Soppen og Powers solskinnshistorie!

[SoppenCamilla]

SGT'ene danset i ring rundt Soppen mens de messet på en slags trolldomsang. Soppen rev og slet i røttene for å komme seg løs, men til ingen nytte. Jenta skjønte raskt at det måtte mer hjelp til enn bare hun og Monica, og Monica var i drømmeland sammen med sonenektemannen og -presten. Jenta vurderte om de rakk å lete etter noen som kunne hjelpe, hun visste ikke hva SGT'ene kom til å gjøre eller når, men om de bare hadde hatt noen fler som kunne hjelpe, så hadde de fått opp rota!

[Artemis]

Jenten bestemte seg for å rope om hjelp, for som man roper i skogen, får man svar.

"Hjeeeeeeeelp hjeeeeeeeeelp hjeeeeeeeeeeelp!" SGTerne enset henne ikke, for alle sammen unntatt én messet på sangen, og den siste hadde en skikkelig KOLS-hostekule.

"HJEEELP!"

Og der, midt i skogen, kom en sonis til unnsetning...

[Wanderlust]

Har jeg blitt sånn "ja takk, begge deler - presten og brudgommen"?

[SoppenCamilla]

Det var Ida! Ida har mange års erfaring med hundehold på baken, og hun var sint på SGT'ene fra før, siden hun ikke fikk være med i klubben, så hun var mer enn lykkelig for å hjelpe. Hun hadde et hemmelig våpen som hun noen ganger brukte da løse dritthunder kom for å plage hennes egne hunder, og hun klødde i fingrene etter å bruke det på SGT'ene. Jenta viste gledelig veien tilbake til der SGT'ene holdt Soppen fanget, og Ida satte igang. Hun gjorde seg stoooor og skummel, og stormet mot SGT'ene, mens hun ropte:

"PELL DERE HJEM!!!"

Det ble liv i leiren, og SGT'ene løp rundt som hodeløse kyllinger. De skallet i hverandre, og det hele var et eneste stort virrvarr. Til slutt løp alle SGT'ene i hver sin retning, og jenta, Monica og helten Ida kunne endelig gå løs på oppgaven med å få Soppen opp av jorda.

[Carma]

Skummelt dette!

[Artemis]

*Schvupp!*

Der var Soppen oppe av jorden! Soppen, jenten og Monica takket så mye for hjelpen(Monica etter å ha blitt dultet i ribbene av jenten. Hun dagdrømte visst om sonenektemannen. Eller sonenpresten.) Ida smilte og hastet videre, for hun måtte hjem for å servere tørrfôrkulene til prinsen og tollerprinsessen på sølvfat, det nærmet seg nemlig middagstid.

Så gikk Soppen, Monica og jenten videre gjennom skogen, hvor det begynte å bli ganske tåkete.

Plutselig, ut av tåken, kom sonenektemannen Mikkel. "Monica! Elskede! Kom til meg!" ropte han mens han holdt frem hånden.

Ansiktet til Monica lyste opp, men så kom det en ny mann ut av tåken fra motsatt side. Det var sonenpresten Espen!

"Monica, min vakre due! Kom til meg!" ropte han innsmigrende mens han viftet lekende med messeskjorten.

Nå var Monica i villrede, for hvem skulle hun velge?

[Lola Pagola]

hahahahahhahahahah jeg dauer!! seriøst dette er det morsomste jeg har lest på eeeevigheter!! :)

[Blondiemamma]

*flirer høyt*

[ida]

Hihihihi. Prøvde å forklare noen på jobben hva jeg lo av, men dette må være svært intern sonenhumor, for det gikk ikke å dele latterkulene med kollegene, gitt. Litt flaut når det gjaller i korridoren og der sitter jeg aleine på arbeidsrommet og ler så jeg griner

[SoppenCamilla]

Monica stod og ønsket at hun kunne dele seg i to, hjertet hennes hamret så jenta og Soppen kunne høre det. Mikkel og Espen stod på hver sin side med armene ut, ventende. Tårene presset på hos Monica, og hun klarte nesten ikke holde seg.

"Hei, gutter! Gi oss noen minutter, okei?" spurte jenta.

Jenta hadde en plan, men for å utføre den måtte de kvitte seg med de utkårede.

[Artemis]

Guttene stod som fjetret, uvillige til å se på annet enn Monica. De rikket seg ikke. Jentene måtte få snakket sammen uten å ha gribber hengende over skulderen, så hva skulle de gjøre?

Soppen visste råd! På 1-2-3 stod Soppen naken foran dem, og løp avsted foran øynene til guttene, som ufrivillig ble klistret til synet av naken hud. Avledningsmanøver!

Nå fikk jenten trukket Monica vekk, slik at de kunne få snakke i fred.

[SoppenCamilla]

(sikker på at ikke Soppen stod naken foran dem og skremte dem vekk? )

Monica var veldig glad for å få hjelp til å løse problemet, hun var så glad at hun faktisk klarte å følge med på her og nå. Jenta tok med Monica på en sti innover i skogen, der det så mørkest og skumlest ut. Mens de gikk, fikk jenta Monica til å ramse opp alt det positive og alt det negative ved hver gutt, slik at de kunne mentalt veie de opp mot hverandre. Listene ble nøyaktig like lange! De hadde like mange negative egenskaper og positive egenskaper hver seg! Men jenta hadde en plan B, hun tok tak i armen til Monica, og begynte å gå raskere. Trærne ble tettere, det ble mørkere, og tåke begynte å sive frem. Til slutt kom de til en hule, og jenta forklarte Monica at det var her den store spådamen holdt til. Monica rakk akkurat å lure på hvordan det gikk med guttene og den nakne Soppen idèt hun ble trukken inn i hula.

[Artemis]

...men det var slett ingen spåkone der inne! Soppen, sonenpresten Espen og sonenektemann Mikkel hadde derimot rotet seg inn i hulen. Soppen holdt på kle på seg mens hun himlet med øynene, for sonenpresten og sonenektemannen hadde begynt å slå løs på hverandre! Mikkel hadde et godt grep om messeskjorten til Espen, mens Espen holdt på å helle altervinen over hodet på Mikkel. Det var bare fullstendig kaos!

[SoppenCamilla]

Soppen begynte å bli lei av dramaet, så ho headbanga de to guttene ned i sittende stilling, for å få ro rundt seg. Jenta spurte hva som foregikk, og hvor spådamen var blitt av.

"To sekunder, bare!" svarte Soppen, og forsvant bak et forheng.

Jenta så på Monica for å se om hun forstod noe mer, men Monica var igjen fortapt i de to guttene foran henne.

Etter en liten stund, litt banning og knusing av noe, returnerte Soppen, men denne gangen med en turban på hodet! Hun hadde et meget alvorlig uttrykk i ansiktet da hun sa "Jeg er spåkonen, min visdom vil hjelpe dere på vei!"

[Artemis]

...men nå begynte bare alle å le, og ingen klarte ikke å ta spåkone-Soppen alvorlig. Soppen synes at det var vel mye å sprade naken rundt og å bli latterliggjort på én og samme dag, og satte seg i en krok for å furte. Jenten gikk for å trøste, og sa at Soppen var veldig tøff med turban.

"Dette kan kun løses med vold!" sa sonenpresten Espen på en veldig lite prestete måte.

"Ja, jeg utfordrer til duell!" sa sonenektemannen Mikkel.

Monica jamret og rev seg i håret. Hun ville ikke risikere at drømmeprinsene hennes skulle skade seg stygt med skrubbsår og blåmerker.

"Vi burde vel hatt sverd eller skytevåpen, for å gjøre dette skikkelig" sa preste-Espen. De så seg rundt, men hulen var lite innholdsrik, og ribbet for skytevåpen.

"Da får vi bare bruke det vi har da", sa ektemann-Mikkel, og tok opp en rull med hundeposer som lå på gulvet i hulen. Preste-Espen plukket også opp en rull, og så begynte de å denge løs på hverandre igjen...

[SoppenCamilla]

Guttene hylte og bar seg, Soppen hylte og bar seg, Monica hylte og bar seg, og bæsjeposer flagret i alle kanter. Jenta ble rådvill, men hun ville ha slutt på kaoset. Hun røsket tak i enden på den ene bæsjeposerullen, slik at alle bæsjeposene ble rullet ut, også kastet hun den rundt alle sammen, sånn at de ble bundet sammen i en stor gjeng.

"DET HOLDER!" skrek jenta.

"Nå orker jeg ikke høre på dere mer! Dette er en magisk bæsjeposerull som holder dere sammen, den vil ikke slippe dere før dere kommer til enighet på en ROLIG og BEHERSKET måte!" løy hun, og det så ut som om de trodde på henne.

"Dere sitter bundet sammen, to gutter og to jenter, do the math! Jeg kommer tilbake om noen timer." sa hun og trampet ut av hula, og etterlot de andre fastbundet.

[Gjest]

[Artemis]

Men hun satte seg bare rett utenfor hulen, for hun fikk fort dårlig samvittighet. Etter 10 minutter hørte hun fortvilte hyl fra Soppen.

"Redd meeeeeg!" Var stakkers Soppeloppen i nød? Jenten løp inn i hulen igjen, og ble svakt kvalm av synet som møtte henne. Sonenektemannen Mikkel og sonenpresten Espen tafset begge på Monica, som så ut til å synes at det hele var storartet. Soppen var klemt mellom de tre turtelduene på grunn av hundeposene. Jenten løp bort, ropte "Abrakadabra!" og nappet hundeposene fra hverandre for å frigjøre Soppen.

"Hva er dette for noe?!" ropte jenten.

"Vi kom frem til at det viktigste er at vi elsker Monica", sa Mikkel.

"Ja, vi sa oss villige til å dele på godene", nikket Espen ivrig.

"Jeg har alltid vært åpen for polyandri" kurret Monica der hun satt med en arm rundt hver av guttene sine.

Jenten og Soppen sukket dypt, og bestemte seg for å la trioen leve lykkelig i alle sine dager i fred, og gikk ut av hulen sammen.

De gikk videre i denne skogen som aldri synes å ta slutt, og hørte etter en stund noen lyder. Lydene tiltok i styrke, og de innså at det var jodling. Var det masse samer i skogen som øvet seg på joik, eller var det kanskje noe annet?

[Wanderlust]

Er det mulig!

[SoppenCamilla]

De kom til en liten klaring i skogen, og der kunne de se en kone som satt på en stubbe. Var det hun som laget disse merkelige lydene? Da de nærmet seg, så oppdaget de at ved damens føtter var det mange små hunder som laget lydene! Det måtte jo være Yodel og basenjiene! Jenta og Soppen gikk bort til den jodlende gjengen, og de ble tatt godt imot. Hundene jodlet og danset for dem, og Yodel selv trampet og klappet takten mens hun lo hjertelig. Alle sammen storkoset seg, men jenta visste at hun ikke kunne bli der for alltid. Det var på tide å dra videre. Soppen var så betatt av basenjiene som jodlet, for dette var ikke hun vant til selv, så hun ble igjen for å holde Yodel og jodlerene med selskap mens de ventet på Yodelmannen og det smilende Yodelbarnet. Jenta gikk inn i skogen igjen, og jodlingen ble svakere og svakere jo lenger inn hun gikk.

[Artemis]

Jenten ble skikkelig trist og lei seg fordi Soppen hadde ditchet henne, for da måtte hun jo finne veien ut av skogen helt alene. Jenten gikk videre i skogen, som hun etterhvert begynte å omtale med mange stygge ord fordi den var så stor, i mange mange timer. Månen kom etter hvert opp, og det ble flott månelys. Plutselig stoppet hun brått, for der foran henne stod det en nydelig hvit hingst. Hesten ble lyst så vakkert opp i månelyset, og jenten ble helt bergtatt. Hun begynte å følge etter hesten mens den gikk rolig nedover en lang sti som førte til et tjern nede i dalen. Hesten stoppet, og det så ut som han ville at hun skulle ri på ham. Det var ikke noe jenten heller ville, enn å ri på denne vakre hingsten, og hun klappet ham først forsiktg mens hun tenkte på at det var noe med situasjonen som virket kjent. Hadde hun hørt en historie om en slik vakker hest da hun var liten kanskje? Jenten gikk bort til en liten stubbe, og gjorde seg klar til å sette seg på hingsten...

[SoppenCamilla]

Da hun strakk beinet sitt over ryggen på hingsten for å komme opp, så sa det *POFF*, og plutselig var hingsten borte! Hva hadde skjedd? Jenta kikket ned, og der stod det ekorn og logret. Vent, kan ekorn logre? Det var ikke et ekorn! Det var en hund! Og hunden var ellevill, og hoppet opp og ned, og ville kose i øyehøyde med jenta. Plutselig smalt det, for jenta og ekornhunden fikk et skikkelig sammenstøt i skallene, og jenta ramlet bakover fra stubben og ned på bakken, og alt var svart.

[Artemis]

Da jenten åpnet øynene satt hun på den hvite hesten igjen. Hesten løp i full galopp nedover mot tjernet, og jenten oppdaget for sent hva som var i ferd med å skje. Hun satt på ryggen til Nøkken, og nå skulle han ha henne med seg ut i tjernet! Hingsten tok sats, og hoppet ut i tjernet med jenten på ryggen...

[Maren]

hahahaha hysterisk morsomt

[SoppenCamilla]

Jenta var så redd at hun frøs fast der hun satt, og var nødt til å bli med ned i tjernet. Hun rakk å tenke at det var merkelig at hun ikke ble våt og druknet, og da hun endelig kom over sjokket ved å bli fanget av Nøkken, så oppdaget hun at hun var i et rom under vannet! Et rom med stoler og bord, en peis og duften av nybakte boller! Hva var dette for en Nøkken, aldeles ikke den hun hadde hørt om før?