Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilke forstyrrelser gleder deg?


ida

Recommended Posts

Som vanlig starter jeg selv ;)

Selvføgelig gir mine egne hunder meg daglig glede og inspirasjon til å gidde dette hundeholdet, men noen ganger skjer det noe litt ekstra.

Her om dagen satt Fibi ved min side (man er da veloppdragen :)) og kauka som en tulling fordi jeg ble stående og preike med kona til en som gikk med verdens teiteste (i Fibis øyne) shaefer (kan jeg ikke skriver dèt riktig heller nå?)og dermed kom jo den drittbikkja (fremdeles Fibis subjektive oppfattelse av bikkja) seg aldri videre. Da de endelig gikk, ble jeg oppmerksom på ei dame som sto med sin lille dvergdachs og sperra veien ut av den lille broen vi hadde stilt oss på for å ikke skremme bort passerende levende objekter, mens galskapen sto på :D. Unnkyld men kan du gå videre, for jeg må nesten komme ut, sa jeg. Så svarte jammen meg dama at hun hadde ventet på oss, for nå syns hun hundene våre kunne leke litt, for bikkja mi kunne da ikke slippe unna med å tro at alle andre hunder var livsfarlige... Etter en treminutters desensitivisering tumlet hundene rundt og Fibi lekte lenge med en halv kilo (ja, ikke mye mer) dachsetispe. Som vanlig lot hun Scilos leke litt først, så "kidnappa" hun han litt, men jammen lekte hun skikkelig og ikke for voldsomt med den lille damen. Det var stort for meg å oppleve en som så tvers gjennom den liksomfarlige hunden min og gid verden hadde vært full av sånne ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så søt historie :lol:

Jeg har ingen lignende historie, men forrige uke gjorde Java noe som jeg ble utrolig stolt av!

Vi skulle bare gå en kjapp tisserunde der jeg bor og dette var såpass seint at jeg lot henne gå løs (så og si aldri folk ute på den tida og har i tillegg god oversikt). Hun tuslet rundt og satte seg ned for å tisse. Så oppdaget jeg at det var noen som var ute... En katt som lå under bilen som sto 2 meter fra der Java satt å tissa. Katten løp, Java så den og løp etter. De kom jo ikke langt før jeg ropte på Java (ropte jo selvfølgelig med en gang hun begynte å løpe), og det holdt å kalle henne inn en gang. Hun bråsnudde og kom lykkelig løpende mot meg :)

Da ble det 17.mai, julaften, nyttårsatfen og bursdag på en og samme dag altså ;) Ble utrolig stolt av lille krølle! Var jo helt sikker på at hun kom til å jage katten ut av syne først, men neida! Denne puddelen kan faktisk være lydig hun :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde nettopp en litt ekkel opplevelse, som tydeligvis var eklere for meg enn for hundene. Kopierer fra bloggen fordi jeg er lat:

For et par dager siden skulle jeg lufte hundene en siste gang før jeg la meg. Klokken var rundt midnatt, så det er ikke akkurat sånn at man forventer å møte på så veldig mange.. Jeg har ikke kommet langt, skal til å runde hjørnet ved hagen vår, da jeg ser en mann med schäfer komme gående. De svinger inn en annen vei, så jeg tenker ikke så mye mer over det. Før jeg merker at Aynï reagerer med å boffe. Jeg snur meg, og ser denne svære hunden komme i fullt firsprang mot oss! Guri, jeg fikk hjertet helt i halsen! Jeg har to hunder i bånd, hvorav den ene drektig og skal da helst ikke bli så stresset, og hunden ser ikke direkte vennlig ut der den fyker mot oss; ørene rett fram, kjeften på vidt gap og tenna til tørk.. ;)

Jeg husker at jeg prøver å dra med meg hundene og gå, sånn at den kanskje tar poenget og snur (hvorfor skulle den det egentlig?), men det nytter ikke. Jeg ser for meg det verste: en illsint schäfertispe som går til angrep på min 6,5 uker drektige tispe, som biter henne til blods og som da selvsagt også stresser henne så mye at gudene vet hva som skjer med kullet.. :lol:

På mystisk vis klarer jeg å holde Tulla bak meg (aner ikke hvor Aynï er, hun er så liten og fyker hit og dit), og på en eller annen måte får jeg tak i halsbåndet og nakkeskinnet til schäferen. Vi snurrer rundt og rundt for hunden prøver å komme seg bort til mine hunder, og jeg prøver å holde den vekk. Tulla lar seg snurre, og sier ikke et pip. Aynï boffer.

Etterhvert kommer eieren løpende, og tar tak i hunden sin. Men så faller halsbåndet av, selvsagt, så hunden er løs igjen. Men det går ikke lange tiden før eier får tak i hunden, men i det han skal til å sette på halsbåndet, så sklir og faller han, så hunden er igjen løs. Etter mye om og men får han på halsbåndet på hunden sin, og reiser seg opp, hvorpå han IGJEN sklir og faller! :) Begynner å lure på om han er full, eller generelt har problemer med å holde seg på beina?!

Lettere sjokkskadet, og med hjertet i halsen, er det første jeg klarer å stotre frem "går det bra med deg?" Hva er det for en replikk? Burde jeg ikke være fly forbannet?! Joda, det går visst bra med mannen. Jeg titter ned på hundene mine for å se hvordan det går med de - om de har taklet "angrepet" og hva de synes om sprellemannen på bakken; Aynï sitter og ser på meg mens hun innimellom gir fra seg et boff. Og Tulla, hun som faktisk er skeptisk til schäfere i utgangspunktet fordi hun har blitt angrepet av en hannhund (!) tidligere, hun står der med slakt bånd og hvilepuls og ser rolig på sprellemannen og schäferen som vil bort til henne.

Mannen begynner å forklare seg; han hadde visst glemt båndet hjemme i kveld (jasså?), og at hunden hans var den snilleste schäferen han hadde hatt/møtt. Jaha; den så ikke spesielt snill ut der den kom, og jeg skjønner utmerket godt at mange hunder reagerer på schäferspråket - så busete og voldsomme de kan være. Jeg regner meg selv for å være rimelig god på å lese hund, men denne feiltolket jeg totalt. Jeg kunne for det første ikke se hvilket kjønn det var (det var en ettåring hannhund, jeg trodde det var en tispe), og den så ut som om den hadde tenkt å rive mine hunder i fillebiter (men den ville sannsynligvis bare hilse på typisk schäfermåte).

Ifølge sprellemannen skulle hundene fått løpt løse på jordene, men det sa jeg fint neitakk til da jeg hadde en drektig tispe her. At hunden ikke så ut til å snakke helt korrekt hundespråk, utelot jeg galant.. Så gikk vi videre. Tulla bestemte seg fort for å prøve å tigge godis ved å gå fot, og Aynï svimset frem og tilbake fra grøft til grøft. Jeg på min side har ikke gått noen MH som viser at jeg kan avreagere, så pulsen min var ikke direkte hvilende kan man si.. Jammen godt jeg har hunder som taklet dette så bra - det er faktisk første gangen vi har møtt på løse hunder som kommer stormende bort til oss på den måten, og vi har heller ikke opplevd sprellemenn på bakken.. ;)

Jeg ble bare veldig lettet over at det gikk så bra, at hundene mine oppførte seg så fint (det ville jeg faktisk ikke tatt for gitt), og at drektige Tulla hadde hvilepuls etterpå - puh! :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hører kanskje ikke inn under en forstyrrelse, men slenger med denne likevel. :blink:

Jeg var på et arrangement for et par mnd siden der det var rundt 10 stk samlet. Jeg hadde ikke fått barnevakt til bikkja, så den ble med. Jeg fikk greie på at en av de som var med hadde hundeskrekk, ikke livredd, men veldig skeptisk. Men siden bikkja er "rolig-glad" og ikke "hyper-glad" i ukjente mennesker, lot jeg ham etter hvert gå løs. Jeg hadde både han og hundeskrekkjenta i øyekroken uten å kommandere og mase, ville bare se hvordan hunden taklet dette.

Som vanlig tuslet da bikkja rundt og stakk snuten opp på låret og kneket seg litt inntil de som var der. Etter å ha tatt en hilserunde med alle andre, kom han til slutt bort til hun med hundeskrekk. Men i stedet for en hyper-hilsen, satt han seg en meter fra stolen hennes og kikket opp på henne før han la seg ned i "tiggestilling". Sakte men sikkert krøp han nærmere føttene hennes, men fortsatt uten å være borti henne. Jeg fulgte med, men gjorde ingenting etter hvert som jeg så at skuldrene til jenta sank mer og mer. Etter hvert var hunden så nær at hun kunne klappe den, og gjett hvem som lå på gulvet og koste med bikkja en liten stund etterpå... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hører kanskje ikke inn under en forstyrrelse, men slenger med denne likevel. :)

Jeg var på et arrangement for et par mnd siden der det var rundt 10 stk samlet. Jeg hadde ikke fått barnevakt til bikkja, så den ble med. Jeg fikk greie på at en av de som var med hadde hundeskrekk, ikke livredd, men veldig skeptisk. Men siden bikkja er "rolig-glad" og ikke "hyper-glad" i ukjente mennesker, lot jeg ham etter hvert gå løs. Jeg hadde både han og hundeskrekkjenta i øyekroken uten å kommandere og mase, ville bare se hvordan hunden taklet dette.

Som vanlig tuslet da bikkja rundt og stakk snuten opp på låret og kneket seg litt inntil de som var der. Etter å ha tatt en hilserunde med alle andre, kom han til slutt bort til hun med hundeskrekk. Men i stedet for en hyper-hilsen, satt han seg en meter fra stolen hennes og kikket opp på henne før han la seg ned i "tiggestilling". Sakte men sikkert krøp han nærmere føttene hennes, men fortsatt uten å være borti henne. Jeg fulgte med, men gjorde ingenting etter hvert som jeg så at skuldrene til jenta sank mer og mer. Etter hvert var hunden så nær at hun kunne klappe den, og gjett hvem som lå på gulvet og koste med bikkja en liten stund etterpå... :D

Sånn en koselig historie! :)

Slår meg ofte at det foregår mye som jeg rett og slett ikke får med meg med disse hundene, og at de forstår mye mer enn jeg tror... :blink: Rørende når sånne ting som dette skjer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn en koselig historie! :blink:

Slår meg ofte at det foregår mye som jeg rett og slett ikke får med meg med disse hundene, og at de forstår mye mer enn jeg tror... :) Rørende når sånne ting som dette skjer!

Jepp, de er svært god på å tolke kroppsspråk. Denne historia kan jo ha vært tilfeldig, men jeg er ganske sikker på at bikkja klarte å se at en av personene hadde et annet kroppsspråk og en annen blikkføring enn hva de andre hadde. Og at han derfor måtte være litt mer rolig for å klare å lokke godbiter ut av henne :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...