Gå til innhold
Hundesonen.no

Usikker eller aggressiv?


Colibri

Recommended Posts

Jeg har en hund, Boxer-Rottweiler-BC blanding på snart to år. Han er omplasseringshund, kasterert, vi er hans femte (!) hjem, og han har vært hos oss et år. Vi har vært hos en hundetrener som trener positivt og fått masse god hjelp, slik at han nå går pent i bånd og går veldig fint sammen med min søsters tre-årige collie-blanding (hannhund).

Jeg har et problem som ikke har bedret seg til tross for kurs og trening (mye trening..). Nemlig uttagering, hopping, bjeffing og helt ville "kamp-lyder" når vi møter andre. han er mye rottweiler i måten å utrykke seg på, og er en veldig verbal herremann, og det aksepterer jeg selvsagt, for det er jo den han er! Men nå er jeg ufattelig sliten av å måtte kikke meg rundt, unngå trange stier i skogen, ikke kunne ha han med på steder osv. pga av frykten for å møte andre hunder. Vi har øvd på "kinder-egg-metoden", men det er jo situasjoner hvor man møter andre på litt trangere steder. Jeg har oppnådd å få kontakt med han på litt mindre avstand til den andre hunden enn før, men jeg er utslitt rett og slett.. I tilegg er han usikker på mennesker til tider, men dette har bedret seg noe i det siste, da vi har vært ute blandt folk og gjort dette super positivt.

Her om dagen var dråpen. Jeg satt i hagen med han i bånd, og han lå og sov ved siden av meg. Da kommer naboene gående med sine to hunder, hvorav den ene er en hund med samme alder og bakgrunn som han selv. Han setter av gårde, og jeg var uoppmerksom og mistet ham. Han møtte dem med kam langs hele ryggen, og hoppet på den ene hunden. Jeg tolket det ikke som angrep, da han ikke bet (det gjorde ikke den andre hunden heller), men de tumlet rundt før jeg fikk tak i han igjen. det hele var over på to sekunder, men jeg lurer jo på hva som ligger bak. Er han aggressiv eller er det usikkerhet?

Jeg vet svært lite om oppveksten hans, men har forstått det slik at det manglet mye på sosialisering da han var mindre. Han er så utrivelig å ha med å gjøre om dagen at tankene begynner å svirre. Er han kanskje for ødelagt fra der han kom fra? Har han hatt for mange ulike steder, mennesker og treningsmetoder å forholde seg til i løpet av sitt unge liv? Han jeg gjort noe feil? Har alle det best om han får slippe? I tilegg er han meget stresset om jeg går bort fra han, selv om andre han kjenner godt er der. Andre har også problemer med å lufte han, da han biter i båndet og knurrer osv. Dette gjelder også min samboer som har vært her fra hunden flyttet hit.. I tilegg er det vanskelig dersom samboer setter seg i sofaen med meg og holder rundt meg. Da blir det bråk med skraping, piping og tilslutt bjeffing.

Vi går turer i skogen hver dag, legger ut godbiter til godbit søk, og koser masse. Han er med ute der det skjer ting. Vi varierer mye, noen dager skjer det mange ting, andre dager er det ikke fullt så mye spennende som foregår. Vi har prøvd oss frem, og funnet en balanse mellom for mye og for lite aktivisering, som fungerer for oss. Så dette skal ikke være noen årsak til problemene..

Jeg skal innrømme at jeg snart ikke orker mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er jo slik uansett hvem som holder ham , han ble passet av moren min for noen uker siden og reagerte på samme måte. Jeg ville derfor ikke tro at det er spesielt pga meg. Men det KAN jo selvsagt være at han forsvarer alle i min nærmeste familie, da vi er mye sammen.. Det er jo også litt dumt at folk ikke vil passe han, siden han er skremmende og ikke minst sterk når han setter i gang.

Han ble kasterert etter nøye vurdering av min vet. i begynnelsen av november i fjor, forresten. Noe vi mest sannsynlig ikke burde gjort. Det var etter dette han ble usikker på mennesker også.. :frantics: Men som rådvill fersk hundeeier er det jo "enkelt" å lytte til dyrlegen sin..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Når jeg leser det du skriver hadde jeg gjettet at det var mye rottis i han uten å vite hva hanvar blanding av. Når det er sagt tror jeg ikke dette er ressursforsvar. Og jeg kan være enig i at kastraksjon ikke var det lureste. Husk at veterinæren kan medisin, og ikke atferd - likeså kan atferdskonsulenter atferd, og ikke medisin :icon_cry:

Jeg skal ikke si noe om hva dette kan være. Jeg ville oppsøkt Gry Løberg for å få utredet problemet.

Jeg liker det lille du skriver om metoder du har brukt. Til du får snakket med en atferdskonsulent ville jeg unngått å sette hunden i situasjoner den ikke takler. Dvs. gå turer på øde steder, la han bare møte mennekser han kjenner/er trygg på osv.

Lykke til! :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

oj oj.. Først :icon_cry: , det er ikke lett med utagerende hunder!

Han ble nok kastrert på verst tenkelig tidspunkt, men gjort er gjort og spist er spist. Det jeg ville begynt med nå, er mengdetrening på andre hunder. kontakt hundeklubber i nærheten av deg, og spør om dere kan overvære treninger ol, PÅ GOD AVSTAND, slik at han kan bli trygg på at fremmede hunder ikke kommer til ham, uansett. Ha på en god sele, og BIND ham fast i noe han umulig kan rive seg løs fra. La ban bale og styre, men belønn hver gang han er rolig og stille og ser på hundene, ev når han tar god kontakt med deg. Det skal ikke lønnes for ham å være bajas. Etterhvert (dette tar tid altså) kan du korte ned avstanden til de andre hundene. Her vil du også forhåpentligvis treffe folk med godt voksne og stabile hunder dere kan gå tur med, med hundene i BÅND, slik at han kan lære seg god oppførsel med en og en hund, uten å føle seg truet. Det er knallhardt å jobbe med slike hunder, og det er så fristende, så fristende å gi opp... Men en ting er sikkert, du lærer utrolig mye om hund og deg selv med å jobbe med slike, både på godt og vondt.

La meg spørre et spørsmål, når dere treffer på hunder han reagerer på, og du prøver å snu og gå vekk fra de(n), hvordan reagerer din da? Er han villig med, eller protesterer han kraftig?

Ang masing når du og kjæresten er sammen i sofa, så er det en slags eiesyke, siden han er så innmari knyttet til deg. Her gjelder det å ha en knallhard på plass/gå og legg seg kommando, han SKAL ligge på plassen sin, uansett om du må geleide han dit 10 000 ganger. Lydene overser dere, han vil gi seg når han ikke får uttelling for det. Men det tar tid...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar.

Vi kjenner flere stabile, voksne hunder vi har gått tur med, og min søsters collie-blanding er vi på turer med støtt og stadig. Så fort han får lov til å bli kjent er han aldri noe problem med disse hundene, og han møter dem med logrende hale, også når vi møtes på steder man ikke ventet å møte hverandre. Men man kan jo ikke bli bestevenner med alle man møter..

Nå vi møter andre er han relativt rolig når vi først kommer forbi (eller snur - alt etter plass osv.). Dette har blitt bedre, før ville han gå baklengs og bråke helt til den andre hunden var ute av syne, og helst enda litt til. Jeg bor jo i "øde-marka", men man kan ikke isolere seg føler jeg. En adtferdskonsulent ville vært topp det, men mat til meg og pelsen kommer i første rekke. Desverre er jeg ansatt som lærling i hestefag, med en lønn som kun dekker de mest nødvendige tingene.. Derfor håpet jeg å klare å trene noe selv, jeg har allerede hatt treninger med en god hundetrener og fått metoder (positive) å bruke. :)

Dette med å overvære treninger på avstand er en tanke jeg har vært inne på selv, og jeg skal sette i gang med å lete etter noe slikt i Vestfold-området. Takk for gode råd og gode ord. Jeg har vært nære ved å gi opp. Dette er min første hund, han er min gull-gutt, men det er vanskelig noen ganger..

Jeg hadde en dyretolk på han, for de som tror på slikt, som også har "pratet" med hesten min før. Det hun har sagt stemmer godt føler jeg. Hun mente han kunne ha autistiske trekk, og at han tenke en hel del inne i hodet sitt, men reagerer på instinkt på sine omgivelser - uten å tenke seg om. Han har ikke lært å "tenke utenfor boksen" mente hun. Det er noe i det, synes jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva er det raseklubben i Finland gjør? Genetikknerden i meg har veldig lyst til å teste alt som kan testes, men avventer en stund, til jeg vet at andre helsetester er ok før eventuell avl. 
    • Dette blir et langt innlegg, men jeg vil gjerne fortelle om et problem vi hadde med hunden vår, og løsningen vi fant, i tilfelle det er nyttig for noen andre.  Hunden vår var ca 5-6 mnd da han begynte å få urolige perioder på ettermiddagen/kvelden. Han var urolig, intens og jaget halen/baken sin. Det var ikke mulig å distrahere han. Det varte kanskje 15-45 minutter hver gang, og skjedde nesten bare på kveldstid. Jeg søkte råd fra veterinær og hundeinstruktør, og prøvde "alt": mer aktivitet, mindre aktivitet, be han gå og legge seg osv. Ingenting hjalp. Ofte spiste han pels fra bakenden og halen sin, og vi fant pels i avføringen hans. Jeg vurderte muligheten for at det var analkjertlene som plaget han, men han hadde normale analkjertler på 6-månederskontroll, aket seg ikke og avføringen hans var stort sett normal. Derfor slo jeg det fra meg. Dette pågikk i noen måneder frem til vi dro til dyrlegen etter en periode med løs avføring og hun tømte kjerlene hans. De var fulle, men ikke betent, og lot seg enkelt tømme. Da vi kom hjem fra veterinæren var han utrolig intens i halejagingen sin. Enda mer intens enn vanlig, og dette var tidlig på dagen (vanligvis hadde han bare disse periodene på kvelden). Da skjønte jeg endelig at det var analkjertlene som var problemet. For en lettelse! Etter veterinærbesøket har vi brukt litt tid på å finne riktig fôr og kosttilskudd, og halejagingen og de urolige periodene er helt borte. Hunden vår får nå ca 50/50 råfor og kaldpresset tørrfor. Han får også litt "Proflax Bottoms Up" som tilskudd.  Det var fortvilende å se at hunden vår ikke hadde det bra, for det var tydelig at det var ubehagelig for han. Jeg følte virkelig at jeg googlet meg ihjel mens det sto på. Håper derfor denne posten kan være til hjelp for andre. Hvis du har opplevd det samme med din hund, er jeg veldig interessert i å høre deres erfaringer/løsninger 😊 Og som et tilleggsspørsmål: Er det noen av deres hunder som synes det er utrolig ubehagelig å få tømt ikke-betente analkjertler? Veterinæren tømte analkjertlene igjen på 1-årskontrollen. Da var de halvfulle og ikke bentente. Han oppfører seg fint ved tømming, men begynte å jage halen/baken sin etterpå. Veterinæren ble veldig overrasket over hvordan han oppførte seg og hvor intens han ble. Hun trodde kanskje at det kom av han at han synes det var ubehagelig å ha analkjertelvæske i pelsen/rundt anus, siden hun ikke fikk vasket han godt på veterinærkontoret. Jeg tror ikke det stemmer, da vi har ekperimentert med å vaske han mer/mindre rundt anus. Jeg tror det rett og slett kommer av ubehag, kanskje han rett og slett er litt sensitiv.   
    • Drar opp denne for å se om flere har erfaringer idag. Jeg synes genetikk er spennende. Brukte nesten laboklin på Limit når vi var i herning i fjor siden de hadde stand der, men ble litt uforutsette utgifter på den turen så tok meg ikke råd der og da.  Kunne tenkt meg å teste den genetiske variasjonen på dem, men kommer til å avvente svar fra NKK på forespørselen fra NCK. Tilfelle raseklubben får til noe ala det de gjør i Finland via er det embark tro. 🤔 Kunne også tenke meg å se merle lengden på Karma bare fordi jeg er nerd. 😂 I tillegg til de typiske collie greiene på begge som MDR1, CEA, PRA osv. Har jo en god anelse via opphav, men ja spennende og nerd. 😂 
    • God idé! Kanskje vi gjør det, så er vi plutselig startklare før vi vet ordet av det 😁 Etter tur på lørdag ble han plutselig halt, uten at han hylte av noe der og da. Jeg syns det kanskje er blitt litt bedre, så regner med det er en strekk eller noe som går over. 
    • Vi får valp i sommer av rasen Bichon Havanais, har erfaring med hund fra før, men da av annen rase. Vi har dog et barn på 2 år, som er forholdsvis vandt med hunder av alle størrelser men vi har ikke eid hund selv etter vi fikk barn. Hva er dine tips i forhold til overgangen? Vi har hilst på valpen og barnet vårt snakker mye om hunden, vil se bilder og videoer. H*n er generelt rolig av seg, og de vil jo naturligvis ikke oppholde seg alene sammen (uavhengig valp eller voksen). Men er jo bekymret for at valpen skal bli redd av eksempelvis lek/gråt o.l - ting som en egentlig ikke kan unngå med et lite barn. Samboer er ikke bekymret og mener det vil gå veldig fint, men hva er deres erfaring? Og hva er det vi bør være mest obs på for at begge to skal føle seg trygge? Tenker da spesielt på valpen og at han skal føle seg trygg rundt barnet. Kan legge til at valpen vokser opp med barnefamilie, hvor barna er mellom fem og ti år gamle. Så den er vandt til barn, så det er nok en fordel vil jeg tro
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...