Gå til innhold
Hundesonen.no

Barns privatliv på nett


Nirm

  

44 stemmer

  1. 1.

    • Ja
      2
    • Nei
      42


Recommended Posts

Skrevet

Fra en kronikk i Aftenposten idag:

Sosiale medier som blogger og Twitter er å regne som offentlige fora. Daglig kan vi se ikke-anonyme foreldre som legger ut om sine barns diagnoser, mobbehistorier, skolevansker og psykologiske problemer. Barna kan lett identifiseres gjennom sine foreldre.

Synes dere det er greit å legge ut om barns problemer på forum, Facebook, Twitter og i blogger? Om mobbing, skoleproblemer, diagnoser og andre slike ting. Særlig med tanke på foreldre som ikke er anonyme, og det er lett å finne ut hvilke barn det omhandler om man ønsker. Dette blir jo liggende ute på nettet til evig tid mange steder... Har ikke barn rett til vern om sitt privatliv, eller er det opp til hver enkelt foreldre å bestemme hvor mye verden skal vite om sitt barn? Uavhengig om barnet er spurt om det er OK å publisere slike ting eller ikke på nettet.

Hvorfor mener du det er greit/ikke greit å gjøre det?

Skrevet

Når jeg blir konfrontert med dette spørsmålet slik, syns jeg det er galt å legge ut alt mulig om barnas privatliv, og jeg hadde også blitt rasende om min mor i detalj hadde fortalt om meg på forum, Facebook også videre (både om hun hadde gjort det nå, og om hun hadde gjort det for noen år siden og jeg først hadde funnet ut av det nå). Jeg må selv få bestemme hva av opplysninger om meg som skal ligge tilgjengelig på nettet.

Allikevel reagerer jeg ikke nevneverdig når noen forteller om sine barns problemer i for eksempel akkurat nå-tråden - og hvorfor det er slik, er vanskelig å svare på. Men det har nok noe å gjøre med at jeg føler at akkurat nå-tråden er et eget lite "samfunn" hvor folk ikke nødvendigvis kjenner hverandre, men hvor det allikevel føles som om det er et lukket tillitsbånd slik at man kanskje skriver ting åpnere der enn man gjør andre steder - til og med i sin egen blogg.

Skrevet

Jeg synes i utgangspunktet at det ikke er greit at foreldre legger ut om problemene til sine barn. Dette fordi barnet er et individ som selv ikke har valgt å legge ut privatlivet på nett. Jeg synes derfor at det ikke er riktig at foreldre tar det valget for dem. Men så lenge du er anonymisert og rimelig sikker på at ingen kjenner igjen verken deg eller barna, (husk at Norge er et lite land) så er det helt greit.. Dette fordi jeg tror foreldre ofte trenger en liten utblåsing og sosiale medier er ofte et godt sted for både støtte og råd. Man burde ta i betrakting at det man skriver på nettet, blir som regel liggende for all evighet og at det er enkelte ting som ikke alle har noe med.

Skrevet

Når jeg blir konfrontert med dette spørsmålet slik, syns jeg det er galt å legge ut alt mulig om barnas privatliv, og jeg hadde også blitt rasende om min mor i detalj hadde fortalt om meg på forum, Facebook også videre (både om hun hadde gjort det nå, og om hun hadde gjort det for noen år siden og jeg først hadde funnet ut av det nå).

Allikevel reagerer jeg ikke nevneverdig når noen forteller om sine barns problemer i for eksempel akkurat nå-tråden - og hvorfor det er slik, er vanskelig å svare på. Men det har nok noe å gjøre med at jeg føler at akkurat nå-tråden er et eget lite "samfunn" hvor folk ikke nødvendigvis kjenner hverandre, men hvor det allikevel føles som om det er et lukket tillitsbånd slik at man kanskje skriver ting åpnere der enn man gjør andre steder - til og med i sin egen blogg.

Akkurat slik føler jeg det også.

Var litt rart at denne tråden kom akkurat nå for jeg har nettopp klaget min nød i akkurat nå tråden.

Føler ikke at jeg deler noe mer enn alle andre rundt oss allerede vet så tror ikke det vil være noe problem for noen av mine barn.

Jeg ville ikke utbasunert diagnoser, mobbehistorier e.l i blogg eller på facebook.

Men jeg skriver om første fotballkamper, danseavslutninger o.s.v.

Skrevet

Men akkurat nå tråden er vel hakket enda mer åpent enn en blogg? Hvem som helst kan gå inn på forumet å lese, uten å være registert som bruker - også i akkurat nå tråden. For å sammenlikne kan man ha en blogg ingen vet om, som man ikke kan søke opp på google engang - den er ti ganger mer privat enn hva man skriver i akkurat nå-tråden. Tenk på alle de daglige besøkene dette forumet får fra folk som googler etter hundeting.... :flowers: Sikkert ikke få.

Skrevet

Jeg synes ikke om det i det hele tatt. Det er en ting og legge ut ting om seg selv, som jeg selv må ta ansvar for i senere tid i det tilfelle. en barnet ditt får det slengt på seg. Hadde noen lagt ut på fb, twitter osv hva jeg er diagnostert med, hvem som mobbet meg og hvor innelåst og usosial jeg var som barn pga fysisk og psykisk mobbing hadde jeg blitt forbanna. Internett er en åpen plass hvor alle kan lese. Jeg hadde blitt skuffet. Kan jo ikke si det er hjelpsomt at slikt ligger ute på nett!

Skrevet

Men FB?? Der har man jo venner og familie??

Jeg har nå bare venner og familie på FB hvertfall som har tilgang til min side. Ikke at jeg legger ut noe privat info om mine barn der, men jeg har nå bilder av de feks.

Men som sagt er jo det KUN mine venner som kan se uansett.

Skrevet

Men akkurat nå tråden er vel hakket enda mer åpent enn en blogg? Hvem som helst kan gå inn på forumet å lese, uten å være registert som bruker - også i akkurat nå tråden. For å sammenlikne kan man ha en blogg ingen vet om, som man ikke kan søke opp på google engang - den er ti ganger mer privat enn hva man skriver i akkurat nå-tråden. Tenk på alle de daglige besøkene dette forumet får fra folk som googler etter hundeting.... :hyper: Sikkert ikke få.

Først, hva er poenget med å ha en blogg om den skal være hemmelig og ingen kan lese den? Da kan man jo like gjerne bare lagre det som dokument på pc'en. Dernest skal du være veldig interessert i LeneG for å gidde å gå gjennom 1500 sider for å se hva hun skriver om barna sine? :flowers:

---

Her er det litt motsatt vei for øyeblikket. Begge mine barn er på facebook og forteller ganske mye om hva de driver med der, i tillegg til at datteren min har blogg. Vi har hatt lange samtaler om hva man kan og ikke kan legge ut på nett, aller mest om dem selv, men også om slekt, venner og bekjente. Jeg er forholdsvis sikker på at vi ikke er helt ferdig med de samtalene.

EDIT: Bare føye til at jeg bare brukte LeneG som eksempel nå fordi hun har skrevet i denne tråden at hun har skrevet om barna sine :D Ikke noe vondt ment fra min side :D

Skrevet

Det er ikke myntet på noen spesielle, bare så det er sagt. Leste bare denne kronikken idag, og ble litt betenkt på dette. Hvor åpne folk er om sine barns problemer, og det virker ikke som om noen har tersker i det hele tatt for hva man legger ut i det offentlige rom. Man veit jo ikke hvem som følger med i blogger, på forum etc, og det er veldig ofte dette med at man alltid kjenner noen som kjenner... Facebook så har man litt mindre folk man deler det med, men har egentlig alle et behov for å vite slike detaljer om barna? Noe er vel mer naturlig å opplyse om enn andre ting, som enkelte sykdommer (eks epilepsi eller diabetes), men må hele familien vite at barnet har andre problemer som de ikke ellers vil merke noe til?

Hvor åpne folk er om egen psykiske og fysiske helse, er jo opp til en selv å bedømme. Og vi har jo forskjellig terskel på hva vi synes vi skal dele med "allmennheten". Hver sin lyst der, men det faller jo kun tilbake på seg selv. Mens enkelte barn får ikke retten til å velge selv om hvem som skal vite noe om privatlivet deres...

Men senker man terskelen for hva man legger ut om man er i et lite "samfunn" på nettet, selv om det åpent for alle og en hver å lese innleggene? At det blir mer akseptert at man deler ting der om barna sine, enn man faktisk ville ha gjort om det var en blogg? Og man trenger jo ikke å lese igjennom alle innleggene for å finne de, det kan jo hende man havner litt tilfeldig i tråder og får med seg slike ting.

Hva om det hadde vært motsatt? Flere barn har jo blogger nå som ikke er anonyme. Hva om de hadde lagt ut detaljert informasjon om foreldrene? Hadde folk reagert mer på det, enn om det er barna som blir "outet"?

Skrevet

Jeg synst ikke man skal legge ut barnas privatliv på nett, helder ikke snakke åpent om dette til slekt/venner uten at barna har samtykket til at det er greit. Da snakker jeg om diagnoser og problemer som er vanskelige/pinlige for barnet.

Er halvveis oppi slikt selv akkurat nå og jeg liker ikke det minste at mine foreldre diskuterer ting om meg til venner eller slekt. Skal de absolutt snakke om det så får de snakke til hverandre eller profesjonelle, eventuelt noen som er veldig nærme familien som allerede vet om problemstillingen.

Dette gjelder jo selvfølgelig andre veien rundt også. Man skal respektere hverandre på lik linje, privatliv er og blir privatliv.

Skrevet

Først, hva er poenget med å ha en blogg om den skal være hemmelig og ingen kan lese den?

Akkurat :flowers: Poenget med blogger er vel at folk skal lese den.

Her er det litt motsatt vei for øyeblikket. Begge mine barn er på facebook og forteller ganske mye om hva de driver med der, i tillegg til at datteren min har blogg. Vi har hatt lange samtaler om hva man kan og ikke kan legge ut på nett, aller mest om dem selv, men også om slekt, venner og bekjente. Jeg er forholdsvis sikker på at vi ikke er helt ferdig med de samtalene.

Eldstemann her er på facebook og her har vi også lange samtaler. Jeg synes det er viktig men vanskelig å få forklart ordentlig hva det de legger ut om seg selv kan gi dem i konsekvenser senere.

Det er ikke myntet på noen spesielle, bare så det er sagt. Leste bare denne kronikken idag, og ble litt betenkt på dette. Hvor åpne folk er om sine barns problemer, og det virker ikke som om noen har tersker i det hele tatt for hva man legger ut i det offentlige rom. Man veit jo ikke hvem som følger med i blogger, på forum etc, og det er veldig ofte dette med at man alltid kjenner noen som kjenner... Facebook så har man litt mindre folk man deler det med, men har egentlig alle et behov for å vite slike detaljer om barna? Noe er vel mer naturlig å opplyse om enn andre ting, som enkelte sykdommer (eks epilepsi eller diabetes), men må hele familien vite at barnet har andre problemer som de ikke ellers vil merke noe til?

Man skal være forsiktig ja, så ikke man gjør barna en bjørnetjeneste. For oftest så er det vel også skrevet for barnas ved og vel mens man ikke tenker på konsekvensene.

Hva om det hadde vært motsatt? Flere barn har jo blogger nå som ikke er anonyme. Hva om de hadde lagt ut detaljert informasjon om foreldrene? Hadde folk reagert mer på det, enn om det er barna som blir "outet"?

Jeg har faktisk lest blogger fra barn hvor foreldrene blir beskrevet i lite hyggelige ord men ikke med detaljert informasjon.

Skrevet

En blogg kan da være en liten "privat" blogg mellom deg og venner, som bare dere vet om. Eller en blogg mellom deg og oppdretter som "bare dere vet om". Etc... Man trenger ikke utbasunere "her er bloggen min åååå jeg håper alle i hele verden leser den!!".

Og i så måte KAN (merk kan) en blogg være mye mer privat enn utlevering på særs offentlige sonen. Men selvsagt, en blogg er ikke mer privat enn noe annet på nettet, men man vet hvor mange besøkende man får på en blogg, man kan følge med hva / hvor folk leser og ikke minst kan man styre egne innlegg og slette / redigere som man vil. Det kan man jo ikke her på sonen etter 24 timer...

Skrevet

Men uansett om man skriver på sonen, facebook eller i sin "private blogg", har man jo ingen garanti for at de som leser det, eller har anledning til å lese det, ikke sender det videre. Folk forteller hemmeligheter videre i virkeligheten også, men det får liksom ikke helt de samme konsekvensene fordi det 1) ikke kan spres til så mange folk på så kort tid og 2) det står ikke skriftlig, svart på hvitt, i mange år framover...

Skrevet

Hva om det hadde vært motsatt? Flere barn har jo blogger nå som ikke er anonyme. Hva om de hadde lagt ut detaljert informasjon om foreldrene? Hadde folk reagert mer på det, enn om det er barna som blir "outet"?

Ehh.. Nei, for min del så er det ingen hemmelighet at jeg er syk, jeg skriver om det i min egen blogg, og da kan jeg vel neppe komme med noe saklig begrunnelse for at min datter skal holde det hemmelig, liksom..

Akkurat :flowers: Poenget med blogger er vel at folk skal lese den.

Det trodde jeg ihvertfall..

Eldstemann her er på facebook og her har vi også lange samtaler. Jeg synes det er viktig men vanskelig å få forklart ordentlig hva det de legger ut om seg selv kan gi dem i konsekvenser senere.

Ja, jeg hadde den samtalen med datteren min for litt siden, prøvde å forklare at sånt som havner på nett ikke kan bli helt borte, og at folk kan søke det opp i veldig lang tid senere. Hun så ikke helt problemet, for hun skreiv visst ikke noe som hun kunne komme til å skamme seg over senere, sa hun. Så overbevist som bare en 13åring kan bli, liksom..

Det er ikke noe tema å nekte henne å ha blogg heller, for da oppretter hun bare en ny som jeg ikke får vite om, og da har jeg ihvertfall null kontroll. Nå kan jeg i det minste lese det hun skriver, og be henne om å redigere om hun går over streken på noen måte..

En blogg kan da være en liten "privat" blogg mellom deg og venner, som bare dere vet om. Eller en blogg mellom deg og oppdretter som "bare dere vet om". Etc... Man trenger ikke utbasunere "her er bloggen min åååå jeg håper alle i hele verden leser den!".

Og i så måte KAN (merk kan) en blogg være mye mer privat enn utlevering på særs offentlige sonen. Men selvsagt, en blogg er ikke mer privat enn noe annet på nettet, men man vet hvor mange besøkende man får på en blogg, man kan følge med hva / hvor folk leser og ikke minst kan man styre egne innlegg og slette / redigere som man vil. Det kan man jo ikke her på sonen etter 24 timer...

Hvis man virkelig vil verne om privatlivet sitt, så ser jeg ikke helt poenget med å legge det ut på nett i det hele tatt. Mener man at innholdet bare er for en eller to personer, så er det vel langt bedre å sende mail enn å publisere det på internett?

At man kan gå inn og redigere innhold senere, betyr ikke at informasjonen man har lagt ut blir borte og glemt - det er ikke verre enn å ta en printscreen så har man fortsatt dokumentert at man fant den infoen, liksom..

Skrevet

Nei, det er vel lurt å være varsom med hva man sprer for ud og hvermann, uansett. Men hva er det som er så galt med å fortelle andre at en selv eller noen av ens nærmeste har en eller annen diagnose, da? Er det flaut å være syk? DEt er nok andre ting jeg ville vært mer forsiktig med. Nå har jeg alltid jobbet under taushetsplikt og syns liksom ikke det er så vanskelig å skille mellom hva som er greit å prate om og hva man holder for seg selv. Men om ungen din f.eks har ADHD, vet sannsynligvis både skolen og vennene det lenge før de eventuellt kan lese om det på nett. Barn som mobber andre bruker nok nettet som en mobbearena. Ikke på grunn av opplysningene de får de3r, men på grunn av at de kan sitte langt unna den det rammer og likevel spre jævelskapen sin.

Skrevet

Ja også klarte jeg og stemme ja :frantics::ahappy:

Jeg mener altså nei :banana: :banana: :ahappy:

Hvis du går øverst i denne tråden, kan du trykke på "slett min avstemming", og så kan du stemme på nytt. :banana:

Skrevet

Hadde vært intr å vite hvorfor den ene personen som mener det er greit (en har jo feilstemt i pollen. :ahappy: )... Så du som har stemt, kan du ikke skrive hvorfor du mener det er greit å gjøre det?

Skrevet

Men det er jo faktisk ikke lov? Eller har jeg misforstått? Mener at det står i barnekonvensjonen (el noe..) at barn har rett på privatliv? Jeg grubler faktisk litt på om jeg skal tilate meg selv (og andre) å legge ut bilder av veslegutt på FB når han først kommer ut også jeg altså. Nå har jeg hittil kommet fram til at alle småbarn/babyer ser jo like ut og så lenge ingen av bildene er typiske "pinlige bilder" og han er påkledd så er det muligens ingen big deal. Men jeg har ikke bestemt meg enda..

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...