Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva spør du om? Hvordan går du frem?


Aussieglis

Recommended Posts

Hvis du har bestemt deg for å snakke med flere forskjellige oppdrettere, og sette deg inn i flere linjer for å forberede deg på et valpekjøp - hvor begynner du?

Når du ringer/sender mail til oppdrettere for å prate om hundene deres, linjene deres, helsestatuser, helseanalyser, arbeidsmeritter, arbeidsegenskaper, tidligere kull, MH'er.... Hvordan tar du det derifra?

Det er såååå mange spørsmål i hodet mitt på en gang siden jeg er så redd for å "gjøre feil" selv om det egentlig er en idiotisk tanke. Jeg gjorde jo dette da jeg skulle ha My, men ikke like nøye siden jeg ikke visste halvparten som jeg vet nå, og jeg var ikke i kontakt med folk i så mange forskjellige land heller den gangen. Så jeg føler meg nesten litt kokt i hodet mitt :icon_confused:

Hmmm... Kanskje jeg bare slenger ut noen av de 1000 spørsmålene jeg har i hodet? :wub:

- Spør du om hundene først, før du forteller om deg selv i det hele tatt, siden man jo tross alt ikke er kommet inn på "jeg vil ha valp fra deg"-området enda?

- Er det frekt å be om navn man kan kontakte, f.eks valpekjøpere, osv? Man må jo såklart finne seg noen "egne" navn og, men spør du om navn rett og slett?

- Hvordan er det å prate med utenlandske oppdrettere over tlf? Da mener jeg folk som prater et helt annet språk enn det man er vant til, f.eks tysk, italiensk eller amerikansk. Svensker er liksom noe litt annet enn de ovenfor ;)

- Hvordan får du sjekket opp helsestatuser på hunder i andre land, f.eks italia og amerika? Jeg fikk høre at amerika ikke har en slik database som NKK har, men en database som er mye mer "valgfri" så oppdrettere kan velge hva de vil ha offentlig.. MÅ man kjenne alle flinke og seriøse folk innen rasen over hele verden for å få den infoen man kanskje trenger?

- Hvordan vet man om "usynlige" sykdommer som ikke skrives ned noen steds, som epilepsi, som jo også "dysses ned" av oppdrettere og valpekjøpere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

- Hvordan er det å prate med utenlandske oppdrettere over tlf? Da mener jeg folk som prater et helt annet språk enn det man er vant til, f.eks tysk, italiensk eller amerikansk. Svensker er liksom noe litt annet enn de ovenfor :icon_confused:

Maile først og spørre om man kan ringe og snakke på engelsk, deretter ringe og presantere seg på engelsk? :wub: Ville iallefall jeg gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ringer og mailer til norske eller svenske oppdrettere, kun pga språket. Jeg syns det er vanskelig å snakke engelsk til utenlandske, så jeg prioriterer kun Norge/sverige, pga kommunikasjonen. Hvis jeg skulle kjøpt utenlands fra, ville jeg helst hatt en kontaktperson fra Norge/sverige som kunne ha hjulpet meg.

Men hvis jeg var god i englesk, hadde jeg gjort det samme med utenlandske som med norske oppdrettere.

Jeg skriver mail først, og så ringer. Det er vanskelig å si hvordan samtalen legges opp, for man tar det som det blir. Jeg skriver liste på viktige punkter, så tar jeg det derifra. Oppdretterne spør gjerne også litt. Syns alltid det har gått av seg selv, uten problemer. Så får jeg fordøyd infoen litt, før jeg evnt ringer igjen og snakker mer.

Det værste jeg syns, var å si at jeg hadde funnet et annen oppdretter, til den første oppdretteren jeg var i kontakt med. Det stod mellom 2, og så måtte jeg si nei til den ene. Det var litt ekkelt.. :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er der nå, så jeg kan prøve å svare på det jeg gjør :icon_confused:

- Spør du om hundene først, før du forteller om deg selv i det hele tatt, siden man jo tross alt ikke er kommet inn på "jeg vil ha valp fra deg"-området enda?

Jeg surfer først rundt på nettet og sjekker ut ulike oppdrettere. Ut fra hva de skriver spesielt om avlsmålene sine, hva de vil med rasen og hvilke resultater hundene har å vise til, bestemmer jeg meg for om jeg vil ta kontakt eller ikke. Det går litt på "feelingen". Jeg ser også på bilder av hundene og danner meg et inntrykk av hvordan de ser ut. Ut fra hvilke bilder som er på siden synes jeg også det er lett å si hva oppdretter vektlegger. Er det bare utstillingsbilder er det lett å skjønne at de prioriterer utstilling, er det arbeidsbilder er det det som prioriteres.

Så sender jeg mail til oppdretteren hvor jeg sier at jeg er interessert i oppdrettet deres, skriver helt kort om meg selv (alder, bosted, sivilstatus, rase jeg har hatt, kort hva jeg har trent og kort hva jeg tenker bruke hunden til nå) og stiller de spørsmålene jeg har. I tillegg sier jeg at jeg kan skrive mer om meg selv hvis det blir aktuelt. Jeg oppgir ikke enda tlf nr og det er heller ikke bestandig jeg linker til hjemmesiden. Hvis oppdretter poengterer på siden sin at de vil ha tlf nr, så oppgir jeg selvsagt det.

- Er det frekt å be om navn man kan kontakte, f.eks valpekjøpere, osv? Man må jo såklart finne seg noen "egne" navn og, men spør du om navn rett og slett?

Nei, det synes jeg bare er bra! Etter at jeg har fått svar fra oppdretter og liker svarene jeg får kan jeg spørre om kontaktpersoner. Hvis oppdretter blir sur av et slikt spørsmål, sier det seg selv at det ikke er en kontakt det er verdt å opprettholde... Jeg synes likevel det er vanskelig å be om kontaktinfo til valpekjøpere da jeg har inntrykk av at noen oppdrettere kun gir til de som er veldig fornøyde og liksom ikke har noe negativt å si. Det blir litt partisk. Nå til dags er det jo mange valpekjøpere som har egne blogger, så da bruker jeg å lese litt på bloggene deres og få et inntrykk derfra. Ellers lurer jeg litt selv på hvordan jeg kan få "upartisk" informasjon. Jeg tror mye ligger i at man må stole på oppdretter først, få en god følelse rundt det hele...

- Hvordan er det å prate med utenlandske oppdrettere over tlf? Da mener jeg folk som prater et helt annet språk enn det man er vant til, f.eks tysk, italiensk eller amerikansk. Svensker er liksom noe litt annet enn de ovenfor ;)

Haha, med min nordnorske dialekt føler jeg det ofte er som å snakke med noen med et annet språk selv om jeg snakker med en nordmann :wub: Neida, men en del svensker har også problemer med å forstå dialekten min, så det er ikke bare-bare. Jeg hadde nok ikke turt å stavre meg frem på engelsk på telefonen...

-MÅ man kjenne alle flinke og seriøse folk innen rasen over hele verden for å få den infoen man kanskje trenger? Det skulle jeg også likt å vite! Synes det ofte kan være et evighetsarbeid å sette seg inn i linjer og det er virkelig ukjent mark når det er en ny rase som man ikke kjenner fra før av. Det er nesten som om det var enklere å kjøpe valp første gang når jeg ikke kjente til alt som kunne være galt enn nå som jeg har hatt hund i noen år og vet det er mye grums der ute og oppdrettere som ikke er helt ærlig osv. Litt av et terreng å navigere seg i.

Det jeg prøver å tenke er at jeg ikke kan vite alt, sånn er det bare. Noe oppstår dessuten uten at oppdretter hadde trodd det også, så man kan ikke helgardere seg, det er levende individer det er snakk om. Likevel vil jeg jo gjøre mitt ytterste for at jeg ikke skal få katta i sekken. Med det tror jeg det holder å samle informasjon fra noen få ulike, gode instanser. Først og fremst finne en oppdretter jeg stoler på og som jeg får inntrykk av snakker sant. Deretter snakke med folk som kjenner/kjenner til oppdretter og hundene deres, snakke med raseklubb og å sjekke informasjon på dogweb ol.

Jeg tror på en måte det kan være bra å begrense kontaktsøkingen, for det er alltids noen som er uenig med noen og som har dritt å slenge om noen andre, tror du ikke? Og som ei venninne av meg sier: alle linjer (og raser) har sitt. Men det er vanskelig! Jeg trooor man bare må bruke hodet, gjøre det man kan innen rimelighetens grenser, finne noen man stoler på og bruke magefølelsen.

- Hvordan vet man om "usynlige" sykdommer som ikke skrives ned noen steds, som epilepsi, som jo også "dysses ned" av oppdrettere og valpekjøpere?

DET vet jeg ikke og om du finner oppskriften, hyl ut! Det jeg prøver å forholde meg til er det jeg skrev ovenfor, finne en oppdretter jeg synes virker seriøs og som jeg kjenner jeg stoler på + snakke med andre som kjenner til oppdrettet og hundene. Men det er fælt det der med kennelblindhet og at "mine hunder er perfekte". Man ser det vel gjerne på hvilken måte oppdretter fremstiller hundene på. Dette ser jeg spesielt noen oppdrettere er flinke til å gjøre på hjemmesidene sine. Skriver de ærlig og åpent om sykdommer i oppdrettet, får jeg straks en mer god følelse for dem. Er det kun positivt snakk blir jeg mer skeptisk.

Skjønner noiaen din! Kjenner på den selv innimellom. Det føles som å spille lotto innimellom, dette her med å finne seg en god hund. Men så er det vel "bare" å puste med magen og bruke sunn fornuft, eller hur?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...