Gå til innhold
Hundesonen.no

Ny hund, omplasseringshund?


Isabel

Recommended Posts

Da er det slik at kusina mi (med mor) kunne tenke seg en hund til (de har en Jack Russel Terrier fra för av, tispe, vennelig og snill) og nä tenker de ä hente hund nummer 2. fra et dyrehjem, siden det sitter haugevis av hunder her som trenger hjem. Iallefall, hva bör man generelt tenke pä, om man velger en hund fra et dyrehjem? (Dette er ikke en "hva slags hund burde de velge träd") men generelt hva bör man tenke pä, när man vil hente seg en hund fra dyrehjem? Fortell gjerne om erfaringer dere har gjort, godt og "vondt"!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, har bare hatt to omplasseringshunder, og den ene kan jeg knapt huske, mens han andre var min første hund, og vel...nå kjente jeg ham fra før, fordi jeg hadde gått turer med ham for den forrige eieren, og jeg henta ham på en svært luguber kennel (som ble tvangsnedlagt noen år senere pga mishandling av hunder). Da jeg henta ham der, kjente jeg ham overhodet ikke igjen; han spiste hundekjeks (han hata hundekjeks), syns det var helt greit å klippe klørne (han kunne virkelig ikke fordra det), var veldig rolig (han var en ordentlig energisk kongepuddel) - nesten sedat. Dessuten var han skikkelig ustelt med lang, møkkete og sammentova pels. Få dager etter at vi henta ham, var han tilbake i toppform og syns igjen at hundekjeks og kloklipp var pyton, og lignet ikke i det hele tatt på den trøtte, medgjørlige bikkja vi hadde dratt med oss hjem. Etter den dagen hoppet han inn i alle biler som sto åpne, livredd for å bli forlatt (var ingen bilkjøringsfan).

Nå er jo dette på en måte en ganske trist historie, men jeg er helt sikker på at jeg aldri hadde fått lov til å kjøpe den hunden for en femhundrelapp med mindre jeg kjente ham fra før, og kunne fortelle at han definitivt ikke var slik han framsto på kennelen. Tror det uansett kan være noe forskjell på hvordan hunden framstår på en kennel, med mange andre hunder, og hvordan den fungerer i et hjemmemiljø. Skulle jeg hatt en ny omplasseringshund nå, ville jeg gått etter magefølelsen og valgt en hund jeg følte jeg hadde god kontakt med, rett og slett! Foreldrene mine har fortalt at omplasseringshunden de overtok fordi hun ville fungere fint i avlsprogrammet deres, aldri knyttet seg til sin nye familie; hun bare godtok at vi var der og ga henne mat og gikk turer med henne og sånn. Så kontakt/kjemi er kanskje lurt å ha på plass :ahappy: Og så hadde jeg spurt folka på kennelen om hvordan hunden var i dagliglivet (og vært mye mer nøye på at kennelen skal være ålreit; det ble mye ekstrakostnader og problemer med kronisk øyekatarr, brukket hale m/betennelse, stress/angst m.m fordi han ble forsømt og sannsynligvis mishandla av de som dreiv kennelen...), og jeg tror nesten jeg hadde insistert på å få snakke med forrige eiere direkte - for å vite hvorfor han blir omplassert, og hvilke problemer hunden har.

Når jeg tenker meg om, lurer jeg på om jeg hadde valgt en "pensjonert" hund, enten tispe som ikke skal avles på mer, eller utstillings-/konkurransehund som ikke fikser jobben lenger; men de sendes vel som regel ikke på dyrehjem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ah, takk for tanker og erfaringsdeling!

"Problem" her er at familien tenkte ä hente en som kommer fra Spania/Grekenland/Ungarn (siden Tyskland henter inn mye hunder derifra) og da kommer de fra alle mulige kanter og kroker, omtrent ingen som vet noe om dem, eller hvordan de har levd..

Tror kanskje at pä slike hunder hvor man vet ekstremt lite mä man gjöre slik du sier, og bare gä etter magefölelsen.. (og ofte stemmer jo denne meget bra!) :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ah, takk for tanker og erfaringsdeling!

"Problem" her er at familien tenkte ä hente en som kommer fra Spania/Grekenland/Ungarn (siden Tyskland henter inn mye hunder derifra) og da kommer de fra alle mulige kanter og kroker, omtrent ingen som vet noe om dem, eller hvordan de har levd..

Tror kanskje at pä slike hunder hvor man vet ekstremt lite mä man gjöre slik du sier, og bare gä etter magefölelsen.. (og ofte stemmer jo denne meget bra!) :ahappy:

Vi har hund fra Spania som kommer fra ett omplasseringshjem i Tyskland. Hun er en herlig hund på alle måter, men tydelig att hun også har hvert igjennom endel. Det er litt rart og ikke vite hva som har skjedd med henne tidligere, hvorfor hun reagerer slik som hun gjør på ting ol.

Den største "utfordringen" vi har hatt med Bamba er vell å få hun til å fungere som en "normal" hund. Hun likte ikke å være inne - prøvde å komme seg ut og når vi først var ute ville hun ikke inn, hun sluker mat og vann til det er tomt (sikkert redd for att det skal forsvinne?), hatet båndet over alt på jord, viste ikke hvordan hun skulle oppføre seg inne (lå på bordet, bet i stoler, skrapte på dører ol)

Nå har vi hatt Bamba i 8 mnd og hun har tydelig forbedret seg. Men, vi har fortsatt en lang vei å gå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker: Spør om helse og om den har noen "nykker"(hvilke), hva hunden har gjort tidligere, hvilket inntrykk de har av den sammen med andre hunder, og med menneskene på kennelen+besøkende. Er den nervøs eller tøff? Rolig eller hyper. Hvordan leker den, og hvordan er den i forhold til tur/stell/foring.

Hvis de vet noe om dette, flott. Hvis ikke, som f.eks, i det tilfelle at hunden er nylig innkommet hittehund som ingen har meldt eierskap til.

- Be uansett om å få gå tur med hunden, kanskje også om å få se den leke med andre.

Minstekrav bør vel muligens for alles beste være å få tilbringe tid med hunden inne på kennelens område, og å få vite hvor den ble funnet og i hvilken tilstand + en bli gitt en kortfattet oversikt over hvordan den har vært generelt sett, og hvordan den evt. har utviklet/endret seg mens den har vært hos dem.

Som hund nr. 2 "til" deres første hund, ville jeg ha valgt en sterilisert hanne (eller de kan sterilisere når han har blitt husvarm og trygg på dem og hjemmet) som er over den første unghundperioden, og som passer henne i gemytt/lekestil.

Helst ikke en som absolutt vil være "top dog", siden gamla i huset bør slippe å bli "hund"set :) av inntrengeren.

Lfa hundene møtes for første gang utenfor hjemmet/de faste turområdene, og la gamla gå inn døra hjemme først (etter dem selv, da). Hold henne gjerne i et annet rom når den nye hunden gjør seg kjent med sitt nye hjem. Ta bort alt som hun kan komme til å vokte overfor en ny hund, og ha plassen hans klar + en skål med vann til ham, og en til henne (de kan dele så snart den første introduksjonen er over (noen timer, et par dager, det ser de an).

Ønsker dem lykke til med hund nr. 2. :wub:

Red. - Om det at informasjonen om hunden kan være begrenset hos kennelen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...