Fjortishund!

[Pim]

Nå nærmer N seg halvåret, og har bestemt seg for at det er på tide å bli fjortis Hormonene har strømmet sakte, men sikkert inn i kaklehjernen i løpet av den siste måneden, og nå begynner opprørene å komme oftere, og være voldsommere. Jeg er forberedt på at disse opprørene er noe som kommer til å gå opp og ned i styrke og hyppighet i drøyt et år framover, og at de definitivt kommer til å bli voldsommere enn de oppvisningene han byr på nå for tiden, men jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg veldig

Typisk opprør a'la dimling: legge seg ned og drepe skoa mine, nappe i hender/ermer, løpe i sirkler rundt meg i samojedturbo (det er egentlig ikke så himla fort ) og plutselig dunke snuten HARDT inn i meg, forsøke å ri på meg, bjeffe veldig, veldig høyt og lenge, og nærmest hysteriangrep med tenner overalt. Han biter aldri hardt, men for meg er grensen for lengst overtrådt når han lukker munnen rundt deler av meg eller klær jeg har på meg; og når han har sånne anfall så er det mye fart i ham, så det gjør vondt selv om han ikke biter hardt! Vanligvis bjeffer mr. Minimann omtrent aldri (flinke samojeden min ), men når han er fjortis er det mye lyd og jeg er litt bekymra for at det skal henge ved når han blir eldre...?

Og nei, jeg finner meg ikke i drittungeoppførsel, og gjør mitt beste for å avbryte adferden så fort som mulig. Det virker som om det er ulike ting som virker til ulike tider; noen ganger er det best å holde ham fast leeenge, helt til han roer seg ned (når han er trøttsinna), andre ganger fungerer det bedre å trene litt enkle øvelser (når hjernen er på bærtur i hurrafart og verden er for kjedelig), noen ganger kan jeg bare gå videre men holde ham så stramt i båndet at han ikke rekker inn til meg for å bite/hoppe, - og når han er fullstendig mongobisk fungerer det best å binde ham fast, og stå med ryggen til akkurat utenfor hans radius, inntil han setter seg ned og holder kjeft, så belønne med å komme tilbake til ham, men så blir han tulling igjen, og så går jeg unna igjen, til han blir rolig og jeg kan gå tilbake men han begynner å hoppe og bite igjen og jeg går min vei osv osv helt til han har glemt at han er sinnamann og vi kan fortsette turen. For disse opprørene finner (hittil) utelukkende sted ute på tur, det er vel kanksje alle moroluktene som går til hodet på minimann (?), mens inne har han plutselig blitt mer pipete og sytete; og sånn passelig indignert fordi jeg tydeligvis ikke hører at han har det grusomt og bør få være på tur hele tiden aww:

Såh, etter det essayet kommer spørsmålene

Jeg har ikke lyst til å finne meg i sånn idiotoppførsel, jeg vil at han skal forstå at det ikke nytter å være sinnamann mot meg, men vil heller ikke gjøre dumme ting fordi jeg også blir sint og lei når han er sint og lei, sånn at tilliten oss i mellom svekkes - for vanligvis har vi veldig god kjemi. Selv om jeg har så har så har så lyst til å slenge bikkjeskinnet veggimellom noen ganger! Og ærlig talt, jeg prøver mitt beste men det er virkelig vanskelig å ikke være menneskelig og brøle i blant, altså! Jeg har som sagt funnet fram til noen teknikker, men hvis det erfarne HundesonOrakelet har råd og vink hadde jeg satt stor pris på det! Både hva jeg kan gjøre for å unngå de største opprørene, og hva jeg kan gjøre for å dempe/avlede/avbryte opprørene når de oppstår, uten å indirekte belønne fjortisadferden eller ende opp med en gneldrebikkje...

[simira]

Haha. Velkommen! Og Lykke til!

Det blir verre! Og så blir det bedre igjen. Og så litt verre, og så bedre. Og så videre... Trekk pusten dypt, kast hunden ut i hagen/på terrassen/i buret/i et annet rom, ta oppvasken, og slipp ham ut igjen. Og gi ham en klem. Og husk at det går over.

[Ingvild]

Jeg hadde et sånt beist jeg, også, en gang i tiden. Det viste seg etterhvert at det var mer enn vanlig kjønnsmodning som lå bak, men hun begynte i åtte måneders alder og holdt på - litt av og på i perioder, avhengig av løpetid og hormonutvikling - til hun ble over tre år og kastrert (pga. eggstokkcyster og livmorbetennelse - etter at hun ble kvitt disse hormonforstyrrelsene roet hun seg helt). Det var ikke spesielt kult å være 13-14-15 år og ha følelsen av å ha ødelagt sin første hund, jeg trodde jo jeg var totalt mislykket som hundeeier siden jeg hadde en hund som nappet i jakkeermene mine, red på meg, nafset, bet etter båndet og hoppet etter hendene mine også videre. Jeg prøvde mange forskjellige taktikker for å få slutt med det, men ga helt opp å skulle trene det bort. Det viktigste for meg ble å få oss begge ut av den situasjonen før vi begge ble alt for frustrerte og lot det gå utover den andre. Tinka kunne oppføre seg sånn både ute og inne - skjedde det inne, ble hun satt ut på verandaen noen minutter, også fikk hun litt hodebry når hun kom inn og hadde roet seg ned litt. Jeg brukte det samme prinsippet ute også - holdt fast i halsbåndet så hun måtte holde seg med alle fire beina på bakken til jeg hadde fått bundet fast båndet i nærmeste tre eller stolpe. Der fikk hun stå med meg utenfor rekkevidde til hun hadde roet seg ned litt, og da kastet jeg noen godbiter på bakken rundt henne så hun fikk litt godbitsøk og fikk koblet hjernen over på andre ting.

Hun kunne begynne å være drittbikkje når hun hadde fått for lite aktivisering, for mye aktivisering, når hun kjedet seg, når hun var stressa, når hun var tørst, når vi trente lydighet, når hun skulle få hente ting, når hun så hunder hun ikke fikk hilse på, når hun hadde lekt med andre hunder, når jeg hadde sagt hei til naboen vi passerte også videre også videre. Det var umulig å ikke komme opp i situasjoner hvor hun begynte å nappe og ri, så i en periode gikk jeg alltid og så etter stolper og trær mens vi var på tur, og valgte turløype etter hvor langt det var mellom bindingsmuligheter - det hørte for eksempel med til sjeldenhetene at vi gikk over åkeren rett utenfor huset vårt.

Poenget mitt er at det på meg høres ut som om du har en riktig innstilling til dette - det vil si at du er klar over at det er fjortisfakter, ikke er helt oppgitt selv om det er slitsomt å ha en slik hund, og at du har funnet noen metoder som egner seg brukbart til å få slutt på det. Jeg ble fra tid til annen "mer enn menneskelig" og det skjedde flere ganger at jeg brølte og la bikkjedyret i bakken, med det resultatet at hun bare ble enda mer stresset og enda mer vill ... men det er allikevel lov til å komme med et rolig og bestemt "nei, slutt nå" hvis du føler han er i mottakelig modus for slike beskjeder.

[Lompelus]

Nå har Fredrik og jeg nettopp kommet gjennom vår første "hundener-er-gal-og-hører-ikke-på-meg-biter-og-er-helt-umulig"-periode, og eg må si det er utrolig deilig å ha han tilbake igjen!

Men det var nermærer to måneder hvor han ikke hørte på meg, ikke ville lærer noe nytt, hadde null fokus på tur osv. Det som hjalp meg gjennom denne perioden var 6 ting:

1. bytte tur tidspunkter (forksjellig tidspunkt hver dag)

2. bytte på hvor vi gikk turen (og holde oss unna gaten hvor det var en løpsk tispe!)

3. null trening av nye ting

4. masse godbitspor

5. gjemme favoritleken og be han finne den

6. ikke trene passering av andre hunder!

Og no kan lompelusen plutselig gå fint forbi mennesker og barn uten å lage grimaser og ville hilse, han blir flinkrer å trene apport for hver dag og har full fokus på meg når vi trener ute.

Ta en pause, nyt øyeblikkene hvor nansen er skjønn og koselig og så glemmer du fort alt faenskapen som dukker opp.

[Vicky]

Hmm virker som jeg har noe å glede meg til hehehe og jeg som allerede føler hun har begynt å bli litt trassig til tider Men det går enda kun i bite i båndet, aldri gå pent i bånd, bite på alt annet og leke elektriker:P Når vet man egentlig hvordan hund man får? er det først når de er 2?

[Guest 2ne]

Tja.. Jeg har en litt annen oppfatning av "drittunge"-oppførsel enn deg, tydeligvis Jeg ser ikke på det som noe tilittsbrudd at pingpong-Norrisen her innimellom tar litt av og biter i klærne mine (om sant skal sies, så legger jeg vel muligens opp til det selv nå og da *kremt*), jeg ser på invitasjon til lek.. Det er klart, enkelte dager er hun litt i overkant på den inviteringa til lek-greia, hvor det ikke skal rare hintet til før hun tror jeg egentlig mente at jeg ville leke med henne, men hun er alltid kontrollerbar..

- Når det er sagt, så biter hun aldri hardt, og så sant jeg ikke virkelig girer henne opp (hvilket ikke er supervanskelig), så har hun stort sett ikke laget hull i klær heller.. Litt svinn må man selvsagt regne med når man oppfordrer hunden til å kampe om klærne dine, men som sagt, hun er stort sett 100 % kontrollerbar.

Så da er vel tusenkronerspørsmålet sikkert hvordan jeg har lært henne å kontrollere seg, og det kjipe svaret på det er selvsagt trening.. Masse trening.. Vi har jobbet mye med selvbeherskelse på alle felt. Sitte rolig til man får værsågod før mat, stå rolig mens man tar på halsbånd, holde seg i nærheten når vi går tur, enorme mengder med sakte marsj når vi har trent fri ved foten, dekk, dekk, dekk, og for å ikke glemme DEKK! Levere ting når man egentlig har hatt lyst til å løpe rundt og leke "ha ha ha, se hva jeg har"-leken, slippe ting når man egentlig har lyst til å kampe om det, og dekk, selvsagt..

Belønninga er variabel, enten så får hun mat, eller så leker vi. Noen ganger får hun fortsette å leke med leka/tingen/klærne hun lekte med, noen ganger bytter vi til noe som er mer passende, noen ganger får hun trene litt (dumme bikkja, hun syns jo det er belønning hun.. *ler ondt*). Jeg har brukt lek som belønning på ro-øvelser også, for det er fint lite som er så morsomt som å få lov til å leke, da er det nesten verdt å roe seg ned til og med. Men poenget er ihvertfall at det alltid lønner seg å gjøre som man får beskjed om, det er ikke slutt på moroa selv om man leverer en leke eller noe annet man har "lånt", det blir ikke nødvendigvis kjedelig fordi om jeg sier "slutt".

Og det tar tid å lære inn sånt. Nora er 2 år nå, og vi har trent på sånt siden hun var omtrent på Dimlingens alder - minst. Vi har heller ingen faste tidspunkter for ting, som Lompelus, da slipper jeg at hun maser kl. 18 fordi hun veit vi snart skal på trening eller kl. 21 fordi at da burde hun fått mat, eller kl. 8 om morran fordi at da må hun ut og tisse osv..

[Djervekvinnen]

Nitro er nå sikkelig ungdoms/tenårings hund, og har masse, masse energi og ugang i øynene. Han får ofte tulltak og blir rampete. Prøver seg ofte og tester litt grensene. Men det gjør meg ikke så mye egentlig. Jeg vet at det er en fase, og at det vil stabilisere seg. Jeg er tålmodig og kosekvent og har de faste reglene som normalt. Prøver ikke å kjefte og styre mye, men klart, jeg setter han på plass hvis jeg føler at jeg må. Jeg har aldri tillat biting i klær og på oss folk, og der har jeg vært ganske så bestemt ifra valpetiden. Så det har aldri vært noe stort problem.

Det værste er vel at han er litt døv og man må hele tiden bryte inn når han plager seg på Chanti (det skjer mye for tiden). Virker som at han får utløp for bitingen på henne, istedet for oss hehe. Det kan bli litt masete til tider, men det beste da er å dra ut og la han få bruke opp energien sin på noe annet. Og jeg ser at han har mye mer behov for å få rase ifra seg mer nå. Så tren mer, mosjonere mer og la hunden få utfolde seg med nye ting og utfordringer.

De er jo litt som ungdom flest, liker å gjøre masse, utforske, og er gjerne litt dumdristig og høy på pæra.

Han er forresten 20 mnd nå, og det er nå han er værst, kontra da han var sånn 8-12 mnd. Nå har han fått mer selvtillit og modnes mer psykisk. Skal liksom være stor mann og pisse mer og løfte på foten hehe.

Nitro var selvsagt en liten utfordring som valp (tenker da mellom 3-6 mnd), men det ser jeg på som vanlig valpeadferd som må dresseres, og ikke så mye hormoner og styr, da det er litt tidlig. (ihvertfal på store raser)

Så bare vær tålmodig og bestemt. Ha klare regler og gi hunden utfordringer og bygg opp forholdet dere imellom. Så går det nok til