert av motstridende beskjeder. Jeg er LIVREDD for å ødelegge hunden min eller at jeg allerede har gjort det. Vil bare ha en trygg og sunn liten hund, men har regelrett angst etter å ha prøvd så mye forskjellig, så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Man leser så mye forskjellig på forum,så er så vanskelig å vite hva man skal høre etter på.

Vær så snill og hjelp,noen!

[mokken]

Har en liten tass her på drøye 3 mnd som får løpe rundt/ bite-raptuser innimellom.

Vi tar han på fanget å stryker og masserer hann lett på nakke, bryst, hals og hode. Sørger også for at han har en leke som han kan bite i, istedenfor fingrene våre. Da pleier han stort sett å roe seg/ sovne fort

Om dette ikke virker så ville jeg ha gått ut av rommet, la valpen være igjen. Gå inn igjen etter en liten stund når han begynner å komme nedpå. Evnt reis deg opp, stå helt i ro med hender utenfor biteradius

Jeg for min del ønsker at bures skal oppleves som positivt for valpen, så jeg putter han aldri inn der i en negativ setting.

[soelvd]

Nå er valpen vår snart 4 mnd(til lørdag)

Og han er stort sett en nydelig,herlig,normal og elskelig liten tass. Men sliter litt med irettesetting.

Han er jo som andre valper,biter og herjer, men han har en tendens til å havne i "raptusmodus" og da er han helt ukontrollerbar. Har ikke helt funnet teknikken for å roe ned tempoet når han blir sånn. Føles som ingenting funker!

Han er jo halvt dachs,og som jeg har hørt kan de være "nippete" Han kan finne på å "ta igjen" hvis vi prøver å irettesette han, at han hopper etter hendene og biter igjen. Når han er som verst,går han bevisst etter hendene. Og hvis vi ignorerer så bjeffer han så det jomer i ørene. Vi har hele veien prøvd å ignorere bjeffing,så han skal skjønne at det ikke funker, men han bjeffer uansett.Han sover i bur og trives med det, og da vi bor i en liten leilighet har vi prøvd buret som "timeout sone" Er det feil?

Han bjeffer huet av seg hvis vi putter han i buret hvis han er i "raptusmodus"

Han er halvt dvergDachs og halvt Yorkie,to raser som etter min erfaring og som jeg har hørt,bjeffer en del.Vi vurderer bjeffehalsbånd, men er redd for bruk og effekt av slikt.

Jeg er så usikker på oppdragelse, og får så mange motstridende beskjeder og på hva som er rett og galt at huet mitt holder på å eksplodere. Noen sier ignorer, men når det ikke funker, fordi han bjeffer så ørene begynner å blø,hva gjør man da?

Vi fikk beskjed på valpekurset,om han biter deg hardt,ikke trekk til deg hånden,skyv den lengre inn i munnen på han. Det funker til vanlig,hvis han er i normal modus,men hvis han er helt bajas, bare prøver han å angripe hendene dine,så begynner virkelig å tvile på den teknikken.

Hvis han bjeffer, skal man jo prøve å avlede oppmerksomheten, dulte han litt i siden el.l. men gjør vi det så vrenger han rundt og prøver å ta oss. Han har hoppet etter ansiktet, og han traff mannen min så han begynte å blø, og da vrælte han og ropte så høyt at bikkja fikk sjokk og ramlet av sofaen. Han skjønte jo at han gjorde noe galt for han var bortpå og slikket og "sa unnskyld" så virker som han skjønte noe der. Men skal vi reagere like voldsomt hver gang han gjør noe vi ikke vil eller noe som gjør vondt? Han var ikke sint eller bitete når han gjorde det, han var litt oppkavet og glad fordi mannen min nettopp kom hjem, så var et uhell, men virker som han ikke har kontroll på munnen, og min skrekk er jo,tenk om det var et barn. Hvordan lærer vi han at slik er uakseptabelt, uten å skade hunden psykisk med for streng irettesettelse?

Hvis han har bitt etter meg eller hendene mine el.l. så skriker jeg høyt,sier nei og setter han ned på gulvet, men da begynner den øredøvende bjeffingen og han kaver seg opp når han bjeffer.

Jeg har prøvd så mye forskjellig, og nå begynner jeg å bli så frustrert av motstridende beskjeder. Jeg er LIVREDD for å ødelegge hunden min eller at jeg allerede har gjort det. Vil bare ha en trygg og sunn liten hund, men har regelrett angst etter å ha prøvd så mye forskjellig, så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Man leser så mye forskjellig på forum,så er så vanskelig å vite hva man skal høre etter på.

Vær så snill og hjelp,noen!

Først og fremst: nei, jeg synes ikke det er riktig å bruke buret som time out-sted. Her har vi valgt å ha hunden i bur når vi sover og er på jobb, men da har det også krevd at vi er veldig bevisste på at buret er valpens fristed, et sted hun skal få ro og fred og ikke kave seg opp. Time out vil gjøre stedet til noe negativt. Vi synes vi har lykkes veldig godt med å bevisst alltid ha buret som et fristed, om morgenen etter lufteturen spretter hun rett inn i buret av seg selv - hun vet vi skal på jobb. Det samme om kvelden når tven blir skrudd av og lysene slukket. Når hun var mindre (nå er hun 5 1/2 mnd) fikk hun sånn biteraptuser ofte, spesielt etter at vi hadde vært ute. Hun ble sliten men hun klarte ikke å finne roen inne, det var jo så mye annet å drive med. Da hadde vi en stor fordel ved at vi hadde lykkes med at buret var fristed, vi puttet henne inn der og da sov hun med en gang. Så mitt råd er i alle fall at buret skal være fristed og slappe av-sted, ikke bli brukt som straff.

Hun har fremdeles noen sånne raptuser, da spesielt på kvelden, hender fremdeles hun er for oppkavet til å sove. Det vi ser forskjell på nå er at hun "bevisst" er småjævelig, stirrer oss inn i øynene og drar i klær og lignende. Da har vi, med EN gang hun begynner sånn satt henne på kjøkkenet og lukket døra. Da piper hun fælt og skraper på døra - kjøkkenet er jo så frykteig, fryktelig kjedelig! Ingenting på gulvet, ingen ledninger, ingen tepper, ingen leker og viktigst; ingen mennesker! Vi har da stått utenfor døra og ventet på at hun skal bli stille. I det øyeblikket hun blir stille går døra opp og bikkja får komme ut. Da er som regel raptusen borte og hun legger seg i sofaen og sover ved siden av oss. De siste gangene har vi sett en morsom tendens. Når hun får disse biteanfallene og jeg reiser meg bestemt fra sofaen så følger hun frivillig med på kjøkkenet! Som om hun vet at "jada mamma, det der er ikke lov. Skal gå på kjøkkenet jeg". Da er hun helt stille der de to minuttene og når hun kommer ut igjen er hun en engel. Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet....

Og forresten, nå begynner tannfellingen snart hos deg regner jeg med, når de nye tennene har vokst ut igjen blir ting SÅ mye deiligere. Her er de siste tennene på vei ut - og vi merker en enooorm forskjell.

Bjeffehalsbånd har jeg ikke hørt noe positivt om.. Dessuten trener i alle fall vi i huset her kun positivt, ignorer negativt. (Dette følger vi når det gjelder alt, bortsett fra biting. Der er det nulltoleranse). Fanta hadde en periode hun bjeffet for å få oppmerksomhet. Hun virket nesten sint om vi ikke gjorde noe med henne! Da stirret jeg som regel tilbake på henne, noe som provoserte henne tilå bjeffe enda mer. I det øyeblikket hun var stille et sekund eller to roste vi maaasse og hadde gjerne både klikker og godbit tilgjengelig. Bjeffet hun igjen stoppet rosen. Og sånn holdt vi på: bjeffing i to minutter, stillhet og ros i tre sekunder, bjeffing i to minutter.... Men hun tok hintet til slutt! Bare pass på å rose og gi oppmerksomhet ellers også, hvis ikke vil hun skjønne at om hun bjeffer også er stille så vil hun f godbit og ros - det er ikke sånn vi vil ha det..

Og du har helt rett, det er et virrvarr av tips og triks. Før valpekjøp kjøpte jeg helt bevisst to valpebøker med helt forskjellige filosofier og treningsmetoder - for å få litt oversikt over begge sidene av valpeoppdragelse. De som mener man skal være flokklederen og de som mener man skal spille på lag. Vi endte som du skjønner på det siste. Min erfaring er at det tar som regel litt tid - men vi har fått en glad, utforskende og veloppdragen valp etter en god porsjon tålmodighet.. Ignorering er det verste hun vet!

Lykke til

[TonjeM]

Flir... sånne bite-/løpe-raptuser er ikke noe man vil savne fra valpetida akkurat!

Jeg har Strider, broren til Mokkens lille Harly, og han får også sånne raptuser innimellom - ikke bare biting og løping - men intens gneldrebjeffing helt opp i fjeset på de 2 andre hundene våre. Strider får sånne raptuser når han blir overtrøtt - er raptusen bare sånn "fyke rundt og rundt med gjenstand i munnen og knurre" så lar vi han bare løpe til han sovner.. (vil gjerne at han lærer å finne ro selv). Men driver han med sånn "snackattack" (hvor bitehemningen tilsynelatende er helt vekk) for ikke å si den der intense bjeffingen som går gjennom marg og bein, så bryter vi inn. Nå er Strider en ny hundetype for oss, langt mer intens enn noen annen valp vi har hatt - og så intense valpeaptuser med bjeffing er helt nytt for oss. Vi har forsøkt tvangsroing i den situasjonen men Strider får spader av tvangsroing han (enten gjør vi det feil eller han er bare sånn som ikke fikser tvang når han er overtrøtt - siden jeg har basenji så er jeg muligens overforsiktig med tvangsbruk.. vi trener tvangsroing altså, men ikke når Strider er i sånn snackattack-modus), så vi har måttet finne på noe annet. Jeg tar gjerne en liten "søk-etter-tørrfor-kuler-økt" med Strider da jeg. Reiser meg nonchalent opp og tusler ut på kjøkkenet og henter litt tørrfor, da følger han gjerne etter helt av seg selv (skal man bryte inn med alternativ moro så er det viktig at det ikke tolkes som en belønning for masing, så jeg snakker ikke til han eller gir han noen oppmerksomhet på øksemorder-med-høy-desibel oppførselen) Han er enormt glupsk samtidig som det krever litt konsentrasjon og selvbeherskelse for å overhodet klare å finne de kulene, så da går han ut av den der håpløse snackattack-greia si'. Og når han er blitt roligere så setter vi oss igjen og ser om han går tilbake til ufyselig eller om han faktisk går og legger seg. Det varierer litt.. Nå har han heldigvis ikke sånne raptuser hver dag lille Strider, uten at jeg helt klarer å se hva som skal til for å unngå dem helt!

Jeg ser av mine voksne hunder at de ikke gjør mine til å korrigere han når han er i slikt modus, så jeg tror vel egentlig ikke det er noe man skal korrigere dem fra. En ting er jeg ihvertfall sikker på - de vokser det av seg såfremt man ikke kjaser for mye med det eller gjør stort vesen av det!

[Kitano]

Når min får raptus, sist for tre timer siden, tar jeg ham først og fremst med ut. I dag var det ti minus og masse snø og snøen hjalp. Tar gjerne litt godbitsøk i snøen også. Når han blir noenlunde rolig (eller hvis jeg er heldig, helt rolig) tar jeg ham med inn. Fortsetter freset, får han en kong med litt vanlig mat i. Så løfter jeg ham opp og holder ham til han er rolig. Så belønner jeg roen med kos. Så legger jeg ham ned, setter meg ved siden av på gulvet og koser videre. Da går det som regel bra. Det tar en stund (tre timer i kveld, men det var et sjeldent tilfelle), men det er verdt det. For nå er det plutselig rolig rundt meg, noe som er godt som gull for oss med valp.

Smeller vel snart igjen, er obligatorisk det

[simira]

Mange fornuftige innlegg her. Vil bare kommentere at vi bruker buret som timeout ved raptuser. Rett og slett fordi der er det ingenting han kan bite på som blir ødelagt eller får vondt. Nå er valpen vår 30 kg, så problemstillingen kanskje en litt annen (jeg husker ikke om vi brukte buret til akkurat det med Odin, vet at vi holdt ham mer fast med "tvangsroing"). Men i buret slapper han fort av.

Jeg er ikke helt sikker på hvor konstruktivt det er å aktivisere hunden dersom raptusen kommer av overstimulans (vi får det typisk når han nettopp har kommet inn fra tur eller trening), og dersom vi prøver å holde ham fast blir det bare slosskamp som girer ham opp ytterligere. 2 minutter i buret da, så sover han vanligvis...

[Kitano]

Hvis min får raptus når han kommer inn etter å ha vært ute, tar jeg ham ikke med ut igjen, for å påpeke det. Da hopper jeg over steg 1

[Midas]

Det er en liten valpetass, og han biter ikke for å være slem liksom...

Midas beit meg til blods mange ganger den første tiden, og det var så vondt at jeg hadde lyst til å hyle, men prøvde heller å bare gi han noe å tygge på som var lov. Han var en vanvittig biteivrig valp, og det er slitsomt, men det går over. Uten kjeft og styr, de slutter å bite.

Jeg ville nok ikke tatt han med ut og aktivisert han når han får raptus. Da blir det sånn at han lærer at hvis han er vill og gal inne, så får han komme ut og ha det gøy! Prøv heller å kose med han sånn som andre har sagt her. Roe han ned, og gi han et tyggebein som han kan kose seg med når han har roet seg litt. Det er kjempeviktig å lære hunden å slappe av inne.

Nå har jeg et lite tips til deg ang den ta igjen greia. Jeg kan ikke si jeg har mye erfaring med yorkier, men vi har hatt noen hissige "drittbikkjer" av den rasen i familien. Den som eksisterer i dag, biter nesten daglig. Han har fått røff behandling, mildt sagt. Han blir lugget, løftet brått opp og lugget i "barten", og kjeftet på. Jeg er overbevist om at han er så hissig fordi han blir behandlet som en gjenstand, og ikke med respekt. Derfor ville jeg tenkt meg litt nøye om hvordan du skal takle det med at han "tar igjen", fordi det kan fort utarte seg.