Godtagelse av gemytt? Er det forskjellig fra rase til rase?

[Elvira]

Da har du nok hørt feil

Her i nord kan vi kalle en politimann i uniform for hestk*k, uten at det får noen som helst konsekvens for den som kaller...

Prøv å gjør det samme i sør..

(Om noen velger å prøve gjøres det på eget ansvar)

>Jeg ER nordlending...

[armagnac]

Nowisclee: Har møtt en del staff og søstra mi har jo hatt en, så veit det mye lyd. Har selv sitti rundt ringen og både sett og hørt det. Lyd når de jesper, lyd når de koser, lyd når de kjeder seg osv osv ja rett og slett for det meste. Men at ikke det er mye lyd rundt stafferingen Stadigvekk noen som knurrer der borte. Veit det stort sett bare er lyd og at de ikke får tak i hverandre Men er nok en del staffehannhunder som gjerne skulle satt andre godt på plass...

Skjønner at staff ikke er labrador men hadde det ikke vært like greit med en staff som gikk greit med andre hunder (mener ikke at alle klikker, for det gjør de ikke). Staffeoppdrettere har skjelden mer enn en hannhund.

Gd opdrettere har opp til flere, veit om noen som 5 voksne hannhunder uten problem.

[Emilie]

Jeg kan bare snakke uti fra de erfaringene jeg har gjort selv. Altså, rundt schäferringen er det mye bråk, men da tispen min ble stilt siste gang i Bergen, vet jeg det var en annen tispe som ble disket grunnet utrivelig gemytt. På en rottweilerspesial for ikke så fryktelig lenge siden, var det en brommende hannhund som fikk seg en velfortjent smekk over snuten, faktisk av dommeren. Og når det kommer til boxerringen, som TS også refererer til, så har jeg ingen ting å utsette her heller. Med andre ord, jeg har ikke merket at utrivelig atferd blir godtatt og tidvis premiert. Noen raser har mer lyd enn andre, og at det er mer bråk rundt disses ring er vel ikke helt unaturlig

[armagnac]

Jeg kan bare snakke uti fra de erfaringene jeg har gjort selv. Altså, rundt schäferringen er det mye bråk, men da tispen min ble stilt siste gang i Bergen, vet jeg det var en annen tispe som ble disket grunnet utrivelig gemytt. På en rottweilerspesial for ikke så fryktelig lenge siden, var det en brommende hannhund som fikk seg en velfortjent smekk over snuten, faktisk av dommeren. Og når det kommer til boxerringen, som TS også refererer til, så har jeg ingen ting å utsette her heller. Med andre ord, jeg har ikke merket at utrivelig atferd blir godtatt og tidvis premiert. Noen raser har mer lyd enn andre, og at det er mer bråk rundt disses ring er vel ikke helt unaturlig

Bråk skjønner jeg For noen raser har MASSE lyd uten at det er farlig Og ikke all lyd er "sinnalyd" Heldigvis

Er ikke snakk om at de alltid blir premiert, men litt synd at det skal være sånn Jeg hadde blitt lei meg hvis jeg hadde en hund som ville ta alle.

Den viser kanskje ikke sin best side i en utstillingssetting... Det blir f.eks vanskelig å vise ett bra trav hvis den bare slenger seg etter andre... og LP felles dekk da... Det å hele tiden måtte passe på.Noen syntes sikkert det helt greit og kult og ha en hissig hund. Men jeg tror jeg hadde blitt sliten og stressa av det

[tm100004]

Skjønner at staff ikke er labrador men hadde det ikke vært like greit med en staff som gikk greit med andre hunder (mener ikke at alle klikker, for det gjør de ikke). Staffeoppdrettere har skjelden mer enn en hannhund.

Gd opdrettere har opp til flere, veit om noen som 5 voksne hannhunder uten problem.

Hadde det ikke vært greit at absolutt alle raser var helt like?

[armagnac]

Hadde det ikke vært greit at absolutt alle raser var helt like?

Nei det syntes jeg ikke Fint med forskjellig utseende

[Benedicte]

Men gemyttmessig skal de ligne alle sammen?

[bardmand]

Jeg er sikker på at mange, også staffeeiere, kunne klart seg uten den eventuelle sammekjønnsaggresjonen hundene deres har. Nå var imidlertid sammekjønnsaggresjon et viktig avlskriterium da rasen/typen ble skapt, og da er det vanskelig å selektere for det motsatte, uten at man samtidig risikerer å miste andre egenskaper som er typiske for rasen - både gemyttmessige og eksteriøre. Man kunne sikkert også selektert for mindre jaktlyst hos en del raser som i dag først og fremst er selskapshunder. Det hadde sannsynligvis gitt "enklere" hunder på mange måter, men litt tristere. En whippet uten jaktinsinkt har neppe samme intense glede av frisbee-lek eller lure coursing. Man trenger ikke oppmuntre det i avlen, det bare "er" der så lenge man ikke selekterer spesifikt mot det - og sånn er det vel litt med staffer også, kan jeg tenke meg.

[armagnac]

Men gemyttmessig skal de ligne alle sammen?

Nei Men tenkte om man kunne "mildne" raser som er "kjent" for å utagere De må gjerne ha forskjellig bruksområder Veit selv at GD ikke egner seg til høye klasser i LP osv, det trengs det kjappere raser til Raser egner seg til forskjellig ting

[TonjeRA]

Poenget med tråden var vel egentlig å poengtere at dårlig gemytt hos en hund ikke skal unnskyldes med at individet er av den ene eller andre rasen...

En staff med utagerende atferd bør for eksempel behandles på lik linje med en labrador med utagerende atferd... Altså sendes ut av ringen dersom det skjer på utstilling...

Og ja, i denne sammenhengen snakker jeg om på en utstilling...ellers er det jo selvfølgelig mer åpent for at de ulike rasene bør håndteres på forskjellige måter...

[bardmand]

Å "mildne" gemyttet på en rase er ikke noe som er gjort i en håndvending. Hvem blant oss vet forresten noe om det når det gjelder staffer? Hvor mange av oss vet f.eks. hvordan staffene var for 20 år siden - da var det ikke mange individer her til lands!

En annen sak er at det ikke kan være enkelt å være eier av en "sur" staffe. Enhver sur staffe blir sett på som et uttrykk for rasens iboende jævelskap, enhver sur GD ses på som unntaket som bekrefter regelen om at de er så himla omgjengelige (og tro meg, unntakene finnes!)

[armagnac]

Å "mildne" gemyttet på en rase er ikke noe som er gjort i en håndvending. Hvem blant oss vet forresten noe om det når det gjelder staffer? Hvor mange av oss vet f.eks. hvordan staffene var for 20 år siden - da var det ikke mange individer her til lands!

En annen sak er at det ikke kan være enkelt å være eier av en "sur" staffe. Enhver sur staffe blir sett på som et uttrykk for rasens iboende jævelskap, enhver sur GD ses på som unntaket som bekrefter regelen om at de er så himla omgjengelige (og tro meg, unntakene finnes!)

Nei det tar laaaang tid Men like vel verdt et forsøk å gjøre noe med

Kjenner ikke til staffen fra gammelt av, men har sett noen individer fra nåtiden

Og ja sure og uforutsigbare GD'er finnes! Ser noen ganger slike på rasespesialer osv... Ingen regel uten unntak

[ipadda]

Jeg har jo vært på endel utstillinger i løpet av de siste årene. Jeg har vært å sett de fleste raser i ringen, og jeg merker stor forskjell på reaksjoner ved aggresjon, enten mot andre hunder eller dommer, på de forskjellige rasene.

Større raser blir fortere slått ned på, virker det som. Det synes jeg absolutt ikke er fear. Skal det slåes ned på - så skal det slåes ned på hos alle, ikke bare et fåtall av rasene. Det er stor forskjell på reservert kontra å vise aggresjon. Ved å "vise aggresjon" leser jeg det som om hunden knurrer, glefser eller rett å slett gjør utfall. Jeg har flere ganger observert småraser som knurrer og glefser på border, hvorpå dommeren ikke har brydd seg, kontra rottisen i den andre ringen som blir 0.premiert. Fear?? Not at all.

Hvorfor er det egentlig slik? At dommere har større terskel for ufyselig oppførsel fra små hunder - kontra store? Hva er forskjellen. Og HVA legger folk i reservert? Reservert er for meg en hund som gjerne lar seg hilse på, men ikke nødvendigvis hilser selv. En hund som godtar å bli håndtert av feks: en dommer, men ikke kanskje liker det.

Såklart det finnes raseforskjeller, og såklart det finnes ulike gemytt på rasene, ellers kunne vi jo bare avlet samme hunden i forskjellige størrelser. Men hvorfor, hvorfor er det akseptabelt at NOEN knurrer, mens andre blir smikket på fingrene?

[armagnac]

Jeg har jo vært på endel utstillinger i løpet av de siste årene. Jeg har vært å sett de fleste raser i ringen, og jeg merker stor forskjell på reaksjoner ved aggresjon, enten mot andre hunder eller dommer, på de forskjellige rasene.

Større raser blir fortere slått ned på, virker det som. Det synes jeg absolutt ikke er fear. Skal det slåes ned på - så skal det slåes ned på hos alle, ikke bare et fåtall av rasene. Det er stor forskjell på reservert kontra å vise aggresjon. Ved å "vise aggresjon" leser jeg det som om hunden knurrer, glefser eller rett å slett gjør utfall. Jeg har flere ganger observert småraser som knurrer og glefser på border, hvorpå dommeren ikke har brydd seg, kontra rottisen i den andre ringen som blir 0.premiert. Fear?? Not at all.

Hvorfor er det egentlig slik? At dommere har større terskel for ufyselig oppførsel fra små hunder - kontra store? Hva er forskjellen. Og HVA legger folk i reservert? Reservert er for meg en hund som gjerne lar seg hilse på, men ikke nødvendigvis hilser selv. En hund som godtar å bli håndtert av feks: en dommer, men ikke kanskje liker det.

Såklart det finnes raseforskjeller, og såklart det finnes ulike gemytt på rasene, ellers kunne vi jo bare avlet samme hunden i forskjellige størrelser. Men hvorfor, hvorfor er det akseptabelt at NOEN knurrer, mens andre blir smikket på fingrene?

Godt sakt Dette jeg også mener. Og ja, jeg veit en større hund gjør mer skade hvis den først biter

[Guest Jonna]

Personlig har jeg ikke "problemer" med kjønnsaggresjon. Har selv hatt Schäferhund med det, eneste jeg ikke gjor med han var å gå tur i områder hvor alle skulle hilse på hverandre. Men jeg hadde ingen problemer på konkurranse e.l.

Det spøsmået jeg heller vil stillel ved kjønnsaggresjon, redsler o.l. Er:

Er det kontrollerbart?

Man kan fint leve med en hund med følsomhet for lyd, men må du da sørge for å bare dra på utstillinger uten høytaler anlegg?

Eller ved kjønnsaggresjon, oppsøker hunden bråk eller er det når den blir provosert? Eks når en annen hund "står oppå" den. Og evt er det blokkert aggresjon eller kontrollert?

Jeg vil faktisk ikke ha hunder som er lik alle andre. Men jeg vil nok heller se på om gemyttet som er negativt er "blokkert" eller kontrollerbart. Og ikke minst så har oppdretteren ett ansvar når man selger hunder som har mindre av det sosiale enten det nå er mot hund/folk. Ikke minst er det eieren sitt ansvar å se hva slags hund de har.

En kompis av meg har Staffe, som han sier selv "Jeg VET hva jeg har her, han har aldri sloss i sitt liv, men jeg oppsøker heller ikke områder med mange løse ukjente hunder. Han har sine faste lekekompiser og holder oss til de hvor det ikke er tegn til knuffing"

Men ovenfor mennesker så godtar jeg faktisk ikke en eneste form for uprovosert bitt.

[Papillon]

Større raser blir fortere slått ned på, virker det som. Det synes jeg absolutt ikke er fear. Skal det slåes ned på - så skal det slåes ned på hos alle, ikke bare et fåtall av rasene.

Nei, det er ikke rettferdig i det hele tatt. Frøken har småknurret 3 ganger (den siste gangen også glefset. Da ble det slutt på utstilling for hennes del for å si det sånn..) på utstilling - alle gangene har hun fått "meget godt gemytt" eller "herlig attityd" og har aldri fått dårligere enn HP. Hadde jeg vært dommer hadde jeg gitt henne 0 premie.. Moren hennes var på en uts hvor hun knurret til dommeren. Opdretter sa at dommeren ville gi henne BIR, men pga knurringen ble det "bare" 2BTK.

[Yodel]

RTL: Jeg tror ikke det går så mye på rasen på hvor dommerens grense på aggressiv adferd går.

Det er nok heller dommere som har forskjellig terskel der.

Jeg har sett dommere gi 0 fordi en hund rygger ved tannvisning (ikke et knurr eller en tannblåtting engang, kun rygging, hvorpå dommeren brøler "GET OUT!")

Denne dommeren er beryktet for det innen de fleste raser.

Jeg har også sett dommere som tolererer åpenlys knurring, så lenge hunden ikke gjør utfall eller biter.

Igjen- her tolereres mye innen de fleste raser.

Om noen hadde bevitnet disse to dommerne i hver sin ring er det klart man kan lure på om terskelen er rasespesifikk, og ikke dommerspesifikk.

DEN SKAL IKKE VÆRE RASESPESIFIKK. Da gjør dommeren en dårlig jobb etter min mening.

Samme dommer har nok samme toleransegrense uansett rase. Det skal de iallefall ha, for aggresjon ER en diskvalifiserende feil hos samtlige raser.

For meg er reservasjon at en hund ikke er interessert i fremmede mennesker, og kanskje helst vil unngå kontakt, men godtar det, og kan bli klappet e.a. uten å vise tegn til aggresjon whatsoever.

Basenjien (for å ta et eksempel) KAN jo være reservert, men det er sjelden jeg ser basenjier som trekker seg unna folk eller dommere som vil hilse. Det er de for tøffe til. De aller, aller fleste synes det er veldig så stas med klapp- også fra fremmede (om de behandles med verdighet og snillisme) men de overøser deg ikke med kyss og halevifting, liksom. Det får da være grenser for hvor lavt man skal underkaste seg

Selvom vi har den type labrador.basenjis også. Muligens feilvare?

[SFX]

Jeg synes Yodel sier mye fornuftig.

Men det er også noe med kulturer i ulike miljøer. Jeg var ringsekretær en gang i en ring med miniatyrhundrase, hvor det ble delt ut et par null for gemyttet, og jeg hørte faktisk folk ringside kommentere hvor unødvendig det var, for den kunne ikke gjøre så mye skade.

[armagnac]

Jeg synes Yodel sier mye fornuftig.

Men det er også noe med kulturer i ulike miljøer. Jeg var ringsekretær en gang i en ring med miniatyrhundrase, hvor det ble delt ut et par null for gemyttet, og jeg hørte faktisk folk ringside kommentere hvor unødvendig det var, for den kunne ikke gjøre så mye skade.

jeg mener det er en prinsippsak

[Mari]

Nå var imidlertid sammekjønnsaggresjon et viktig avlskriterium da rasen/typen ble skapt, og da er det vanskelig å selektere for det motsatte, uten at man samtidig risikerer å miste andre egenskaper som er typiske for rasen - både gemyttmessige og eksteriøre.

Vel, ja og nei. Staffen har ikke blitt selektert for aggresjon mot samme kjønn, den har blitt selektert for "gameness". Hundeaggresjon har blitt en naturlig konsekvens av måten de testet gameness på, men selve aggresjonen ble ikke selektert for. En hund kan være game uten å være aggressiv. Det er mange av de historisk viktige kamphundene som ikke var aggressive mot andre hunder. Men om man ikke er en bullenerd extraordinaire så er det en veldig vanlig misforståelse, ingenting du kan klandres for altså.

Det jeg er enig med deg i er at man må ta det gode med det onde, og når det kommer til hundeaggresjonen på kamphundene så er det mange kunnskapsrike og erfarne raseentusiaster som kan argumentere godt for at den biten går hånd i hånd med rasens mest positive egenskaper. Vi skal ikke glemme at det er rasens blodige historie som har gitt de fantastiske individene vi kjenner i dag.

Begynner man å pille på én ting så vet man ikke hvilke konsekvenser det vil ha for noe annet. (Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes kamphunder med strålende og rasetypisk temperament uten det fnugg av hundeaggresjon, ei heller betyr det at de skal ha en eller annen grad av hundeaggresjon. Viktig å understreke tipper jeg. )

Men tenkte om man kunne "mildne" raser som er "kjent" for å utagere

Nei takk. Jeg liker rasene mine akkurat som de er jeg. På samme måte som jeg ikke skal deise inn i GD ringen og begynne å avle de ned til en makshøyde på 56 cm fordi det passer meg bedre, så synes jeg du skal la mine raser være slik raseentusiastene og dommerne mener de skal være. For meg er ikke litt kjønnsaggresjon et problem, og for meg er ikke utagering noen enorm utfordring å plukke vekk.

En staff med utagerende atferd bør for eksempel behandles på lik linje med en labrador med utagerende atferd... Altså sendes ut av ringen dersom det skjer på utstilling...

Nei, det synes jeg ikke. Det er to helt forskjellige typer hunder, med to helt forskjellige typer temperament, og må ses på med to helt forskjellige sett med øyne.

På samme måte trenger ikke en KO automatisk å bli kastet ut av ringen for å knurre mot dommeren, men om en staff gjør det så bør den i min mening på huet og rævva ut. (Generally speaking åff kårsj.)

Jeg husker jeg ble fortalt om en Dobermann som knurret og gikk mot dommeren når h*n oppførte seg med vilje truende mot den. Den fikk komplimenter for rasetypisk temperament av dommeren, en slik "test" var tydeligvis en del av dommerens dømming.

Når det gjelder utagering på utstilling så er det klart at man legger lista forskjellig med tanke på rase? For meg virker det som en selvfølgelighet.

Man skal se an rasens historie, tradisjon og bruksområde når man dømmer dens eksteriør og mentalitet, også det vesle man dømmer av sånt i en utstillingsring.

Det sagt så mener jeg bestemt at man skal ha en hund som tolererer andre hunder i en utstillingssetting. Den trenger ikke like andre hannhunder, men den skal tåle at en er i nærheten. Så får man ta det på lydigheten om man ikke får det levert fra genene.

Men om jeg nå hadde hatt Charlie på utstilling så er jeg ganske sikker på at han hadde svart litt om opp en hannhund hadde utagert mot ham, og jeg synes ikke at han skulle blitt vist ut av ringen av den grunn. Da viser man lite innsikt i rasens historie mener nå jeg, og en dommer utdannet innen rasen skal vite bedre.

Om hunden fråder rundt kjeften og bare sitrer etter at noen skal komme nære nok til å få nafset tak i, så er det en annen sak selvsagt. Jeg vet ikke hvordan det ser ut rundt stafferingen, men en hund som er helt rød i øya og blåser røyk ut av øra slik at den ikke klarer å vise seg fram på en tilstrekkelig måte har selvsagt ikke noe i en ring å gjøre.

Poenget er at man velger ikke en hund med en slik historie om man ikke kan leve med litt intoleranse mot andre hunder. Da får man velge en annen type hund, og så får man også en større sjanse for å lykkes i sitt hundehold. At mine hunder ikke nødvendigvis er bestis med alle andre hunder de møter på sin vei er ikke noe problem for meg, det er hverken et ønske eller et savn. Derimot digger jeg de gode egenskapene bullene har å tilby, det skiller dem fra alle andre typer hunder for meg. Så jeg kan fint leve med de restriksjoner en typisk amstaff-hanne kommer med, blant alt det andre Charlie hadde å tilby så drukner sånt helt vekk. Det er, for meg, bare en liten detalj.

Derfor har vi raser. Slik at vi alle kan finne den som passer oss og vårt hundehold best. Da får vi lykkelige hunder med lykkelige eiere. Derfor trives noen best med en GD som danser vals med alt på fire bein, og jeg best med en teit bullehund som kan være en bitch i ny og ne. Det som er et problem for deg er ikke nødvendigvis et problem for deg, og omvendt. Mangfoldet innen hunderasene er jo helt fantastisk! Men man står selv ansvarlig for å ta et informert valg i så henseende. En staff som brumler mot andre hanner har ikke automatisk et dårlig temperament, det kan være en helt super hund på alle områder. Den har muligens ikke fått nok lydighetstrening til å gjøre det beste inntrykk på utstilling bare. Men hvor er egentlig problemet?

Jeg var ringsekretær en gang i en ring med miniatyrhundrase, hvor det ble delt ut et par null for gemyttet, og jeg hørte faktisk folk ringside kommentere hvor unødvendig det var, for den kunne ikke gjøre så mye skade.

Det samme argumentet jo faktisk blitt brukt av mange her inne i flere hundebitt-diskusjoner. Jeg ser jo logikken selv om jeg ikke er enig.

Jeg var for øvrig skriver en gang og så det samme. På en rase bet over halvparten av individene dommeren, og ingen ble sendt ut. Snålt. Og helt uakseptabelt i min lille verden. Go figure.

(Beklager alle typos og rare formuleringer. Jeg er dausliten etter en laaahaahaang dag, men ble litt engasjert som en siste krampetrekning. Orker ikke korrekturlese…)

[Nowisclee]

Nowisclee: Har møtt en del staff og søstra mi har jo hatt en, så veit det mye lyd. Har selv sitti rundt ringen og både sett og hørt det. Lyd når de jesper, lyd når de koser, lyd når de kjeder seg osv osv ja rett og slett for det meste. Men at ikke det er mye lyd rundt stafferingen Stadigvekk noen som knurrer der borte. Veit det stort sett bare er lyd og at de ikke får tak i hverandre Men er nok en del staffehannhunder som gjerne skulle satt andre godt på plass...

Skjønner at staff ikke er labrador men hadde det ikke vært like greit med en staff som gikk greit med andre hunder (mener ikke at alle klikker, for det gjør de ikke). Staffeoppdrettere har skjelden mer enn en hannhund.

Gd opdrettere har opp til flere, veit om noen som 5 voksne hannhunder uten problem.

Vel, har du hannhunder som vokser opp sammen, kan det jo fort være annerledes vel? Basenjioppdrettere har jo fort flere hannhunder, og det går veldig fint så lenge hundene vokser opp sammen, om det kommer inn en ny voksen hund i en etablert flokk kan det nok bli en del gnisninger i starten. Men nå kjenner ikke jeg rasen SÅ godt altså.

Ang det med lyd rundt ringen, jeg snakket bare utifra hva jeg har opplevd på utstilling når jeg har tuslet rundt og levert brus til ringene osv. Jeg har liksom ikke lagt merke til at det er mye knurring og styr rundt stafferingen, egentlig. Men småhundene derimot har jeg lagt godt merke til, kanskje også fordi de bjeffer OG knurrer en del, da. Ikke godt å si.

Og ja, det er nok en del staffer som kunne tenkt seg å knøvle noen andre av og til. Men det finnes da jaggu MYE labradorhannhunder og ikke minst golden retrieverhannhunder(de er rimelig ekstreme av og til) som er utrolig hannhundaggressive. (dette ser jeg OFTE på pensjonatet der jeg jobber) De er i tillegg utrolig slitsomme å håndtere, for de trekker ofte noe enormt i båndet og bare raser avgårde med deg, mens de helst skal bort og krangle med alt og alle de ser. Staffene er iallefall litt lettere å håndtere.

Men, jeg liker ikke aggressive hunder uansett altså, det er veldig slitsomt. Men når man har en hannhund man vet ikke liker andre hannhunder, så er det jo ikke verre enn å ta hensyn til det i det daglige. Og jeg synes ikke alle hunder trenger å være venner, jeg. Jeg har folk jeg ikke tåler trynet på, så jeg forventer ikke at hunden min skal tåle trynet på alle andre hunder heller, ikke minst fordi det faktisk er en hund. At hun derimot gjerne kan se å oppføre seg, er en helt annen sak, det handler om oppdragelse.

Og selvsagt trenger man ikke å avle på de hundene som helst vil drepe alle andre hunder de ser, men at de svarer(med lyd) på tiltale er en annen sak, og at de blir stresset i utstillingssammenheng er også noe for seg. Man kan ikke bedømme en hund kun utifra det.

[armagnac]

Vel, har du hannhunder som vokser opp sammen, kan det jo fort være annerledes vel? Basenjioppdrettere har jo fort flere hannhunder, og det går veldig fint så lenge hundene vokser opp sammen, om det kommer inn en ny voksen hund i en etablert flokk kan det nok bli en del gnisninger i starten. Men nå kjenner ikke jeg rasen SÅ godt altså.

Ang det med lyd rundt ringen, jeg snakket bare utifra hva jeg har opplevd på utstilling når jeg har tuslet rundt og levert brus til ringene osv. Jeg har liksom ikke lagt merke til at det er mye knurring og styr rundt stafferingen, egentlig. Men småhundene derimot har jeg lagt godt merke til, kanskje også fordi de bjeffer OG knurrer en del, da. Ikke godt å si.

Og ja, det er nok en del staffer som kunne tenkt seg å knøvle noen andre av og til. Men det finnes da jaggu MYE labradorhannhunder og ikke minst golden retrieverhannhunder(de er rimelig ekstreme av og til) som er utrolig hannhundaggressive. (dette ser jeg OFTE på pensjonatet der jeg jobber) De er i tillegg utrolig slitsomme å håndtere, for de trekker ofte noe enormt i båndet og bare raser avgårde med deg, mens de helst skal bort og krangle med alt og alle de ser. Staffene er iallefall litt lettere å håndtere.

Men, jeg liker ikke aggressive hunder uansett altså, det er veldig slitsomt. Men når man har en hannhund man vet ikke liker andre hannhunder, så er det jo ikke verre enn å ta hensyn til det i det daglige. Og jeg synes ikke alle hunder trenger å være venner, jeg. Jeg har folk jeg ikke tåler trynet på, så jeg forventer ikke at hunden min skal tåle trynet på alle andre hunder heller, ikke minst fordi det faktisk er en hund. At hun derimot gjerne kan se å oppføre seg, er en helt annen sak, det handler om oppdragelse.

Og selvsagt trenger man ikke å avle på de hundene som helst vil drepe alle andre hunder de ser, men at de svarer(med lyd) på tiltale er en annen sak, og at de blir stresset i utstillingssammenheng er også noe for seg. Man kan ikke bedømme en hund kun utifra det.

Nå er vi på bølgelengde :D Heeelt enig

[ipadda]

Nei, det synes jeg ikke. Det er to helt forskjellige typer hunder, med to helt forskjellige typer temperament, og må ses på med to helt forskjellige sett med øyne.

På samme måte trenger ikke en KO automatisk å bli kastet ut av ringen for å knurre mot dommeren, men om en staff gjør det så bør den i min mening på huet og rævva ut. (Generally speaking åff kårsj.)

Hvorfor skal det sees med to forskjellige øyner? Hvorfor er det greit at én rase knurrer men ikke en annen? Hvorfor skal man unnskylde hunder med at "rasen er bare sånn" hele tiden? Jeg kjenner jeg blir så provosert av akkurat slike uttalelser. Jeg synes ikke det er greit å unnskylde hunder som knurrer til dommer "med at rasen er slik", hvorfor er det akseptabelt at noen hunderaser knurrer eller gjør utfall mot andre hunder, mens på andre raser vil det resultere i en 0.premie...

Når det gjelder utagering på utstilling så er det klart at man legger lista forskjellig med tanke på rase?

Hvorfor det? Såvidt jeg vet, står det i de fleste rasestandarder at "aggresjon" er en diskvalifiserende feil. Da burde det vel resultere i en 0.premie enten det er en gårdshund, basenji eller en staff? Knurring er knurring, uansett rase, og er i mine øyner helt uakseptabelt.

Urk. Jeg får fnatt av raseunnskyldninger, sorry.

Det nytter ikke for meg å fortelle naboen etter at bikkja har drept katten deres at "sorry, men bikkja mi er av en rase som ble brukt til å holde reven ute av hønsegården i gamledager, så hun trodde sikker katten din skulle drepe flokken her, for den har samme farger som en rec ", mih, jeg synes jeg ser at jeg skal kunne unnskylde henne med det

[Nowisclee]

Vel, RTL, nå skal jo en KO faktisk være skeptisk og skarp av natur da. Det står jo tilogmed i rasestandarden.

Kopiert fra standarden:

Adferd/temperament:

Oppmerksom, avbalansert, rolig og vaktsom. Rasen er av

natur skarp og mistenksom med utviklet forsvarslyst.

Reservert overfor fremmede.

Det står jo ellers også at det er en grov feil om de er engstelige eller temperamentsløse. Og at de skal diskvalifiseres dersom de viser tegn på aggressjon.

Men så kan du jo si, hva er tegn på aggresjon hos en KO? At den knurrer litt når du kommer mot den, for å si ifra at den ser deg, og at du ikke skal prøve deg på noe? Jeg synes ikke det. For meg blir det en naturlig reaksjon hos en KO. Spesielt hvis den da er litt giret over masse fremmede mennesker og fremmede hunder og eier/handler kanskje er litt spent/nervøs. Men hvis en cavalier king charles knurrer når jeg kommer mot den, vil jeg si at den er ikke helt god, for den skal ikke være skeptisk av natur..

Man må jo faktisk se på rasespesifikasjonene når man vurderer hva som er aggressivitet, og hva som er rasens natur, altså, hvordan de SKAL være i forhold til rasestandard. Skal de være skeptiske og mistenksomme av natur, så kan man ikke forvente en hund som logrer som en labrador når det kommer et fremmed menneske og klemmer på den her og der og vil kikke på tenner og diverse..

[Arkan]

Er veldig enig med Mari. Vi har så mange forskjellige raser, så da får man faktisk velge den som passer best. Vil man ha en hund som med stor sikkerhet kan løpe rundt og leke med alt av hunder som voksen så velg noe annet enn en bulle rase da. Verre er det Ikke.

Jeg har selv valgt å beholde en hanne fra kullet jeg hadde og tror ikke han kommer til å kunne løpe rundt og leke med alt av andre hunder som voksen. For meg er det helt greit, jeg trenger ikke det i mitt hundehold. Da hadde jeg valgt noe annet. Men det er klart at han skal oppføre seg. Oppdragelse er noe helt annet, men brummer han tilbake til en hannnhund som vil lage bråk ser ikke jeg helt problemet. Men når jeg sier slutt skal han slutte. Trenger ikke like andre hanner, men oppføre seg det må man.

RTL, jeg tror ikke Mari mente aggresjon mot mennesker, jeg leste det hvertfall ikke sånn.

For meg er det også en stor forskjell på aggresjon mot mennesker og mot andre hunder.

Mentaliteten til en hund er også veldig sammensatt, så man kan ikke ta bort en del uten å tro at det vil påvirke andre ting. Jeg har sett på enkelte raser hvor man har prøvd å gjøre de mildere, resultatet var at man faktisk avlet bort motet. Det slo ikke bra ut for å si det sånn.

Så oppdrettere får være flinke til å informere hva som bor i en rase og valpekjøpere får være flinke til å sette seg inn i det, og vite hva de vil ha.