Gå til innhold
Hundesonen.no

Velge riktig hannhund


:)Kine

Recommended Posts

Skrevet

Hvordan "matcher" man de riktige hundene til hverandre? Velger man to hunder som er ganske forskjellige slik at de "oppveier" hverandre? Isåfall må man jo få et ganske uforutsigbart kull? Hva ser oppdretterne etter når de bestemmer hvem som vil få et fint kull? Hva gjør en spennende kombinasjon?

Guest Gråtass
Skrevet

Dette er jo 48.000kr spørsmålet liksom.. Hvordan velge riktig hund til avl.. Men for min egen del, så kan jeg si at jeg har noen egenskaper i tispa som jeg syns er meget verdifulle, de vil jeg også at hannhunden skal være i besittelse av slik at jeg med størst mulig sannsynlighet får disse egenskapene videre i avkommene. Det andre er at de feilene som tispa har, ønsker jeg til en viss grad at hannhunden skal kompensere opp, men disse må være såpass små at det skal ikke være utslagsgivende for om det blir bra avkom eller ikke som helhet. I tillegg ønsker jeg at hannhundens feil (for han har noen han også) absolutt ikke skal være tilsvarende tispa sine. Nå avler jeg i utgangspunktet hunder utifra bruksegenskaper og mentalitet, men det gjør ikke noe om hundens ytre tiltaler meg heller.

Skrevet

hehe, som Gråtass sier - hadde man alltid visst at man valgte rett, hehe...

Man ser vel etter en hannhund som har mange kvaliteter man verdsetter, ofte har man jo flere av kvalitetene man verdsetter i ei tispe man ønsker å ha kull på (forhåpentligvis i hvertfall), og som nevnt så prøver man såklart å finne en partner med kvaliteter man liker som har f.eks bra kryss dersom tispa ikke har det. Evig og vanskelig prosess kan det være ;)

Skrevet

Det finnes ikke ett svar på det du spør om - det er ulike framgangsmåter og meninger, og det er også forskjellige mål.

Jeg har som en viktig ledetråd at får valpene det verste fra hannhunden og det verste fra tispa - så skal det likevel være en kombinasjon jeg ønsker å gjøre. Jeg gjør ikke en kombinasjon hvor jeg selv ikke ønsker å beholde en valp. Jeg er altså ganske så streng til begge avlsdyr.

Jeg vurderer heller ikke avlsdyrene isolert, jeg ser hele tiden på bredde og linjer. Hvordan er avlsdyrenes søsken? Hvordan er deres tanter og onkler? Halvsøsken? Tidligere avkom? Besteforeldres søsken? Hvis jeg ønsker å bruke en liten hannhund for å kompensere for min store tispe, hjelper det ikke at hannhunden har fem digre søsken.

Jeg har noen ting jeg overhode ikke ønsker å få inn i mitt oppdrett eller som jeg ikke ønsker å doble med den avlstispa - og da kartlegger jeg så godt jeg kan for å unngå det, jeg liker å titte bakover både fem og seks og syv generasjoner - også for å se hvilke avlsdyr som går igjen mer enn en gang.

Jeg prioriterer hva som er viktig, hva som er ønskelig, og hva som er greit å få med seg - jeg vil for eksempel overhode ikke avle på et gemytt jeg ikke liker, men jeg kan akseptere noen eksteriøre feil. Det er helsefaktorer jeg ikke vil doble med den tispa jeg har nå, men jeg kan akseptere andre sykdommer hos hannhundens stamtavle (vis meg den hannhund som ikke bærer på en eller annen form for sykdom, ikke alle dør av alderdom) hvis han har mye annet jeg liker.

Jeg har en type jeg liker og leter etter, jeg vil ikke parre med en hannhund som er radikalt annerledes enn tispa bare fordi han har knallgode vinkler, mørke øyne og fjorten titler.

Jeg kartlegger tispas feil, og ønsker å bruke en hannhund som kan oppveie dette. Men jeg tror heller ikke at jeg kan rette alle feil på én generasjon, så jeg tenker langsiktig framover - i denne kombinasjonen er fokus ditten, og i neste generasjon ser jeg for meg å parre med den hannhunden for å forbedre datten - men fremdeles beholde det jeg forhåpentligvis fikk til i forrige runde.

Det er slik jeg tenker nå - det er riktignok snart 12 år siden forrige kull, men det er slik jeg tenkte da jeg parret tispa mi i vinter, og det er slik jeg tenker når jeg nå undersøker hannhund for å parre tispa til året.

Skrevet

Dersom en er særdeles ærlig overfor seg selv og de positive/ negative sidene ens hund har, og deretter finner en hanne som utjevner disse negative sidene, samtidig som han kanskje er god på de samme tingen som ens tispe, vil det med god sansynlighet dukke opp tispevalper som er en forbedret utgave av sin mor. Er en heldig med utvelgelsen av valper underveis og gjentar prosessen noen ganger med like stort hell, varer det ikke mange ledd før en sitter igjen med en relativt stor andel gode og typelike tisper ;)

Skrevet

Dette er jo 48.000kr spørsmålet liksom.. Hvordan velge riktig hund til avl..

hehe, som Gråtass sier - hadde man alltid visst at man valgte rett, hehe...

Også jeg som hadde håpet at dere skulle komme med fasiten nå!

Neida, jeg skjønner at det ikke er så enkelt. Jeg ville bare høre litt hvordan dere tenker. Jeg ser litt rundt etter hund nummer 2 nå, men jeg syns det er vanskelig å vite hva jeg skal se etter med far/mot kombinasjonen. Takk for at dere delte deres tanker rundt dette emnet. ;) Jeg føler meg litt klokere nå.

Jeg har som en viktig ledetråd at får valpene det verste fra hannhunden og det verste fra tispa - så skal det likevel være en kombinasjon jeg ønsker å gjøre. Jeg gjør ikke en kombinasjon hvor jeg selv ikke ønsker å beholde en valp. Jeg er altså ganske så streng til begge avlsdyr.

Denne likte jeg godt. Det er sikkert en veldig fornuftig måte å tenke på!

Skrevet

Jeg har som en viktig ledetråd at får valpene det verste fra hannhunden og det verste fra tispa - så skal det likevel være en kombinasjon jeg ønsker å gjøre. Jeg gjør ikke en kombinasjon hvor jeg selv ikke ønsker å beholde en valp. Jeg er altså ganske så streng til begge avlsdyr.

For en hærlig tankegang! :-D

Skrevet

Jeg tenker veldig sånn som Emma. Og min hovedregel når jeg skal ha mitt første kull vil være at dersom det ikke er et kull jeg kunne kjøpt valp fra om noen andre satte det til verden, så er det heller ikke et kull jeg trenger å sette til verden. Av den grunn har jeg tatt tispen min på 6 mnd ut av avl før hun overhodet er sjekket for patella å HD. Det er mye mulig hun selv er fysisk frisk, men det gjør ikke saken annerledes med tanke på at Moren har patella grad 2.

Jeg tenker på samme måte med hannhund, alt skal stemme - alt skal være på plass, å mangler tispen eventuellt har, skal være ting som er sterke på hannhunden. Ingen hunder er 100%, men de gode sidene skal veie opp for de svake hos begge individer, det skal være en match hvor jeg med hånden på hjerte kan si at dette er en kombinasjon jeg selv ønsker å beholde valp/ hvis noen andre hadde satt samme kombinasjon til verden kunne jeg tenke meg valp derfra.

En fin regel å forholde seg til, å det har stoppet kjeften på mange nå når jeg har kommet i en dritt situasjon hvor jeg har valgt å ta innkjøpt avlshund ut av avl før jeg i det hele tatt har sjekket om hun har samme sykdommene selv. Kall meg gjerne hysterisk, men jeg hadde ikke kjøpt fra en kombinasjon selv hvor jeg viste at mormoren til valpen min har patella grad 2, da har jeg heller ikke samvittighet til å avle frem et slik kull, så enkelt er det faktisk for min del.

Dette å velge riktig hannhund er vel egentlig en individuell vurdering, det som anses å være en "ikke hannhund" er kanskje den perfekte hannhund for noen andres tisper. Jeg har følelsen av at det er mye "det første å det beste" ute å går ved valg av hannhund, derav endel "dårlige" kull ute i denne verden.

Det er en grunn til at vi har endel fôrhunder ute, da spesielt hannhund, en av de hannene bør oppfylle kravene til våre tisper, hvis ikke så må vi jakte å reise for å finne den rette hannen til tispen vi har forann oss. Nå har vi somregel kjøpt inn hanner som har matchet våre tisper både stamtavlemessig og eksteriørmessig, men det er jo mer en det som skal stemme, vi skal ha en gemyttmessig bra hanne også, å det er noe jeg anser som en viktig ting :-) Nei, jeg tror den rette hannhunden må velges på indiviuelt plan, jeg kjenner tispen min, jeg vet hva jeg vil ha for at det skal matche tispen min, og jeg må stå for det jeg setter til verden...

Skrevet

Jeg har som en viktig ledetråd at får valpene det verste fra hannhunden og det verste fra tispa - så skal det likevel være en kombinasjon jeg ønsker å gjøre. Jeg gjør ikke en kombinasjon hvor jeg selv ikke ønsker å beholde en valp. Jeg er altså ganske så streng til begge avlsdyr.

Det der syns jeg var en super tanke :whistle:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...