Gå til innhold
Hundesonen.no

Depresjoner og genetisk arvbarhet


Whoopsis

Recommended Posts

Har nå prosjekt om psykisk helse, og gruppen min skal da snakke om depresjoner og årsaker til at depresjoner oppstår hos unge i dag. I den forbindelse skal vi drøfte hvordan arv og miljø påvirker muligheten for å bli deprimert, og jeg skal skrive om arvbarheten til forskjellige typer depresjoner.

Er det noen som tilfeldigvis vet mye om dette temaet? Jeg har funnet noe fakta, men vil gjerne ha mer info om noen har. De fleste steder står det at arv spiller en stor rolle ved de mest alvorlige depresjonene, og en mindre rolle (om noen) ved mindre alvorlige depresjoner. Men mer enn det sliter jeg med å finne..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilket nivå av informasjon er du ute etter? Jeg har lest en haug med fakta om depresjon og sitter inne med blanda info, kan neppe komme med direkte referanser.

Vi kan arve det rent biologiske, men vi kan også arve negative attribusjonsmønstre (å tenke negativt. Eks. Mor tenker alltid på verste utfall av en situasjon eller gjennomgående bruker unskyldninger som "Det kommer aldri til å gå bra", "det kommer ikke jeg/vi/du til å klare").

Jeg vil anta det er det biologiske du er ute etter.

Signalstoffene serotonin, noradrenalin og dopamin er viktige for vår sinnsstemning. Hjernecellene trenger spesielt tilgang til serotonin, og det er lav produksjon av dette signalstoffet som gjerne er problemet ved depresjon.

Dette er den biologiske tilstanden som kan arves.

Medikamenter/medisiner øker produksjonen av serotonin, noe som kan gjøre oss litt lettere til sinns, men det bryter ikke med det negative attrubusjonsmønsteret, vi kommer fortsatt til å tenke negativt.

http://no.wikipedia.org/wiki/Serotonin

http://www.google.no/search?hl=no&source=hp&q=Serotonin&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

www.sporpsykologen.no er et nettsted drevet i regi av Universitetet i Tromsø, her er et svar fra dem angående arv:

http://sporpsykologen.no/svar/?__requestid=__requestid4b73424be4966

Håper det hjalp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilket nivå av informasjon er du ute etter? Jeg har lest en haug med fakta om depresjon og sitter inne med blanda info, kan neppe komme med direkte referanser.

Vi kan arve det rent biologiske, men vi kan også arve negative attribusjonsmønstre (å tenke negativt. Eks. Mor tenker alltid på verste utfall av en situasjon eller gjennomgående bruker unskyldninger som "Det kommer aldri til å gå bra", "det kommer ikke jeg/vi/du til å klare").

Jeg vil anta det er det biologiske du er ute etter.

Signalstoffene serotonin, noradrenalin og dopamin er viktige for vår sinnsstemning. Hjernecellene trenger spesielt tilgang til serotonin, og det er lav produksjon av dette signalstoffet som gjerne er problemet ved depresjon.

Dette er den biologiske tilstanden som kan arves.

Medikamenter/medisiner øker produksjonen av serotonin, noe som kan gjøre oss litt lettere til sinns, men det bryter ikke med det negative attrubusjonsmønsteret, vi kommer fortsatt til å tenke negativt.

http://no.wikipedia.org/wiki/Serotonin

http://www.google.no/search?hl=no&source=hp&q=Serotonin&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

www.sporpsykologen.no er et nettsted drevet i regi av Universitetet i Tromsø, her er et svar fra dem angående arv:

http://sporpsykologen.no/svar/?__requestid=__requestid4b73424be4966

Håper det hjalp.

Tusen takk! Jeg vil gjerne også høre litt om å arve negative tankemønstre. Får man dette gjennom oppveksten(da vil det vel gå mer på miljø), eller ligger dette også i genene? Arver man til en viss grad egenskaper som sårbarhet og følsomhet? Leste det i en bok, men har ikke funnet det i andre kilder. Dette er bare videregåendepensum, og jeg skal prøve å ikke gjøre det for "naturfaglig" iom at dette mer er en samf. presentasjon. Men jo mer jeg vet, jo bedre :)

Edit: Den nederste linken fungerer ikke..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk! Jeg vil gjerne også høre litt om å arve negative tankemønstre. Får man dette gjennom oppveksten(da vil det vel gå mer på miljø), eller ligger dette også i genene? Arver man til en viss grad egenskaper som sårbarhet og følsomhet? Leste det i en bok, men har ikke funnet det i andre kilder. Dette er bare videregåendepensum, og jeg skal prøve å ikke gjøre det for "naturfaglig" iom at dette mer er en samf. presentasjon. Men jo mer jeg vet, jo bedre :whistle:

Edit: Den nederste linken fungerer ikke..

Hm, den fungerer hos meg..

www.sporpsykologen.no ihvertfall

Sendt deg pm.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hill’s ID boksemat har vært redningen de gangene jeg har hatt erfaring med skikkelig mage-/tarminfeksjon hos hund, ikke vet jeg hvorfor denne maten er så effektiv sammenlignet med vanlig skånekost, men det er det. Burde brukes etpar dager lenger enn man tror er nødvendig, og gjerne også DiaTab eller medisinsk kull som tilskudd.
    • Vil gjerne høre deres erfaringer om hund og diare, om hvor langvarig en mage-/tarminfeksjon kan være:  Tispen min er snart 9 år gammel. For halvannen uke siden fikk hun løs mage/diare. Etter noen dager ga jeg henne probiotika, uten at det så ut til å hjelpe.  Tok kontakt med veterinærklinikken, der klinikksekretæren mente at det ikke var noen grunn til konsultasjon så lenge hun var pigg og hadde matlyst. Hun foreslo å bruke Webiotic.  Tispen fikk Webiotic i tre dager, og avføringen ble normal. Nå, tre dager etter avsluttet kur, har diareproblemet kommet tilbake (oppe to ganger i natt...). Jeg har gitt henne probiotika. Det er nå helg, og problemet er jo ikke akkurat akutt. Men har tenkt å ta kontakt med veterinæren igjen på mandag.  Jeg vet jo ikke om klinikken vil mene om tispen "kvalifiserer" til konsultasjon, siden dette ikke ser ut til å gi seg. Bør jeg insistere? I bakhodet lurer jo tanken på tarmkreft. Men altså, hunden virker pigg og spiser. Hadde blod i avføringen tidlig i sykdomsperioden, men ikke nå.  Noen som har noen erfaringer å komme med?  
    • Så denne tråden nå og vil bare skyte inn noe; Det er altfor tidlig å forvente noen som helst grad av renslighet for en valp på den alderen. Den har ikke rukket å utvikle blærekontroll nok til å engang vite i forkant når den må på do. Den vet det ikke før den plutselig tisser seg ut. Nå er det en stund siden du skrev innlegget, og jeg antar at du har begynt å se forbedringer på denne fronten den siste tiden?    
    • Jeg har latt oppdretter bestemme valp til meg. Også da det sto mellom 2 av forskjellig farge, og jeg helst ville ha en av dem. Men jeg tenker at det er greit å si ifra til oppdretter at man ønsker seg en spesiell farge.  En venninne kjøper nå en valp. Hun bestilte den mørkeste valpen, for den syns hun var penest. Oppdretter sa at det ikke var valpen som passet best min venninne. Men hun fikk kjøpe den likevel. Regner med at det går greit uansett  👍
    • Stakkars lille Izuba ❤️ og deg  Jeg har av og til sett huggorm når vi har vært på tur. Og da har gjerne bikkja allerede passert den på stien 😱 Det har gjerne gått bra fordi hunden ikke har tråkket på den, eller prøvd å snuse/sjekke hva den er. Liker ikke hoggorm når jeg er på tur med hunden 😧
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...