Gå til innhold
Hundesonen.no

Bryr vi oss ikke?


Nirm

Recommended Posts

Kan det være forskjell på by og land her tror dere? Jeg punkterte på en mørk og skummel vei for et par uker siden, og mens jeg ventet på hjelp (ca en time) stoppet TRE stykker og spurte om de kunne hjelpe meg med noe ... Selv om det var tydelig at jeg ikke hadde kræsjet eller var skadet eller noe sånt. Dette var i en liten bygd en times tid utenfor Kristiansand ...

Det tror jeg definitivt! I byen er det veldig lett å tenke "jamen, det er det noen andre som tar seg av, jeg kan jo ingenting, mens det går sikkert ti sykepleiere/leger/politimenn/ambulansesjåfører/annen yrkesgruppe/generelt dyktige folk forbi bare i løpet av de neste fem minuttene." I tillegg tror jeg det er mange som generelt sett går i sin egen verden og er lite observante - samtidig er man kanskje mer vant til å se ulike hendelser og reagerer derfor ikke så mye på dem.

For noen år siden skulle pappa og jeg kjøre fra gården inn til Trondheim - det var vinter, snø, vind og minusgrader, og etter et par hundre meter sa det stopp - vi hadde kjørt oss bom fast. Mot oss kom det en annen personbil som snudde og kjørte avgårde (bygda har en vei som går helt rundt, slik at han valgte å kjøre den andre veien hjem). Pappa ble selvfølgelig litt irritert, men fikk karret seg avgårde til nærmeste gård og der fikk vi traktorhjelp til å dra oss ut. I flere måneder etterpå "snakket" bygdetrollet om hvor skrekkelig det var at den andre mannen ikke hadde prøvd å hjelpe oss ut.

Og til sammenligning: I fjor vinter kjørte jeg meg fast på en parkeringsplass i Trondheim. (Det var bakke og litt mer snø enn jeg hadde trodd!) Jeg strevde og styrte med å legge på kjettinger, og det var ganske åpenbart at jeg ikke fikk det helt til. Det gikk flere folk forbi, både menn og kvinner fra ca. tretti til femti - med andre ord mennesker man skulle tro hadde vært borti kjettinger et par ganger mer enn meg. Ingen stoppet for å hjelpe, så etter en halvtime med lirking kom jeg meg til slutt ut på egenhånd.

Jeg har en venninne som i høst har begynt på sykepleien, og der har de snakket litt om dette med the bystander effect. Det er faktisk veldig lett å bli rammet av det, selv om man er klar over at det kan skje. En ukes tid etter at venninnen min fortalte meg om det, tok jeg t-banen opp til Lambertseter. Banen var nokså full - eller, jeg satt i alle fall definitivt ikke alene der inne. Like utenfor vinduet ved der jeg satt, var det en kar som sjanglet litt fram og tilbake og tydelig ikke hadde helt kontroll på armer, ben, hjerne og handlinger. Han tømte grillkull inn i et hjørne på et skur, og holdt nesten på å falle ut i et av de andre sporene. Vi var flere som satt og stirret ut, litt bekymret og litt måpende. Noen kommenterte det høyt, noen andre sa at sjåføren må jo ha lagt merke til ham, men ingen tok opp telefonen for å ringe politiet og be dem om å ta turen oppom Brynseng for å ta vare på en stakkars mann. Ikke jeg heller. Og jeg klarer ikke å forklare hvorfor, jeg har ikke peiling, og jeg får vondt inni meg av å vite at jeg kunne ha ryddet opp i den situasjonen med et par tastetrykk og en kort samtale. Nå aner jeg ikke om det utviklet seg til noe mer alvorlig eller ikke, men det skulle jeg i grunnen ikke ha behov for å lure på - i teorien burde jeg vært sikker på at noen tok seg av ham.

Jeg aner ikke om jeg hadde stoppet for mannen i veien eller ikke. Sannsynligvis hadde jeg gjort det, jeg håper det. Jeg har alltid tatt ansvar for mennesker i vanskelige situasjoner, sørget for at de får legehjelp, blir hentet av foreldrene sine, kommer seg i sikkerhet også videre. Samtidig har jeg også opplevd hvordan jeg - til tross for at fornuften ber meg om å gjøre noe - ikke får til å gjøre noenting. Og det kan umulig kalles egoisme?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde garantert kommandert mannen min til å stanse. Kanskje ikke hvis det sto en gjeng folk og tre biler der fra før, men hvis ingen sto der, hadde jeg garantert stoppet for å hjelpe til!

Heldigvis er jeg stikk motsatt av mannen min i situasjoner som er litt krisepreget. Jeg blir steinkald og rolig, og ser løsninger øyeblikkelig, og utfører dem. Han derimot, blir stående og veive med armene og rope meningsløse ting som en annen tulling.

Hittil har jeg aldri blitt stående hjelpesløs og gape når det trengs, men har øyeblikkelig tatt affære, helt rolig og behersket.

Sammenbrudd kan man få etterpå, når alt er i orden igjen.... Det har skjedd meg et par ganger. Etter at alt var i orden igjen osv, så bare satte jeg meg ned med ansiktet i hendene og begynte å grine. Puh! Men det er godt det skjer etterpå, aldri midt i krisesituasjonen. Etterpå er det greit å få en reaksjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis har jeg vært med på "bilulykke" kurs og jeg veit hva man skal gjøre i sånne situasjoner, førstehjelp har jeg også. Husker det groveste av det. Og jeg kunne aldri ha kjørt forbi noe sånt noe uten å stoppe!

Det er så utrolig egoistisk av folk som gjør det! Jeg har heldigvis ikke opplevd å være førstemann på et ulykkessted før. Men jeg er rimelig sikker på at jeg klarer å handle under sånne forhold.

På de stedene jeg har bodd har det alltid stoppa et par biler (kjørte ikke så mange flere enn det forbi) når jeg har hatt problemer med bilen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært på mange i førstehjelpskurs og lært hva jeg skal gjøre vis jeg skal gjøre vis jeg er førstemann til en ulykke..

For et år siden, kom meg og samboer kjørende og rundt svingen der var en ulykke mellom 2 biler og en sjåfør død. Det var allerde en bil som hadde stoppa men vi stoppa vi også, men jeg kom meg ikke ut av bilen, jeg stivnet helt. Fikk helt sjokk. Heldig vis kom det flere til og samboern var allerede ute av bilen før jeg rakk å blunke, mens jeg satt bare inne i bilen som et nek og kikka på. Jeg trudde at jeg var en slik person som hadde taklet en slik situasjon, men der lærte jeg noe nytt iallefall.. Alle reagerer forskjelling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bystandereffekten kan nok ikke forklare alle situasjoner.

Ambulansepersonell er vel ganske så godt trent til å takle ganske så mange situasjoner. Likevel har jeg sett de kjøre forbi en dame som lå i veikanten i Oslo sentrum uten så mye som mer enn å titte så vidt på henne. De stoppet ikke for å se om hun hadde det bra, og med den farten de kjørte i, så var de ikke på utrykning. Damen hadde det heldigvis helt OK, hun var bare veldig ruset. Om ikke, hadde jeg laget mediasak av det (selv om jeg kvier meg for å gjøre det når jeg er på jobb). Det var vel ikke deres ansvar, siden ingen hadde ringt inn og sagt ifra om henne? For man kan vel ikke "påberope seg" noen bystandereffekt i en slik situasjon når man er trent til å hjelpe folk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror faktisk også at det har en del å si hvor ting skjer. "På bygda" her i nord (eller; vi kan vel nesten kalle hele nord for bygda..) så synes jeg faktisk folk er veldig hjelpsomme og stopper for å hjelpe til! Det største problemet er at det kan ta ganske lang tid mellom hver bil som passerer, i alle fall om man kjører på natta over vidda, eller så og ulykken inntreffer. Jeg har en natt kjørt 84mil og bare møtt på 1 bil faktisk. Uansett synes jeg folk er flinkere til å hjelpe hverandre utenfor storbyen, bare i Tromsø ser jeg faktisk stor forskjell, og det angår folk mindre her enn det gjør hjemme i den lille byen jeg er fra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk hjelper ikke narkomane i Oslo nei. Jeg har en del kontakt med de gjennom jobben, og da som oftest bare ved at de må vekk fra områder. Og det er skremmende hvilken holdning en del yrkesgrupper har til de svakeste i samfunnet.

Jeg satt på en benk på Oslo S og tegnet en gang, da jeg var 19, ventet på bussen til Aurland. Det kom en lutrygget, sliten dame med langt hår, som tydelig var narkoman, bort til meg og spurte om småpenger. Jeg hadde ikke smått da, dessverre. Hun skulle til å gå videre, men jeg spurte henne om hun hadde noe forslag til hva jeg kunne tegne. Hun satte seg, og vi pratet lenge og vel, og jeg fikk vite at grunnen til at hun spurte om penger var for å kunne kjøpe seg en sånn sånn marsipanstang, for å få opp blodsukkeret. Jeg spanderte da en pølse, et par marsipanstenger, en flaske vann og en flaske cola. Total forandring på damen når hun fikk i seg litt mat, hun ble en helt annen person når blodsukkeret økte litt. Jeg fikk også høre livshistorien hennes, som var en veldig gripende historie. Hun fikk også høre min. Hun hadde lungekreft, og kom mest sannsynlig til å dø om 4 måneder. Og hun var prostituert. Vi snakket mye om det å leve slik hun gjorde. Jeg fikk telefonnummeret til et senter der hun pleide å være på torsdagene, og jeg skulle ringe og spørre etter henne en gang, så vi kunne prates. Men jeg kom aldri så langt som til å ringe, og det er noe jeg angrer på den dag i dag. ;) Men jeg håper at jeg var med på å gjøre livet hennes litt lysere den dagen iallefall, og kanskje noen dager fremover.

Ellers, så prøver jeg alltid å hjelpe til. Jeg har selv vært en av to(den andre var kjæresten min på det tidspunktet) som var først på et ulykkessted der to av de involverte var bestevenner av ham, venner av meg, og de to andre var bekjente. (front mot front-kollisjon, ingen hadde bilbelte men begge bilene hadde heldigvis holdt fartsgrensen for en gangs skyld.)

Der fungerte jeg såpass at jeg klarte å hjelpe til med å få dem ut av bilen og bort i veikanten(utenom en som satt fastklemt), da det var mye røyk fra ene motoren, så vi var redd for brann(det viste seg å være radiatoren, bare), og så datt jeg litt sammen og satt med den ene kameraten som hadde fått hjernerystelse og spurte igjen og igjen hva som hadde skjedd, så jeg satt og snakket med ham, samtidig som jeg passet på at de tre andre lå godt og ikke frøs, da var det kommet flere til, og ambulanse og politi var varslet. (en av de som var der var politi selv) Heldigvis gikk alt bra med alle, det verste var et brukket ben.

Så jeg vet at jeg KAN hjelpe til ved en ulykkessituasjon. Må jeg, så må jeg. Men når det kommer andre til som har mer erfaring og mer kunnskap, som tar over, trekker jeg meg heller litt unna og hjelper på den beste måten jeg kan i øyeblikket, heller enn å stå oppå de med mer erfaring. ;)

Edit: Så jeg tror og håper inderlig, at jeg hadde stoppet i en slik situasjon. At folk ikke stopper slik, det er horribelt, rett og slett. Jeg tror ikke jeg har NOEN gode venner/familiemedlemmer/kollegaer som ikke ville stoppet i en slik situasjon. Sjefene mine ville garantert stoppet(spesielt Anne, siden hun er tidligere ambulansesjåfør. Stefaren min ville definitivt stoppet, om ikke annet så fordi han jobber i P1 og aldri lar en god historie gå fra seg, samt at han selvsagt vil hjelpe, da. Mamma hadde stoppet, hun hjelper alltid folk, og er veldig handlekraftig. Og jeg håper jeg er like handlekraftig som henne. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man er redd for å bli ranet, f.eks. helt alene på en mørk vei på kvelden, så kan man stoppe, låse dørene sine og så ringe ambulanse/politi evt. også spørre dem om råd.

Sette på varsel lys og prøve å fange inn andre bilister der eller lig.

Jeg hadde gjort så mye som mulig, ihvertfall stoppet og tittet og ringt (om så med låste dører).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det er helt sprøtt at det er sånn det er. Trodde det var litt mer amerikansk fordi der blir man jo saksøkt uansett hva man prøver på. Men i Norge? Hmmm. Er enig med Marie, jeg tror og føler at jeg hadde prøvd å hjelpe/stoppe, men kan jo ikke gi noen garanti for hvordan jeg reagerer plutselig i en sånn situasjon. Og det er ikke fordi jeg ikke bryr meg ;)

Jeg hadde faktisk ikke tørt å IKKE stoppet, siden jeg er sykepleier student og vi er pliktet til å opplyse om d...i USA derimot kjører faktisk legene og sykepleierne omvei hvis de hører om noen ulykker på veien de skal.. KUN pga redsel for å bli saktsøkt;)

MEN helt alvorlig så vet man jo ikke hvordan man reagerer heller, men som en nevnte , det hadde tatt 1 min og fått stoppet bilen og brukt den som skjold foran mannen..Stakkars mann:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Stedet ulykken skjedde på er bekmørk, det er skau på begge sider og ingen hus i umiddelbar nærhet - jeg må med skam innrømme at jeg ikke for alt i verden hadde stoppet og gått ut av bilen mutters alene på den tiden av døgnet. Til det har verden blitt for ustabil. Man hører stadig om triks for å få folk til å stoppe og jeg ville aldri i verden tatt sjansen på at det ikke var noe muffens.

Egoistisk kanskje, men jeg hadde bare ikke turt, jeg ville gjort som andre ringt politi. Det er så mye humbug ute å går at jeg ville tenkt at det var noen som forsøkte å lure noen til å stoppe.

Trist at han døde, og trist at ingen stoppet - men man kan jo ikke vite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stedet ulykken skjedde på er bekmørk, det er skau på begge sider og ingen hus i umiddelbar nærhet - jeg må med skam innrømme at jeg ikke for alt i verden hadde stoppet og gått ut av bilen mutters alene på den tiden av døgnet. Til det har verden blitt for ustabil. Man hører stadig om triks for å få folk til å stoppe og jeg ville aldri i verden tatt sjansen på at det ikke var noe muffens.

Egoistisk kanskje, men jeg hadde bare ikke turt, jeg ville gjort som andre ringt politi. Det er så mye humbug ute å går at jeg ville tenkt at det var noen som forsøkte å lure noen til å stoppe.

Trist at han døde, og trist at ingen stoppet - men man kan jo ikke vite.

Hva med å stopp, låse dørene, ring og vente? Det er jo mye lettere for en ambulanse å finne ulykken om du står der med varsellyset på, også lettere for andre biler å se at noe er på ferde!

Selvfølgelig har du bilen på tomgang, så skulle det dukke opp noen å prøve å komme seg inn i bilen, så kan du bare gi gass å kjøre avgårde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TinkaTequila: Det er ikke lett å tenke så langt i det øyeblikket du vurderer om du skal stoppe, og du har hørt om sånne ranere. Det er fryktelig synd at ingen stoppet, og at det skulle ende slik. Og selvsagt skulle noen ha stoppet. Men jeg ser også, på en måte, grunnen til at folk er skeptiske. Og det er utrolig trist at uærlige folk skal ødelegge på den måten for folk som trenger hjelp. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke hva jeg ville gjordt.. Har aldri vært borti en slik situasjon, men jeg tenker at jeg ville stoppet, men kjenner jeg meg selv godt nok vill jeg fått angst og ikke visst helt hva jeg ville gjordt..

Men sånn hjelpsom med folk som sliter er jeg, f.eks en gammel dame punkterte mens jeg og noen venner var på vei til gymmen, vi stoppet og hørte om hun trengte hjem, så vi skiftet dekket hennes, og damen ble sjeleglad for litt hjelp! ; )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TinkaTequila: Det er ikke lett å tenke så langt i det øyeblikket du vurderer om du skal stoppe, og du har hørt om sånne ranere. Det er fryktelig synd at ingen stoppet, og at det skulle ende slik. Og selvsagt skulle noen ha stoppet. Men jeg ser også, på en måte, grunnen til at folk er skeptiske. Og det er utrolig trist at uærlige folk skal ødelegge på den måten for folk som trenger hjelp. :wub:

Nettopp derfor man må starte en sånn holdning allerede nåh, før man dukker opp i en slik situasjon. Man må rett og slett forberede seg på hva man ønsker å gjøre.

Selvfølgelig, om man rett og slett ikke klarer å stoppe den dagen man opplever det, så klarer man i det minst å ringe politiet/ambulanse. Og da tenker jeg også at man virkelig har prøvd også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå stakk det langt inn i hjertet mitt. Jeg kjørte forbi denne mannen på motorveien ved tusenfryd igår. Han stod og haiket med bysykkelen ved siden av seg på siden av motorvegen. Jeg kunne ikke se at han var skadet eller noe, bare at han stod langs veien. Jeg stusset jo over det, men kjørte videre.. At jeg så ham liksom... Ubehagelig å tenke på. :whistle:

Ja uff. Det gjorde vi også. Mannen min og jeg pratet om at han var utrolig dum som syklet på motorveien og hvor lett det var å bli kjørt ned :ahappy:

Angående den bystander effekten dere prater om så har jeg blitt rammet av den.

Da min mor fikk ett kraftig astmaanfall i bilen. Så kraftig at hun stoppet og puste.

Jeg klarte å løpe inn i en frisørsalong og få ringt etter ambulanse og de som jobbet i frisørsalongen gikk ut og begynte med munn til munn metoden, men jeg var helt paralysert. Satt inne i frisørsalongen og klarte ikke å gå ut igjen til mamma før ambulansepersonalet kom og leide meg inn i ambulansen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja uff. Det gjorde vi også. Mannen min og jeg pratet om at han var utrolig dum som syklet på motorveien og hvor lett det var å bli kjørt ned :ahappy:

Angående den bystander effekten dere prater om så har jeg blitt rammet av den.

Da min mor fikk ett kraftig astmaanfall i bilen. Så kraftig at hun stoppet og puste.

Jeg klarte å løpe inn i en frisørsalong og få ringt etter ambulanse og de som jobbet i frisørsalongen gikk ut og begynte med munn til munn metoden, men jeg var helt paralysert. Satt inne i frisørsalongen og klarte ikke å gå ut igjen til mamma før ambulansepersonalet kom og leide meg inn i ambulansen.

Så trist opplevelse for deg, men du ble nok rammet av sjokk, og ikke bystandereffekten. Du gjorde det du kunne til andre overtok, og deretter kobla du ut. Med bystandereffekt gjør man INGENTING, noe du så tydelig klarte :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist opplevelse for deg, men du ble nok rammet av sjokk, og ikke bystandereffekten. Du gjorde det du kunne til andre overtok, og deretter kobla du ut. Med bystandereffekt gjør man INGENTING, noe du så tydelig klarte :whistle:

Jeg føler ikke at jeg gjorde nok så takk for at du forteller meg det :ahappy:

Er ikke bystandereffekten en form for sjokk også?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler ikke at jeg gjorde nok så takk for at du forteller meg det :whistle:

Er ikke bystandereffekten en form for sjokk også?

Du fikk varslet, som er nr 1 i all førstehjelp! Og det er lettere å gå i sjokk når det gjerder familie enn ukjente, pga følelser blir "for" sterke.

Noen i en gruppe kan nok ha fått sjokk, men bystandereffekten baserer seg på at individet tenker: Ingen andre gjør noe, da gjør ikke jeg noe. De er redde for å stikke seg ut, ikke kunne, tror at andre har gjort osv. De tenker rasjonelt, men mer på seg selv enn andre, om du skjønner? En i sjokk KAN ikke hjelpe, de er "borte" for denne verden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som andre her så tror jeg det er mer hjelp å hente på landet i enkelte tilfeller. Selv om jeg har opplevd det motsatte selv. Lille julaften for syv år siden kjørte jeg og familien ut på fjellet med to hunder, katt og fire personer i bilen. Bilen ble slengt ut i grøfta og var så smadret at hundene måtte skjæres ut av hundeburet senere. Alle vinduene var knust og min far hadde vondt i kroppen, oss andre var heldigvis i orden. I bitende kulde opplevde vi da flere som kjørte rett forbi oss mens vi fortsatt satt i bilen ute i grøften. Det var en stor bil så den var heller ikke vanskelig å se, men de første stoppet altså ikke. Dette var noe vi alle reagerte på og min mor som er sykepleier var helt målløs over bilister som kjørte forbi. Hva om vi var hard skadet i bilen og ingen hadde stoppet? Det er ikke mange bilene som kjører på fjellet sent på lille julaften så det tok faktisk litt tid før vi fikk hjelp. Heldigvis stoppet det flere snille bilister etterhvert og hjalp til med opprydding av alt som hadde flydd igjennom vinduene og lot oss sitte i bilen og holde varmen til falken kom.

Selv har jeg ikke vært borte i ulykker der de har trengt min hjelp, politi og ambulanse vært på stede lenge før jeg kom. Men da jeg var fem år satt jeg i bilen og så på mens min mor stanset blødningene på en hard skadd sjafør. Hva jeg selv ville gjort i en ulykkes situasjon er jeg ikke helt sikker på, men jeg vet jeg ville gjort mitt beste. Såpass vant er jeg til blod, død og ulykker at jeg er rimelig sikker på at jeg hadde klart å hjulpet til og ikke " håpet noen andre gjorde det".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Aha, takk for utfyllende svar! Kanskje jeg skal prøve ut dibaq da, gir diverse brusk som tygg så det burde gå fint. Eller prøve med farmina. Dyrere for, men man gir vel kanskje mindre mengder av det? Valpen her vokste enormt fort på vom, men vet jo ikke om det var pga. maten eller tilfeldig, valper vokser jo fort. Var såpass at hundeluftere i nabolaget kommenterte på veksten 😅
    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...