Dina er så redd.... :(

[Midas]

Dina er en veldig spesiell hund. På mange måter er hun full av selvtillit, og er ikke redd for noe, men på andre måter er hun en ekstremt sart sjel, som kan bli skikkelig redd for ingenting.

Nå sitter hun ved siden av meg og sjelver, peser med hengende tunge og sikler. Hun vet ikke hvor hun skal gjøre av seg, men hun kommer til meg, Morten eller Midas og søker trøst og støtte. Hun er helt utenfor... Legger seg, reiser seg opp, legger seg, går rundt, legger seg igjen osv... Hun er helt blokkert. Jeg har prøvd og massere henne, snakke til henne, synge til henne, holde henne inntil meg, lage henne en "hule" hun kan gjemme seg i, gitt henne mat siden det er beroligende osv. Nå er hun redd fordi det knirket i vinduet.. Hun blir redd for vinden, om hun hører lyder hun ikke er vant til som ikke er spesielt høye eller skremmende, hun blir sånn hvis jeg tar frem tørkestativet og henger opp klær, hun blir sånn hvis vi støvsuger eller mister noe i gulvet og hun er sånn i bilen.

Ute er hun en helt annen hund. Der er hun full av selvtillit (ikke ovenfor andre hunder), hun har ganske lang radius fra meg og er overhodet ikke redd for ting. Ovenfor andre hunder lan hun være hissig og lettantennelig, men det tror jeg er fordi hun tenker at angrep er beste forsvar. Hun har alltid vært usikker på andre hunder. Hun er ikke skuddredd, hun er ikke redd for raketter, hun er ikke redd for høye lyder utendørs, men inne er hun et nervevrak. Hun blir på ingen måte sint eller agressiv hverken mot oss eller andre hunder når hun er redd. Hun blir bare helt i sin egen verden og "dyrker" sin redsel...

Hun skjelver mye og ofte, men det er ikke daglig at hun er så redd som hun er nå. Hun kan skjelve for alt og ingenting, og være skeptisk på mange ting. For eksempel lyder som kommer fra mennesker som ler, nyser, hoster osv. Vi har en liten leilighet, men hun holder seg kun på stue og soverom. Hun går aldri på kjøkkenet... Hun tør ikke det.

Hun har vært sånn nesten hele tiden, ingen forandring i forbindelse med kastrering og heller ingen forbindelse med flytting eller ny hund i huset. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe henne... Har noen erfaringer med hunder som er sånn? Jeg er så usikker på hva jeg kan gjøre for å hjelpe henne. Det er greitnok med støvsuger og bilkjøring og ting som skjer forutsigbart, det takler hun selv om det er ubehagelig, men det er veldig vanskelig for oss og styre vind og andre lyder utenfra. Det er de hun reagerer værst på. Heldigvis har ikke Midas tatt etter henne på noen måte, og han virker som han helt overser at hun er sånn... Det virker nesten som han ikke merker det engang.

På natten kan hun komme og sette seg på hodet mitt for at hun er så redd for en lyd hun har hørt. En natt her holdt jeg på i to timer med å roe henne ned... :rolleyes2: Da sikler hun og peser og er helt i hundre, og da kan den minste lille lyden gjøre henne enda mer stressa...

Dette ble rotete, men jeg er litt fortvilt og vil så gjerne hjelpe gulljenta mi...

[WheatenMali]

Nå sitter hun ved siden av meg og sjelver, peser med hengende tunge og sikler. Hun vet ikke hvor hun skal gjøre av seg, men hun kommer til meg, Morten eller Midas og søker trøst og støtte. Hun er helt utenfor... Legger seg, reiser seg opp, legger seg, går rundt, legger seg igjen osv... Hun er helt blokkert. Jeg har prøvd og massere henne, snakke til henne, synge til henne, holde henne inntil meg, lage henne en "hule" hun kan gjemme seg i, gitt henne mat siden det er beroligende osv.

På natten kan hun komme og sette seg på hodet mitt for at hun er så redd for en lyd hun har hørt. En natt her holdt jeg på i to timer med å roe henne ned... Da sikler hun og peser og er helt i hundre, og da kan den minste lille lyden gjøre henne enda mer stressa...

Å "roe" ned en hund på denne måten vil trolig bare forsterke frykten, dette er metoder som kan fungere på mennesker fordi vi har et språk som fungerer på den måten,

men å snakke(godsnakke) og synge til en hund har ingen effekt, å holde henne inntil deg er en god måte å bekrefte at det hun er redd for er farlig, altså du forsterker frykten...

Du skriver at hun blokkerer, da ville jeg prøvd å få henne "ut av det", prøv å for eksempel holde henne i bevegelse så hun må tenke på andre ting enn det som skremte henne,

late som om det ikke er noen big deal det hun reagerer på,

prøv å få henne ut av blokkeringen og over til å fokusere på andre ting..

[Wildah]

Dette ble rotete, men jeg er litt fortvilt og vil så gjerne hjelpe gulljenta mi...

Huff, for en fortvilt situasjon :rolleyes2:

Nå har ikke jeg noe særlig erfaring med nervøsitet og stress, men det første som slår meg er at du ikke må gi henne oppmerksomhet og trøst når hun blir redd. Da bekrefter du jo bare at det var noe å bli redd for? Og forsterker redselen?

Før jeg fikk meg belger fikk jeg en liten forklaring på hvordan belgere gjerne tenker, og dette synes jeg gjelder for mange andre raser. Noen fortalte meg denne lille historien:

Du har fått deg en valp, og den vil ikke gå opp trappen. Av en eller annen merkelig grunn har den innbilt seg at det er skummelt å gå i trappen, men dersom man som eier setter seg ned i trappen og duller og prøver å lokke hunden opp, så vil den sette seg ned ved siden av eieren og tenke: "Ja, se der, nå ble matmor også redd. Det er virkelig skumle monster der oppe. Vi holder oss unna trappen, vi."

Istedet må du som eier vise at det ikke er noe å være redd for. Lat som ingenting, oppfør deg som om lyden/tingen hun er redd ikke eksisterer. Gå gjerne bort til lydkilden. Men hold deg rolig.

Det blir litt som med barn som faller uten at foreldrene ser på, de kommer hjem og forteller historien, og når foreldrene sier "oi, det må ha gjort vondt," eller "stakkars deg" så begynner ungen å hylgrine.

Noen tanker fra meg. Håper dere finner løsning på problemet og at Dina slipper å være så redd.

[Vimsan]

Uff jag blir ledsen och får ont i hjärtat när jag läser detta. Det måste vara jätte jobbigt och göra väldigt ont för dig att se Dina så utanför. Det jag tänker då är att hur DU reagerar när hon blir sånn har mycket att säga. Trösting och sånn blir bara fel för då förstärker du rädslan och Dina tror att "oj ja det är verkligen något väldi skummelt och ja jag bör vara rädd" vilket gör det bara värre.

Eftersom att du är hennes ledare och försvarare så ser och känner hon ju mycket på dig hur du reagerar osv. det viktigaste är egentligen att du håller dig cool lugn och inte ger henne massa uppmärksamhet och gulle gull när hon är sånn. Det kan du göra när hon är lugn och avslappnad.

Nu har jeg inte erfarenhet av just det där problemet du har då men det var bara något jag tänkte på nu som jag kan slänga fram om det kan vara något. Hoppas verkligen det löser sig och att Dina kan bli trygg.

Edit: Jag postade samtidigt innan jag hann läsa Wildah sitt inlägg men jag ser vi skrev likt. Det angående uppmärksamhet och trösting osv.

Men jag tänker också att det kan vara bra för dig att jobba extra med Dina sitt självförtroende, så att hon blir starkare i sig själv för då blir hon nog mer säker och känner att "oj jag fixar faktiskt ting". Det med att hon reagerar på ljud går också att jobba med, gör en trevlig sak samtidigt som hon kan höra ljudet. Det gör att hon kommer att förknippa det ljudet med något koselig. Så länge du är lugn och låtsas som ingenting så kommer det nog att lösa sig. Och när hon är lugn och avslappnad då är det massa beröm och kos som förstärker det beteendet.

[Midas]

Takk for tips.

Hmm... Jeg duller ikke med henne for å trøste henne, men å massere en hund er beroligende, og når jeg snakker til henne på en ikke trøstende måte, så beroliger av og til det og. Hun blir ikke med på noe, hun spiser ikke, hun kobler ut og er redd. Jeg husker at vi for en tid tilbake fikk se en film av en sonenhund som gjemte seg i dusjen når hun ble redd. Jeg husker ikke hvem sin hund det var, men akkurat som den hunden er Dina når hun blir redd. Det er klin umulig og få henne med på noe for å glemme hva hun var redd. Hun "klatrer" liksom opp på oss for at vi skal passe på henne. Hun blir helt desperat på en måte. Jeg har jobbet mye med å venne henne til støvsuger og ting som er forutsigbare, og bare latt som ingenting når hun blir redd. Jeg har gitt henne godbiter rundt støvsugeren, jeg har ristet i tørkestativet hundre ganger hver dag osv. Det hjelper ikke... Jeg snakker aldri til henne med trøstende stemme og "stakkar lille hunden min", det blir det bare værre av...

[Anette]

Du klarer ikke å få henne ut av transen med godbit, klikker, leking? bare lurer for du har ikke nevnt noen av de, ev tren litt kontakt. Når Amiga ble kjemperedd fremmede hunder så ble det kontakt trening, fort hun frøys og ble helt rar jobbet og hoppet og hylte jeg litt til hun bare åja,du var der.da var alt bra, jeg vet dette ikke er det sammen, men har du prøvd å få henne ut av "transen" på denne måten? godbiter, leking, trening etc. var bare en tanke som poppet inn.

[Midas]

Ball er Dina sin aller beste favoritt ting i hele verden, og den kan hun leke litt med sammen med meg om hun er redd. Da kaster jeg ikke, men kan liksom finne den frem og prøve og gjemme den og få fokus over på den. Da leter hun litt etter den, tar den i munnen, men slipper den og fortsetter og pese. Kontakt er noe som hun i utgangspunktet ikke liker, hun søker veldig sjelden kontakt selv, så det er ikke noe jeg vil presse henne til i en stressende situasjon. Hun spiser ikke biff engang når hun er sånn, så og trene med godbiter funker ikke når hun er så stressa. Det eneste som funker litt er ballen, men hun forstetter og stresse og pese mens hun leter etter den liksom... Og Dina har blitt trent mye for å få økt selvtillit, men den selvtilliten hun har ute, bare forsvinner når vi er inne og hun blir redd...

[Wildah]

Takk for tips.

Hmm... Jeg duller ikke med henne for å trøste henne, men å massere en hund er beroligende, og når jeg snakker til henne på en ikke trøstende måte, så beroliger av og til det og. Hun blir ikke med på noe, hun spiser ikke, hun kobler ut og er redd. Jeg husker at vi for en tid tilbake fikk se en film av en sonenhund som gjemte seg i dusjen når hun ble redd. Jeg husker ikke hvem sin hund det var, men akkurat som den hunden er Dina når hun blir redd. Det er klin umulig og få henne med på noe for å glemme hva hun var redd. Hun "klatrer" liksom opp på oss for at vi skal passe på henne. Hun blir helt desperat på en måte. Jeg har jobbet mye med å venne henne til støvsuger og ting som er forutsigbare, og bare latt som ingenting når hun blir redd. Jeg har gitt henne godbiter rundt støvsugeren, jeg har ristet i tørkestativet hundre ganger hver dag osv. Det hjelper ikke... :rolleyes2: Jeg snakker aldri til henne med trøstende stemme og "stakkar lille hunden min", det blir det bare værre av...

Men er ikke det likevel forsterking av uønsket atferd? Korrigér meg gjerne om jeg har misforstått deg, men når Dina blir redd en lyd, feks vinden mot vinduet, hun kommer skjelvende til deg, og du gir henne massasje og godsnakk?

Det samme når hun blir redd tørkestativet, det fører til oppmerksomhet, også har dette bare spist på seg og blitt verre? Eller har reaksjonene hennes alltid vært like voldsomme?

I mitt hode høres det bedre ut å fullstendig overse henne når hun kommer og skal ha trøst for slikt. Og å gjøre som Anette&Amiga skriver når hun faller i transe.

[Vimsan]

Takk for tips.

Hmm... Jeg duller ikke med henne for å trøste henne, men å massere en hund er beroligende, og når jeg snakker til henne på en ikke trøstende måte,

Först måste jag bara säga att jag vet att det är svårare för dig som är mitt uppi det att se klart, alltså det kan vara lättare för folk utanför att se. Och jag vet ju att du vill bara allt det bästa för dina hundar. Det är det ingen tvivel om. Men, det du skriver om masseringen där. Att det är lugnande (beroligende) ja det är det men det är inte det när en hund är rädd för då uppfattas det som tröst, vilket inte är din hänsikt förstår jag eftersom det blir fel. Det samma gäller det med att du pratar med henne på ett sätt som du tänker är "ikke tröstande" prating, men för henne blir det det eftersom hon är rädd. I tillägg får hon uppmärksamhet också.

Vet inte om hon alltid har varit såpass extrem som det låter men vi vet ju om att det har varit lite svårt med tanke på att Midas kom i huset och det blev som en slags kris för Dina. Därför tänker jag att hon säkert är extra sjuk efter uppmärksamhet. Men jag kan såklart ha fel.

Men er ikke det likevel forsterking av uønsket atferd? Korrigér meg gjerne om jeg har misforstått deg, men når Dina blir redd en lyd, feks vinden mot vinduet, hun kommer skjelvende til deg, og du gir henne massasje og godsnakk?

Det samme når hun blir redd tørkestativet, det fører til oppmerksomhet, også har dette bare spist på seg og blitt verre? Eller har reaksjonene hennes alltid vært like voldsomme?

I mitt hode høres det bedre ut å fullstendig overse henne når hun kommer og skal ha trøst for slikt. Og å gjøre som Anette&Amiga skriver når hun faller i transe.

Ja, enig där...men det att göra som Anette&Amiga sa ang. kontaktträning förstår jag också att TS känner att hon inte vill pressa på eftersom hon från början har svårt för det.

[Midas]

Ja, det er kanskje det... Hun har vært sånn hele tiden. Når vi fikk henne var hun engstelig for og gå ut. Hun vil ikke gå på tur med andre enn oss (meg og Morten) nå heller, men det har jo forbedret seg mye. Nå har hun endelig roet seg, og det gjorde hun når vi la henne i buret sitt. Kanskje jeg skal slutte og prøve og hjelpe henne på den måten, og bare overse henne når hun får panikk. Jeg lurer på hvordan livskvaliteten hennes er når hun er så mye redd, men samtidig så vet jeg jo at hun har det veldig godt når vi er i aktivitet ute...

[Enits]

cesar milan har noen slike tilfeller i serien sin, ville prøvd å finne de og sett på de.

[Vimsan]

Ops...ser att jag postade samtidigt som dig Dina&Midas

[Benedicte]

Det er så utrolig vanskelig det der. Jeg syns ikke redsel, stress, aggressjon osv er så enkelt som at "oppmerksomhet øker sannsynlighet for atferd og ignorering minker sannsynligheten for atferd". Det blir noe helt annet annet enn vanlig trening i mine øyne, for nå er det snakk om ikke-viljestyrt atferd. Men selv om det ikke er viljestyrt atferd, så forsterkes gjerne atferden av at du gir henne oppmerksomhet. Men det kan også slå andre veien og ha en positiv effekt, fordi hunden føler trygghet og forstår at det ikke er noe å bli redd for.

Det høres derimot ikke ut som at Dina har blitt noe bedre på at dere har støttet henne? I så fall ville jeg ha sluttet med det. Blir hun redd, så ikke tving henne til å oppsøke redselen.

Ikke rist i tørkestativet hver dag, ikke støvsug oftere, ikke prøv å gjøre tingene hun er redd for til en "vane" dersom det ikke har noen positiv effekt, noe det tydeligvis ikke har. Er hun skikkelig redd for tørkestativet, så vil du bare forsterke det ved å stadig vekk riste i det. Hun tenker ikke nødvendigvis at "jaja, det rister jo så ofte, da er det nok ikke så farlig", uansett hvor forsiktig du tror du gjør det. Kanskje blir konsekvensen at hun til slutt bare blir redd av synet av tørkestativet.

Jeg har gått i samme fellen selv, og det er snåle greier det med redsel, for det stemmer sjeldent med teorien.

Eksempel: Hunden min var(er) redd for skudd. Etter mange tips skulle jeg gjøre "etter boka", og gradvis venne henne til skudd. Skyte kjempelavt og langt vekke, og ofte flere ganger daglig så det ble mer "bakgrunnstøy" for hunden, og ikke noe å bry seg om. Håpet jeg. Men redselen ble bare større jo oftere hun ble utsatt for skuddene, selv om de var såpass lave at hun ikke ble redd de. Til slutt assosierte hun selve leketøypistolen jeg hadde med skudd, og hun unngikk den. Jeg la pistolen midt i stuen og sov med den i sengen om natten, for da måtte hun jo til slutt forstå at det ikke var noe med den? Men hun ble bare mer og mer redd og unngikk den mer og mer jo mer jeg hadde den med meg overalt.

Jeg prøvde å belønne henne for å touche den osv, en enda dummere idè. Da var det hvertfall grunn for å være redd den, og god belønning og hyppig belønning kunne ikke hjelpe noe. Hun ble ikke flinkere til å toche den, hun ble flinkere til å holde seg laangt unna. Det blir det samme som å belønne hunden på skytetrening etter hvert skudd. Selv om hunden ikke i utgangspunktet er skuddredd, så er det ikke rart om den blir det når matmor stadig vekk forteller at det er farlig ved å gjøre en "stor greie ut av det", med masse belønning og ros og greier.

Mitt tips: prøv å unngå det som gjør henne redd en god periode og se om det hjelper. Ikke ros henne, ikke gi henne oppmerksomhet eller noe hvis hun blir redd. Blir hun redd for støvsugeren, så legg den fra deg og gå rolig inn i et annet rom hvor Dina kan følge etter. Det gir henne mulighet til å avreagere litt på avstand fra støvsugeren selv om du ikke gir henne oppmerksomhet. Sett deg ned og les en bok eller gjør andre helt vanlige ting.

Med min hund som var redd for skudd, la jeg pistolen og skytetreningen på hyllen i 3-4 måneder. Og etter det tåler hun mye mer skudd enn tidligere, og hun kan fint se pistolen uten å bli redd. Jeg kan til og med skyte med den uten at hun blir redd (lekepistolen altså). Men da gjør jeg ingen big deal ut av det, og jeg gjør det maks èn gang i måneden. De gangene jeg skyter med den plukker jeg den bare opp fra stuebordet mens jeg er på vei til å gjøre noe hverdagslig, f.eks henter sekken min. Så skyter jeg uten å gjøre noe mer ut av det, tar på meg sekken og tusler ut på kjøkkenet. Reagerer hunden så er det for 'vanskelig' for den (og jeg ville ikke ha trent mer på det med det første), men reagerer den ikke så er det fint. Og da gir man seg der, og skyter kanskje en gang til neste uke.

Altså tror jeg at man lett kan forsterke redsel ved å prøve å overtrene på det. Men prøv å unngå at hun blir redd, og blir hun det, så la henne få sjansen til å gjemme seg unna, men DERE skal ikke gi henne støtte i det siden det tydeligvis ikke hjelper.

I andre situasjoner tror jeg det noen ganger kan hjelpe å gi oppmerksomhet til hunden slik som dere gjør, f.eks ved høyt stress (uten noe redsel innblandet). Har gjort det selv på samme hund som er skuddredd. Stresset hennes har ikke blitt forsterket ved at jeg rolig klør henne på brystet for å roe henne ned, stresset har derimot blitt mindre fordi hun har lært at man kan ta det med ro selv om de andre hundene løper rundt og leker.

Edit: Noen hunder kan også føle seg tryggere ved å komme i en situasjon de føler at de mester, f.eks at lydighetstrening blir en slags "safe-mode" for hunden. Hvis Dina har et godt forhold til lydighetstrening, og du har noen øvelser hun kan godt og mestrer, så kan du trene på de. Men jeg ville kun ha brukt det som en nødløsning, for hunden blir fort avhengig av en slik safe-mode for å kunne føle seg trygg i ulike sammenhenger.

Men ja, greit til nødløsning. Brukte det på Cita som utagerte mot andre hunder en periode. Fikk henne på plass og trente lydighet ved passering, noe hun mestret godt og følte seg trygg i. Da kan andre hunder henge over henne uten at hun blir redd. Trener jeg henne ikke, så hadde hun blitt redd og utagert for lenge siden. Men igjen, dette er kun nødløsning i mine øyne. Jeg vil ikke gjøre hunden min avhengig av en safe-mode for at den skal kunne takle hverdagen.

[Wanderlust]

Uff, jeg kjenner meg altfor godt igjen dette :/ Jeg hadde en hund som reagerte på ALT av lyder innendørs, og blokkert fullstendig - ikke noe nyttet. Han roet seg litt om han satt i bur, eller fikk på seg et bånd jeg satt og holdt i. Jeg gjorde aldri noe stort ut av det, bare var rolig og bestemt selv.

Men han begynte å grave en del, og blokkerte helt. Så prøvde man å fjerne han fra situasjonen glefset han :/ Så derfor var bånd greit å bruke, i tillegg til at det hjalp å roe han.

Noen ganger søkte han til oss mennesker, men andre ganger prøvde han å flykte (løp til et hjørne og begynte å grave).

Dette var absolut ikke et optimalt liv for han (han hadde litt andre ting også), og ikke kunne være inne uten å være livredd. Var bare fler og fler ting som var skummelt, alle hverdagslyder og liknende.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg vet veldig godt hvordan du har det.

[simira]

Går hun på noe medisiner? Er det aktuelt å la henne gå på noe beroligende/angstdempende?

[SiriEveline]

Du sier hun er en helt annen hund utendørs.. kunne det vært en mulighet og bare ta henne med ut når hun blir sånn redd?

Jeg vil jo tro at hun vil klare å avreagere da?

Ellers tenker jeg jo at det er jo beroligende for en hund at man selv er avslappet og rolig. Så som labbis sier, lese en bok eller noe

[Gjest]

Det er så utrolig vanskelig det der. Jeg syns ikke redsel, stress, aggressjon osv er så enkelt som at "oppmerksomhet øker sannsynlighet for atferd og ignorering minker sannsynligheten for atferd". Det blir noe helt annet annet enn vanlig trening i mine øyne, for nå er det snakk om ikke-viljestyrt atferd. Men selv om det ikke er viljestyrt atferd, så forsterkes gjerne atferden av at du gir henne oppmerksomhet. Men det kan også slå andre veien og ha en positiv effekt, fordi hunden føler trygghet og forstår at det ikke er noe å bli redd for.

Jeg vil bare si at jeg er enig i dette. Vanlig redsel for skudd, ting man møter ute osv, ville jeg gitt akkurat samme råd som dere andre her; ikke trøst, ikke gi oppmerksomhet på det. Men dette virker ikke som "vanlig" redsel, dette er mer angst, hvor hun blokkerer helt, og ikke tar til seg noen påvirkning... Det er i sånne situasjoner jeg kunne vært tilbøyelig til å si at det kunne være aktuelt å se på angstdempende medisiner (håper du legger merke til hvor tvilende jeg er, for dette er ikke noe jeg er noe ekspert på, og jeg liker i utgangspunktet dårlig å bruke sånt på hund), som kunne tatt bort det værste av angsten, bare slik at dere når igjennom og kan trene på det, som man ville trent på andre "redsler". Jeg tror ikke nødvendigvis den trøstingen du har gjort virker verken den ene eller den andre vegen, etter hva du beskriver, for når hun ikke tar til seg dine forsøk på å få konsentrasjonen over på noe annet, så vil hun vel sannsynligvis ikke ta til seg trøstingen heller? Det som er vanskelig i en sånn situasjon er at man skal jo gi trygghet, men ikke trøste. Man bør på en måte greie å utstråle trygghet slik at det er nok for henne å bare holde seg til deg, men ikke trøste slik at du evt. forsterker frykten. Hvis det er det som skjer. Jeg har vel heller ingen konkrete svar til deg, men jeg tror ikke du får gjort noe når hun har det angstnivået som hun har i de situasjonene du forteller om. Jeg har vært borti det samme en gang før, og det var absolutt ingenting som hjalp. Fordi vi kom rett og slett ikke igjennom. Bortsett fra selvfølgelig å bare gå helt vekk fra situasjonen. Altså HELT vekk. Og være vekk en stund. Men det er kanskje vanskelig her. For en eller annen gang må dere jo være inne...Så kanskje ta kontakt med veterinær/hundeadferdsekspert/trener, og hør hva de har å si...

[Anette]

For å plukke opp tråden til SiriEveline så tar jeg med Foxi ut når vi støvsuger, for hun skjelver og rister og vil lengst vekk. Det nytter ikke å få henne til å gå forbi til et annet sted for hun rett og slett tør ikke, hun blir veldig utilsnakkelig og jeg må bare slippe henne ut i hagen. Da er alt fint, og hun tusler rundt (hun går ikke ut av eiendommen,så hun kan trygt være løs). Dette med støvsugerskrekken aner jeg ikke hvor kommer fra, men et nervevrak blir hun, og det at jeg slipper henne ut gjør at hun slutter å være redd etc, hun setter seg ofte på utsiden av døra bare, hun kan fortsatt høre den, men den er i hennes hode lang og trygt unna.

så, tilbake til poenget, har du prøvd å ta henne med ut? siden du sier hun er en helt annen hund da, gå en tur og se om hun roer seg? og ja, ikke støvsug ekstra, da har du jo en ekstra dag med nerver.

[Midas]

Det er så utrolig vanskelig det der. Jeg syns ikke redsel, stress, aggressjon osv er så enkelt som at "oppmerksomhet øker sannsynlighet for atferd og ignorering minker sannsynligheten for atferd". Det blir noe helt annet annet enn vanlig trening i mine øyne, for nå er det snakk om ikke-viljestyrt atferd. Men selv om det ikke er viljestyrt atferd, så forsterkes gjerne atferden av at du gir henne oppmerksomhet. Men det kan også slå andre veien og ha en positiv effekt, fordi hunden føler trygghet og forstår at det ikke er noe å bli redd for.

Det høres derimot ikke ut som at Dina har blitt noe bedre på at dere har støttet henne? I så fall ville jeg ha sluttet med det. Blir hun redd, så ikke tving henne til å oppsøke redselen.

Ikke rist i tørkestativet hver dag, ikke støvsug oftere, ikke prøv å gjøre tingene hun er redd for til en "vane" dersom det ikke har noen positiv effekt, noe det tydeligvis ikke har. Er hun skikkelig redd for tørkestativet, så vil du bare forsterke det ved å stadig vekk riste i det. Hun tenker ikke nødvendigvis at "jaja, det rister jo så ofte, da er det nok ikke så farlig", uansett hvor forsiktig du tror du gjør det. Kanskje blir konsekvensen at hun til slutt bare blir redd av synet av tørkestativet.

Mitt tips: prøv å unngå det som gjør henne redd en god periode og se om det hjelper. Ikke ros henne, ikke gi henne oppmerksomhet eller noe hvis hun blir redd. Blir hun redd for støvsugeren, så legg den fra deg og gå rolig inn i et annet rom hvor Dina kan følge etter. Det gir henne mulighet til å avreagere litt på avstand fra støvsugeren selv om du ikke gir henne oppmerksomhet. Sett deg ned og les en bok eller gjør andre helt vanlige ting.

*klippe*

Altså tror jeg at man lett kan forsterke redsel ved å prøve å overtrene på det. Men prøv å unngå at hun blir redd, og blir hun det, så la henne få sjansen til å gjemme seg unna, men DERE skal ikke gi henne støtte i det siden det tydeligvis ikke hjelper.

I andre situasjoner tror jeg det noen ganger kan hjelpe å gi oppmerksomhet til hunden slik som dere gjør, f.eks ved høyt stress (uten noe redsel innblandet). Har gjort det selv på samme hund som er skuddredd. Stresset hennes har ikke blitt forsterket ved at jeg rolig klør henne på brystet for å roe henne ned, stresset har derimot blitt mindre fordi hun har lært at man kan ta det med ro selv om de andre hundene løper rundt og leker.

Edit: Noen hunder kan også føle seg tryggere ved å komme i en situasjon de føler at de mester, f.eks at lydighetstrening blir en slags "safe-mode" for hunden. Hvis Dina har et godt forhold til lydighetstrening, og du har noen øvelser hun kan godt og mestrer, så kan du trene på de. Men jeg ville kun ha brukt det som en nødløsning, for hunden blir fort avhengig av en slik safe-mode for å kunne føle seg trygg i ulike sammenhenger.

Men ja, greit til nødløsning. Brukte det på Cita som utagerte mot andre hunder en periode. Fikk henne på plass og trente lydighet ved passering, noe hun mestret godt og følte seg trygg i. Da kan andre hunder henge over henne uten at hun blir redd. Trener jeg henne ikke, så hadde hun blitt redd og utagert for lenge siden. Men igjen, dette er kun nødløsning i mine øyne. Jeg vil ikke gjøre hunden min avhengig av en safe-mode for at den skal kunne takle hverdagen.

Jeg kan nok prøve å finne en safe mode for Dina når hun får denne angsten, men hun gjør da det hun blir bedt om, uten og gå ut av tilstanden. Hun gjør det, men fortsetter og pese og skjelve..

Jeg tror nok at det med støvsuging og tørkestativet inne ikke har noen hensikt at jeg øver på. Hun er redd, og ferdig med det. Så når jeg støvsuger nå så lar jeg henne gå til et annet rom, helt uten dill og dall. For eksempel hvis hun ligger på soverommet når jeg støvsuger på stuen, så får hun mulighet til og flytte seg til stuen når jeg skal støvsuge på soverommet.

Og det er viktig og si at den angsten DIna har for støvsuger og sånn, den er på en skala fra 1-10 på 5, mens den angsten hun har for lyder som kommer plutselig, den er på 9. Den er liksom helt uhåndterlig for henne... Hun vil bare forsvinne på en måte.Det er derfor det er så vanskelig og unngå, fordi at jeg vet aldri når en slik lyd kommer...

Uff, jeg kjenner meg altfor godt igjen dette :/ Jeg hadde en hund som reagerte på ALT av lyder innendørs, og blokkert fullstendig - ikke noe nyttet. Han roet seg litt om han satt i bur, eller fikk på seg et bånd jeg satt og holdt i. Jeg gjorde aldri noe stort ut av det, bare var rolig og bestemt selv.

Men han begynte å grave en del, og blokkerte helt. Så prøvde man å fjerne han fra situasjonen glefset han :/ Så derfor var bånd greit å bruke, i tillegg til at det hjalp å roe han.

Noen ganger søkte han til oss mennesker, men andre ganger prøvde han å flykte (løp til et hjørne og begynte å grave).

Dette var absolut ikke et optimalt liv for han (han hadde litt andre ting også), og ikke kunne være inne uten å være livredd. Var bare fler og fler ting som var skummelt, alle hverdagslyder og liknende.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg vet veldig godt hvordan du har det.

Uff, det er forferdelig når det blir sånn :rolleyes2: Jeg er bare veldig veldig glad for at DIna ikke har en celle i kroppen som er sint på mennesker. Hun er så tålmodig og snill mot folk, så den redselen og angsten tar hun ikke ut på oss.

Går hun på noe medisiner? Er det aktuelt å la henne gå på noe beroligende/angstdempende?

Det kunne jo vært et alternativ, men da ville jeg gikk henne det etter behov. Jeg vil ikke ha en hund som går på det hver dag... Men jeg vet ikke om det finnes medisiner jeg kan gi henne når situasjonen oppstår, eller om hun må ta det daglig..?

Du sier hun er en helt annen hund utendørs.. kunne det vært en mulighet og bare ta henne med ut når hun blir sånn redd?

Jeg vil jo tro at hun vil klare å avreagere da?

Ellers tenker jeg jo at det er jo beroligende for en hund at man selv er avslappet og rolig. Så som labbis sier, lese en bok eller noe

Det har jeg faktisk ikke prøvd. Og rett og slett bare gå ut med henne med en gang hun får angst. Jeg tror nok det kunne ha hjulpet henne, men samtidig så kan det hende at hun blir like redd når vi kommer inn igjen. Uansett er det virkelig verdt et forsøk

Jeg vil bare si at jeg er enig i dette. Vanlig redsel for skudd, ting man møter ute osv, ville jeg gitt akkurat samme råd som dere andre her; ikke trøst, ikke gi oppmerksomhet på det. Men dette virker ikke som "vanlig" redsel, dette er mer angst, hvor hun blokkerer helt, og ikke tar til seg noen påvirkning... Det er i sånne situasjoner jeg kunne vært tilbøyelig til å si at det kunne være aktuelt å se på angstdempende medisiner (håper du legger merke til hvor tvilende jeg er, for dette er ikke noe jeg er noe ekspert på, og jeg liker i utgangspunktet dårlig å bruke sånt på hund), som kunne tatt bort det værste av angsten, bare slik at dere når igjennom og kan trene på det, som man ville trent på andre "redsler". Jeg tror ikke nødvendigvis den trøstingen du har gjort virker verken den ene eller den andre vegen, etter hva du beskriver, for når hun ikke tar til seg dine forsøk på å få konsentrasjonen over på noe annet, så vil hun vel sannsynligvis ikke ta til seg trøstingen heller? Det som er vanskelig i en sånn situasjon er at man skal jo gi trygghet, men ikke trøste. Man bør på en måte greie å utstråle trygghet slik at det er nok for henne å bare holde seg til deg, men ikke trøste slik at du evt. forsterker frykten. Hvis det er det som skjer. Jeg har vel heller ingen konkrete svar til deg, men jeg tror ikke du får gjort noe når hun har det angstnivået som hun har i de situasjonene du forteller om. Jeg har vært borti det samme en gang før, og det var absolutt ingenting som hjalp. Fordi vi kom rett og slett ikke igjennom. Bortsett fra selvfølgelig å bare gå helt vekk fra situasjonen. Altså HELT vekk. Og være vekk en stund. Men det er kanskje vanskelig her. For en eller annen gang må dere jo være inne...Så kanskje ta kontakt med veterinær/hundeadferdsekspert/trener, og hør hva de har å si...

Ja, det er ikke i alle situasjoner vi bare kan gå ut og gå en tur heller. Ofte får hun disse angstanfallene på natta. Vinduene kan ikke stå oppe, fordi hvis det kommer en liten lyd så får hun hetta... Jeg må nok snakke med veterinæren om det, men jeg kjenner at det byr med forferdelig imot og gi henne angstdempende på daglig basis... Jeg skulle gjerne gjort det i situasjoner der hun har det helt forferdelig og ikke kommer ut av det, men på andre dager hvor hun har det fint... Nei, det vil jo gjøre henne sløv og trøtt... Det er så himla vanskelig... Jeg tenker at det er vanskelig og hjelpe henne med det, siden hun er i sin egen verden når det skjer. Hun bare går etter meg, men det hjelper ingenting om jeg snakker til henne og sånn. Hun vil bare være nær meg, og helst så nær som det går an..

[Wanderlust]

Uff, det er forferdelig når det blir sånn Jeg er bare veldig veldig glad for at DIna ikke har en celle i kroppen som er sint på mennesker. Hun er så tålmodig og snill mot folk, så den redselen og angsten tar hun ikke ut på oss.

Jeg vil bare legge til at det ikke har noe med det at en hund blir sint å gjøre om den glefser i en slik situasjon...

[Guest Gråtass]

Du burde få en hjemmekonsultasjon med noen som kan lese hunden din og deg og vurdere hva som kan være en positiv fremdriftsplan for dere. Hvorfor i all verden vil du ikke ha hunden din fast på Clomicalm? Det er mange hunder som har god effekt av å gå på Clomicalm (angstdempende) i en periode slik at man får trent på det som er problematisk. Det er jo ikke dermed sagt at hunden må gå på det hele livet. Det er heller ikke slik at hunden blir en annen hund. Jeg har brukt det i samråd med veterinær på flere av mine kunder og ser at de aller fleste har en positiv effekt av det.

[Gjest]

Jeg må nok snakke med veterinæren om det, men jeg kjenner at det byr med forferdelig imot og gi henne angstdempende på daglig basis...

Fullt forståelig og akkurat sånn jeg tenker. Og helt sikkert en sunn holdning, for vi skal ikke gå rundt å putte alt mulig i hundene våre for å forme dem slik vi vil ha dem. Så det måtte nok være en siste utvei. Og etter å ha tatt en prat med noen som virkelig vet hva de snakker om...

Ellers så ville jeg bare si lykke til, for jeg vet hvor vanskelig sånn redsel/angst kan være, og ikke noe hyggelig å se hunden sin sånn. Håper dere får til noe, for deres og hennes skyld, for det kan ikke være bra å gå rundt og være redd hele tiden...

[Midas]

Jeg vil bare legge til at det ikke har noe med det at en hund blir sint å gjøre om den glefser i en slik situasjon...

Nei, det forstår jeg. Det er bare det at jeg er glad for at hun ikke blir så irasjonell når hun er redd at hun tar det ut på de rundt seg. Det er jo en helt naturlig reaksjon når man er så redd at man blokker helt ut...

Du burde få en hjemmekonsultasjon med noen som kan lese hunden din og deg og vurdere hva som kan være en positiv fremdriftsplan for dere. Hvorfor i all verden vil du ikke ha hunden din fast på Clomicalm? Det er mange hunder som har god effekt av å gå på Clomicalm (angstdempende) i en periode slik at man får trent på det som er problematisk. Det er jo ikke dermed sagt at hunden må gå på det hele livet. Det er heller ikke slik at hunden blir en annen hund. Jeg har brukt det i samråd med veterinær på flere av mine kunder og ser at de aller fleste har en positiv effekt av det.

Av den enkle grunn at jeg ikke er veldig happy for å gi henne medisiner på fast basis. Og fordi jeg vet for lite om det. Jeg har aldri sett eller opplevd hunder som har gått fast på slike medikamenter, og dermed var jeg redd for at hun ville bli sløv og passiv om hun skulle stå fast på det. Men for all del, hvis det er det eneste som kan hjelpe henne, så vil jeg jo følge veterinærens råd..

[Guest Gråtass]

Dina&Midas og *Marianne*: Hvis hunden deres eks får vondt i ett kne, blir stiv og alter, gir dere den ikke rimadyl i en periode da, slik at den blir smertefri? Det er akkurat det samme med Clomicalm. Det er et angstdempende middel som gjør at hunden klarer å fokusere på oppgaven (eieren) uten å frike helt ut for det den er redd. Det er en mental "smertelindring" slik at man kan hjelpe hunden til å overvinne redsler. Det at man ikke vet så mye om det gir også ofte fordommer. At man velger å bruke angstdempende som "siste utvei" syns jeg er relativt dårlig gjort mot en hund. Alle hunder eller mennesker for den sakens skyld kan få opplevelser eller sykdommer som gjør at vi trenger medikamentell behandling i perioder av livet vårt for å kunne fungere optimalt igjen. Jeg anser ikke en antibiotikakur som noe jeg gir hunden som "siste utvei", så hvorfor skal angstdempende midler være det? Det forandrer jo ikke hundens personlighet eller endrer hundens adferder. Det brukes som en hjelp i ett treningsopplegg noe veterinærer er skikkelig dårlige på, så de ville jeg ikke konsultert. Heller en hundetrener som kan hjelpe deg i din hjemmesituasjon.

[JailyTina]

Fullt forståelig og akkurat sånn jeg tenker. Og helt sikkert en sunn holdning, for vi skal ikke gå rundt å putte alt mulig i hundene våre for å forme dem slik vi vil ha dem. Så det måtte nok være en siste utvei. Og etter å ha tatt en prat med noen som virkelig vet hva de snakker om...

Ellers så ville jeg bare si lykke til, for jeg vet hvor vanskelig sånn redsel/angst kan være, og ikke noe hyggelig å se hunden sin sånn. Håper dere får til noe, for deres og hennes skyld, for det kan ikke være bra å gå rundt og være redd hele tiden...

Nei, det forstår jeg. Det er bare det at jeg er glad for at hun ikke blir så irasjonell når hun er redd at hun tar det ut på de rundt seg. Det er jo en helt naturlig reaksjon når man er så redd at man blokker helt ut...

Av den enkle grunn at jeg ikke er veldig happy for å gi henne medisiner på fast basis. Og fordi jeg vet for lite om det. Jeg har aldri sett eller opplevd hunder som har gått fast på slike medikamenter, og dermed var jeg redd for at hun ville bli sløv og passiv om hun skulle stå fast på det. Men for all del, hvis det er det eneste som kan hjelpe henne, så vil jeg jo følge veterinærens råd..

Min forrige hund var et stressa vrak (siden han var min hund føler jeg meg berettiget til å kalle han det) som det var umulig å roe ned med konvensjonelle metoder. Han var ca 1 1/2 år da jeg overtok han og han hadde ikke hatt ett supert liv opp til det for å si det sånn. I nesten ett år holdt jeg på og prøvde å trene han til å ikke utagere mot ting han ble usikker på (andre hunder og mennesker, bråkete biler, you name it), men på han var stressnivået for høyt til at jeg nådde inn rett og slett. Jeg konsulterte med en svensk veterinær som hadde videreutdannet seg på hundeadferd. I samråd med henne ble gutten satt på "lykkepiller". :rolleyes2: Jeg hater å medisinere unødvendig, men når bikkja ikke roet seg annet enn om natten når alt var stille og bare stresset, stresset, stresset uansett hva vi prøvde ville jeg prøve det som en siste utvei. Og vet du hva? Det hjalp faktisk. Etter innkjøringsperioden på medikamentet ble det mulig å nå inn til han! Han klarte å slappe av på dagtid, vi deltok til og med på lydighetskurs! Nå sier ikke det så mye til folk som ikke kjente han, men for de av oss som gjorde det sier det veldig mye.

Gutten min gikk på "lykkepiller" en stund mens vi trente på å takle hundelivets utfordringer. Etter ca 6 måneder tror jeg tok vi han av medikamentene for å teste. Det viste seg at treningen satt! Han taklet verden på en vanvittig mye bedre måte enn hva han hadde gjort før medisineringen.

Mange vil nok argumentere med at alder også spilte en rolle i hans adferdsendring. Selvsagt gjorde den nok det. Men jeg har null og niks tro på at han hadde hatt den utviklingen uten ett eller annet drastisk tiltak og i vårt tilfelle ble det piller.

Hva er egentlig verst tror du? Gå rundt å være stressa og redd, eller få litt hjelp på veien av medisiner og kanskje lære seg å takle hverdagen på en rolig måte? Det er jo ikke snakk om at det er medisinering resten av hundens liv!

Jeg ser ikke problemet med å ta i bruk slike ting hvis hundene får et bedre liv etterpå.