"Uregjerlig" valp

[Pim]

Jeg fikk endelig min etterlengtede Nansen for snart 3 uker siden, og han er jo helt fantastisk skjønn, og flink, og sjarmerende, og alt fint som en valp skal være, og 90 % av tiden har vi det kjempefint sammen.

Men så er det de resterende 10 prosentene, som blir ganske intensive og slitsomme... Av en eller annen grunn hadde jeg sett for meg at det kom til å gå strålende, jeg visste jo at det ble en del arbeid, avbrutt søvn, bitemerker på meg og møbler, tiss og bæsj inne, og noen revna klær, men jeg trodde liksom jeg hadde oversikt, for...ok...merker at det her nok blir en ganske lang (og personlig, og trist) historie, så dere er herved advart, men here goes:

Jeg har vokst opp med hund hele livet, foreldrene mine drev til og med oppdrett da jeg var bitteliten, og jeg var alltid veldig involvert (og engasjert!) i hundeholdet; hadde til og med egen hund et par år (omplassert kongepuddel jeg fikk da han var 6 (og jeg 12-13), fullstendig utrent selskapshund for en gammel dame, og jeg lærte ham snørekjøring, lek, apport og generell hverdagslydighet; men dessverre døde han av leukemi etter knapt 2 år ). Siste familiehunden var det også jeg som tok størsteparten av ansvaret for, det var til og med jeg som dro ham med på valpekurs og trente ham, lekte med ham, masserte de vonde beina hans, lagde oppgaver til ham, gikk turer med ham, og klippet klørne hans, osv osv, etterhvert som han ble eldre. 3 mnd etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, hadde han plutselig blitt 5 år eldre, både fysisk og mentalt. Trodde derfor jeg var en ganske god hundeeier, ettersom jeg tydeligvis klarte jobben bedre enn foreldrene mine som har hatt massevis av flinke hunder i mange, mange år. Vel.

Da denne siste hunden (en diger mastifftype vi kan kalle K) var rundt 2 år gammel, ble jeg alvorlig syk. Ingen skjønte hva som feilet meg, så jeg lå hjemme omtrent ute av stand til å gå i omtrent et år før jeg fikk behandling. Det var en stor psykisk påkjenning, jeg var veldig redd og ensom, men hadde hele tiden K hos meg - og vi fikk et enormt godt forhold. I denne perioden svimte jeg ofte av - og våkna ALLTID av K som slikket meg "til live". Etter det året fotfulgte han meg hvorenn jeg gikk, bortsett fra om jeg gikk ned i kjelleren (hvor jeg hadde rommet mitt), fordi han dessverre hadde vonde, stive ledd (vokste galt, stakkar) og unngikk trapper, og vi hadde så mange fine stunder sammen. Da jeg flyttet hjemmefra, gikk han ned på rommet mitt hver dag i to fulle uker, og sto der og ulte i timesvis...følte at jeg nesten gjorde det samme der jeg var, jeg savnet ham så veldig, og det var vondt å se hvor mye han hadde forfalt hver gang jeg kom hjem. Jeg spurte ofte foreldrene mine om jeg fikk lov til å ta ham med meg sånn at han bodde hos meg, fordi jeg ville ta bedre vare på ham, men de ville selvsagt ikke. De hadde bestemt seg for at dette skulle være deres siste hund, og ville nødig gi slipp på K med hans fantastiske personlighet, selv om de åpenbart ikke klarte å gi ham det han trengte. For et par år siden ble leddsmertene såpass at han mistet livslysten, så foreldrene mine bestemte seg for å avlive ham i en alder av 9 år. Uten å si ifra til meg, som da også bodde og studerte i Trondheim, så jeg fikk ikke dratt hjem for å være der hos kjære, snille K de siste timene hans. Jeg var fullstendig knust, og sliter fortsatt med savn og dårlig samvittighet for at jeg ikke insisterte på å ta ham med meg.

Så, plutselig (syns jeg) for snart et år siden, innhentet hele sykdomshistorien min meg. Jeg har nå levd med sykdommen min i ca 10 år, og klarer fint å holde den i sjakk, men jeg har aldri ofret den mentale belastningen en tanke. Og nå har den altså innhentet meg, så jeg er egentlig hundre prosent sykemeldt, fordi jeg tydeligvis ikke lenger takler forventningspress og stress (noe det er MYE av på studiet mitt), men jeg prøver fortsatt å ta fag litt etter lyst og overskudd, klarer ikke helt å slutte å være "flink"... I denne situasjonen har jeg strevd veldig med å finne noen mening, men da jeg innså at NÅ har jeg tid til å få valp, vel, da hadde jeg plutselig noe fantastisk å se fram til! Og etter ukevis i en veldig hard tenkeboks, og så browsing på raser, oppdrettere osv, og til slutt 3 laaaaange måneder med ventetid (blir de født snart? er han 2 mnd snart??) fikk jeg til slutt, etter 5 lange måneder, fine lille Nansen. Jeg følte meg veldig forberedt, på tross av at jeg har en del erfaring brukte jeg masse tid på å lese, tenke, orientere meg. Dessverre var jeg helt uforberedt på de følelsene Nansen vekket i meg. Kanskje jeg var veldig naiv, men jeg hadde ikke trodd at en ny valp skulle rippe opp i sorgen etter K! Fordi K ble trent på en måte jeg ikke var helt enig i, og som jeg tydelig så at ikke fungerte (han var altfor selvstendig for Järverudtype trening, som faren min er tilhenger av), ville jeg også gjøre det bedre med Nansen, bruke klikkertrening (som jeg har lest mye om, massevis av bøker, men ikke har noen erfaring med bruk av), aktivisere ham nok (stakkars, smarte K var helt frustrert av kjedsomhet når jeg ikke var der...) og prøve å forstå hans språk (a´la Turid Rugaas). Men jeg føler at det er hull både i klikkertreningsbøkene og i hundespråkbøkene: Hvorfor herjer en normal valp? Med "herje" mener jeg ustoppelig, frenetisk bjeffing, biting, hopping, riding, uten mulighet til å stoppe ham (han lærte bitehemming etter 2 dager her, men det er akkurat som om han blir døv og blind når han har sånne raptuser, noen få ganger har han til og med løpt fram og tilbake og kræsja rett inn i møbler, det er grusomt å se på). Hva skal jeg gjøre?!

Jeg lar ham utforske masse, han får løpe fritt i forskjellige parker i nabolaget minst 2 ganger om dagen, til han blir sliten og selv stopper, vi trener og koser når han er våken, han får sove i fred, men likevel, PLUTSELIG (sikkert ikke så plutselig...) blir han helt uregjerlig. Jeg vil så gjerne ha hjelp, men foreldrene mine, som er lettest å spørre, sier "ta ham i nakkeskinnet og rist, klyp ham i øret, skrem ham skikkelig" og for det første har jeg ikke samvittighet til å være så slem mot en valp, og for det andre så jeg hvor dårlig det fungerte på K og mener at det er fullstendig unødvendig (og kanskje til og med skadelig). Litt hjelp får jeg på valpekurset, men det er begrensa hvor mye tid de har til en valp med utrent førstegangseier som har 100 nye, dumme spørsmål hver dag Jeg tror at det største problemet mitt er at jeg plutselig har blitt "sjefen"; det er jeg som bestemmer hvordan Nansen skal bli trent og håndtert, og må passe på at andre følger mine regler, men jeg har erfaring med en helt annen metode enn den jeg bruker og klarer knapt å følge mine egne regler, eller finne ut hvilke regler jeg bør bruke. Derfor, og fordi jeg er redd for å gjøre noe som ikke fungerer eller er skadelig, er jeg veldig usikker og derfor kanskje inkonsekvent; klarer ikke å holde ut og være streng når han gjør ting som ikke er bra, og vet ikke hvordan jeg skal håndtere vanskelige situasjoner.

Men, som sagt, Nansen er en helt fantastisk valp, jeg er overvelda over hvor glad i, og knyttet til ham jeg har blitt på 3 knappe uker, og jeg har veldig, veldig lyst til å få det her til å fungere; å bli den eieren Nansen trenger sånn at han kan få være den fine hunden jeg vet han egentlig er. Jeg valgte jo nettopp ham ut blant andre de andre valpene fordi han var nysgjerrig og åpen, men konfliktsky og flink til å bruke dempende signaler mot både kullsøsken, andre hunder og mennesker (og sykler), så jeg vet at det er min skyld at han blir sint, bjeffer og biter. Jeg bare trenger hjelp til å finne ut hvorfor, og hva jeg skal gjøre med det.

Oi, vet ikke helt om det her innlegget passa inn i "valpeprat", burde kanskje vært et forum som heter "eierprat"? Uansett, jeg hadde blitt kjempeglad om noen kunne hjulpet meg litt på vei, og jeg hadde blitt fullstendig overlykkelig om det finnes noen i Trondheim som kunne tenke seg å være litt fysisk til stede og hjulpet oss. Det er fint med valpekurs og hundetreff, og vi koser oss begge to med det, men det er noe helt annet når det ikke er masse spennende hunder og nye mennesker til stede...

[Margrete]

Aller først

Det han gjør er helt normalt og er vel type overtrøtt unge som ikke finner ro.

Jeg har vel kun ett lite råd og det er å få tak i en kompostgrind og bruke det som ett fristed både for deg og valpen. Altså ikke type bur, men ett litt større sted der han kan ha ett teppe/seng, leker og litt å bite på. Slike grinder får du kjøpt på de fleste hagesentre rundt om. Mulig han mener han kan klatre ut av den og da er det vel bare å kjøpe seg barnegrinder og stenge av ett rom til han, men husk at han skal få se deg og være i nærheten. Det skal ikke være en straff, bare en liten pustepause for dere begge.

Om du ikke liker den metoden der, så kan du prøve å gi han kong med leverpostei i, så han får brukt ut litt psykisk energi. Eller for i en flaske, gobiter i dorull som er pakket inn, osv. Det viktigste er å få han til å finne ro på egen hånd, slik at du ikke blir helt utmattet av å holde han fast og bli utsatt for en piraja når du allerede er kjempesliten og litt lei.

Jeg venter valp nå, og grinder i trappen er satt opp og kompostbingen er hentet inn fra garasjen. Er det noe jeg gruer meg til, så er det den tenna i tapeten og svinging i lysekrona greia til valper, og dette er min 4 valp... Så du er slettes ikke alene

Lykke til!

[Raksha]

Først er jeg enig med Margrete. Så er jeg også enig med margrete - sånne raptuser ER helt normalt. Valper er bare sånn. Du kan gjøre alt etter boka og likevel vil valpen være sånn innimellom. De vokser det somregel av seg *titte olmt på den snart to år gamle snusern som fremdeles får sånne innimellom* Det er rett og slett en reaksjon på det å være valp og skulle fordøye intrykk, få ut overskuddsenergi, få ut stress eller bare rett og slett litt "overload" i hjernen og den må løpe litt fra fluene sine i hodet.

Valp er slitsomt, spesielt om man ikke er helt i form selv.

Har to valper her nå pluss unghunden og det går en kule varmt her innimellom og tålmodigheten min settes på prøve.

[Saphire]

Haha, bra det ikke er bare jeg som føler meg "håpløs". Jeg og samboer har nå en belgisk fårehundvalp på snart 11 uker, første hunden som er min egen. Første valpetiden jeg husker(forgje var jeg bare 10 år og husker ikke stort).

Vesle Frost er en selvsikker liten sak, men egentlig verdens herligste. Hu er allerede flink til å si ifra at hu må på do, kan sånn nogenlunde sitt, dekk, bli og onnkalling. Elsker å kose på magen, og er som regel ganske flink til å leke mye med seg selv inne. Men, på morgningen, og spesielt sent på kvelden får hu SKIKKELIG raptus, hu blir så hyper at hu ikke helt vet hva hu skal gjøre. Kan eks løpe og ta sats å hoppe på hverandadøra(det hu gjør når hu må på do), for å fly bajas tilbake igjenn inn i stua. Prøver vi å holde hu da, eller kose på hu, så er hu "glefsete" og kan finne på å knurre litt. Jeg føler meg jo helt håpløs som eier da, "hva har jeg gjort galt?". Men så leser jeg stadig om flere folk som har det slik, og at det er normal "overtrøtt valp" oppførsel

Så, det bøkene glemmer å skrive om( trur jeg), er at valpetiden er ikke bare sååå fantastisk, det er mye arbeid, og ja man SKAL føle seg "håpløs" som eier iblandt

Men det er nå mine tanker..Og jeg er RIMELIG uerfaren selv

[Mistra]

Det er tøft av deg å være så ærlig, syns jeg! Jeg henger meg på de over her Som du ser av svarene er du ikke alene om å ha en "uregjerlig" valp, men det er ikke nødvendigvis det man snakker mest om, at man blir LEI og sliten og føler seg som en elendig eier iblant. Bare husk på at det faktisk går over, selv om det virker håpløst og som at valpen aldri kommer til å bli voksen og fornuftig. Mistra er også min første "egne" valp, etter å ha hatt hund i familien i mange år. De første ukene var litt overveldende, selv om jeg følte meg veldig forberedt. Man får mindre og dårligere søvn enn vanlig, og de første ukene er det mye nytt som skal læres inn, ikke minst hva som er lov og hva som ikke er lov å tygge på. Det krever mye energi og overskudd, særlig når man bare har én hund! Mistra fikk sine diller da hun var yngre, men jeg tror vi slapp ganske billig unna. Hun hadde nesten aldri løperaptuser inne. I stedet fikk hun blant annet for seg at hun skulle bite og henge seg fast i beina våre mens vi spiste og hver gang vi gikk tur. Det beste var å ignorere henne, men det er ikke så lett å holde en gira valp unna buksene uten å se på henne. Så mange av turene med henne endte med at jeg holdt henne i båndet (med sele) ut til siden mens hun la all sin energi i å glefse og bjeffe etter beina mine Nå er hun snart et halvt år og mye mer fornuftig Det er rart å tenke på hvor slitsom hun var for bare noen måneder siden og at det føltes som det aldri kom til å ta slutt. Så bare hold ut og husk at sånn er de fleste valper!

[Gjest]

Men så er det de resterende 10 prosentene, som blir ganske intensive og slitsomme... Av en eller annen grunn hadde jeg sett for meg at det kom til å gå strålende, jeg visste jo at det ble en del arbeid, avbrutt søvn, bitemerker på meg og møbler, tiss og bæsj inne, og noen revna klær, men jeg trodde liksom jeg hadde oversikt, for...ok...Man tror liksom alltid at man vet hvordan det er... Men når man er midt oppi det, så tenker man : VAR det virkelig SÅ ille forrige gang? Er denne valpen helt håpløs eller er det bare meg?

(...)

Så, plutselig (syns jeg) for snart et år siden, innhentet hele sykdomshistorien min meg. Jeg har nå levd med sykdommen min i ca 10 år, og klarer fint å holde den i sjakk, men jeg har aldri ofret den mentale belastningen en tanke. Og nå har den altså innhentet meg, så jeg er egentlig hundre prosent sykemeldt, fordi jeg tydeligvis ikke lenger takler forventningspress og stress (noe det er MYE av på studiet mitt), men jeg prøver fortsatt å ta fag litt etter lyst og overskudd, klarer ikke helt å slutte å være "flink"... I denne situasjonen har jeg strevd veldig med å finne noen mening, men da jeg innså at NÅ har jeg tid til å få valp, vel, da hadde jeg plutselig noe fantastisk å se fram til! Og etter ukevis i en veldig hard tenkeboks, og så browsing på raser, oppdrettere osv, og til slutt 3 laaaaange måneder med ventetid (blir de født snart? er han 2 mnd snart??) fikk jeg til slutt, etter 5 lange måneder, fine lille Nansen.

Jeg har også en kronisk sykdom, med alt det medfører, og for meg har det vært SÅ viktig å ha en hund som kan få meg til å tenke på litt andre ting. Er ikke sykemeldt, og studerer fullt, men jeg føler at hunden liksom gjør at man slapper bedre av, blir flinkere til å organisere arbeidet sitt slik at studiene ikke er "hele livet", og ikke minst har noe annet å gjøre enn bare skoleting/jobbeting, og å tenke på sykdom og føle på det mentale med det. Bare for å liksom fortelle deg at valpetiden er slitsom, men mest sannsynlig får du mye bra ut av det etterhvert, når dere har levd dere litt inn i rutinen:)

Jeg følte meg veldig forberedt, på tross av at jeg har en del erfaring brukte jeg masse tid på å lese, tenke, orientere meg. Dessverre var jeg helt uforberedt på de følelsene Nansen vekket i meg. Kanskje jeg var veldig naiv, men jeg hadde ikke trodd at en ny valp skulle rippe opp i sorgen etter K! Fordi K ble trent på en måte jeg ikke var helt enig i, og som jeg tydelig så at ikke fungerte (han var altfor selvstendig for Järverudtype trening, som faren min er tilhenger av), ville jeg også gjøre det bedre med Nansen, bruke klikkertrening (som jeg har lest mye om, massevis av bøker, men ikke har noen erfaring med bruk av), aktivisere ham nok (stakkars, smarte K var helt frustrert av kjedsomhet når jeg ikke var der...) og prøve å forstå hans språk (a´la Turid Rugaas). Men jeg føler at det er hull både i klikkertreningsbøkene og i hundespråkbøkene: Hvorfor herjer en normal valp? Med "herje" mener jeg ustoppelig, frenetisk bjeffing, biting, hopping, riding, uten mulighet til å stoppe ham (han lærte bitehemming etter 2 dager her, men det er akkurat som om han blir døv og blind når han har sånne raptuser, noen få ganger har han til og med løpt fram og tilbake og kræsja rett inn i møbler, det er grusomt å se på). Hva skal jeg gjøre?!

En normal valp herjer, og bråker, og ødelegger. Det er sånn valper gjør. Som nevnt over så tror man alltid man er forberedt, men man er som regel ikke det. Jeg satt en periode i sofaen og var på gråten, mens valpen satt på gulvet foran meg og bjeffet. I timesvis. Og sånn har det vært i perioder. Mitt beste råd er ignorering. Selv om det er en tålmodighetsprøve. Og en valpegård som andre har nevnt. Som regel tyder sånn adferd på en overtrøtt/overstimulert valp, som bare trenger å "tvinges" til å slappe av. Akkurat som små barn av og til. Valpen prøver og få din oppmerksomhet, og hvis han ikke får det oppnår han ingenting, og det vil ikke være verdt det å drive på sånn. Det du kan gjøre er at når han begynner sånn så bare ser du han ikke. Helt kontant og konsekvent så bare reiser du deg opp og ser han ikke. Han forsvinner rett og slett ut av din verden. Evt. gi han en timeout i valpegården, men også her er det lurt å være konsekvent og relativt kontant, slik at han skjønner sammenhenger (biter jeg for hardt må jeg legge meg, blir jeg helt gal må jeg legge meg), altså ta han bort fra det han syns er morsomt. Fjern et gode---> din oppmerksomhet. Dette forutsetter selvfølgelig at han har fått den oppmerksomheten han skal med tur osv først, men det skal jo ikke så mye til for en valp

Jeg lar ham utforske masse, han får løpe fritt i forskjellige parker i nabolaget minst 2 ganger om dagen, til han blir sliten og selv stopper, vi trener og koser når han er våken, han får sove i fred, men likevel, PLUTSELIG (sikkert ikke så plutselig...) blir han helt uregjerlig. Jeg vil så gjerne ha hjelp, men foreldrene mine, som er lettest å spørre, sier "ta ham i nakkeskinnet og rist, klyp ham i øret, skrem ham skikkelig" og for det første har jeg ikke samvittighet til å være så slem mot en valp, og for det andre så jeg hvor dårlig det fungerte på K og mener at det er fullstendig unødvendig (og kanskje til og med skadelig). Litt hjelp får jeg på valpekurset, men det er begrensa hvor mye tid de har til en valp med utrent førstegangseier som har 100 nye, dumme spørsmål hver dag Det er jo sånne de skal ha tid til! Valpekurs er egentlig bare kurs for eiere, så jeg syns du bare skal spørre:) Du betaler sikkert ganske mye for å være med der, så da bør du kunne spørre om ting. Ta det evt. etter at kurset er ferdig, hvis du syns det er dumt at de andre må høre ¨på. Ellers: Det KAN hende han får leke og herje litt for mye? Du sier ikke så mye om det, men kanskje litt mer hjernetrim og litt mindre lek og herjing (stress) kan prøves ut... Hjernetrim gir liksom en litt mer "god" slitenhet, enn lek og herjing som fører til at valpen bruker lenger tid på å roe seg etterpå...

Jeg tror at det største problemet mitt er at jeg plutselig har blitt "sjefen"; det er jeg som bestemmer hvordan Nansen skal bli trent og håndtert, og må passe på at andre følger mine regler, men jeg har erfaring med en helt annen metode enn den jeg bruker og klarer knapt å følge mine egne regler, eller finne ut hvilke regler jeg bør bruke. Derfor, og fordi jeg er redd for å gjøre noe som ikke fungerer eller er skadelig, er jeg veldig usikker og derfor kanskje inkonsekvent; klarer ikke å holde ut og være streng når han gjør ting som ikke er bra, og vet ikke hvordan jeg skal håndtere vanskelige situasjoner. Som nevnt tidligerer: Ignorering når uønsket oppførsel kommer funker ofte bra. Og ikke vær s¨å redd for å prøve deg fram litt:) Jeg var litt som deg, og da fikk jeg beskjed av en instruktør om at man skal ikke være redd for å prøve seg fram, det er bare sånn man finner ut hva som er best for deg og hunden. Selv om man skal trene positivt er det lov å ta i hunden (da mener jeg ikke TA hunden), og husk at det er nesten ingen som følger EN metode slavisk, man tilpasser ulike metoder til å passe til din hund og deg. Jeg personlig trener veldig postitivt, men mener at man må få lov til å sette grenser, og fortelle hunden hva som ikke er lov. Det funker for meg og min hund. Det betyr ikke at han blir slått, men det betyr at jeg har lært han hva nei betyr (avslutt det du gjør, og søk til meg for ny info, sånn ca) slik at jeg uten noe drama eller høy stemme kan avslutte uønsket adferd, eller fortelle han når han er i ferd med å gjøre noe galt.

Men, som sagt, Nansen er en helt fantastisk valp, jeg er overvelda over hvor glad i, og knyttet til ham jeg har blitt på 3 knappe uker, og jeg har veldig, veldig lyst til å få det her til å fungere; å bli den eieren Nansen trenger sånn at han kan få være den fine hunden jeg vet han egentlig er. Jeg valgte jo nettopp ham ut blant andre de andre valpene fordi han var nysgjerrig og åpen, men konfliktsky og flink til å bruke dempende signaler mot både kullsøsken, andre hunder og mennesker (og sykler), så jeg vet at det er min skyld at han blir sint, bjeffer og biter. Jeg bare trenger hjelp til å finne ut hvorfor, og hva jeg skal gjøre med det. Jeg har ikke møtt Nansen, men jeg tror ikke han er sint:) Han er en valp som gjør akkurat sånn hodet hans sier han skal gjøre...Han er en valp som vokser masse og som sikkert kommer til å gå ut og inn av usikre og vanskelige perioder, og egentlig vil han bare ha din oppmerksomhet. Så i bunn og grunn er det bare for deg å gi han din oppmerksomhet på det du liker, og ikke la han få den når han gjør ting du ikke liker.

Oi, vet ikke helt om det her innlegget passa inn i "valpeprat", burde kanskje vært et forum som heter "eierprat"? Uansett, jeg hadde blitt kjempeglad om noen kunne hjulpet meg litt på vei, og jeg hadde blitt fullstendig overlykkelig om det finnes noen i Trondheim som kunne tenke seg å være litt fysisk til stede og hjulpet oss. Det er fint med valpekurs og hundetreff, og vi koser oss begge to med det, men det er noe helt annet når det ikke er masse spennende hunder og nye mennesker til stede... Bor desverre ikke i Trondheim, men håper du får noe ut av det jeg har skrevet allikevel:) Kjente meg veldig igjen i innlegget ditt egentlig, og har liksom vært gjennom det samme, så...Og husk at det går over;)

[Aya]

Jeg vil gjerne også gi deg en klem og noen (forhåpentligvis) oppløftende ord. Valper - i likhet med små barn - får sånne raptuser innimellom, uansett hvor perfekt du gjør alt. Det er sånn valper ER, de bobler over, blir overtrøtte og gjerne litt grinete, og får en ordentlig tussebøye, som de sier på vestlandet. Jeg henger meg på Margrete; gå til innskaffelse av kompostgrind og tren roo med han. Min første BCvalp måtte bindes inne i halvannen mnd (jeg hadde ikke kompostgrinder). I "biteavstand" la jeg kong med leverpostei eller vom og hundemat og et griseøre. Lukket ørene for hjerteskjærende piping, og overså av alle krefter. Valp nr. to hadde kompostgrind, og der måtte jeg til og med bruke ørepropper (hun var på mange måter en veldig vokal valp ). Innendørs og utendørs godbitsøk ble også heftig brukt i periode, fin måte å slite ut valpen på en måte som ikke trigger stress.

MEN- når raptusen går over, så slokner de, og for hver dag som går blir valpen eldre, og raptusene vil komme sjeldnere. Begge mine valper var GRUSOMT billige en periode, men de vokste seg opp til å bli trivelige og koselige voksne hunder begge to!

Så- pust med magen, kjøp deg noen verktøy som gjør det litt enklere, prøv å hold fast i tanken om at valper faktisk ER sånn (og skal være sånn!), og at det ikke er din feil, det er ikke du som gjør noe galt. Lykke til!

[Pim]

Tusen takk for alle svar, det hjelper veldig Jeg er temmelig nøye på å aldri tvinge Nansen til å være fysisk aktiv, eller leke, bare slipper ham løs i parken og lar ham holde på og utforske verden selv, og når vi leker sammen er det veldig rolig, og korte stunder. Prøver også å trene litt med ham, og han blir veldig "godsliten" av det, så lenge vi holder oss til 7 repetisjoner før pause. Hvis ikke blir han bajas. ÅÅÅh, så godt å høre at han bare er normal

Det med kompostgrind høres lurt ut, vi har liten plass her, men hvis det går an å bygge av enkeltelementer må det da kunne fikses. Hvor får jeg kjøpt det? Plantasjen?

[Saphire]

Det med kompostgrind høres lurt ut, vi har liten plass her, men hvis det går an å bygge av enkeltelementer må det da kunne fikses. Hvor får jeg kjøpt det? Plantasjen?

Biltema har supre kompostgrinder, og kjøper to sett så får du også en større valpegrind. Du tar selve kompostbingen fra hverandre slik at du får 4 deler, så kan du deretter stripse de sammen etterpå i en større del.

Link: Biltema

[Bambi]

Signerer Aya, her gikk det lenge før min overtrøtte valp ikke klarte å slappe av helt selv. Men jeg hadde ikke kompostbinge da, men ett gedigent bur (til alle burfanataster, det er plass til 3 store kongepuddler inni det opprinnelig)

Tålmodighet er viktig, og ikke minst kjøpt deg ørepropper så du har i tilfelle

[tulip]

Jeg kan trøste deg med at Nansen høres ut som en helt normal og frisk valp

Det eneste jeg vil kommentere er at du lar han slite seg seg selv ut to ganger for dagen, og dette kan være en stor årsak til raptusene hans. En valp kjenner ikke sine begrensninger, så når han er ferdiglekt og sliten, har det gått for langt. Stopp han før han selv blir sliten, han er egentlig det, men innser det ikke selv. Dette tror jeg vil hjelpe mye. Og alle slags rolige hjernetrimmer er flott; kong og dorull med godsaker inni, et tyggeben, maten strødd ut på stuegulvet (om du bruker tørrfôr) osv.

Om du ønsker, så kan Valpis og jeg være sosialiserings- og treningskamerater.

[Guest Belgerpia]

Bare understøtte det med at dette er helt normal - har valp på sosialiseringsbesøk nå om dagen og det går ei kule varmt innimellom. Det jeg har gjort er at jeg har en valpegrind mellom stuen og gangen, og når han går bananas så får han være i gangen til han roer seg. Jeg sier ingenting, og gjør ikke noe annet enn atjeg løfter han ut i gangen og går å setter meg igjen. Da går det ikke lange stunden før han roer seg.

En annen ide når han er sånn er å ta f.eks. en tom dorullkjærne, eller tom melkekartong med godbiter inni så han kan jobbe med å få det ut - da får du "stilletid" og valpen vil roe seg.

[Nowisclee]

Interessant tråd! Jeg har tydeligvis vært veldig heldig, eller så er jeg ekstremt god på fortrenging, for jeg kan ikke huske at mine hunder noen gang har hatt slike raptuser. Heldigvis. Kee har hatt noen runder det hun har løpt som en tulling innendørs, men det er liksom det. Hun har fortsatt noen ganger av og til at hun bare vil bite i genser-ermene mine, og gjerne ha med litt hud også, men det er bare å reise seg og overse henne, så går det jo over fordi hun ikke får gjort noe. Lundii har noen tulltak av og til, at hun girer seg opp med en leke og løper rundt og bjeffer litt, men da fokuserer vi bare energien inn på trening, ved å bruke leka som belønning, trener litt sitt og dekk og sånn som vi får gjort på stuegulvet, og så er hun ferdig etterpå.

Lille tykke Totiki(som er her i krisehjem fra til søndag) har heller ingen sånne raptuser, hun har aldri lekebitt meg heller, kun smakt forsiktig på fingrene mine når vi ligger og koser, men nå er hun bare 3 mnd og har bare vært her siden mandag, da.

Jeg vet ikke om det har noe med at jeg er veldig rolig inne, jeg gjør veldig lite innendørs, sitter for det meste i sofaen, om jeg gjør noe så er det å rydde eller lage mat eller noe sånt. Iallefall slapper stort sett mine av innendørs, om de gjør noe så er det å leke med en leke, eller leke med hverandre, eller tygge på senga si, eller prøve å tygge på noe de ikke har lov til(og det gir de seg med når de får beskjed), hvis ikke de gjør noe av dette, så ligger de og slapper av/sover. De sover egentlig ganske mye. Av og til får de "godbitsøk" på stua, jeg kaster tørrfôrbiter utover stuegulvet. Og av og til trener vi litt på stuegulvet.

Utendørs får de herje som de vil selv(har stor inngjerdet gårdsplass), av og til har vi litt godbitsøk, og om det er litt mildt så trener vi kanskje litt. Og trener selvsagt innkalling iblant. Går sjelden tur om vinteren, de fryser så fort på beina og magen, så de vil bare hjem igjen.

Kan vel egentlig si at vinterstid får mine hunder egentlig litt for lite aktivisering, i mine øyne, men de trives med det, og da er det jo greit. Men likevel har de aldri sånne raptuser. Rasen, kanskje? Eller valgt riktig valp i kullet? Eller bare flaks? Eller ikke overstimulering? Eller noe slikt? Ikke godt å si.

[Pim]

Igjen, takk for støtten og alle gode råd! Valpegrind skal vi fikse så fort som mulig, det var kjempelurt. Gjør nok hverdagen hyggeligere både for Nansen og oss andre Og vi vil veldig gjerne ha sosialiserings- og treningskamerater! Jeg har vært veldig usikker på hva som er rett aktiviseringsnivå for Nansen, dels fordi jeg aldri har hatt ansvar for å regulere slikt før, og fordi jeg har lite erfaring med rasen men hører at den er mer hardfør og trenger mer aktivitet enn andre raser, men også fordi det egentlig er umulig å finne en fasit noe sted. Det varierer jo med rase, størrelse, individ... Hjelp! Ellers ser jeg at vi jo faktisk gjør en del ting riktig, ignorerer ham når han holder på med herjinger så godt vi klarer; det er bare vanskelig å ikke gi seg; Nansen er et ordentlig stabeist!

Jeg har en litt sånn småforferdelig oppdatering, da. Eller, det går jo bra nå. Jeg og Nansen var på besøk hos noen slektninger i dag, første bortebesøk og barn og hele greia. Nansen syntes det var helt topp og var fullstendig eksemplarisk. Men, så fant han en morsom utebod, og da han kom ut igjen, så jeg tilfeldigvis at han hosta opp noen rare, røde kornaktige greier... Jeg gikk inn for å sjekke, har blitt vekka midt på natta av at han spøy opp murstein og var lite lysten på å utsette ham for noe så ubehagelig igjen. Der inne så jeg et fat fullt av de rare, røde kornene. Hmmm, tenkte jeg, mystisk! Så jeg spurte vertene hva de rare røde tingene kunne være. Rottegift! Iiiiiik! Vi dro rett til dyrlegen, fikk brekningsmiddel (stakkars lille venn), K-vitaminsprøyte og til slutt noen piller, og jeg bestemte meg rett og slett for å holde Nansen der til dyrlegekontor = morsomt, kunne jo liksom slenge på litt miljøtrening når vi først måtte dit liksom. Det gikk strålende, kanskje spesielt på grunn av kong med leverpostei (jadda, gikk rett ut og shoppa etter å ha fått tips her, og det var kjempepopulært!) Nå er både jeg og Nansen slitne, han er nok mest fornøyd med å få kose seg med en hel spiserørbit uten å måtte gjøre noe som helst for det (hurra!), mens jeg er bare vanvittig glad for at jeg fortsatt har min fantastiske, nydelige valp, og at han ikke vil dø den nærmeste uka Phew! Også ble jeg ganske stolt da kattemenneskene på venterommet snakka seg i mellom om at Nansen var en så innmari pen og sjarmerende valp. Og han som var så sjaber og uggen og full av rosa rottegiftspy. Bare se så søt han er nå:

Tsihihi

[Artemis]

Gosj. Da du begynte å snakke om røde korn skjønte jeg med én gang at det var snakk om rottegift. Godt det gikk bra! Var på hytten en gang med en hund jeg lurte på om hadde drukket frostvæske, og null mulighet til å dra til veterinær. Det er ikke noe kjekt, men heldigvis hadde han ikke drukket noe.

Søt polarrevisbjørngalning(?) nederst der

[bisQuit]

For og kuppe tråden litt må eg faktisk si Tusen Takk til deg Nansen for og stille desse spørsmåla slik at eg fekk svar på mine

Takk til dere andre og forresten.

[Pim]

Hehe, bare hyggelig! Jeg og lette på sonen som en gal, for å finne ut om noen andre hadde skrevet om noe lignende Bra flere kan dra nytte av det.

Mrs. Powers, apropos polarrev, traff en gammel dame i pelskåpe da vi var på sosialiseringstur i sentrum her; hun var helt betatt av Nansen. Skjønte hvorfor da hun plutselig spurte om dette var en av disse blårevene fra det nye oppdrettet de hadde startet utenfor byen...hun sikla etter å få Nansenkåpe! Hihi, da Nansen begynte å tygge i pelskåpekanten hennes, kunne jeg ikke anna enn å heie litt på ham

[Gjest]

Hehe, bare hyggelig! Jeg og lette på sonen som en gal, for å finne ut om noen andre hadde skrevet om noe lignende Bra flere kan dra nytte av det.

Mrs. Powers, apropos polarrev, traff en gammel dame i pelskåpe da vi var på sosialiseringstur i sentrum her; hun var helt betatt av Nansen. Skjønte hvorfor da hun plutselig spurte om dette var en av disse blårevene fra det nye oppdrettet de hadde startet utenfor byen...hun sikla etter å få Nansenkåpe! Hihi, da Nansen begynte å tygge i pelskåpekanten hennes, kunne jeg ikke anna enn å heie litt på ham

hun var litt ekkel syntes jeg...

[Krelise]

Hehe, bare hyggelig! Jeg og lette på sonen som en gal, for å finne ut om noen andre hadde skrevet om noe lignende Bra flere kan dra nytte av det.

Mrs. Powers, apropos polarrev, traff en gammel dame i pelskåpe da vi var på sosialiseringstur i sentrum her; hun var helt betatt av Nansen. Skjønte hvorfor da hun plutselig spurte om dette var en av disse blårevene fra det nye oppdrettet de hadde startet utenfor byen...hun sikla etter å få Nansenkåpe! Hihi, da Nansen begynte å tygge i pelskåpekanten hennes, kunne jeg ikke anna enn å heie litt på ham

Bare jeg som fikk assosiasjoner til 101 Dalmatinere nå? Hun hadde ikke tilfeldigvis svart/hvitt hår denne dama?

Hadde nok heiet på Nansen jeg også, hehe