Epilepsi - erfaringer?

[minimoo]

Er midt i omplasseringsprosessen av en nydelig rottweiler-tispe på 4 år som trenger et nytt godt hjem.

Hun er rolig, går pent i bånd og løs, elsker mennesker, kos og oppmerksomhet, går fint overens med andre hunder, men litt overvektig. Hun har epilepsi, og vil gå på medisiner resten av livet og hun fungerer veldig godt på de.

Lurer rett og slett på om noen har erfaring med hunder med epilepsi, og kan fortelle litt om hvilke forhåndsregler dere tar, og hvordan dagliglivet fungerer.

Fungerer deres hunder som friske hunder, med tanke på lek, aktivitet, trening, etc, så lenge det ikke blir for stressende?

Siden jeg har en hund til, lurer jeg også på hvordan andre hunder kan reagere under et anfall.

Fortell gjerne om deres erfaringer med hund med epilepsi og alt som hører med. Hvor ofte har dere opplevd anfall med hunder på medisiner? Er det snakk om et par i året, oftere eller mer sjelden? Har dere hatt hunder som har måttes avlives pga hyppige anfall, eller hunder som har levd et langt hundeliv med epilepsi - hva er mest vanlig?

Hvis dere har flere hunder, hvordan reagerer de under anfall? Hvor lang tid bruker de på å 'komme seg' etter et anfall. Kan det være forvarsler før et anfall, eller kan det skje hvorsomhelstnårsomhelst eks. på kveldsturen i skogen.

Noen anbefalinger når det gjelder diett til henne? Hun er litt overvektig, så vil light fôr være noe, eller bare gi mindre mengde av 'vanlig' fôr? Har tenkt å prøvde Royal Canin på henne, ettersom min andre hund fungerer godt på dette fôret, tenkte jeg å starte der.

Gleder meg stort til å forhåpentlig kunne bidra til å gi henne mange gode år fremover.

Takker på forhånd for svar

[Barney]

Min første papillon hadde (blantannet) epilepsi. Vi merket ingenting på han før han ble 13 år. Da begynte han å få anfall, til tross for medisiner, og det skjedde ganske ofte, ett par ganger i uka kanskje. Det skjedde alltid når vi var ute og gikk, og det endte med at han falt sammen, og måtte ha ett par minutter på å komme seg. Etter at han hadde kommet seg litt, virket han helt som før, akkurat som om ingenting hadde skjedd. Min gav vel ingen forvarsler, annet enn at han ble litt fjern og begynte å sjangle. Han fungerte som vanlig utenom disse anfallene, og virket helt frisk. Faktisk så døde han av ett av disse anfallene som 14 åring, men da hadde han endel andre plager i tllegg, bla. hjerteflimmer (?)- så det er ikke sikkert det var epilepsien som var utslagsgivende. Han fikk iallefall ett anfall, og døde noen minutter senere stille og rolig. Men som sagt så merket vi ingenting til epilepsien før han ble veldig gammel, og det hemmet oss ikke på noen måte, i forhold til hverdagen, eller bruken av hunden.

[Sanne]

Jeg har erfaring med epilepsi på hund, dog bare negativt, men det er heller sjeldent at det går så dårlig som det gjorde med voffsen min da.

Han fikk vel sitt første anfall fikk han i 2007, men dette var så lite at det er først i ettertid at jeg har skjønt hva det var. Så tok det ca ett år før han fikk det neste (såvidt jeg vet da) og dette anfallet var ganske kraftig og noe av det verste jeg har opplevd noensinne. Dette fikk han 27 desember 2008 (jah, datoen sitter som smelta i hodet mitt...) Dette var på natten, men jeg ringte allikevel dyrlegen mildt sagt panisk, for bikkjedyret lå jo på gulvet og tidvis rista/slepte seg mot meg Jeg ble faktisk så hysterisk av det grusomme synet at jeg sparka kjøkkenbordet gjennom stua, fordi dyrlegen ikke svarte på tlf i løpet av 10 sek og jeg var sikker på at bikkja var i ferd med å dø fra meg. (han lå vel å sov stakkar) Heldigvis klarte dyrlegen å roe meg ned, sa at dette garantert var epilepsi, at han ikke kom til og dø og at jeg kunne ta det med ro til over helga. Ulrik kom seg etter ca 5 min, noe ustø, sliten og trøtt, men i grei nok form. Etter dette kom anfallene litt hipp som happ. Men var som regel inne han fikk anfall, har bare opplevd det en gang ute faktisk. Han hadde mot slutten anfall flere ganger i uka, og han sto på medisiner fra desember 2008 og til siste slutt 08.09.09, men den funket ikke på han.

Var til eks antall dyrlege undersøkelser der det ble tatt blodprøver, røntgen(dette krevde jeg da, dyrlegen sa at de høyst sannsynlig ikke ville finne noe på røntgen, og det gjorde de jo ikke heller) Mot slutten hadde Ulrik mistet all livsgnist rett og slett. Han hadde ikke noe "liv" igjen i øynene sine og han ville bare sove eller vandre i føttene mine... Tålte ikke lenger å være borte fra meg, selv om det var andre tilstede. Og når han fikk anfall var han avhengig av at jeg var der så han kunne ligge i fanget mitt. satt jeg et stykke unna så dro han seg bortover gulvet for å komme seg til meg.

Anfallene varte alt fra 1 til 6-7 minutter. Ene dyrlegen sa til meg at Ulrik ikke følte noe under et anfall, at han var "borte" og at jeg IKKE MÅTTE FINNE PÅ Å RØRE HAN. Dette var vås i mine ører. Det var tydelig at det både var ubehagelig og stressende, for han skulle jo absolutt i fanget mitt. Og jeg klarte rett og slett ikke å holde meg unna han, jeg måtte stryke han, holde rundt han.. Vise at han var trygg rett og slett. Samme dyrlegen ga han 10 x så høy medisindose som han skulle ha også da

Dagliglivet gikk jo sånn sett greit i starten hvertfall. ble mindre av at han fikk sove i møbler da, for han skulle jo til meg når han fikk anfall og da kunne han jo tryne utav sofaen.

Han fungerte overhodet ikke med epilepsi. Han gikk fra å være tidenes tryggeste, tøffeste, mest stødige hund til å bli nervøs, slapp, motløs og fryktelig avhengig av meg.

De andre hundene reagerte med stress, men de gikk aldri bort til han (det hadde ikke vi tolerert heller) hold den andre hunden unna når denne hunden får epilepsi! Andre hunder kan faktisk reagere med å angripe, rett og slett fordi de ikke forstår hva som skjer...

Ulrik brukte vel alt fra noen minutter til noen timer på å komme seg etter et anfall. Jeg så som regel aldri noen signaler på at et anfall var på vei...

Ulrik ble avlivet grunnet epilepsien. i samråd med dyrlege, min samboer og øvrige familie kom vi fram til at dette var det aller beste for han. Han hadde ikke noe liv lenger.

men det du skal huske er at dette er ytters sjeldent utfall av epilepsi. Veldig mange hunder lever helt normalt med epilepsi så lenge de får medisiner. og de fleste hundene har bare noen få anfall i året! Men tenkte bare å dele av min erfaring også, som ikke var positiv, greit å høre flere sider tenker jeg.

[nighthawk]

Jeg tror erfaringene er veldig forskjellige med epilepsi, noen hunder får det i godt moden alder og klarer seg bra på medisiner. Mens andre som får det i ung alder (medfødt) kanskje ikke reagerer like bra på medisiner. Og som beskrevet ovenfor er det noen som får et veldig dårlig liv. Min hund fikk epilepsi i en alder av ca 10 år, ble medisinert og var anfallsfri mesteparten av tiden. Hun fikk en klynge (2-5 anfall) et par ganger i året, men fungerte normalt resten av tiden. Under anfallene var de andre hundene veldig nysgjerrige og tildels påtrengende, men ikke noen aggresjon mot henne. Så jeg bare passet på at de ikke plaget henne. Anfallene varte noen få minutter, og når hun våknet virket hun lett forvirret. Da gikk hun rundt og sjekket huset, og så gikk hun og la seg og sovnet ganske dypt i noen timer. Så var alt normalt igjen når hun våknet igjen. Jeg har også hørt at noen hunder blir veldig usikre og nervøse etter anfall, noen glefser også vilt rundt seg under anfall. Det gjorde ikke min hund, men det er sikkert derfor veterinærer sier at man skal la hunden være i fred under anfall. Min hund fikk som regel anfall om natten eller tidlig om morgenen, bare to ganger andre steder enn hjemme. Jeg lot henne leve som normalt, hun var med på utstilling etc. Hun ble 13 år og det var hjertet hennes som sviktet, det hadde nok ingenting med epilepsien å gjøre.

Ønsker deg lykke til med din hund, prøv deg frem på hva hun tåler, hva som utløser anfall osv. Det er jo ingen grunn til å begrense livet hennes med mindre du klart ser en sammenheng mellom aktivitet og anfall.

[Hampus]

Rambo, en av mine tidligere hunder, levde i nesten 13 år med epilepsi.

Han ble nesten 15 år gammel, og fikk sitt første anfall da han var litt under to år.

Siden han kun hadde 1 anfall sånn ca i året, ble han etter råd fra veterinæren ikke medisinert.

Rambo var fjærn og redd etter hvert anfall.

Og anfallene de 2 siste leveårene hans var til dels kraftigere enn før.

Men han levde absolutt et fullverdig liv til tross for sykdommen.

Vi fant aldri ut hva som trigget anfallene, de kom som regel på natta eller når han satt ute i båndet sitt.

Men syntes å merke at han kunne være litt mer fjærn om han mosjonerte hardt.

Lange rolige turer gikk fint, også korte turer med litt mer tempo.

Så det ble etter hvert en vane å mosjonere han slik at han ikke ble sliten, men likevel fikk brukt seg og hadde det bra.

[Blondiemamma]

Blondie har epilepsi. Hos henne virker det som om det er hormonelt betinget. Hun får de i forbindelse med løpetiden. Hun får ikke bestandig anfall når hun har løpetid, men de gangene hun har fått anfall, så har hun vært i løpetid. Hun går heller ikke på medisiner foreløpig, men vi vurderer sterilisering etterhvert. Vi vil først bare se litt hvordan det utvikler seg fremover, og om det er noe fast mønster med løptiden og epilepsien. Hos oss så piper hun litt, skjelver og blir veldig ustø. Anfallet er over på noen minutter, og hun er seg selv igjen kort tid etterpå.Merker ingenting i hverdagen at hun er rammet. Det virker ikke som det er stress som utløser det, men rett og slett hormoner. Men vi lar henne uansett ikke bli altfor utslitt i fall det skulle trigge frem anfall..Hun har vært på store utstillinger høyløspk uten å ha reakjson. Hun får gjerne anfallene om natten mens hun sover.

Vi tar ingen spesilelle hensyn til epsilepsien i hverdagen, bortsett fra at jeg passer på at hun får tid til å sove og hvile om vi er på stressende steder (som når vi er hos oppdretteren, men mange hunder. Da blir hun satt i bur på et rom for å få sove og hvile mellom all lekingen) Og jeg lar henne være hjemme på 17 mai osv...

[minimoo]

Tusen takk for flotte, utdypende svar, alle sammen.

Syns det er greit å få se flere sider av denne sykdommen, fra de som har helt enkle, normale liv, til de det ikke går så bra med.

Blir nok som dere nevner ovenfor å føle seg fram og se hva som eventuelt trigger et anfall. Og hvordan hun reagerer under og etter et anfall. Har sett flere artikler der ute som sier dette med at du skal la hunden være i fred under og etter et anfall, og at de ikke er i 'våken' tilstand mens det foregår, men hører også fra eiere at deres hunder søker veldig til de under anfall og er ved full bevissthet. Blir nok en veldig skremmende opplevelse.

Etter hva RSPCA sier, så har hun ikke hatt anfall siden hun kom inn dit for noen måneder siden, mest sannsynlig stressbetinget.

Hun leker daglig med hunder i løpergården deres, og de sier hun ser ut til å fungere normalt. De vet ingenting om hvor hyppige anfall hun har hatt tidligere, på og uten medisiner.

Håper i allefall at dette skal gå bra

[Sanne]

Jeg tror nok også at det skal gå fint! De hadde nok aldri omplassert henne hvis det virkelig hemmet henne i hverdagen og hun hadde et dårlig liv! Og stort sett lever de jo fint med det

Vil bare ønske deg masse lykke til. Epilepsi anfall er skremmende, men man blir vant til det og kommer inn i en rutine på åssen man gjør det ganske fort.

[minimoo]

Takk, Sanne

Da er det bestemt at hun kommer på tordag, etter hjemmebesøk på tirsdag eller onsdag. Vært å møtt henne igjen idag, og gått en liten tur sammen med min andre hund, og de leker så fint sammen.

Dette blir stas!

Og bilder kommer selvfølgelig!

[Sanne]

Gleder meg til bilder

[minimoo]

Er det forresten noen som vet noe om hvordan det er å fly med hunder med epilepsi?

Jeg bor i utlandet, og ville vel tenkt meg hjemover i fremtiden. Finner ikke noe info om dette, men en bekjent er da veldig påståelig og mener at å fly med epilepsi er ikke lov.

Nei, da får vi kjøre bil til Norge da

Noen som vet?