Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan tolke hannhundaggresjon?


julnil

Recommended Posts

Skrevet

Lykke til. Jeg er ikke imot kastrering, men ville alikevel gitt hunden mer tid på å komme på plass i hjemmet. Jeg så bare selv på min omplasseringshund at det tok minst 2-3 mnd før den begynte så smått å roe seg ned og bli mer husvandt og kjent med meg. I begynnelsen var det umulig å trene og hunden var vanskelig og vill, stressa og sånn. Nå er den mye bedre og responderer bedre enn i begynnelsen. Hun har mye rart for seg enda, men man har et bedre utgangspunkt når man kjenner hunden bedre.

Men det er jo ditt valg. Håper det blir vellykket.

Ikke la deg skremme av noen sterke meninger. Det er flere som gjerne vil høre hvordan det går.

  • Svar 166
  • Created
  • Siste svar
Guest Gråtass
Skrevet

Julnil: Det er mange ting vi er uenige om, det er mange ting mange reagerer på i denne saken, men det er en ting som er helt sikkert: Det er din hund og du kan gjøre akkurat hva du ønsker med den hunden, uansett hvor mange mennesker som påpeker om det er riktig eller feil, men det er til syvende og sist din hund og ditt valg. Jeg syns personlig at folk er litt for hysterisk anti-kastrering. Jeg personlig tror mange dyr hadde hatt det bedre som kastrater, men om man tror det er en hokus-pokus løsning som fritar eieren for jobb, så har man enkelt og greit driti seg ut.

Mari: Det å ha forhøyet seksual drift vil av veterinærer i de fleste tilfeller anses som medisinsk årsak godt nok.

Skrevet

Julnil: Det er mange ting vi er uenige om, det er mange ting mange reagerer på i denne saken, men det er en ting som er helt sikkert: Det er din hund og du kan gjøre akkurat hva du ønsker med den hunden, uansett hvor mange mennesker som påpeker om det er riktig eller feil, men det er til syvende og sist din hund og ditt valg.

Jepp. Jeg sa vel noe lignende her: "Det er din hund, din avgjørelse og din rett, men innrøm iallefall hva det faktisk er."

Jeg syns personlig at folk er litt for hysterisk anti-kastrering.

Jeg er ikke anti-kastrering jeg. Jeg er anti uvettig og overilt kastrering uten gjennomtenkte grunner.

Jeg er for eksempel veldig pro rutinemessig kastrering av både hanner og tisper som ikke brukes i avl i USA, jeg mener man bør kastrere gatehundene som importeres til Norge fra resten av verden, jeg synes det er flott at Dyrebeskyttelsen har kastreringskampanjer for katter her til lands for å få bukt med overpopulasjonen. Og jeg vurderer personlig om det kan være hensiktsmessig å kastrere Fyda om hennes sykluser fortsetter i samme tempo i fremtiden. Det har alt med omstendighetene å gjøre.

Mari: Det å ha forhøyet seksual drift vil av veterinærer i de fleste tilfeller anses som medisinsk årsak godt nok.

Men sånt finner man vel ikke ut av uten å ta en medisinsk utredning av hunden. Jepp, mange veterinærer er er kjappe ute med skalpellen. De skal jo også tjene til livets opphold, det er ikke noe jeg holder i mot dem i og for seg. Men jeg synes alikevel at man kan kreve at de holder seg innenfor lovverket jeg da. Mulig vi trenger et bedre definert lovverk i så henseende, i tillegg er jeg av den formening at mange veterinærer godt kan være litt mer kritiske.

Skrevet

Julnil: Det er mange ting vi er uenige om, det er mange ting mange reagerer på i denne saken, men det er en ting som er helt sikkert: Det er din hund og du kan gjøre akkurat hva du ønsker med den hunden, uansett hvor mange mennesker som påpeker om det er riktig eller feil, men det er til syvende og sist din hund og ditt valg. Jeg syns personlig at folk er litt for hysterisk anti-kastrering. Jeg personlig tror mange dyr hadde hatt det bedre som kastrater, men om man tror det er en hokus-pokus løsning som fritar eieren for jobb, så har man enkelt og greit driti seg ut.

Mari: Det å ha forhøyet seksual drift vil av veterinærer i de fleste tilfeller anses som medisinsk årsak godt nok.

Enig med du...

Skrevet

Santo, cockeren min var en skikkelig møkkabikkje en periode. Han skulle ta alle hunder, det virket som om han skulle drepe de. Det var helt umulig å få noen slags kontakt med han når han ble slik, han blokkerte alt annet ute. Vi snakket med hundetrenere og andre hundefolk, og omtrent alle anbefalte kastrering. Det var også det jeg hadde mest lyst til, for alle sa at da ville alt bli mye bedre med en gang...

Santo ble ikke kastrert. Vi trente, trente og trente og nå er han en super hund. Han skal ikke lengre ta andre hunder med mindre de kommer alt for nærme mens han er i bånd. Det han gjør da er å bjeffe litt sint, og så sette seg ned. Nå er han ikke ordentlig aggressiv, men vil egentlig heller leke. Når jeg slipper han løs så bjeffer han gjerne litt mot andre hunder da også, men da er det "lekebjeffingen" hans. Han er rett og slett bare en bråkete hund, som ikke mener noen noe vondt.

I etterkant har jeg hørt om tilfeller hvor kastreringen gjorde ting verre i stedet for å hjelpe. Dette er selvfølgelig ditt valg, det er du som kjenner hunden best. Jeg ville bare dele egen erfaring :aww:

Lykke til, uansett hva du velger å gjøre.

Skrevet

Jeg skal ikke komme inn her å krangle eller noe, men jeg må virkelig si meg enig med visse andre her altså.. Her er min erfaring med kastrering

Vi måtte kastrere Bichon frise'en vår (han hadde prostata problemer) for 2 år siden ca. Han blir snart 7. Før han ble kastrert var han noe skeptisk/aggressiv mot andre hunder/mennesker/dyr.. Ja you name it.. Men ikke verre enn at han fungerte fint i hverdagen og sånt. og han gikk da overens med noen hunder og de fleste mennesker ble han da fort glad i..

Men nå, etter kastreringa er han en helt ny hund. Og det KUN til det negative :P Han er gretten mot bortimot ALLE hunder nå, og da i den form at han biter, knurrer, bjeffer osv. Han har mye kortere lunte for det meste generelt. han har blitt lat, ja nesten litt kjedelig :aww: I tillegg har han blitt ekstremt redd for rumpa si :) Både hvis vi rører der, men spesielt hvis andre dyr går baki der..

Ja som du ser, han forandret seg veldig mye.. Og jeg ser ingen positive utfall av kastreringen, annet enn at han slipper nå hvertfall kreft i prostata da.. Og jeg vet at det er kastreringa som har gjort denne forandringa på lille gull.

Altså, han er en herlig hund fremdeles som gjerne kommer å leker å koser å alt det der, men all den negative atferden hans har blitt myyye verre...

Men det verste med kastreringa er egentlig at andre hunder nå er så ekstremt innpåsliten til han... De klarer jo ikke finne utav denne lukta hans, hva han er osv. Så på tur flokker de seg rundt han hvis det kommer løse hunder.. Det er VIRKELIG vondt å se. Ja vi tar han selvfølgelig ut av situasjonen, men det er så trist å se at de andre hundene overser HANS signaler fordi de er så forvirret av han... Det er VI som må bryte inn.

Jeg anbefaler ikke kastrering til NOEN, virkelig.. Det er ikke noe artig å se din høyt elskede firfoting forandre seg så radikalt.. Det er rett og slett hjerteskjærende vondt. :x

Vi fikk også anbefalt av dyrlegen å kastrere lundehunden vi hadde, fordi han var litt ekstrem til løpetider osv. men jeg valgte heller da å ta han ut av løpetid situasjoner, for jeg ville ikke risikere hans fantastiske personlighet ellers.. rett og slett. Der droppa jeg å høre på vetrinærs anbefaling og du verden så glad jeg er for det i dag, når jeg tenker tilbake på den flotte lille luringen han var.. Selv om han var i overkant tispegal.. :)

Skrevet

Jeg måtte kastrere hannhunden min (han blir 8 år i begynnelsen av juni) i fjor sommer på grunn av prostataproblemer. Han har alltid vært en utrolig grei og uproblematisk hund; en blid og glad gutt som skyr unna bråk. Han er fremdeles sånn, men samtidig merker jeg en litt større usikkerhet og tilbakeholdenhet hos han. Han takler fremdeles alle situasjoner (han er trygg på seg selv), men ikke med like stor grad av selvsikkerhet som han hadde før. Dette kom etter kastreringen, så jeg tviler på at det er noe annet som har gjort ham bittelitt annerledes...

Med andre ord: kastrering er ikke alltid positivt, så man skal tenke nøye over hva man gjør. Jeg hadde ikke kastrert Orry om jeg ikke måtte, jeg er totalt motstander av å tukle for mye med det naturlige før det er nødvendig.

Skrevet

Mario ble selvfølgelig kastrert som planlagt.

Jeg utsetter ikke en slik ting pga enkeltes meninger på et forum :wub:

Det jeg synes er viktig å ha i bakhodet når man har diskusjoner på forum, er å ikke tillegge tilbakemeldinger for mye vekt.

Man kan ta med seg innspill og tanker for å ha noe å spinne vider på, men ikke la det være styrende for hvilket valg man skal ta :o

Skrevet

Mario ble selvfølgelig kastrert som planlagt.

Jeg utsetter ikke en slik ting pga enkeltes meninger på et forum :wub:

Nei. trodde ikke du skulle endre mening pga det som ble sagt her heller, men var bare dette under her som gjorde at jeg ble litt usikker.

Men ser nå at jeg leste det feil bare. At du hadde tenkt å vente når du FIKK hunden, men at ting nå er bestemt :lol:

Håper han blir bedre da. Hold oss oppdatert :o

Selger var klar på at hun ville ha kastrert han pga hans sterke formeringsdrift etter sin ene parring. Jeg velger å vente litt, men har planlagt å mest sannsynlig kastrere han iløpet av noen mnd, men ønsker bare å se ann hunden først.

Skrevet

Så synd, håpet virkelig du skulle gi han en sjanse etter så mange innspill og råd i denne tråden. Men, det enkle er ofte det beste sies det visst? Time will show.

Vel, håper det går så bra som mulig med Mario, og at han tilpasser seg sitt nye liv så godt han kan.

Skrevet

Får ønske Mario lykke til videre, og håper ingen kan si "hva var det vi sa" om en stund, for hundens skyld.

Skrevet

Jeg er nå av den oppfatning av at Marios hannhundaggresjon henger direkte sammen med den sterke kjønnsdriften. Da han skal være en familie- og brukshund, er det helt unødvendig å la denne kjønnsdriften få fortsette å eskalere hans aggresjon.

Han kastreres for å ta brodden av aggresjonen slik at videre trening vil være mulig.

Jeg har null tro på at Mario blir verre. I verste tilfelle blir han samme hund som han er nå, bare uten baller!

Jeg håper inderlig at du har rett,for hvis ikke så er det mye mulig du har et lite helvette å se fram til. Det er faktisk ikke så lett å vite om det er fryktaggresjon eller "vanlig" aggresjon,og du baserer jo denne teorien kun utifra det forrige eier forteller. For hunden din sin del håper jeg denne personen vet hva h*n snakker om...

Skrevet

Jeg håper inderlig at du har rett,for hvis ikke så er det mye mulig du har et lite helvette å se fram til. Det er faktisk ikke så lett å vite om det er fryktaggresjon eller "vanlig" aggresjon,og du baserer jo denne teorien kun utifra det forrige eier forteller. For hunden din sin del håper jeg denne personen vet hva h*n snakker om...

Da selger er dalamtineroppdretter, og har vært det i mange mange år, vil jeg tro h*n vet hva h*n snakker om ja...

Skrevet

Hvordan går det med han nå da? Gikk operasjonen fint?

Mente h*n (oppdretter) seriøst at du skulle kastrere hunden allerede etter en uke, selv med tanke på at Mario nå skulle bli alenehund i nytt hjem?

Skrevet

Det går bare bra men han, og operasjonen gikk fint.

Selv om Mario er kastrert nå, så har han ikke så store fysiske bivirkninger at dette før det er gått 2-4 uker.

Det tar tid før testosteronet er ute av systemet, ikke noe som skjer over natten.

Dyr bruker ikke månedsvis på å tilpasse seg et nytt sted, særlig ikke en hund som Mario, som har fartet på utstillinger.

Når vi kommer til det punktet at han begynner å merke noe til sin testosteronmangel, har han vært her i 1 mnd allerede.

Hadde en hest for ett års tid siden. Han ble kastrert 1 mnd før han reiste fra sitt første og eneste hjem i sør-norge, og opp til Lofoten. Ingen "bæs" eller betenkeligheter med det, og heller ingen psykiske skader oppstod...

Mario er allerede vel tilpasset familien, og er nå rolig og fin rundt barna. Ligger å sover midt i legohaugen mens de bygger og løper rundt han.

Dyr tilpasser seg fort nye miljøer, de er bygget slik fra naturens siden.

Det ser ikke ut til at Mario har problemer med å være "alenehund", og ikke er han så mye alene heller, da han har vært med mannen min på jobb en god del, og lekt brannmannhund.

Skrevet

Håper han kommer seg raskt etter operasjonen. Gjort er gjort, og jeg håper virkelig det får ønsket effekt, og håper du holder oss oppdatert da.

Forresten synes jeg ikke at det at han har "fartet" på utstillinger er noe godt argument på hvor tilpassningsdyktig han er, han er trossalt over tre år, og ble sist stilt i junior-klasse.

ps. så kult at han får være brannmanshund da, en ekte dalmatiner. ^^

Skrevet

Skal gjenfortelle noe veterinæren min sa om dette med kasterting.

Først noen fakta:

I England kastreres ca 70% av hannhundene, da de kastrerer de som ikke skal brukes til avl

I Norge kastreres 10%, og pga av reglene er det som regel hunder med "historier" som kastreres.

Etter flere år i England, kunne veterinær egentlig ikke skjønne dette med at hunder i Norge skal være så spesielt utsatt for negative psykiske reaksjoner på kastrering.

Det hører til sjeldenheten at hundene i England endrer seg til det negative.

Så hvorfor i Norge? Hvorfor kjenner mange noen som har hatt en hund, eller selv har en hund som har hatt negative konsekvenser?

Hadde Norge hatt en annen holdning til temaet, og flere hunder hadde blitt kastrert, ville nok ikke de negative historiene dominert.

Så hvorfor reagerer hunder negativt? Hadde de "feil" i psyken fra før av? Klarte ikke eier/vet å se at det var fryktaggresjon som var temaet? Eller forventet eier en negativ reaksjon i etterkant, og dermed "fórer" hunden med denne energien?

Ville hunden ha kommet til det punktet uansett? Synes eier "synd" på hunden etter kastreringen?

Norge er et land som generelt sett henger etter på mange områder i forhold til andre land.

Det mest "negative" som kan skje, er at Mario er akkurat som før kjønnsmessig, og vi er noen tusen kroner fattigere. Ingen krise for noe av oss.

At han skal blir fryktsom og aggressiv på alt og alle i etterkant har jeg ingen tro på.

Skrevet

Nå var det vittelig ikke bare kastreringen som var spesiell i dette tilfellet da. Det som gjorde dette til en "case" i min verden, er at du velger å gjøre dette inngrepet på en hund du ikke kjenner, som er helt frisk, uten å gjøre noe som ligner på en innsats engang for å gi ham en sjanse til å vise seg selv ordentlig først. Han jeg har her tok det hvertfall en mnd eller to før slo seg til ro og ble "seg selv" slik som han er i dag. En omplasseringshund trenger tid for å finne ut av ting, sånn er det bare. Om du mener det er feil, so be it.

Sist jeg sjekket, holdt dere til i Norge Julnil... Man får ikke lappen når man er 16 her i landet selv om man gjør det i andre deler av verden. Man får ikke dødsstraff for å begå forbrytelser i Norge, fordi loven vår er slik. Et lovverk er et lovverk, og frem til det er forandret, forholder jeg meg til det. Ja, det er greit å kastrere hunden hvis det virkelig trengs, men å prøve å bruke det som en lettvint snarvei til mål? Det synes ikke jeg noe om, spesielt ikke på en hund som skal ha vært oppegående nok til å ha et kull etter seg, og som du personlig ikke kjenner spesielt godt enda. Som du sier, ca. 10 % blir kastrert her til lands. Det vil si at ca 90% er "normale" hannhunder. Det er med garanti en del både hannhundagressive, en del overhormonelle, og en del hanner med andre problemer ute og går, men de fleste eiere jobber med (eller unngår å komme opp i problemsituasjoner) det istedenfor å operere. Ifølge dine tall er det 9 av 10 det,- i det landet vi bor i.

Du har tatt et valg, det er som sagt før helt opp til deg hva du vil gjøre med din hund. Jeg håper det løser seg for dere, og at Mario får et supert liv som "tante".

Skrevet

I England kastreres ca 70% av hannhundene, da de kastrerer de som ikke skal brukes til avl

I Norge kastreres 10%, og pga av reglene er det som regel hunder med "historier" som kastreres.

Etter flere år i England, kunne veterinær egentlig ikke skjønne dette med at hunder i Norge skal være så spesielt utsatt for negative psykiske reaksjoner på kastrering.

Det hører til sjeldenheten at hundene i England endrer seg til det negative.

Så hvorfor i Norge? Hvorfor kjenner mange noen som har hatt en hund, eller selv har en hund som har hatt negative konsekvenser?

Svaret gir seg selv her. Det er kun de hundene med "historie" som blir kastrert, ergo så ser man også baksiden av medaljen her i Norge.

Skrevet

Har du lest innleggene mine på temaet?

Mario SKAL ikke ha flere kull etter seg, det var jo derfor han ikke lengre skulle brukes til avl. Noen av valpene hans fikk utposning på spiserøret, og dermed er det ikke forsvarlig å bruke han videre i avl. Han har ett kull etter seg.

Jeg trenger ikke å kjenne hunden for å vite noe om kjønnsdriften, det holder at selger vet om dette. H*n anbefalte å kasterere han da jeg kjøpte han. Sier det noe om at han har for sterk kjønnsdrift da?

Hadde selger beholdt han, hadde h*n kastert han selv. Det er ikke noe fra eller til, vanskelig eller komplisert. Les et av innleggene jeg laget på dalmatinertråden før han ble hentet, der skriver jeg det også.

Har ikke sagt at jeg tror det er en vidunderkur, har ikke sagt at han ikke har behov for trening etterpå.

Men akkurat dette har jeg også sagt tidligere i andre innlegg, så det burde være forståelig nok.

Skrevet

Nå kan ikke jeg å quote, men skal da få til å svare allikevel.

Du, Julnil skriver: Hadde Norge hatt en annen holdning til temaet, og flere hunder hadde blitt kastrert, ville nok ikke de negative historiene dominert.

Altså, hvorfor skal absolutt hundene kastreres da? :wub: Er det ikke bedre at de får beholde ballene. Jeg synes den setningen rett og slett var dryg. Og at de gjør det i andre land er jo forsåvidt greit nok, der er det langt flere lausbikkjer osv. Her er ikke det et overdrevent problem.

Og ymter du frampå om at det er min og sambo's "feil" at hunden vår endret atferd etter han ble kastrert :o For du lister jo opp med forskjellige grunner til at hannhunder kan endre atferd etter kastrering. Og da går det ut på blandt annet eier :lol:

For unnskyld meg, men er det noe jeg VET så er det at den kastreringa KUN var negativ for vår hund og at det utelukkende kom av kastreringa.. Utenom at han slapp prostata problemer. men jeg har faktisk tenkt i ettertid, at det hadde nok vært bedre å bare latt det gå sin gang. Jeg føler nå, heller et kort, men lykkelig liv med ballene intakt, enn et liv der han har fått mye mer "problematferd", og da for hans del altså. Han har det ikke like bra som før. Selvom han har selvfølgelig et godt liv nå også, men ikke samme livskvalitet som tidligere, absolutt ikke.

I tillegg skriver du at det er ikke noen krise for dere om han ikke endrer atferd.. Nei hva var vitsen da? :o

Nei vet du meg hva, jeg er lykkelig for at det er så strengt å kastrere i Norge! Det er en av de beste lovene vi har innen dyrehold. For du aner ikke hvor vondt det er å se hunden endre seg totalt..

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...