Soppen og Powers solskinnshistorie!

[SoppenCamilla]

I aim to please, så da fikk jeg lage en egen tråd til oss, siden vi ble jaga fra Akkurat nå-tråden. Nå BØR alle komme inn her og lese, altså. Det var sånn her det begynte:

Hælle, så dårlig dere er på å skrive i dag! Skjønner dere ikke at det er kjedelig å være syk?! Det ER begrensa hvor mange timer i strekk det er gøy å se på Medium og spise appelsiner. Lag en historie til meg!

Beklager Soppen! Men det skjer jo ikke noe spennende.

Akkurat nå laster jeg opp bilder til fotoknudsen.no.

Gjør det ikke DET, nei? You liar!

SÅ SPENNENDE!

Se, det er tilogmed begynnelsen på en historie!

Det var en gang ei jente som brukte tiden sin på å laste opp bilder til fotoknudsen.no...

*flir*

...Denne jenten hadde blitt tvunget til å gjøre dette av sin slemme far, som ville ha flere bilder i hytteboken sin. Jenten bestemte seg for å døyve smerten grunnet den kjedelige oppgaven, ved å sette på en film, Tristan & Isolde, mens hun ventet på at bildene skulles lastes opp...

..plutselig kom det et stort jordskjelv, og jenta så med fortvilelse på alt som hoppet og danset rundt, tingene som falt ned fra plassene sine, og alt som knuste. Det varte og varte, og jenta fikk kastet seg under skrivebordet, med armene beskyttende over hodet. Da det endelig roet seg, før jenta våget å lette blikket for å saumfare rommet for alle skadene det var lidd, merket hun en endring i atmosfæren. Det var rart, tenkte hun, det lukter så friskt. Hun kunne nesten kjenne lukten av gresset som varmet seg i solen, og kjenne vinden blåse i håret hennes. Nå har nok den nye parfymen med skogs- og engduft knust, tenkte hun sørgelig. Da hun endelig løftet blikket, innså hun med skrekkblandet fryd at vinden faktisk blåste i håret hennes! Hun kjente faktisk lukten av gresset som varmet seg i solen, og da hun reiste seg opp og kikket rundt seg, var alle møblene, veggene, tapeten, bildene og tingene hennes erstattet med åpent landskap! Hun stod midt på en stor blomstereng, en solfylt dag, og alt hun kunne se rundt seg var gress, blomster, insekter, fugler, og et tre i horisonten. Hun tenkte at hun måtte ha fått et alvorlig slag i hodet allikevel, at noe hadde falt ned og truffet henne i hodet, og at hun nå drømte, eller hallisunerte. Kan man hallisunere lukter? Det luktet så friskt! Så sommerlig, ikke den forurensede, kalde vinterlukten hun var vant til hjemmefra, hun kunne lukte solstrålene på huden sin! Da hun skulle til å sjekke kroppen for sår eller merker etter jordskjelvet, innså hun at hun ikke hadde på seg olabukse og collegegenser lenger, hun hadde på seg en gammeldags kjole, som tatt rett ut av klesskapet til en engelsk lady fra middelalderen...

...men det var ikke middelalderen, det var 1800-tallet, og der, foran henne, stod Mr. Darcy! YES!, tenkte jenten, godt jeg tok på meg den nye skogs- og engduftparfymen min i dag! Nå skal han bli min! Men så, plutselig, kom en flokk skumle bullehunder løpende! Jenten gjenkjente Nemi, Baghera og andre skumle frådende siklesleve flattrynehunder fra sonen, på jakt etter Mr. Darcy! "Hjelp! Hjelp!", ropte jenten. Hundene nærmet seg en skrekkslagen Mr. Darcy med raske skritt, mens han hylte som en stukken gris.

Da alt håp om å vinne Mr. Darcys hjerte før han ble spist opp så ut til å være ute, kom hjelpen fra uventet hold. Bakken dirret, idét massevis av sopp våknet til live i skogen! Bittesmå hattesopper med armer og ben løp etter hundene, og i spissen av dem løp en kjempestor sopp, som ropte "STAAAANS! Påååå plaaaaaaass!"...

*ler meg ihjel*

...og alle bullehundene, bortsett fra Baghera, som ikke lenger husker hva innkalling betyr, stoppet og kom tilbake. Baghera stormet bort til Mr. Darcy og jenta, og stoppet og satte seg ned like ved dem, og bare stirret. Jenta var veldig bestemt på å vinne over Mr.Darcy, så ho fant frem en godbit, som ho selvfølgelig tilfeldigvis hadde på seg, og kastet den til Baghera. Mr. Darcy hadde på dette tidspunkt sluttet å hyle som en stukket gris, og lå nå "bare" på bakken i fosterstilling og hyperventilerte. Baghera tok imot godbiten og løp tilbake til resten av bullehundene og soppen for å få enda mer godbit, og de forsvant i horisonten. Jenta kikket ned på Mr. Darcy, der han lå og stirret opp på henne med blanke, store øyne, fulle av takknemlighet og kjærlighet...

*Fnis*

...Og det var da det gikk opp for jenten, at en slike pinglete type som var redd for hunder, kunne hun ikke samle på. "Hey! Soppen! Vent på meg!" ropte hun, og begynte å løpe etter soppen og bullehundene. Mr. Darcy lå igjen i støvet mens jenten løp avsted. Men da jenten løp begynte omgivelsene å skifte. Mr. Darcy forsvant, og alle småsoppene ble til springervalper, og så fant jenten ut at hun satt i valpekassen til Tulla sammen med de 8 små valpene hennes. MOHAHAHAHAHAAAAAA! tenkte jenten, nå skal jeg valpenappe disse små søtsakene! Jenten begynte å stappe valpene ned i lommene på jakken, men da kom Tulla tilbake til valpekassen, og så jenten akkurat idét hun stappet Minitulla i lommen. Tulla ulte og bjeffet, og Huldra kom løpende med en kost, og jaget jenten ut av huset. Jenten løp avsted, og stoppet ikke før hun ikke kunne se sinte Tulla lengre. Hva skulle hun gjøre? Her var hun alene, i gokk, dvs. i tjukkeste Trøndelag. Mutters alene, og ikke en gang pinglete Mr. Darcy hadde hun.

Svisj svisj!

Svisj svisj! Hun hørte noen lyder gjennom snedrevet.

Svisj svisj! "Pust, pes! Barneskirenn!"

Oi, det var Petter Northug jr.! Var dette ridderen i skinnende rustning som hun hadde ventet på? Evt. den slevende storkjeftede pubertetslusen i kondomdrakt? Nå skulle hun finne ut, for han var på vei mot henne...

..hun stilte seg opp i en positur hun visste fremhevet de kvinnelige kurvene sine, selv i kjolen, og så ventet hun på at han skulle komme. Petter Northug jr. stanset rett foran henne, pustet og peste, og klarte ikke å ta øynene fra henne. Da han endelig fikk pusten igjen, åpnet han munnen for å snakke, og hun sitret av forventning. "Har du meldt deg inn i den Facebookgruppa sånn at vi kan få lilla påskeegg i tolvpakning?" spurte han. ... ... "Nei? Det må du gjøre!" og med det forsvant han videre, og jenta stod igjen fåmælt og lettere forvirret...

"Dustetrønder!" ropte hun etter ham. Hun kjempet seg seg videre i sneen, og slet tungt der hun sank gjennom. Endelig! Bebyggelse! Hun gikk bort til det første huset hun så, og ventet i det som føltes som en evighet, før noen åpnet døren. Det var en gammel dame, støttet på rullatoren sin, som åpnet døren. "Nei ser der, en ung pike!" sa hun, mens hun myste gjennom colabunnene sine. Bak henne så hun et interiør som trolig var på moten rundt 1850. Jenten innså at hva hun hadde kommet for var ganske fåfengt her, men spurte likevel. "Unnskyld meg, men hadde det vært mulig å låne en datamaskin, det er, hvis du har internett?"

"Ja, selvsagt, bare kom inn!" O lykke! Gamlisen hadde PC! Hun trykket så hardt på on-knappen at hun nesten dyttet laptopen ned fra fanget. Hendene dirret i forventning. Hun fikk endelig logget på facebook, og skyndet seg å søke opp påskeeggruppen. Hun trykket "join group" Puh! For en lettelse, nå hadde hun meldt seg inn i påskeeggruppen til Northug.

Men hva nå? Hun la brått merke til at det hadde blitt mørkt ute, og hårene reiste seg på ryggen da det knirket i gulvplankene bak henne...

..hun snudde på seg en nakkesleng, og oppdaget at den gamle damen stod bak henne med hevet øks og et ondskapsfullt uttrykk i øynene. Jenta ble livredd, og hylte så høyt at hun ikke hørte at den gamle damen forklarte at hun måtte bruke øksen for å gjøre tøyeøvelsene sine ellers ble hun så stiv i ryggen. Jenta stormet ut døra, og ramlet ned trappa og ut i snøen. Kjolen var hele tiden i veien, og gjorde det vanskelig å løpe. Hun tenkte fortvilet på alt som hadde hendt henne denne dagen, og hvordan det skulle ende. Hun løp og løp, til hun kollapset på bakken, og igjen befant hun seg i et sommerlandskap. Denne gangen var hun i en skog, med fuktig mose under knærne, og hun kunne høre en elv som sildret like ved. Det var bekmørkt, kun opplyst av månen, som måtte trenge seg gjennom alle tretoppene og ned til bakken. Det var vanskelig å se, og jenta var sliten og trøtt. Hun fant, med litt vanskeligheter, veien ned til bekken, og fikk drukket litt vann...

[Artemis]

...Ah! Friskt herlig vann! Det smakte som, som... pepperkaker?! Det var da høyst merkelig! Hun fulgte bekken oppover, gjennom tette kratt, dypere og dypere inn i skogen, til hun kom til en lysning. Der, opplyst av månen, stod et pepperkakehus. Hun gikk med varmsomme skritt mot huset, med eventyret om Hans og Grete i friskt minne. Det var et skilt på forsiden av huset. "Marie og Ellies healinghus". Var det virkelig her Marie og Ellie fra sonen bodde? Jenten hadde jo fått med seg at de var opptatt av alternative metoder, men virkelig, bo i et pepperkakehus? Hun banket forsiktig på døren, men bankingen gjorde at det falt noen nonstop av. "Voff voff" bjeffet Ellie. "Hellooooo!" sa Marie med blid stemme. "Kom inn! Hvordan har du det?"

"Jo, jeg har hatt en slitsom dag, er nok ikke helt på topp."

"Skal det være litt healing? Jeg har slike varme hender skjønner du!" Marie holdt opp hendene og viftet dem foran ansiktet til jenten.

"Ehm, har alltid vært skeptisk til healing, men det skader vel ikke å prøve?"

"Strålende! Bare slå deg ned her med Ellie du, så kommer jeg om et lite øyeblikk!" Jenten klappet og koste på søte Ellie en god stund, men det var da voldsomt så lang tid Marie brukte? Kanskje hun skulle se hvor hun ble av? Hun reiste seg og gikk inn i naborommet, hvor lukten av pepperkaker rev i nesen. Der fikk hun seg et sjokk, for der stod Marie og varmet opp hendene over ovnen. Hun hadde ikke varme hender i det hele tatt, det var bare juks! Jenten gispet, og da forstod Marie at hun hadde blitt avslørt! Hun grep tak i pannen med glovarm knekk som stod på komfyren(klar for å reparere taket for lekkasje med), og løp brølende etter jenten...

Ps. Håper ikke noen soniser føler seg støtt fordi jeg har trukket dem inn i historien.

[Toril]

Ps. Håper ikke noen soniser føler seg støtt fordi jeg har trukket dem inn i historien.

Koser meg med "Eventyret" jeg

[SoppenCamilla]

...og jenta prøvde å flykte, men ho snublet i Ellie, og havnet rett på healingbordet! Marie stoppet brølingen, klistret på et smil, og sa "Se der, ja! Nå er du klar til å heales." Hun kom nærmere og nærmere med de "varme" hendene sine, og jenta ble mer og mer redd, helt til det til slutt svartnet for henne. Alt ble svart. Hun så ingenting. Da hun åpnet øynene igjen, så hun at Marie fortsatt stod over henne. "Føler du deg bedre?" spurte hun. Jenta kjente etter. Hun følte seg så... uthvilt. "Eh.. Ja, det gjør jeg, faktisk!" Hun satte seg opp, og dinglet litt med beina over kanten, før ho reiste seg på gulvet. Hun gikk i bakken med et brak. Hva var det som skjedde? Hun kikket ned, hadde beina sovnet? Hun kjente at hårene reiste seg, mens Marie lo ondskapsfullt. Beina til jenta var blitt til neper! Hun sparket ifra, i håp om at de skulle forandre seg tilbake, men til ingen nytte. "Glemte jeg å si at det er bivirkninger med healing? De er veldig.. naturlige. MOAHAHAHAHA!" lo Marie. Jenta visste ikke hva hun skulle gjøre, hun begynte å krype bortover gulvet, og...

[Wilma]

Jeg hoster og ler om hverandre! :) :) ;) ;)

Edit: Jeg er syk alstå, så dette er supert!

[Blondiemamma]

herlig...

[Artemis]

...Marie løp etter med en kjøttøks. "Mohaha! Jeg skal ha sopp- og nepesuppe til middag! Soppen er allerede skåret opp!" skrek Marie med blodskutte øyne. Jenten hyyyyyylte, men da skjedde det brått noe. Gross kom hoppende inn vinduet, og grep tak i den ene nepefoten, mens Ellie grep tak i den andre. "Er det slik det skal ende? Spist opp av hunder?" tenkte jenten, men da hørte hun en lyd. "Svupp svupp" etterfulgt av et latterbrøl. Marie lå på pepperkakegulvet og vred seg av latter, og jenten så ned på føttene sine, som nå var normale igjen, etter at Gross og Ellie hadde trukket av nepene som benene hadde vært stukket ned i.

"Grynt. fnis. hoho. haha. Du du du... trodde at jeg skulle... skulle... SPISE deg! Hohohohohohoooo!" Marie lo så hun gråt.

Et godt pepperkakemåltid og en trivelig prat med Marie senere, og jenten var på vei igjen. Men landskapet skiftet nok en gang. Det var helt mørkt. Og luktet muggent. Hvor var hun?

[SoppenCamilla]

Jenta snublet og rullet ned en liten bakke. Hun kunne se et lys langt der borte, og hun kunne høre noen lyder ikke så langt unna. Det var noen andre der med henne. "Hallo?" hvisket hun. Plutselig fikk hun en rundsleik i ansiktet, og hun lo, og innså at det var Gross som hadde fulgt etter henne fra pepperkakehuset til Marie! "Kan du ta meg til det lyset der borte?" spurte hun. Gross ledet vei i mørket, og jenta holdt hånda på nakken hans, så hun visste hvor hun skulle gå. Det var fuktig og luktet fortsatt muggent, og da de omsider kom frem til lyset, så oppdaget jenta at det var en fakkel. En ensom fakkel midt ute i det mugne, og såvidt jenta kunne skimte, grønne landskapet. Gross begynte plutselig å knurre fra langt nede i magen, og hjertet til jenta begynte å slå i hundre! Var det noen der ute i mørket?

[Synnikken]

Jeg leeer!

[Artemis]

Brummingen intensiverte, og der, i det svake lyset fra fakkelen, stod en liten skogmus! Lettelsen var enorm, og jenten lo høyt. Tenk å bli skremt av en liten mus?

"Svisj!" En pil landet ved føttene til jenten, og hun skvatt himmelhøyt.

"Svisj!" En ny pil suste forbi kinnet hennes, og hun hylte av skrekk.

En mann kom løpende mot henne, og hun tok det hun hadde, en boks pepperkaker, og stod klar til å sloss det hun var god for. Hun skulle såvisst ikke gi seg uten kamp! Hvem var dette da? Var det Mr. Darcy? Hmm, nei, ham ville hun kjent igjen. Mannen stoppet noen meter fra henne, og hun kunne ikke se stort annet enn siluetten hans mot den lysnende himmelen. Han hadde et kobber med piler på ryggen, og en bue i hånden. Han hadde også en litt underlig hatt med noe som kunne minne om en fasanfjær i, og var det et par strømpebukser hun så? Han tok et skritt mot henne.

"Hello, mitt navn er Robin Hood!"

[SoppenCamilla]

"Robin Hood?!" utbrøt jenta. Han kom frem i lyset, og hun kunne se han ordentlig. Hun kjente det svimlet for henne, og da hun tenkte tilbake på pusegutten Mr. Darcy, flirte hun, og fattet ikke hva hun så i ham. Robin Hood var en ekte manne-mann. Robin Hood beklaget at han hadde skutt piler på dem, og Gross roet ned knurringen, og snart avtok den helt. Robin, som hun fikk beskjed om å kalle ham, fikk smake på pepperkakene fra Marie, og da han hadde spist seg mett, tok han jenta i armene, og fortalte henne med manne-mann-stemmen sin at han skulle redde henne fra dette fryktelige stedet. Hun lå der i armene, og kjente på musklene hans, og den herlige manne-mann-lukten, og tenkte nok en gang på Mr. Darcy, som hun kunne huske luktet av søt parfyme. Hun følte seg svært trygg i armene til Robin Hood, og svaiingen fra de lange manne-mann-stegene hans gjorde at hun snart sovnet der i armene hans, med hodet inntil manne-mann-brystet...

[Lola Pagola]

hahahahahaha ler meg ihej!! :) ;)

[Artemis]

Mhmmmm. Det var varmt og godt inntil manne-mann-brystet. Varmt, trygt og...HÅRETE? What?! Jenten rykket opp øynene, og det var slett ikke Robin Hood, men et vortesvin, hun lå inntil.

"Hey! Timon! Se, hun er våken!" Hva i all verden? En liten marekatt med navnet Timon? Var dette en drøm?

"Oi Pumba, hun ser skummel ut!" Hey! Et vortesvin med navn Pumba? Hva var dette da? Lion King relived?

"Næmmen Timon da! Se på'n, hun er så søt og lita. Ska vi behold'n?"

"Pumba, er du sprø?! Det er en LØVE!" Løve? Whaaat?! Jenten så på hendene sine, og det var ikke lenger hender, det var løvepoter. Hva hadde verden kommet til? Var dette bare en vond drøm?

[Tuskelusken]

*ler*

[SoppenCamilla]

Hun prøvde å snakke, men hun var så tørst! Som om hun skulle ha ligget utslitt i ørkenen i evigheter, og nesten spist opp av gribber før hun ble reddet. Dette var merkelig. Hvor ble det av mannemannen?! Hun begynte å bli hysterisk, og sprellet seg ned fra vortesvinet. De to, Timon og Pumba, stod helt stille, og så på henne. "Jeg er ingen løve, jeg har ikke tenkt til å spise dere!" Timon og Pumba så på hverandre, før de så på henne igjen, og brøt ut i latter. Pumba klarte å hikste frem "Hahaha! Ingen løve. Hahahaha! Hva er du da? Hahahah! Et ekorn?" Timon lå og rullet på bakken i latter, og da han endelig klarte å stoppe, og fikk igjen pusten, utbrøt han "Hørte du det, Pumba? Det er ingen løve vi har her! Hva tror du det er da, et ekorn?! HAHAHAHA!" også dultet han i sida på Pumba, og fortsatte og le for seg selv. Pumba så på jenta og himlet med øynene. Jenta funderte på hva hun skulle gjøre nå, og hvordan hun skulle få disse tullingene til å innse at hun ikke var en løve, at hun var fanget i en slags malstrøm av merkelige verdener, der ingenting er som det skal. Hun kikket opp på himmelen, slik hun alltid gjør når hun tenker hardt, og la plutselig merke til at himmelen var lilla og hadde gule firkanter istedetfor skyer! Hun snudde seg for å spørre Timon og Pumba hvorfor det var slik, og hvor hun var, men da hun snudde seg, var de borte.

[Kira]

Dette er morsomt, mer!

[Artemis]

De gule firkantene virvlet rundt henne, og verdenen skiftet igjen. Løvepotene forsvant, og hun var seg selv igjen, men brått en tanke utfordrende kledt i miniskjørt og med utringning, en veske hadde hun også fått, og i den lå lommebok og ipod, men ingen mobiltelefon. Hun var i en mørk gate, og klokken hennes viste 3 om natten. Det var en gjeng menn lenger oppe i gaten. Hun likte ikke å være alene på et slikt sted, og begynte å gå. Gaten ledet inn i en ny mørk gate, og enda en. Brått hørte hun skritt bak seg. Hun satte opp farten. Skrittene fulgte. Hun begynte å småløpe. Hjertet dunket, og pusten kom i hikst. Hun hørte skrittene nærme seg, enda hun løp så fort hun kunne, og brått grep noen tak i skulderen hennes...

[SoppenCamilla]

..hun hadde så stor fart at hun ville gått rett i bakken, hadde det ikke vært for at den som tok tak i skulderen hennes tok henne imot. Hun ble dratt inn i en dør i veggen. Jenta kjempet så godt hun kunne, men den som hadde henne var mye sterkere enn det hun selv var. Hun prøvde å skrike, men en hånd la seg over munnen hennes. "Dette er slutten," tenkte hun, og lurte på om familien hennes savnet henne. "Hysj, jeg er her for å hjelpe deg!" hvisket en skurrete stemme i øret hennes. Hun var nå sikker på at det var en mann, hun kunne kjenne skjegget hans mot kinnet sitt da han hvisket. Hun hørte skrittene til forfølgerene hennes storme forbi utenfor. Da det ble stille igjen, og det eneste de kunne høre var hjertet til jenta som hamret mot brystet, løsnet grepet om henne. Hun fikk samlet seg litt, og snudde seg for å se hvem denne mannen var, som hun kunne legge til hennes "Knight in shining armor; hall of fame". Da hun snudde seg fikk hun litt av et sjokk. Det var aldeles ikke en sterk, kjekk, (fremtidig ektemann?), høy og mørk mann som var hennes redning! Personen var knapt halvannen meter høy, krokrygget, skrukkete, eldgammel og hun luktet gamle møllkuler og innestengt støv! Hun, ja! Det var en gammel dame! Og de befant seg i et digert rom fylt av flyvende stearinlys og bilder hvor portrettene så ut til å virkelig følge med på hver eneste bevegelse man gjorde. "Vel, vel, vel..." sa damen, smilte med et skrukkete, tannløst smil, og gned seg i hendene...

[Artemis]

..."Som du ser, så trenger jeg noen tenner. Du har jo et pent sett, og vil nok ikke mangle noen om jeg "låner" et par..." Damen tok frem en stor rusten tang og lo rått. Med tangen hevet gikk hun mot jenten, da en liten bjeffende svart sak kom fykende inn mellom dem.

"Fy Boris! Du kan få menneskekjøtt etterpå! Jeg skal ha tenner først!" Da oldisen kranglet med Boris benyttet jenten muligheten. Hun snudde seg og røsket opp døren hun stod ved, men den ledet bare inn til et lite kott, og da hun åpnet døren føk noe ut. Var det en frosk? Nei, det var en mops til! Gamlingen brølte igjen. "Du har sluppet ut Fridafrosk! Hun spiser jenter til frokost!"

Jenten stoppet brått og så på skrukkedamen med kjempetangen. Kunne dette virkelig være en sonis?

"Synnøve, er det deg?"

[SoppenCamilla]

"Hva sa De?" spurte skrukkedamen. "SYNNØVE! ER DET DEG?!" ropte jenta. "Vent litt, alle disse skrukkene gjør at jeg hører så dårlig!" sa damen, og plutselig forsvant alle skrukkene! Under skrukkedamen kom Synnøve til syne, og jenta avslørte hvem hun selv er. "Men det er klarrrrrrrt jeg ikke skal spise en medsonis!" lo Synnøve, med ekte Berrrrrgensdialekt. Boris og Fridafrosk fikk lov til å sleike på hendene til jenta, så var de fornøyde, og ikke så gira på menneskekjøtt lenger. Synnøve bakte snurringser til jenta, og forklarte at hun måtte ha forkledningen som gammel, skrukkete dame, ellers ville hun også bli forfulgt hver dag. Det var ikke et særlig hyggelig nabolag der Synnøve bodde. Jenta fikk med seg en kurv med snurringser på armen, og et rødt sjal som hun bar på hodet, slik at hun skulle se ut som en gammel kone, også forlot hun Synnøve, gjennom bakdøren. Da hun kom ut, befant hun seg på en sti i en skog, og hun hadde en merkelig følelse av at det var en hytte i skogen der det bodde noen hun skulle besøke. Bare hun ikke møtte på ulven...

[Lola Pagola]

HAHAHAHAHAHAHAHAHA ROFLOPOTET!

[Artemis]

Vel hadde Synnøve endt opp med å være snill mot henne, men hadde hun ikke dyttet henne vel litt fort ut døren? Ah, det var vel på grunn av den nye sssjæresten det. Turtelduer. Sukk.

Hun satte i gang med friskt mot innover skogsstien. Det var litt regn i luften, så det var fint at Synnøve hadde gitt henne dette røde sjalet, som ble en fin rød hette som vernet mot regnet. Da hun hadde kommet et stykke traff hun på en ulv.

"God dag, Rødhette," sa ulven.

"God dag," sa jenten.

"Hvor skal du hen du da, Rødhette?"

"Jeg skal til en hytte i skogen."

"Hva har du i kurven din?" spurte ulven.

"Jeg har nybakte kanelsnurrrrra fra Synnøve", sa jenten.

"Du får ha god tur da" sa ulven.

"Jo takk det samme". Jenten gikk videre innover i skogen.

Inne i skogen ved hytten, gikk det en jeger. Han hadde vært ute på jakt hele dagen, uten å finne noen søte små dyr å skyte på.

Han gikk derfor like til hytten og banket på.

"Hvem er det?" spurte den gamle konen som bodde der.

"Det er øh, en venn som kommer mat til deg. Lukk opp!" sa jegeren

"Åh, er det deg min venn? Jeg trodde ikke du kom før om en halvtime! Trykk bare på dørklinken," sa konen, "for jeg orker ikke å stå opp."

Jegeren trykket på klinken, og døren sprang opp. Uten å si et ord fór han like bort til sengen og slo damen i hodet, før han stappet henne inn i klesskapet.. Så tok han på seg klærne hennes, satte nattkappen på hodet, la seg i sengen og trakk omhenget godt for.

I mellomtiden hadde jenten gått innover i skogen til hun fant den lille hytten. Hun banket på.

"Kom inn, knirket det innenfra". Jenten gikk inn. Inne i hytten fant hun en gammel dame liggende i sengen.

"Men frue, hvorfor har du slik maskulin overkropp", spurte jenten forskrekket.

"For at jeg kan gi deg en god manne-mann-klem, lille venn" svarte damen.

"Men frue, hvorfor har du slik kraktig skjeggvekst?"

"Det er ikke lett med disse bivirkningene fra betablokkene jeg tar." sa damen

"Men frue, hvorfor har du så store hender?"

"For at jeg kan gripe fatt i deg!" Damen spratt opp, men det var slett ingen dame, det var jo en jeger! Jenten prøvde å løpe av sted, men jegeren grep tak i den røde hetten hennes.

"Yes! Grannystek og ungpikestek på en og samme dag!" lo jegeren. Men akkurat da kom ulven hoppende inn gjennom vinduet, og slo jegeren i bakken så han svimte av.

"Humans are friends, not food", sa ulven, og løp sin vei.

Jenten gråt av lykke, og hjalp den gamle konen ut av klesskapet, hvor hun hadde kviknet til. Så koste de seg med å spise snurriser utover kvelden. Og jammen drakk den gamle damen så mye vin at hun gikk på en snurr.

"A deed well done", sa jenten, og reiste seg for å gå. Men da skiftet omgivelsene brått form. Eller nei, det var ikke omgivelsene som skiftet, det var den gamle damen!

[Toril]

Sitter her og er veldig glad for at Gross ikke var redd mus... :)

[SoppenCamilla]

Plutselig hadde damen fått stoooore øyne, så store som tinntallerkner! Hun fikk flere tilvekster her og der, og hun begynte å messe det samme om og om igjen. Det hadde også bygget seg opp et fryktelig uvær utenfor, og det blinket og braket i regnet.

"Jeg har to spjut

med dem skal jeg stange dine øyne ut!

Jeg har to store kampestene,

med dem skal jeg knuse både marg og bene!"

Den gamle damen messet og messet, og jenta ble mer og mer redd. Hun tryglet og ba "Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg! Ikke ta meg, ta hun som kommer etter meg, hun er mye mer interessant enn meg!" Den gamle kona som nå var blitt et forferdelig monster, roet seg litt ned, og det virket som om uværet gjorde det samme. Kona la klohånda på haka og klødde seg i skjegget. "Hm. Ja.. Okei, jeg skal vente på den neste som kommer." Jenta ble så forskrekket over at det hadde virket, at hun stod som grodd fast i gulvet. "Ja, gå da, før jeg ombestemmer meg!" skrek monsteret. Dette fikk jenta tilbake til virkeligheten, og hun stormet ut i skogen igjen.

Vel ute plasket regnet ned, og hver gang det blinket fra lynet, syns jenta hun så fæle monstre gjemme seg blandt trærne. Hun snublet og falt, helt til hun kom til en stri elv! Hva skulle hun gjøre nå, hvordan skulle hun komme seg over og i sikkerhet? Hun kunne høre noen som nærmet seg, og holdt på å hoppe ut i det fryktinngytende vannet. "VOFF!" hørte hun bak seg. En hund? Kan det være enda en sonenhund til jentas redning?

[Artemis]

"Vonøff!" Var det et bjeff?

"Nøff!" Nei, det var slett ingen sonenhund, det var en sonengris!

"Nøff nøff! Hei, jeg heter Olga. Har du problemer?"

"Hei Olga. Jeg skulle så gjerne kommet meg over denne elven her! Kan du hjelpe meg kanskje?"

"Klart jeg kan! Bare hopp på ryggen min du, så skal jeg svømme over. Flyter på flesket vet du, hehe."

"Tusen takk, men det blir da altfor tungt for deg!"

"Tungt kjære deg? Du er jo bare en liten pannekake!" Så sannelig. Hun hadde verken armer og ben, bare luftig og god nystekt pannekakekropp!

"Da takker jeg så mye for tilbudet!" Jenten, dvs. pannekaken, hoppet på, og så la de på svøm i vannmassene...