Hvor gammel var du?

[ipadda]

Ja, som overskriften sier, hvor gammel var du da du fikk ditt første barn?

Den siste tiden har det vært mye mas om unger, etablering, finne mann/kjærest osv. Og jeg prøver uskyldig å si at jeg faktisk ikke ønsker meg barn, i det hele tatt. Jeg føler ikke jeg er typen til det, ei heller liker jeg barn. Alle påstår at "Når du blir eldre, har funnet deg en mann, etablert deg, så skal du se de kommer som perler på snor", jeg prøver igjen forsiktig å fortelle at jeg IKKE SKAL HA BARN, og at jeg aldri har hatt noe ønske om barn. Det er mye mulig ting forandrer seg når man treffe "the one", men MÅ man på død og liv få barn, egentlig?

Jeg vet jo bedre en andre, at jeg personlig ikke ønsker, og aldri har ønsket meg barn, hvorfor skal folk på død og liv si at "Du kommer til å få barn, blabla", djeez, jeg er 19 enda, bare.

Var barnet noe du ønsket deg/planla, hadde du ønske om barn som liten osv?

[PsychoLynx]

Hehe, det er ikke sikkert det kommer.... Jeg er 30, og ønsker meg fortsatt ikke barn. Selv om jeg har mann, hus, bikkje® osv

Så overlater til andre å svare på spørsmålet ditt jeg

[tm100021]

Jeg hadde en periode fra jeg var 15-19/20 der jeg aldri skulle ha barn osv... Er 21, ingen planer om unger på noen år men vil ha barn før jeg er 35 engang- Aldri vært spesielt glad i barn generelt, men liker venners barn osv.

[C.J]

Jeg har alltid sagt at jeg aldri skal ha barn fordi jeg ser hvor mye stress det medfører, og hvor mye tid det stjeler. Jeg er bare 20 år enda. Mye kan fortsatt endre seg. Men det blir uansett ikke før jeg er 25-30 år. Og jeg skal ha vært sammen med den fremtidige barnefaren noen år, ja! Dette var jo ikke svaret du ønsket, men du spør også om man MÅ få barn. Mitt svar er nei. Men så tenker jeg litt på når jeg omsider blir grå i håret og ligger på gamlehjem og kjeder livet av meg. Hvem skal besøke meg om jeg ikke har barn?

[Marianne&Java]

Jeg skjønner greia... Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil ha barn. Jeg liker ikke barn (bortsett fra tantebarna i små porsjoner), ytterst få er søte og jeg har ikke noe barnetekke heller. Når folk ser på babyer og skal dullebullekosemose på babyen så sender jeg bare barnet videre om jeg absolutt må holde i det.

Folk har ALLTID sagt at "du er jo så ung" og "det kommer seinere det"! Men altså... Sååå ung er jeg jo ikke. Jeg er 24 nå og det er jo mange på min alder som enten har barn, planlegger å få barn eller bare ønsker seg det innmari. Jeg er ikke en av dem. Folk innser ikke det enda eller??

Det værste jeg hører er at "du kommer til å bli så glad i barnet når du får barn selv". Unnskyld meg altså, men jeg er jo ikke ond heller! Selvfølgelig kommer jeg til å bli glad i ungen hvis det først kommer en. Men jeg har ikke lyst til å havne der!

Problemet er at jeg har fått meg type. Han er en drømmemann på alle mulige områder, MEN han vil ha barn.. En gang! Ikke nå, men en gang... Så hvem veit? Jeg skal aldri si aldri. Jeg ER jo fortsatt ung og kan jo faktisk ombestemme meg. Men det kan typen å Tiden får vise, men jeg er altså en av de som virkelig ikke har lyst på barn.

Hvis det skulle komme en så er den sannsynligvis ikke planlagt

Litt O.T. da, men siden andre hadde svart sånn så kunne jo jeg å

[Iago]

Jeg har så og si ikke så mye å si denne tråden, er jo i følge de fleste et barn nå (blir fjorten i år). Men jeg liker ikke barn og jeg har aldri gjort det. Når det kommer en lærer med sin søte lille bay inn i klasserommet, løper alle for å nusse litt på den, men det har jeg null interesse av. Dessuten liker jeg ikke tanken på at jeg må skifte bleier konstant i 4-5 år, kjøre dem hit og dit, lage mat og bruke mye av pengene på dem. Nei takk ikke barn, sier jeg nå i en alder av tretten, hvem vet. Hehe

[Artemis]

Jeg venter spent på at de som faktisk HAR fått barn skal svare i denne tråden

[Yodel]

Jeg hadde ingen planer om unger før jeg var vel-etablert. Etter et par år passet rammene rundt for å få barn.

Miniyodler'n kom når jeg var 26

[Blondiemamma]

jeg var 19 da jeg ble gravid. 20 da han ble født.. Så jeg var tiiidlig ute.. Var kanskje ikke helt planlagt, men vi var samboere, hadde vært sammen 1 år, og alt har gått greit i ettertid, selv om forholdet tok slutt når guttungen var 4 år.. Guttungen er i dag 12 år og en en skikkelig sjorsjarmør og verdens snilleste gutt

[Caroline]

Jeg hadde akkurat fylt 20.

[milie]

Eldste ble født 2 uker før jeg fylte 20 år <

Unge nr 2 kom 18,5 mnd senere

[milie]

Jeg har så og si ikke så mye å si denne tråden, er jo i følge de fleste et barn nå (blir fjorten i år). Men jeg liker ikke barn og jeg har aldri gjort det. Når det kommer en lærer med sin søte lille bay inn i klasserommet, løper alle for å nusse litt på den, men det har jeg null interesse av. Dessuten liker jeg ikke tanken på at jeg må skifte bleier konstant i 4-5 år, kjøre dem hit og dit, lage mat og bruke mye av pengene på dem. Nei takk ikke barn, sier jeg nå i en alder av tretten, hvem vet. Hehe

Ikke på samme ungen det vel?

[tm100021]

Dessuten liker jeg ikke tanken på at jeg må skifte bleier konstant i 4-5 år, kjøre dem hit og dit, lage mat og bruke mye av pengene på dem.

Kjenner jeg ikke har noe imot det der om et par år Jeg har heller aldri vært en av dem som satt barnepike/trillepike, synes babyer var søt og hilste på ved hver anledning, men gleder meg til jeg får mine egne om noen tiår:p

[Christa_34]

Jeg er 36 år nå og var 18 når jeg fikk mitt eneste barn. Det er litt for tidlig syntes jeg den gangen, men hun var ikke helt planlagt kan du si Barnefaren og jeg er hverken venner eller har noe kontakt med hverandre, ei heller har han noe kontakt med ungen.

Når jeg møtte han jeg er gift med nå, ønsket vi oss fælt flere barn, men i flg legene kan jeg ikke få flere så det endte med den ene

[LeneG]

Frem til jeg var 22 hadde jeg ingen planer om barn.

Liker ikke unger noe spesielt. Blir glad i de jeg omgås mye (de fleste ihvertfall )

men er ikke noe dullemenneske.

Så traff jeg gubben og vi fant ut at vi ville ha barn og førstemann kom når jeg var 25.

Etter 2 1/2 år kom det ei jente og 17 mnd etter kom en gutt til.

Nå holder det.

[Carma]

Virker som folk enten får barn tidlig eller ikke i det hele tatt her...? Jeg er 36 og har aldri følt det nappe i eggstokkene. Bestemte meg tidlig for at jeg ikke ville ha barn, vel vitende om at jeg sannsynligvis ombestemte meg når jeg ble eldre. Men har egentlig aldri kommet lengre.. Kan sef ha noe å gjøre med at jeg er et ustabilt (forholdsmessig, sikkert ellers også! ) menneske... Kanskje jeg angrer senere? Kanskje jeg får barn når jeg er 50, rekorden er vel 72 eller noe...?

[MegaMarie]

Interessant tråd. Ser det er flere enn meg som ikke liker barn, heldigvis. Alle ser stygt på meg når jeg sier det! Jeg liker å se på andre sine barn og betrakte de fra avstand, og leke med små kusinene mine 2 ganger i året, men mer enn det.. nei!

Jeg føler også at jeg ikke har lyst på barn. Det tar tid og man skal tross alt ha dem i 18 år. I tillegg ser jeg hvor frustrert min mor er. Jeg vil ikke bli slik. Om det blir unge (ja jeg sier unge, jeg vil ha 1, ikke fler om det blir en i det hele tatt) så skal det være når jeg er myyye eldre (er nå 17). Jeg ser for meg 30 som en fin alder, helst eldre enn det igjen. Her igjen ser folk rart på meg når jeg sier det.

Det å bli gravid er min største frykt nesten. Nå og om 5 år.

[Ricco]

Jeg ble gravid som 17 åring, og mamma som 18 åring. Planlagt...? Nei, det bare ble sånn

Nr 2 kom då eg var 22 og nr 3 då eg var 32

Dei to siste var planlagt.

Det var berre sånn før at den første stort sett "berre kom" (huff no følte eg meg gammel!)

Men så hadde ikkje vi det jaget som dei unge har i dag med å må ta utdanning for å å seg jobb. Det var stort sett jobb å finne med vanlig grunnskole.

[Ingvild]

Jeg har "alltid" tenkt at barn - nei, det skal jeg aldri ha! De er det bare styr med, de krever masse tid og mye penger, de tar fra deg friheten også videre (det er vel ca. det samme min mormor syns om hunder, når jeg tenker meg om). Det er totalt uaktuelt å få barn nå, men tanken på å ha egne barn er ikke like fremmed nå som den var tidligere. Jeg ser flere av dere var på min alder +/- da dere fikk deres første barn - men for meg er det alt for tidlig. Jeg vil bli ferdig med utdanning, ha levd litt på egenhånd, være noenlunde etablert også videre før jeg eventuelt får barn. Om 12-15 år er det nok mer aktuelt.

Selvfølgelig er det mange som aldri får lyst på barn, men jeg tror ikke det er tilfeldig at "gamle tanter" ofte sier at lysten på barn kommer etterhvert - for veldig mange gjør den jo det, selv om de ikke nødvendigvis var "ååååh så søt unge og jeg elsker å leke mor-far-barn og ååååh jeg vil gifte meg og bli gravid med en gang jeg slutter på ungdomsskolen" da de var yngre. Jeg syns liksom ikke det er unaturlig at man i en alder av 16-22 år +/- overhodet ikke har lyst på barn. Jeg merker det bare på meg selv jeg, hvor utrolig egoistisk jeg er. Det mest sentrale i livet mitt er meg selv, og slik vil jeg ha det noen år til.

[Silje]

Jeg var 26 og hadde i min ungdom tenkt at jeg ikke skulle verken gifte meg eller få barn.... jeg skulle reise hele verden jeg!

Men så ville jeg likevel gitt

[Anita F]

Jeg har heller aldri vært intressert i babyer og småttiser. Men så fant jeg drømmemannen, og vi giftet oss. Fant ut at det var like greit nå som senerer ( siden vi allerede var gift, begge hadde fast jobb og vi hadde leilighet ) Så da venta vi akkurat 8 uker før frøet festet seg og ble til en liten gutt, født akkurat 3 mnd etter 24 års dagen min. 3 år etterpå kom jenta, og nå er vi ferdige. De blir 6 og 9 år i år. Det har vært slitsomme år, hvor 'meg' har blitt satt på vent. Men vi har vært flinke til å ta oss tid til hverandre. Vi har også veldig snille besteforeldre som mer enn gjerne passer barnebarna sånn at vi får tid til hverandre og våre egne interesser.

Jeg har slett ikke noe problem med å ha barnevakt når jeg skal på hundeutstilling, ridetur eller overnattingstur i Trollheimen.

Ja, visst koster de mye penger, men hva skulle man vel ellers brukt pengene på?? Man bruker opp det man tjener likevel, og jeg kan jo ikke kjøpe meg et titalls jakker selv, like greit at ungene hjelper meg og bruke opp litt penger også

Så om man ikke har lyst på unger så er det utrolig hva denne 'klokka' i kroppen klarer å bestemme likevel, det er nok litt instinkt i oss også

[LeneG]

Jeg vil bare si til de som tror at barn tar all tid man har. DET GJØR DE.

Du har ikke tid til å være deg selv lenger og alt dreier seg rundt barna.

Første året er det våken netter, bleier, pupp, mat og grining. Barnevogner og gulp.

Så kommer utforsk alderen hvor grådige hender river ned alt som er og det omtrent er umulig å dra på besøk til folk så lenge de ikke har ett barnesikret hus.

Da er det også masse knall og fall og man går i konstant bekymring for at ungen skal slå seg ihjel.

Så kommer skolealder og tid for lekser ,foreldremøter, sportslige aktiviteter eller kanskje korps? Man må kjøre til og fra venner, til kino, fotball, dansing osv.

Er man så heldig å få flere barn kan man se frem til søskenkjærligheten som av og til virker som totalt fraværende. De krangler over de minste bagateller. Bare det å se på hverandre kan være nok til utløse en heftig krangel.

"Mamma! Han ser på meg !""

Så kommer tiden jeg ikke ennå har erfart men jeg venter i spenning.

PUBERTETEN! Når alle hormoner raser og foreldre er det teiteste i hele verden men forferdelige greie å ha som personlige slaver og minibank.

Man vet ikke om de ender opp som leger eller heroinavhengig og sitter konstant nervøs og venter på at de skal komme hjem.

ALIKEVEL blir man utrolig glad i dem. Det er veldig vanskelig å forestille seg å leve uten.

De beriker livet mitt. Gir meg en god følelse som ingenting annet kunne gitt meg.

De kan gi meg en klem og si at jeg er den beste mammaen i verden

Eller lage morsdagkort til meg. Sitte på fanget og kose i mange timer

Den ubeskrivelige følelsen av å ha ett ammende barn på fanget er helt utrolig.

Det er en stor milepæl når de tar sine første steg og stabber glisende mot deg for å falle i armene dine.

Eller når de har sin første danseoppvisning (gjett om mor griner da) eller sin første håndballkamp (like ille).

Det er en berikelse å være mor men det er ikke dermed gitt at absolutt alle må bli det.

Forstår at det er kjipt med presset og maset rundt temaet.

Det er ikke noe noen andre kan gjøre noe med alikevel.

Jeg skal prøve å ikke mase om barnebarn når tiden kommer

[Raksha]

Jeg er en av de som faktisk har lyst på barn. Jeg er nå 26 men har ingen hast enda - vil ha alle rammen rundt klare. Får jeg ikke det, så finnes det alltid nok av barn jeg kan jobbe med. Jeg ønsker meg barn, men ikke til enhver pris - det må være riktig.

Også blir jeg fryktelig rørt av å lese slike innlegg LeneG og er brått veldig glad for at jeg er nøye på å huske mamma på morsdager og bursdager.

[Guest lijenta]

Jeg kan jo prøve å utale meg her. Jeg fikk barn da jeg var 22. Nå mange år seinere så er jeg glad jeg har fått oppleve det å få barn men for min del så holdt det med en. Jeg er heller ikke av det slaget som syntes at bebyer er søte og nusselige. Men jeg gleder meg til den gangen jeg skal bli bestemor selv om jeg håper det blir noen år til

[Nirm]

Jeg vil bare si til de som tror at barn tar all tid man har. DET GJØR DE.

Du har ikke tid til å være deg selv lenger og alt dreier seg rundt barna.

Første året er det våken netter, bleier, pupp, mat og grining. Barnevogner og gulp.

Så godt at noen er virkelig ærlige på dette området! Er så mange som skal rekke ALT selv om de blir foreldre, men de oppdager jo fort at de ikke gjør det...

Selv blir jeg snart 33 år, og jeg venter enda på at jeg "skal bli voksen". For eneste grunnen til at jeg ikke vil ha barn, er fordi at jeg ikke er voksen nok. Så noen av oss kommer vel bare til å være barn resten av livet da.

Nå kan jeg ikke få egne barn da, og jeg er ikke tilhenger kunstige måter å få barn på (barn skal ikke dyrkes i petriskåler...), så da hadde det jo blitt adopsjon som hadde vært eneste løsning. Så jeg vurderer å adoptere en 18 åring i byen med egen jobb og leilighet.