Når har hunden det for dårlig psykisk?

[breton]

Jeg ble inspirert av deler av diskusjonen i "Hunder som biter i testsituasjonen", og lurer på når dere setter grensen for mistrivsel/stress/redsel hos hunden før den bør få slippe? Er det forskjellige grenser ut fra f.eks. alder på hunden eller andre faktorer?

[Papillon]

Lurer litt på det samme..

[Huldra]

For å ta det siste først: jeg kan ikke se at alder skal ha all verdens med saken å gjøre; det eneste jeg på stående fot kan tenke meg at vil være av interesse hva angår alder, er om hunden er ung og det er håp om å kunne "rehabilitere" den, eller om den er gammel og mye er prøvd og ingenting nyttet. Men har man en hund som mistrives/er stresset, så er ikke alder det første jeg tenker på.

Sånn, når det er sagt, så synes jeg dette er et fryktelig vanskelig spørsmål. Dette blir derfor bare synsing fra min side. Spørsmål som dukker automatisk opp i hodet mitt, er hva får deg til å tro at hunden mistrives? Hvordan oppfører egentlig hunden seg? Noen hunder vil reagere med "mer" atferd enn andre (mer voldsom atferd, mer tydelig), også på generell basis. I hvilke situasjoner er hunden stresset, eller er den stresset hele tiden? Hvor lenge har den vært sånn? Hva er prøvd, og hvor lenge?

Jeg valgte selv å avlive en "slik" hund, tre år gammel ble han. Akkurat der og da var det forferdelig, og jeg var usikker på om jeg hadde gjort det riktige. I ettertid er det lett å se at det var det beste for hunden. I tillegg til dette, kan nok mine svar bli farget av at jeg mener at vi ikke skal "holde liv i" alle hunder for enhver pris, men selvsagt skal man prøve å gjøre slik at hunden har best mulig liv.

Finnes det enkle måter å tilpasse livet på som gjør det mer levelig for hunden? Kan man unngå situasjoner hvor hunden blir sånn? Eller for å snu på det: kan man leve med at hunden er sånn? Jeg synes det sier ganske mye når man faktisk har begynt å spørre seg slike spørsmål; hva er nok? Hvor langt er det greit at slikt går? Det tyder på at noe er ganske galt, og kanskje er det på tide med en utenforståendes vurdering av det?

Jeg synes også at det er vanskelig å si noe, når saken er så lite konkret. Det er kanskje enklere å leve med og å tilpasse livet til, en stresset hund enn en veldig redd hund. Hvis frykten er irrasjonell og uforståelig kan det også være praktisk talt håpløst å prøve å trene på noe, eller å tilpasse ting. Min hund kunne feks få angstanfall sånn uten videre, helt plutselig og uten forvarsel. Jeg kunne ikke se hva som hadde skremt han; han kunne plutselig begynne å bjeffe vilt rundt seg mot "alt og ingenting" mens jeg gikk tur med han; det var ikke retningsbestemt en gang! Og det var ingen i nærheten, verken folk eller fe.. Andre ganger kunne det være retningsbestemt, men irrasjonelt; feks utfall mot en parkert bil.

En annen sak er om man har tid og kapasitet til å gjøre noe med dette. Kanskje har man barn som vanskeliggjør slike ting, som ikke skjønner at man må ta hensyn, og ikke klarer å lese når. Man skal vel heller ikke undervurdere den påvirkningskraften dette kan ha på en evt annen hund i husstanden. I verste fall kan man ende opp med to slike hunder.

Det verste synes jeg, er når hunden tydelig er utilpass/mistrives, men den atferden den viser i forbindelse med dette er så lite problematisk for eier, at eier ikke gjør noe. Det er jo ofte sånn at jo mer "vanskelig" og "stor" atferden er, desto større problem vil atferden bli oppfattet som. For HUNDEN derimot, kan det jo være like ille..

Uff, nei det er veldig vanskelig å sette en grense for slikt, uansett om det gjelder sykdom eller psyke eller hva det nå er. Slik jeg tenker nå så skal hundehold være positivt. Noe negativt vil det vel alltid bære med seg i en eller annen forstand, men når det negative og positive er 50/50, eller kanskje at det negative tipper over til å bli mer enn 50%, da er denne grensen absolutt nådd for min del. Den burde kanskje vært nådd tidligere, men er den 50/50 vet jeg at NÅ er det absolutt på tide å gjøre noe drastisk..

[PsychoLynx]

egentlig vanskelig å sette noen fast grense tror jeg, kommer ann på åssen man lever med hunden, hva hunden MÅ være med på osv...

Men en hovedgrense som jeg tenker (og som er føyelig kanskje??) er at om en hund er så redd/utilpass i det daglige at den velger å bruke tenner for å løse situasjoner, så har den det best på andre siden av regnbuebroen...

Har jo avlivet en hund som hadde det sånn selv, og vet det var den rette avgjørelsen. Selv om det er forferdelig vondt.

[Djervekvinnen]

Jeg syns ikke noe om hunder som er skikkelig redde for alt. De trenger ikke bite engang, men konstant gå rundt å være skeptisk, usikker og skvetten. Sånnt liker jeg ikke å se på, og jeg ville latt en hund slippe dette. Dette kommer an på hvor lenge det har vart og om hvor mange prosent av dagen dette skjer.

Så er det stress. Her er det litt vanskelig å sette noen grense. Man må jo jobbe med å finne den rette balansen her. Noen krever mer av en viss type stimuli og det kan hjelpe å bytte hjem til noen som har mer interesse av hundesport /trening etc.

Da min forrige hund ble dårlig pga beinet, lå hun iro i 5 mnd. Det var kun korte gåturer i bånd. Dette SLET skikkelig på hunden, og hun led. Det så jeg tydelig. Stresset kokte over, og hun hadde det ikke godt. Dette var en av tingene som var avgjørende for å la henne slippe. Så hvis en hund blir skadet eller får en sykdom som gjør at hunden må begrense aktiviteten sin betraktelig og ikke få løpe osv, ville jeg vurdert å avlive den. Også hvis den må gå på sterke medisiner for å kunne ha et normalt liv. Ihvertfall når man ha slike aktive hunder som trives best med å være i aktivitet.

Så er det hunder som har harde eiere som er litt for harde for den hundetypen de har. En hund som konstant demper hele tiden tror jeg ikke har det topp. En hund som er utstøtt og ensom har det heller ikke bra. De må ha kjærlighet og føle en viss tilhøringhet i familien.

Mine hunder misliker å være alene. Men de er meget sjeldent alene, og de burde klare de få timene det gjelder. Men jeg tror disse ville ha fått en litt dempet livskvalitet hvis de hadde blitt forlatt 8-17 hver eneste dag, samt lite aktivet. Da går det på stressfaktoren igjen.

Begge rasene jeg har er ikke den selvstendige typen, de liker nærhet, selskap og kos med familien. Utelukker man dette, gjør det en hund "trist". Noen raser igjen er lagd for å klare seg alene mer, være utendørs i en luftegård eller kennel osv. Da er grenser større for å mistrives med disse elementene.

[jeanette-k]

Er ening med de over her, det er veldig vanskelig å sette grense på det. Har selv avlivet hund som var hele pakka for å si det slik, stesset så og si hele tiden, redd for så si alt, skeptisk til det meste. Jeg tror ikke alder har så mye å si, vi tenkte at det etterhvert ville gå bedre, når han fikk roet seg når han fikk vokse osv. Der tok vi helt feil, han var "skadet" før vi fikk ham. Vi hadde han i nærmere 8 år, men det var mer for egoistiske grunner, da det var helt klart at han ikke hadde det bra, ser vi jo nå i ettertid. Jeg syns det å sette grense for slikt er vanskelig, men mener om man ikke har muligheten, orket (for det er masse arbeid i slike situasjoner)eller kapasitet til det så bør en se om det kan forbedre seg hoa andre ellers så mener jeg at hunder har det bedre når de får slippe. Før vi avlivet hunden var jeg utrolig usikker om det var det rette valget å gjøre, men da pappa dyttet jorden over han så kjente jeg en så utrolig lettelse, har aldri før kjent slik en ro, og i det øyeblikket visste jeg at dette var absolutt det rette å gjøre. Jeg tror og mener det er viktig å bruke skjønn, for ingen hund eller situasjon er den samme.

Dette vart rotete og klumpete, håper folk skjønte hva jeg mente.

[SiriEveline]

Selvom jeg har ment litt om dette i tråden det kommer fra. Vet jeg ikke hvor jeg ville satt grensen med nåværende hund hvis noe skulle skje. Men sånt finner man vel ut av, men kanskje greit å sette en slags grense for seg selv.. i tilfelle man skulle oppleve det.. så har man bestemt seg litt ihvertfall!