Kjemi med din hund?

[Bambi]

Jeg er ikke helt sikker på hva man mener med "kjemi" med ens hund, er det et spørsmål om å like/ikke like? Eller hvor opptatt av eier (førerorientert) hunden er? For det kan nesten virke sånn? Eller hvor bra man "lykkes" med den når man trener?

I så måte er vel tomsingen den av hundene jeg har hatt opp gjennom tidene som jeg har minst kjemi med. En tid slet han meg omtrent ut og jeg lurte på om han kanskje ville hatt det bedre hos noen andre fordi jeg syntes ikke jeg fikk gitt han det han behøvde - og det var frustrerende. Jeg syntes han var irriterende - men så synes jeg vel egentlig at flatter har en irriterende væremåte generelt - men om det er "mangel på kjemi", jeg vet ikke. Nå irriterer jeg meg ikke over han lenger, jeg synes han er alle tiders gitt de begrensningene han har.

Når det er sagt, så er det ikke vesetnlig for meg om hundene mine er fikserte på meg eller ei - faktisk synes jeg det er litt godt med hunder som ikke er dødsavhengige av meg og bare meg (hadde en schäferblanding som bare var "min", hun lå ved inngangsdøra hvis jeg ikke var hjemme - og bare ventet, ingen andre kunne gå tur med henne osv - sånn hund vil jeg helst ikke ha igjen for man får så mye dårlig samvittighet).

Er den "kjemien" så farlig da? Det er jo bare hunder, hvor mye skal man forvente?

Med kjemi så mener jeg som det er med mennesker..

At noen mennesker kommer du bare ikke overrens med uansett hvor mye du prøver, mens andre føles det ut som om man har kjent hverandre hele livet og er bestisser..

Sånn har man det jo med hunder også og i noen tilfeller så er kjemien så dårlig at livet ikke blir hyggelig i hverdagen pga det.

[SoppenCamilla]

Jeg syns Baghera var stygg første gangen jeg møtte han.

Det var sommer, det var sol, det var varmt, og drittbikkja lå jo bare der og pesa! Ørene bakover og ikke veldig interessert i noe som helst. Jeg ble derimot VELDIG forelska i søsteren hans, og jeg sa jeg ville ha han på tross av at jeg ikke følte jeg fikk noe av møtet. Jeg dro hjem aleine, og et par uker etterpå, så kom oppdretteren og den gamle eieren hjem til meg med Baghera. Jeg gledet meg faktisk som en unge, og hadde pent kasta ut ho jeg bodde sammen med da, dette skulle jeg gjøre aleine. Jeg brukte hele dagen fram til de kom på å vaske, fordi jeg ikke klarte å bare sitte og vente. Jeg skulle ha han på prøve i en uke, og det gikk kjempebra! Med en gang jeg fikk han hjem, og fikk tid med han aleine, så gikk det kjempebra! Jeg har forøvrig alltid trodd at jeg er mer knytta til han enn det han er til meg, jeg har ikke trodd han har brydd seg om jeg har dratt noen steder osv, men jeg har fått beskjed av andre (som har passa han og sånt) at han sitter og kikker på døra, og piper, etter at jeg har dratt, så det er nok bare noe jeg har innbildt meg.

Nemi hadde jeg kjemi med før jeg fikk henne, Stine hadde prøvd å få meg til å bli fôrvert på boxer flere ganger, og jeg sa alltid nei. En dag ringte ho bare for å skravle, og nevnte i forbifarta at ho hadde Nemi, søsteren til Buffy, hjemme. Det var noe som skjedde i huet mitt, og jeg utbrøt "Jeg tar ho!" Stine ble litt stille og sa "Er du sikker? Vil du ikke tenke på det?" "Nei, jeg tar ho!" Et par dager etter, så kom de med Nemi, og vi gikk tur med ho og Baghera, og det gikk kjempebra, så da ble Nemi hos oss.

Lima hadde i utgangspunktet allerede et nytt hjem da jeg henta ho, ho skulle bare bo hos meg i en uke før ho ble henta. Dagen etter jeg hadde henta ho, så visste jeg at jeg ikke kom til å klare å gi ho fra meg, så jeg måtte spørre om det var greit at de som skulle hatt henne kunne ta søsteren. Heldigvis gikk det bra, jeg hadde så dårlig samvittighet!

Jeg hadde en blandingshund før Baghera, Nero, og vi hadde ikke kjemi i det hele tatt. Det, i tillegg til at pappa ikke var noe snill mot han, gjorde at jeg omplasserte han igjen.

[Tonje]

For meg har kjemi ikke noe å gjøre med hvor førerorientert hunden er,Ike var alt annet enn det, men vi klaffet bare på et snedig vis. Jeg synes det er litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er som gjør at det klaffer så godt,det er liksom hele forholdet hund-eier som rett og slett bare stemmer. Sånn føler jeg det ihvertfall

[tm100021]

For meg har ikke kjemi noe med hvor førerorientert hunden er i det hele tatt. Ivy hadde jeg kjemi med fra første stund, fra jeg fikk henne i armene mine visste jeg at det stemte. Vi har hatt våre opp og ned når det kommer til trening men kjemien har alltid vært der. Når jeg var på FHS så føltes det ut som en del av meg manglet, og selv om det er alt for sterke ord å si om en hund så stemte det. Jeg kjente det når jeg kom hjem til henne, og hun var med meg at nå var ting greit igjen. Hun slet mye når jeg dro og, uten at jeg visste noe før hun kom tilbake men nå etter noen mnd er alt greit igjen Kjæresten min har visst aldri vært noe begeistret for hunder, før han møtte Ivy... Hun har en helt annen kjemi med han igjen enn med meg- og han med henne.

[Benedicte]

Tror dere det har mye å si om dere får hunden fra den er valp eller ikke? Familiens hunder og mine to har jeg alltid klaffet med. Jeg har et helt ulikt forhold til de to jeg har nå, allikevel er kjemien sterk mellom oss alle. Når jeg hadde mallevalp her klaffet vi med en eneste gang, men jeg merker at jeg har større vanskeligheter for å klaffe med voksne hunder jeg har hatt hos meg.

[Margrete]

Tror dere det har mye å si om dere får hunden fra den er valp eller ikke?

Jeg å kjenner jeg sliter med eldre/voksne hunder. De har noen annen formet og gitt personlighet, og det er ikke nødvendigvis slik jeg vil ha det. Derfor synes jeg det er så godt med en liten valp, ting trenger ikke klaffe, men jeg kan forme den dit jeg vil og resten sklir inn i skinner der jeg liker dem. Så lenge jeg har ett godt utgangspunkt da. Lille Asti hadde jeg ikke noen form for "følelse" med, det hadde jeg på den andre, men nå digger jeg den valpen ut og inn og frem og tilbake.

Så ja, Labbis, det er lettere å gi en valp mer tid, enn en voksen hund, synes jeg da

Edit

Kom på noe: Det har også noe med forventning til valpen å gjøre. Jeg har jo gått i nesten 3 år og ventet på en schæfervalp. Jeg er vel nesten glad på hennes vegne at hun ikke ble noe av. Stakkars, for noen forventninger hun måtte ha innfridd og mest sannsynlig aldri klart å innfri. Jeg ville blitt superskuffet over en hund som mest sannsynlig ville gitt meg MASSE om jeg ikke hadde slike forventninger.

[Sanne]

Jeg og Ulrik hadde en fantastisk sterk kjemi fra dag en. Vi var virkelig et team. Og alle rundt sa det også, det var meg og han, aldri bare meg eller bare han liksom. Vi var rett og slett en del av hverandre! Vil nok aldri få den samme sterke kjemien med noen hund igjen, båndet mellom oss var helt spesielt. Vet egentlig ikke om det helt kan kalles kjemi mellom meg og han heller. Det var bare noe helt unikt. Han var en once in a lifetimer. Og vi var bare så utrolig sterkt knyttet sammen at det er vanskelig å beskrive. Han var liksom aldri avhengig av meg (før på slutten da) men så lenge jeg ikke var der så var det ikke noe stas for han. Han var rett og slett alt for meg og jeg var alt for han.

Med Bamse er det nok ingen sterk kjemi. Altså, han er en fantastisk flott hund, jeg digger han. Men jeg får ikke den der "wow, vi er virkelig på bølgelengde" følelsen. Det er det han og sambo som har.

Shensi føler jeg også en sterk kjemi til. Ikke på samme måte som med Ulrik, men det er noe der, helt klart. Men det må nok få gro litt også, hun er jo ikke bare min, så da blir det automatisk ikke samme følelsen tror jeg.

Og jeg tror ikke det har noe med alder å gjøre. Jeg klaffet også fantastisk godt med Raja. Det var noe spesielt med henne også, hun var rett og slett fantastisk! Og vi hadde nok noe ekstra vi også. Og hun var jo 1 og et halv år når vi fikk a.

[Raksha]

Tror dere det har mye å si om dere får hunden fra den er valp eller ikke? Familiens hunder og mine to har jeg alltid klaffet med. Jeg har et helt ulikt forhold til de to jeg har nå, allikevel er kjemien sterk mellom oss alle. Når jeg hadde mallevalp her klaffet vi med en eneste gang, men jeg merker at jeg har større vanskeligheter for å klaffe med voksne hunder jeg har hatt hos meg.

Ja, både og. For - en valp kan du forme endel som du vil, og du former deg etter den og omvendt, mens en voksen hund har "sine greier" som man må godta og som ikke er så lett å forme.

Aro sleit jeg lenge med der - vi var på to forskjellige planeter - men vi vokste sammen etterhvert. Jeg lærte meg å like han og han særheter, i tillegg til de gode sidene, isteden for å irritere meg grønn over at han ikke var mer slik jeg ønsket han skulle være, slik en collie skulle være.

Samme med Kahlo - henne har jeg slitt litt med å ha overskudd til å like, det var ikke artig å ha en hund som hadde vondt i alle fire beina sine og brukte 90% av sin våkne tid til å tygge på meg. Jeg _forventet_ en lykkelig, frisk, valp som ønsket å jobbe med meg, og være med meg, ikke bare tygge på meg i frustrasjon over smerter jeg ikke kunne gjøre noe med. Kahlo passet ikke inn i forventningene mine, og derfor lot den berømmelige kjemien vente på seg. Men både hun og jeg har fått tid til å bli kjent med hverandre, og jeg har lært meg hennes sterke og svake sider, og nå er kjemien der. Vi kler hverandre, hun og jeg.

Kasko derimot - han er valp han - med hele seg - og passer så innmari godt til de forventningene jeg hadde til en basenjivalp at det bare er en fryd.

Jeg, i min snevre enkle verden, klarer ikke å skjønne det der med å kvitte seg med en hund pga. kjemi. Men jeg har kanskje ikke hatt en hund jeg har hatt sååå dårlig kjemi med at jeg ikke har klart å snu det.

[Nirm]

Tror dere det har mye å si om dere får hunden fra den er valp eller ikke?

Synes det tok litt lengre tid med Vida for å få den rette kjemien, enn med Nirm (forståelig nok, vi hadde connection med en gang). Men den kom. Og jeg trur faktisk ikke vi kunne hatt noe bedre selv om jeg hadde fått henne som valp.

[Guest 2ne]

Jeg er ikke helt sikker på hva man mener med "kjemi" med ens hund, er det et spørsmål om å like/ikke like? Eller hvor opptatt av eier (førerorientert) hunden er? For det kan nesten virke sånn? Eller hvor bra man "lykkes" med den når man trener?

Tror dere det har mye å si om dere får hunden fra den er valp eller ikke?

For meg så mener jeg KJEMI når jeg snakker om kjemi, ikke hvor trenbar hunden er eller hvor gammel den er. Den hunden jeg har best kjemi med, er Dina, hun er helt klart ikke den mest trenbare hunden jeg har hatt, og hun var 2.5 år gammel når jeg fikk henne. Den var rett nok ikke der fra første øyeblikk, for når hun var hunden til Belgerpia, så syns jeg hun var utrolig kjedelig, og jeg var veldig på at det bare skulle være midlertidig helt til Belgerpia sa jeg kunne levere henne igjen, da var det skikkelig ikke aktuelt, rett og slett. Vi har grodd sammen vi, for å si det sånn - til tross for at hun var voksen, til tross for at hun ikke liker å trene.

En annen hund jeg hadde fantastisk kjemi med, var Herverket. Jeg skulle egentlig se på søsteren hans (Molly, som ElinT hadde.. Hun er mormoren til Norris, btw), og hun ville vært et langt mer fornuftig valg, men når Hero kom inn i stua, så var det bare ikke noen tvil - jeg kom til å dra hjem med en 14 mnd gammel hannhund med issues, og ikke den noe aktive men veldig snille tispa.

Gubbelille hadde jeg ingen kjemi med. Vi bodde sammen, noe mer connection enn det var det ikke, ikke på nesten 13 år. Zarten og jeg hadde kjemi, til tross for at han var en skrulle og det føltes mest av alt slitsomt med han.

Med Em var det nesten samme historien som med Carina og Zofia. Jeg ønsket meg egentlig søsteren hennes, men sa fra akkurat forseint (valpekjøperen hadde fått beskjed om at de fikk henne), og jeg bestemte meg egentlig for at jeg ikke skulle ha noen fra det kullet da. Men så var de så innmari trivelige, hele gjengen, og jeg tenkte at skulle jeg førstes ha en hund til, så kunne jeg jo ta Em, for hun ER jo en snill, fin "liten" jente. Men hun føltes aldri som min hund..

Med Nora, så var hovedkriteriet hva magefølelsen sa. Og jeg skulle bare se på dette kullet fordi oppdretteren er en venninne, jeg skulle ikke ha valp enda, jeg skulle bruke tid på å finne min hund jeg - og der var hun, og hun føltes som min lenge før jeg bestemte meg for å kjøpe henne. 4.5 uker var hun da jeg så henne første gangen, og jeg var og kikket på henne igjen når hun var 6.5 uker, med Siri som anstand og fornufts-alibi, men som sagt, hun føltes som min. Og når jeg traff henne igjen i Trondheim ifjor sommer, så var det veldig tydelig at Em hadde kommet hjem, hun og Lill har den kjemien jeg savnet med henne..

Dina og Nora er de hundene jeg har hatt best kjemi med, og det kan ikke forklares med hvor gamle de er når jeg får de, eller hvor trenbare de er. Det er noe med kontakten mellom oss, de orienterer seg mot meg selv om det er mange rundt, akkurat som at jeg holder øye med dem selv om det er mange rundt. Det har strengt tatt ikke noe med lydighetstrening å gjøre, selv om det selvsagt har vært et pluss at Nora er så orientert på meg når vi trener, så gjelder ikke det helt for Dina, hun er mer "ja, jeg veit hvor du er og hva du driver med, men nå skal jeg bare snuse litt her først, så kommer jeg etterpå"-typen.

[Benedicte]

For meg så mener jeg KJEMI når jeg snakker om kjemi, ikke hvor trenbar hunden er eller hvor gammel den er.

Men det kan jo henge sammen? Jeg tenker ikke på trenbarhet, for meg har det ingenting med det å gjøre, ikke alder heller. Men det jeg tror kan ha noe å si er hvorvidt du har fått formet hunden til å passe deg eller ikke. Jeg har noen voksne hunder jeg klaffer helt med, og valper jeg ikke klaffer med. Men hadde jeg overtatt en voksen hund nå, fremfor en valp, så tror jeg det er mye større sjanse for at min personlighet hadde truffet valpens. Den voksne hunden har allerede en personlighet, og jeg tror jeg hadde hatt mindre tålmodighet med en voksen hund. En valp kan derimot formes etter ens egen personlighet, og jeg tror personlighet og kjemi går hånd i hånd.

[Nirm]

Men det kan jo henge sammen? Jeg tenker ikke på trenbarhet, for meg har det ingenting med det å gjøre, ikke alder heller. Men det jeg tror kan ha noe å si er hvorvidt du har fått formet hunden til å passe deg eller ikke. Jeg har noen voksne hunder jeg klaffer helt med, og valper jeg ikke klaffer med. Men hadde jeg overtatt en voksen hund nå, fremfor en valp, så tror jeg det er mye større sjanse for at min personlighet hadde truffet valpens. Den voksne hunden har allerede en personlighet, og jeg tror jeg hadde hatt mindre tålmodighet med en voksen hund. En valp kan derimot formes etter ens egen personlighet, og jeg tror personlighet og kjemi går hånd i hånd.

Men er kjemi at man former hunden til å passe seg selv? Det er ikke det jeg legger i kjemi i hvert fall... Om kjemi er å forme hunden sin slik man vil ha det, så ville vel alle hatt god kjemi med hundene sine? Det kaller jeg heller oppdragelse, og jeg setter heller ikke noe likhetstegn mellom en veloppdratt hund og kjemi...

Tålmodighet handler ikke så mye om kjemi for min del. Det handler om oss, og overhode ikke hunden for meg. Det er ikke dens "feil" at vi har for dårlig tålmodighet til hva som trengs for å trene eller omgås den.

[starlight]

Med Tessa har det vært litt både og. Det blir litt samme som Raksha sier. Jeg ble skuffet over å få en hund som var såpass nervøs og skeptisk til det meste. Dette påvirket også henne i og med at hun "merket" at jeg ikke var fornøyd med henne. Misforstå meg rett, på andre områder var jeg strålende fornøyd med henne og vi hadde god kjemi. Men jeg hadde ønske om å konkurrere med henne, og når jeg innså at det aldri ville være optimalt for henne, så preget nok dette min væremåte mot henne også. Tessa er i tillegg veldig var for sinnsstemninger, og har jeg en dårlig dag, så påvirkes hun i mye større grad enn hva Vita gjør.

Med Vita har det vært helt annerledes. Vi har hatt en enestående kjemi fra starten av. Som instruktøren i Sverige sa i sommer "man ser verkligen at hon elskar sin matte". For Vita er jeg det ypperste, jeg når inn til henne selv om det raser hus rundt oss. Det gjør jeg ikke til Tessa. Men i det Vita kom i hus, så fikk jeg og Tessa merkelig nok et mye bedre forhold også. Da hadde det ikke lenger noe å si om jeg ikke skulle konkurrere med Tessa, jeg hadde jo Vita nå. Dermed kunne jeg senke skuldrene i forhold til Tessa og bare la henne ta ting i sitt tempo. Vita påvirket Tessa i veldig positiv retnin i tillegg, og alt det har gjort at jeg og Tessa nå har et godt forhold. Sånn generelt vil jeg vel si at jeg har veldig god kjemi med begge mine hunder, men at Vita og jeg nok er mer perfect match, mens jeg og Tessa må jobbe litt mer for det.

Edit: kjemi for meg i dette er forresten hvordan personlighetene matchet fra starten av, og hvordan kjemien har utviklet seg etter hvert som man "vokser". Man kan jo tross alt forandre personlighet (til en viss grad) etter som årene går.

[Benedicte]

Men er kjemi at man former hunden til å passe seg selv? Det er ikke det jeg legger i kjemi i hvert fall... Om kjemi er å forme hunden sin slik man vil ha det, så ville vel alle hatt god kjemi med hundene sine? Det kaller jeg heller oppdragelse, og jeg setter heller ikke noe likhetstegn mellom en veloppdratt hund og kjemi...

Tålmodighet handler ikke så mye om kjemi for min del. Det handler om oss, og overhode ikke hunden for meg. Det er ikke dens "feil" at vi har for dårlig tålmodighet til hva som trengs for å trene eller omgås den.

Jeg vet ikke, det blir litt abstrakt å snakke om. Mine hunder har totalt ulik personlighet, allikevel har vi god kjemi. Men jeg får kanskje en bedre følelse for hunden min dersom jeg har hatt den fra den var valp. En mer positiv innstilling kanskje. For kjemi er jo noe psykisk, og for min del er det noe helt annet å starte med en hund med blanke ark, enn en voksen hund. Jeg tror da kjemien vår vil automatisk bli bedre om jeg har en valp.

For meg kan tålmodighet handle om kjemi. Eller omvendt, har jeg god kjemi med en hund har jeg mye større tålmodighet enn en hund jeg ikke har like god kjemi med.

[Carina]

For meg så mener jeg KJEMI når jeg snakker om kjemi, ikke hvor trenbar hunden er eller hvor gammel den er. Den hunden jeg har best kjemi med, er Dina, hun er helt klart ikke den mest trenbare hunden jeg har hatt, og hun var 2.5 år gammel når jeg fikk henne. Den var rett nok ikke der fra første øyeblikk, for når hun var hunden til Belgerpia, så syns jeg hun var utrolig kjedelig, og jeg var veldig på at det bare skulle være midlertidig helt til Belgerpia sa jeg kunne levere henne igjen, da var det skikkelig ikke aktuelt, rett og slett. Vi har grodd sammen vi, for å si det sånn - til tross for at hun var voksen, til tross for at hun ikke liker å trene.

Enig med 2ne her. Det blir som jeg sier med pointeren Willis. Overtok han da han var drøyt 2,5 år gammel, og til tross for at han verken var valp eller enkel å trene, har jeg alltid hatt kjempegod kjemi med han.

Det jeg føler når jeg har dårlig kjemi med Zoffis er at vi overhodet ikke snakker samme språk, vi har liksom ikke kontakt med hverandre. Og da snakker jeg heller ikke om en type lydighetskontakt, men bare det å være på nett med hunden. Og det har jeg alltid vært med alle hunder jeg har passet, enten jeg har brukt de til å trene triks eller å bare tusle i bånd med de i skogen fordi de ikke har gått an å slippe løs.

Jeg føler også at hun bare er på ferie her, og at hun snart skal hjem til eierne sine. Det er faktisk skikkelig utrivelig å føle det sånn.

Men er kjemi at man former hunden til å passe seg selv? Det er ikke det jeg legger i kjemi i hvert fall... Om kjemi er å forme hunden sin slik man vil ha det, så ville vel alle hatt god kjemi med hundene sine? Det kaller jeg heller oppdragelse, og jeg setter heller ikke noe likhetstegn mellom en veloppdratt hund og kjemi...

Enig med Nirm, det er ikke det jeg heller legger i kjemi. Jeg ville jo sikkert gjort mye annerledes med den tidligere nevnte pointeren dersom jeg hadde hatt han fra han var valp, men selv om han var som han var og bar preg av at noen andre formet han til seg - så var han fortsatt i aller høyeste grad min hund.

[Huldra]

Enig med 2ne jeg også; tror ikke alder har noe å si. Jeg har mer kjemi med moren til Aynï, enn til Aynï - selv om jeg har hatt Aynï siden hun var valp, og selv om hun er veldig, veldig lik sin mor på alle måter egentlig. Det er nesten to identiske hunder, men "min" hund har jeg ikke kjemi med, moren som jeg ikke eier og sjelden ser, har jeg kjemi med.

Og det har heller ikke noe med lydighet å gjøre; hadde fin kjemi med Casper selv om han til tider var en drittbikkje.. Jeg tror at når kjemien er der, så blir de eventuelle problemene man har med en hund (enten de er store eller forsvinnende små) mindre. Har man ikke kjemi, så tror jeg slike ting kan vokse seg store og blir irritasjonsmoment. Sånn opplever i alle fall jeg det, og ja, det er utrivelig..

[Guest 2ne]

Men det kan jo henge sammen? Jeg tenker ikke på trenbarhet, for meg har det ingenting med det å gjøre, ikke alder heller. Men det jeg tror kan ha noe å si er hvorvidt du har fått formet hunden til å passe deg eller ikke. Jeg har noen voksne hunder jeg klaffer helt med, og valper jeg ikke klaffer med. Men hadde jeg overtatt en voksen hund nå, fremfor en valp, så tror jeg det er mye større sjanse for at min personlighet hadde truffet valpens. Den voksne hunden har allerede en personlighet, og jeg tror jeg hadde hatt mindre tålmodighet med en voksen hund. En valp kan derimot formes etter ens egen personlighet, og jeg tror personlighet og kjemi går hånd i hånd.

Det er mulig det gjør det for noen, men det gjør ikke det for meg. Som nevnt, Gubbelille er den av mine hunder jeg har hatt minst kjemi med, den var så å si ikke-eksisterende. Jeg begynte å jobbe hos oppdretteren til Gubbelille da Gubbelille var 5 uker, og jeg hadde han til han var 12 år og 10 mnd - det er den hunden jeg har hatt lengst av alle mine hunder - og allikevel så var kjemien dårlig.

Emma ble født mellom beina mine, jeg så henne så å si hver eneste dag frem til hun var nesten 2 år. Hun burde jo vært perfekt for meg. Men hun føltes som sagt ikke som min hund, hun var aldri i nærheten av å bety så mye for meg som Dina gjør.. Eller Nora.. Det føles slemt å si det, men det er nå en gang sånn.

Jeg har den kjemien med Dina fordi hun er den hunden hun er som voksen. Hun er min Dronning fordi hun er en enkel og ukomplisert hund, fordi hun kommer snikende opp i fanget mitt når jeg er lei meg, fordi hun alltid viser at jeg er den beste personen i hele hennes verden, fordi hun er en utspekulert frøken som syns trening er gøy bare når hun får gjøre det på sin måte, fordi hun tror meg når jeg sier hun er Dronning, fordi hun syns at det var hennes fulle rett å føde valper i fanget mitt, fordi hun snek seg inn i hjertet mitt en gang jeg trodde jeg ikke ville orke å ha hund igjen. Hun kunne vokst opp på månen, det hadde ikke gjort noen forskjell.

Nora ble valgt på grunn av kjemien mellom henne og meg, ergo var den der før jeg bestemte meg for å kjøpe henne. Ja, den har blitt sterkere på de snart 2 årene vi har vært sammen, men den var der i utgangspunktet. Det var det viktigste kriteriet når jeg kikket på valper, at min nye hund skulle føles som min hund med en gang. Og Norris er i aller høyeste grad min hund.

[Margrete]

Nå føler jeg det er på sin plass å utdype hva den enkelte tenker kjemi er. For var det noen jeg tenkte man hadde kjemi mellom så var det Gubbelille og 2ne. Men nei... der tok jeg feil.

Kjemi og følelse av tilhørighet er det samme for meg egentlig. Juta kom jo inn i livet mitt og bare tilhørte meg, vi har god "kjemi" og koser oss sammen. MEN det har tatt sin tid før jeg kom dit, hun var bare på besøk en periode. Nå bor hun her. Hadde jeg ikke likt henne fra starten av hadde det aldri vært noe tema og være på "besøk" heller.

Så når vi skraper av beinet her; snakker vi rundt grøten og prøver å pakke inn om vi liker hunden eller ei? For om jeg nå tar det Caranthir og Huldra sier rent bokstavlig så sier de jo at de ikke liker hunden? Hvilket er en helt ok følelse.

Er "kjemi" en følelse som er i kroppen til den enkelte? Altså en følelse som er vanskelig å beskrive og som er individuel? Kan man like en hund selv om man ikke har "kjemi"?

[KristinR]

Jeg tror faktisk ikke at jeg forstår hva dere prater om. Jeg har eid mange hunder og alle har jeg hatt et spesiellt forholdt til. Selvsagt på litt ulikt vis for de har hatt hversine særtrekk. Men jeg har vært like glad i de alle tror jeg at jeg kan si. Så enten har jeg vært heldig og hatt god kjemi med alle mine, eller så har jeg ikke forstått hva det vil si å ha god kjemi.

På starten av diskusjonen så tenkte jeg litt at det dere mener er den spesielle tilknytningen man får med hunden sin etterhvert som den blir eldre. For det får man. Etterhvert som hunder blir eldre så fester særtrekkene seg mer. Disse raritetene de har for seg blir mer tydelig. I tillegg så kjenner hund og eier hverandre godt etter mange år sammen. Et blikk eller en pekefinger er nok for at hunden skal forstå hva jeg vil den skal gjøre. Slikt gjør at jeg er fryktelig glad i hundene mine, og mer etterhvert som de blir eldre om dere skjønner.

Så jeg må vel konkludere med at nei, jeg forstår ikke hva dere mener med kjemi. At dere kan tenke på å omplassere en hund fordi kjemien ikke er der er merkelig for meg. Jeg kritiserer ikke dere som skriver dette, jeg skjønner det bare ikke.

[Huldra]

Nå føler jeg det er på sin plass å utdype hva den enkelte tenker kjemi er. For var det noen jeg tenkte man hadde kjemi mellom så var det Gubbelille og 2ne. Men nei... der tok jeg feil.

Kjemi og følelse av tilhørighet er det samme for meg egentlig. Juta kom jo inn i livet mitt og bare tilhørte meg, vi har god "kjemi" og koser oss sammen. MEN det har tatt sin tid før jeg kom dit, hun var bare på besøk en periode. Nå bor hun her. Hadde jeg ikke likt henne fra starten av hadde det aldri vært noe tema og være på "besøk" heller.

Så når vi skraper av beinet her; snakker vi rundt grøten og prøver å pakke inn om vi liker hunden eller ei? For om jeg nå tar det Caranthir og Huldra sier rent bokstavlig så sier de jo at de ikke liker hunden? Hvilket er en helt ok følelse.

Er "kjemi" en følelse som er i kroppen til den enkelte? Altså en følelse som er vanskelig å beskrive og som er individuel? Kan man like en hund selv om man ikke har "kjemi"?

Ja, og nei. Jeg liker kvalitetene Aynï har, på en måte i alle fall. Jeg kan se at hun har egenskaper som gjør henne til en fin og god hund osv, men jeg setter ikke pris på de, nei..

Kjemi for meg er når man føler man er på bølgelengde, at man kan snakke greit sammen, forstå hverandre osv. Man trenger ikke oppnå de største tingene, men bare at det føles greit ut å være sammen med vedkommende. Dette gjelder både mennesker og hunder (og andre dyr). Det finnes feks en på jobben min som jeg overhodet ikke får kjemi med; vi finner ingenting å snakke om, vi misforstår hverandre og det blir ofte pinlige pauser. Sånn er det ikke når vi snakker med andre, men sånn er det oss imellom.

[Maria]

Jeg har alltid elsket hunder, men var både skeprisk til dem og nesten redd før jeg faktisk fikk min egen hund for snart fem år siden. Og fra den dagen jeg fikk Chessea har hun alltid vært en av mine beste venner, om man kan si det sånn om en hund. Men gud så mye den hunden har lært meg både om meg selv, om språk og ikke minst om det å ta vare på et annet vesen. Jeg gleder meg mer til å se Chessea enn til å treffe vennene mine når det er lenge siden sist... Uten henne er det ikke det samme!

Jeg og Chessea har veldig god kjemi - jeg føler jeg forstår det hun vil formidle og vi tar begge kontakt med hverandre. Hun er lett å kommunisere med og hun skjønner hva jeg mener som regel. Hun er et stabeist av dimensjoner, men det setter jeg i og for seg pris på også - kjedelig med en "dott" av en hund som gjør alt den får beskjed om.

Det eneste her er at Chessea er mer knyttet til moren min, hun har alltid vært det. Og det er synd at mamma ikke kan en skit om hund, hundetrening eller bryr seg nevneverdig om å lære bikkja hva som er rett/galt. Det frustrerer meg noe så inn i granskauen! Altså ikke bikkja, men at bikkja liker moren min som ikke er noe hundemenneske. Mamma går tur med Chessea, og det er vel det. Jeg har lært henne alt hun kan, mamma ødelegger det.

Hadde Chessea vært kun min hund hadde jeg syntes det var ennå bedre ift. kjemi. Hun lystrer aldri meg framfor moren min. Men for all del - det er helt fantastisk å se den kjemien min hundeamøbe-mamma har med Chessea. De to er skikkelig knoll og tott, Chessea bestemmer.

[Gjest]

Når bikkja var 8 uker kunne hun ikke brydd seg mer om hvem som var eieren hennes og hvem som var i nærheten av henne. På den måten var hun utrolig grei, da jeg aldri trengte å trene alene hjemmetrening med henne - alle situasjoner var like for henne. Hundre mennesker, ti mennesker, 1 menneske eller ingen. Men jeg var aldri "spesiell", jeg var bare en av alle de utrolig kule menneskene rundt henne. Hun kunne heller ikke være løs som valp, da hun ikke hadde noen tilhørighet. Hun kunne lett virre langt bort fra meg, og hun kom ikke tilbake.

Men nå når hun har bikket championat-gyldig alder, så har forholdet vårt vokst utrolig mye. Hun kan gå løs blandt folk, hun "vet hvem jeg er" - kommer tilbake tilmeg frivillig - vi har lært hverandre å kjenne og vi vet hva den andre reagerer på / ikke reagerer på.

Så for meg er kjemi det at man "fungerer sammen" - noe vi absolutt gjør nå - og det blir bare bedre å bedre. Ifht. å like / ikke like en hund så har det aldri vært et tema for meg, ingen hunder jeg "ikke fungerer med". Aldri opplevd det. Tror jeg er litt som Labbis på det feltet - jeg får forme og "lage" hunden jeg vil ha, ergo vil kjemien vokse jo eldre hunden blir.

Så mye som jeg forstår hva andre sier om at det "er der fra starten av" - tror jeg det gjelder i større grad for folk som leter etter en reinspikka brukshund eller av en eller annen grunn har forventninger til hunden (trenger ikke være konkuransserettet). Kanskje det også / heller gjelder hunderaser med en viss forventning til førbarhet, og at man på den måten "forventer seg samarbeid" og dermed ser fra dag 1 hvem som er på nett med deg og de som ikke er på nett med deg. For meg var en valp bare en valp - en framtidig kompis. Jeg forventet ikke noe annet enn at den skulle være en hund.

[Huldra]

Når bikkja var 8 uker kunne hun ikke brydd seg mer om hvem som var eieren hennes og hvem som var i nærheten av henne. På den måten var hun utrolig grei, da jeg aldri trengte å trene alene hjemmetrening med henne - alle situasjoner var like for henne. Hundre mennesker, ti mennesker, 1 menneske eller ingen. Men jeg var aldri "spesiell", jeg var bare en av alle de utrolig kule menneskene rundt henne. Hun kunne heller ikke være løs som valp, da hun ikke hadde noen tilhørighet. Hun kunne lett virre langt bort fra meg, og hun kom ikke tilbake.

Men nå når hun har bikket championat-gyldig alder, så har forholdet vårt vokst utrolig mye. Hun kan gå løs blandt folk, hun "vet hvem jeg er" - kommer tilbake tilmeg frivillig - vi har lært hverandre å kjenne og vi vet hva den andre reagerer på / ikke reagerer på.

Så for meg er kjemi det at man "fungerer sammen" - noe vi absolutt gjør nå - og det blir bare bedre å bedre. Ifht. å like / ikke like en hund så har det aldri vært et tema for meg, ingen hunder jeg "ikke fungerer med". Aldri opplevd det. Tror jeg er litt som Labbis på det feltet - jeg får forme og "lage" hunden jeg vil ha, ergo vil kjemien vokse jo eldre hunden blir.

Så mye som jeg forstår hva andre sier om at det "er der fra starten av" - tror jeg det gjelder i større grad for folk som leter etter en reinspikka brukshund eller av en eller annen grunn har forventninger til hunden (trenger ikke være konkuransserettet). Kanskje det også / heller gjelder hunderaser med en viss forventning til førbarhet, og at man på den måten "forventer seg samarbeid" og dermed ser fra dag 1 hvem som er på nett med deg og de som ikke er på nett med deg. For meg var en valp bare en valp - en framtidig kompis. Jeg forventet ikke noe annet enn at den skulle være en hund.

Quoter deg, selv om flere har sagt noe lignende før.

Altså, det trodde jeg også, jeg hadde også samme innstilling som deg; man blir mer og mer glad i hunden etterhvert som den vokser til. Men det ble ikke sånn med Aynï.. altså, jeg er jo ett vis glad i henne, men det er noe som mangler rett og slett. Jeg hadde ikke hørt om at det gikk an å "mangle kjemi" med en hund; man oppdro den og så ble man glad i den, og så fungrte man sammen liksom. Jeg har også alltid knyttet meg veldig til dyr jeg har hatt eller passet/stelt/ridd/hatt mye med å gjøre over lengre tid osv, så dette med manglende kjemi var ikke noe jeg i min villeste fantasi kunne forestille meg at skulle skje. Fint at dere som ikke tror det "går an" å mangle kjemi tror nettopp det, men saken er at det kan plutselig skje dere også. Jeg tviler på at jeg er noe spesiell eller annerledes på det punktet i forhold til dere, det er ikke sånn at jeg forventet at det skulle skje - det bare skjedde. Og det er heller ikke sånn at hunden må være en drittbikkje for at kjemien skal mangel; en drittbikkje og jeg kan ha god kjemi, og en superhund og jeg kan ha dårlig kjemi - det er ikke dèt kjemi går ut på.

[Guest 2ne]

Nå føler jeg det er på sin plass å utdype hva den enkelte tenker kjemi er. For var det noen jeg tenkte man hadde kjemi mellom så var det Gubbelille og 2ne. Men nei... der tok jeg feil.

Kjemi og følelse av tilhørighet er det samme for meg egentlig. Juta kom jo inn i livet mitt og bare tilhørte meg, vi har god "kjemi" og koser oss sammen. MEN det har tatt sin tid før jeg kom dit, hun var bare på besøk en periode. Nå bor hun her. Hadde jeg ikke likt henne fra starten av hadde det aldri vært noe tema og være på "besøk" heller.

Så når vi skraper av beinet her; snakker vi rundt grøten og prøver å pakke inn om vi liker hunden eller ei? For om jeg nå tar det Caranthir og Huldra sier rent bokstavlig så sier de jo at de ikke liker hunden? Hvilket er en helt ok følelse.

Er "kjemi" en følelse som er i kroppen til den enkelte? Altså en følelse som er vanskelig å beskrive og som er individuel? Kan man like en hund selv om man ikke har "kjemi"?

Så du noen gang Gubbelille og meg? Altså, jeg spør, jeg mente han var død før vi begynte å møtes, jeg?

Men jo, jeg var glad i Gubbelille, jeg var/er glad i Emma også. Jeg er glad i tanta mi og jeg, selv om jeg syns hun er håpløst omsorgsfull og er nødt til å ta på meg hele tiden (altså, hun er en klemmer. Hun klemmer når vi møtes, hun klemmer når vi skal dra, hun klemmer når hun tror jeg har det leit, hun klemmer når hun tror hun har det leit, hun klemmer som takk for maten osv). Jeg er ikke noe mindre glad i henne enn jeg er i min andre tante, som er som meg - ikke glad i utidig kroppskontakt, som forstår når jeg er sarkastisk, og ikke minst syns jeg er morsom når jeg er sarkastisk. Men jeg har bedre kjemi med tante 2 enn tante 1.

Så jo, jeg likte Gubbelille, fordi han var min gubbelille, søt og rar og helt spesiell. Jeg liker Emma og, fordi hun er Em - det er nesten umulig å ikke like Emma, hun er sannsynligvis den snilleste hunden jeg har kjent noen gang. Det har ikke noe med å like eller ikke like å gjøre, eller å være glad i eller ikke glad i. Sorry, jeg kjenner jeg blir små-snurt over hva dere antyder her.

Jeg delte livet mitt med Gubbelille i nesten 13 år, han var med på mange store omveltninger i livet mitt - å få barn, å bli gift, å bli skilt f.eks. Selvsagt var jeg GLAD i han, jeg syns til og med at han var en bemerkelsesverdig GOD hund, kanskje til og med den beste. Men vi hadde ikke kjemi (jeg fatter ikke at det er så vanskelig å forstå hva man mener med kjemi ).

Bare for å ta et eksempel - når jeg var på ulvetur i 2004, var han og Herverket hos Belgerpia. Herverket er født og delvis vokst opp hos Belgerpia, så han kjente henne godt, og han hadde bodd hos meg i 10 mnd. Gubbelille og jeg hadde kjent hverandre den gangen 11 år, og når jeg kommer og henter dem, hvem av de var mest glad for å se meg? Ikke Gubbelille, han kikka på meg i det han gikk forbi, han.. Mens Herverket, han hoppet på meg verandaleppe før han rømte inn i bilen min og nekta å gå ut igjen. Kjemi er noe som går begge veier, Gubbelille og jeg bodde sammen vi, mens Herverket og jeg, vi levde sammen - det er forskjell på det.

[Margrete]

Jeg sier IKKE at de av dere som mangler denne kjemien det er snakk om IKKE er glade i hundene deres. Om det leses slik så er jeg lei for det og det var ikke meningen! Om man ønsker å lese ting i feil mening, så vær så god, men det var absolutt ikke slik det var ment overhodet! Altså, jeg tviler IKKE på at dere IKKE er glade i hundene deres!

Jeg er ett enkelt menneske og det var en grunn til at tenkemannen ble parkert under der. Jeg skrev det som var tanker hos meg, og slik jeg oppfatter ting