Hvor går grensa angående hundehold?

[Whoopsis]

Hundene jeg har nå hadde blitt omplassert om jeg, som flere har nevnt, blir alvorlig syk og ikke kan gi dem det de trenger. Da går begge to rett til min mor/far som hadde tatt dem imot med åpne armer.

Her også.

[JailyTina]

Eneste som kunne fått meg til å overlate Jaily til noen andre er svært alvorlig/dødelig sykdom som gjorde meg ute av stand til å komme meg ut av senga uten hjelp. Sannsynligvis hadde mamma overtatt henne uansett om det var for en kort periode, 1-4 måneder f.eks., eller om det var permanent.

Utover det er det ingen grunn jeg kan komme på som kunne fått meg til å vurdere omplassering av min hund. Jobbtilbud, studiemuligheter, flytting osv osv må rett og slett tilpasses så det passer med aktivt hundehold ved siden av. Jeg er generelt ikke veldig sosial av meg og det beste av "terapi" både psykisk og fysisk i mitt liv er nettopp hundeholdet. Det finnes ikke den ting dyra ikke kan hjelpe meg gjennom på en bedre måte enn hva mine venner klarer og derfor skal det innmari mye til før jeg ville vurdert omplassering e.l.

[Colibri]

Jeg ville nok avlivet fremfor å omplassere fordi gullet har hatt fem hjem iløpet sine første ni levemåneder.. Kan ikke se for meg at det hadde vært riktig å gi han enda et hjem da han er tildels fryktaggressiv mot både folk og hunder..

Uansett, dersom jeg hadde blitt kronisk syk slik at jeg ikke kunne gitt han et godt liv ville jeg nok sett meg om etter andre alternativer. Dersom jeg får et barn i fremtiden med alvorlig allergi har man jo ingen alternativer heller.. Og ikke minst, dersom fryktaggressjonen hans skulle bli værre og han må holdes helt isolert fra andre levende vesener, da hadde han ikke hatt et verdig liv.

Fryktaggresjonen går det bedre og bedre med heldigvis, og vi har fått hjelp fra profesjonelt hold.

[Flipp]

Da jeg var gravid med førstemann brukte jeg å spøke med at om ungen skulle vise seg å være allergisk kom jeg til å omplassere UNGEN... Den spøken sluttet jeg å komme med da noen tok meg alvorlig og trodde jeg mente det...

Jeg fikk ikke noen allergisk unge, men jeg fikk alvorlig bekkenløsning pga komplissert fødsel. Og siden dette var en hund som ble trent i hundekjøring og bruks før ungen ble født, og jeg etter fødselen hadde problemer med å gå noen få kilometer valgte jeg å omplassere hunden til noen som fortsatte å trene ham på samme måten.

Jeg har også omplassert en annen hund, som etterhvert tydelig viste at han ikke likte små barn. (grensen gikk ved ca ti års alder) det var noen nabobarn der vi bodde før som dessverre var slemme med ham, og han løste det med vise tegn til å ville frem med tennene. Han hadde ikke noe i mot mine barn, men det ble slitsomt med tanke på lekekamerater på besøk, siden vi da måtte vokte ham hele tiden. Han fikk aldri bitt noen, heldigvis, men jeg turte ikke å beholde ham siden vi bodde i et boligfelt der alles barn gikk ut og inn hos hverandre, så jeg ga ham bort til en godt voksen dame med 2 tenåringer, der slapp han å måtte forholde seg til små barn.

Jeg synes det er helt greit å omplassere hvis man ser at man har "malt seg inn i et hjørne", altså satt seg fast i et mønster der man ikke klarer å løse det, og hvor man ikke lenger kan gi hunden det den trenger. Jeg er ikke så egoist at jeg tror at det bare er JEG som kan gi en hund et godt liv.

[borderen]

Jeg kunne omplassert hundene hvis kjemien mellom oss overhodet ikke stemte, selv etter flere mnd trening. Jeg har hunden for å kunne bruke dem til det jeg vil (er ganske allsidig, men de skal BRUKES!). Jeg har ikke opplevd noen slik kjemi-krasj ennå, men hvis det skjer, er jeg villig til å omplassere hunden til noen som har bedre kjemi med den.

Mitt motto er: Livet er fort kort til å ha dårlige hunder

De hundene jeg har nå ville jeg aldri omplassert. Hvis jeg blir dødlig syk, har jeg familie som vil ha henne og kan gi henne det hun trenger

Om jeg skulle fått barn (laaangt frem i tid!) med allergi, så skal de få medisiner mens hundene må flytte ut av hovedhuset.

[nordmørsloppa]

Jeg ville nok avlivet fremfor å omplassere fordi gullet har hatt fem hjem iløpet sine første ni levemåneder.. Kan ikke se for meg at det hadde vært riktig å gi han enda et hjem da han er tildels fryktaggressiv mot både folk og hunder..

Uansett, dersom jeg hadde blitt kronisk syk slik at jeg ikke kunne gitt han et godt liv ville jeg nok sett meg om etter andre alternativer. Dersom jeg får et barn i fremtiden med alvorlig allergi har man jo ingen alternativer heller.. Og ikke minst, dersom fryktaggressjonen hans skulle bli værre og han må holdes helt isolert fra andre levende vesener, da hadde han ikke hatt et verdig liv.

Fryktaggresjonen går det bedre og bedre med heldigvis, og vi har fått hjelp fra profesjonelt hold.

enig med avliving på storm også. han ligger det så mye trening bak , og ble "ødelagt" bare på de få ukene min bestemor passet han. tok flere måneder før jeg hadde gutten min tilbake igjen sliter med seperasjonsangst, og jeg trener konsekvent på det slik jeg kan dra mine 15 minutter å hadle på kiwi..

Bris hadde jeg hatt mye lavere terskel for å omplassere. veldig tilpasningsdyktig frøken som lett hadde tuslet med fremmede om de tok henne med seg