Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva spør du om? Hvordan går du frem?


Aussieglis

Recommended Posts

Hvis du har bestemt deg for å snakke med flere forskjellige oppdrettere, og sette deg inn i flere linjer for å forberede deg på et valpekjøp - hvor begynner du?

Når du ringer/sender mail til oppdrettere for å prate om hundene deres, linjene deres, helsestatuser, helseanalyser, arbeidsmeritter, arbeidsegenskaper, tidligere kull, MH'er.... Hvordan tar du det derifra?

Det er såååå mange spørsmål i hodet mitt på en gang siden jeg er så redd for å "gjøre feil" selv om det egentlig er en idiotisk tanke. Jeg gjorde jo dette da jeg skulle ha My, men ikke like nøye siden jeg ikke visste halvparten som jeg vet nå, og jeg var ikke i kontakt med folk i så mange forskjellige land heller den gangen. Så jeg føler meg nesten litt kokt i hodet mitt :icon_confused:

Hmmm... Kanskje jeg bare slenger ut noen av de 1000 spørsmålene jeg har i hodet? :wub:

- Spør du om hundene først, før du forteller om deg selv i det hele tatt, siden man jo tross alt ikke er kommet inn på "jeg vil ha valp fra deg"-området enda?

- Er det frekt å be om navn man kan kontakte, f.eks valpekjøpere, osv? Man må jo såklart finne seg noen "egne" navn og, men spør du om navn rett og slett?

- Hvordan er det å prate med utenlandske oppdrettere over tlf? Da mener jeg folk som prater et helt annet språk enn det man er vant til, f.eks tysk, italiensk eller amerikansk. Svensker er liksom noe litt annet enn de ovenfor ;)

- Hvordan får du sjekket opp helsestatuser på hunder i andre land, f.eks italia og amerika? Jeg fikk høre at amerika ikke har en slik database som NKK har, men en database som er mye mer "valgfri" så oppdrettere kan velge hva de vil ha offentlig.. MÅ man kjenne alle flinke og seriøse folk innen rasen over hele verden for å få den infoen man kanskje trenger?

- Hvordan vet man om "usynlige" sykdommer som ikke skrives ned noen steds, som epilepsi, som jo også "dysses ned" av oppdrettere og valpekjøpere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

- Hvordan er det å prate med utenlandske oppdrettere over tlf? Da mener jeg folk som prater et helt annet språk enn det man er vant til, f.eks tysk, italiensk eller amerikansk. Svensker er liksom noe litt annet enn de ovenfor :icon_confused:

Maile først og spørre om man kan ringe og snakke på engelsk, deretter ringe og presantere seg på engelsk? :wub: Ville iallefall jeg gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ringer og mailer til norske eller svenske oppdrettere, kun pga språket. Jeg syns det er vanskelig å snakke engelsk til utenlandske, så jeg prioriterer kun Norge/sverige, pga kommunikasjonen. Hvis jeg skulle kjøpt utenlands fra, ville jeg helst hatt en kontaktperson fra Norge/sverige som kunne ha hjulpet meg.

Men hvis jeg var god i englesk, hadde jeg gjort det samme med utenlandske som med norske oppdrettere.

Jeg skriver mail først, og så ringer. Det er vanskelig å si hvordan samtalen legges opp, for man tar det som det blir. Jeg skriver liste på viktige punkter, så tar jeg det derifra. Oppdretterne spør gjerne også litt. Syns alltid det har gått av seg selv, uten problemer. Så får jeg fordøyd infoen litt, før jeg evnt ringer igjen og snakker mer.

Det værste jeg syns, var å si at jeg hadde funnet et annen oppdretter, til den første oppdretteren jeg var i kontakt med. Det stod mellom 2, og så måtte jeg si nei til den ene. Det var litt ekkelt.. :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er der nå, så jeg kan prøve å svare på det jeg gjør :icon_confused:

- Spør du om hundene først, før du forteller om deg selv i det hele tatt, siden man jo tross alt ikke er kommet inn på "jeg vil ha valp fra deg"-området enda?

Jeg surfer først rundt på nettet og sjekker ut ulike oppdrettere. Ut fra hva de skriver spesielt om avlsmålene sine, hva de vil med rasen og hvilke resultater hundene har å vise til, bestemmer jeg meg for om jeg vil ta kontakt eller ikke. Det går litt på "feelingen". Jeg ser også på bilder av hundene og danner meg et inntrykk av hvordan de ser ut. Ut fra hvilke bilder som er på siden synes jeg også det er lett å si hva oppdretter vektlegger. Er det bare utstillingsbilder er det lett å skjønne at de prioriterer utstilling, er det arbeidsbilder er det det som prioriteres.

Så sender jeg mail til oppdretteren hvor jeg sier at jeg er interessert i oppdrettet deres, skriver helt kort om meg selv (alder, bosted, sivilstatus, rase jeg har hatt, kort hva jeg har trent og kort hva jeg tenker bruke hunden til nå) og stiller de spørsmålene jeg har. I tillegg sier jeg at jeg kan skrive mer om meg selv hvis det blir aktuelt. Jeg oppgir ikke enda tlf nr og det er heller ikke bestandig jeg linker til hjemmesiden. Hvis oppdretter poengterer på siden sin at de vil ha tlf nr, så oppgir jeg selvsagt det.

- Er det frekt å be om navn man kan kontakte, f.eks valpekjøpere, osv? Man må jo såklart finne seg noen "egne" navn og, men spør du om navn rett og slett?

Nei, det synes jeg bare er bra! Etter at jeg har fått svar fra oppdretter og liker svarene jeg får kan jeg spørre om kontaktpersoner. Hvis oppdretter blir sur av et slikt spørsmål, sier det seg selv at det ikke er en kontakt det er verdt å opprettholde... Jeg synes likevel det er vanskelig å be om kontaktinfo til valpekjøpere da jeg har inntrykk av at noen oppdrettere kun gir til de som er veldig fornøyde og liksom ikke har noe negativt å si. Det blir litt partisk. Nå til dags er det jo mange valpekjøpere som har egne blogger, så da bruker jeg å lese litt på bloggene deres og få et inntrykk derfra. Ellers lurer jeg litt selv på hvordan jeg kan få "upartisk" informasjon. Jeg tror mye ligger i at man må stole på oppdretter først, få en god følelse rundt det hele...

- Hvordan er det å prate med utenlandske oppdrettere over tlf? Da mener jeg folk som prater et helt annet språk enn det man er vant til, f.eks tysk, italiensk eller amerikansk. Svensker er liksom noe litt annet enn de ovenfor ;)

Haha, med min nordnorske dialekt føler jeg det ofte er som å snakke med noen med et annet språk selv om jeg snakker med en nordmann :wub: Neida, men en del svensker har også problemer med å forstå dialekten min, så det er ikke bare-bare. Jeg hadde nok ikke turt å stavre meg frem på engelsk på telefonen...

-MÅ man kjenne alle flinke og seriøse folk innen rasen over hele verden for å få den infoen man kanskje trenger? Det skulle jeg også likt å vite! Synes det ofte kan være et evighetsarbeid å sette seg inn i linjer og det er virkelig ukjent mark når det er en ny rase som man ikke kjenner fra før av. Det er nesten som om det var enklere å kjøpe valp første gang når jeg ikke kjente til alt som kunne være galt enn nå som jeg har hatt hund i noen år og vet det er mye grums der ute og oppdrettere som ikke er helt ærlig osv. Litt av et terreng å navigere seg i.

Det jeg prøver å tenke er at jeg ikke kan vite alt, sånn er det bare. Noe oppstår dessuten uten at oppdretter hadde trodd det også, så man kan ikke helgardere seg, det er levende individer det er snakk om. Likevel vil jeg jo gjøre mitt ytterste for at jeg ikke skal få katta i sekken. Med det tror jeg det holder å samle informasjon fra noen få ulike, gode instanser. Først og fremst finne en oppdretter jeg stoler på og som jeg får inntrykk av snakker sant. Deretter snakke med folk som kjenner/kjenner til oppdretter og hundene deres, snakke med raseklubb og å sjekke informasjon på dogweb ol.

Jeg tror på en måte det kan være bra å begrense kontaktsøkingen, for det er alltids noen som er uenig med noen og som har dritt å slenge om noen andre, tror du ikke? Og som ei venninne av meg sier: alle linjer (og raser) har sitt. Men det er vanskelig! Jeg trooor man bare må bruke hodet, gjøre det man kan innen rimelighetens grenser, finne noen man stoler på og bruke magefølelsen.

- Hvordan vet man om "usynlige" sykdommer som ikke skrives ned noen steds, som epilepsi, som jo også "dysses ned" av oppdrettere og valpekjøpere?

DET vet jeg ikke og om du finner oppskriften, hyl ut! Det jeg prøver å forholde meg til er det jeg skrev ovenfor, finne en oppdretter jeg synes virker seriøs og som jeg kjenner jeg stoler på + snakke med andre som kjenner til oppdrettet og hundene. Men det er fælt det der med kennelblindhet og at "mine hunder er perfekte". Man ser det vel gjerne på hvilken måte oppdretter fremstiller hundene på. Dette ser jeg spesielt noen oppdrettere er flinke til å gjøre på hjemmesidene sine. Skriver de ærlig og åpent om sykdommer i oppdrettet, får jeg straks en mer god følelse for dem. Er det kun positivt snakk blir jeg mer skeptisk.

Skjønner noiaen din! Kjenner på den selv innimellom. Det føles som å spille lotto innimellom, dette her med å finne seg en god hund. Men så er det vel "bare" å puste med magen og bruke sunn fornuft, eller hur?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...