Å takle brudd med kjæreste/samboer/ektefelle.

[Guest LXT]

Jeg har vel egentlig ikke opplevd brudd som annet enn godt å komme seg vekk, så jeg vet ikke helt hvordan jeg ville ha taklet det i dag.

Den første kjæresten min var aggresiv, så jeg avluttet forholdet så snart jeg kunne. Det tar desverre ofte litt tid før man lærer hverandre å kjenne ordentlig. Spesielt hvis man er ung og naiv som jeg var..

Så traff jeg en kar en stund etter det, som jeg i dag aldri i verden ville ha valgt å bli sammen med i dag. Godt man lærer av sine feil Fant relativt raskt ut at han var en lystløgner uten like. Så da jeg oppdaget at han hadde seriøst urentmel i posen og fortsatt nektet på det etter at det ble oppdaget, var det bare å komme seg unna.

Den tredje jeg ble sammen med, var en petimeter uten like. Som pirket på alt som går an å pire på. Alt fra hvis man ikke drakk opp alt i glasset, sa ting han ikke likte, hang opp klærne "feil", vasket opp "feil" osv. Var bare å komme seg vekk. Får liksom ingen knekk av slike brudd.

Men han jeg bor sammen med i dag, såret meg litt i starten. Han hadde en måte å se på forhold på, som ikke alltid var helt hyggelig. Det ble til at vi ikke fortsatte forholdet mer, men vi var gode venner. Egentlig såppass gode venner at vi ikke hadde øyne for andre. Og så ble det allikevel oss til slutt, etter noen år. Og ting har endret seg etter den episoden i starten.

Så egentlig lurer jeg litt på hvordan jeg ville ha reagert/taklet et brudd der jeg ikke selv ønsker å pakke sakene og komme meg fort som f bort derfra... Håper jeg slipper å oppleve det da

Men jeg er flink til ikke å bli avhengig av noen, jeg klarer meg godt selv. Ville heller ha vært singel enn å være i et forhold som egentlig ikke ga meg noe.

Og så er det slik at det ofte er lett å påstå hva man ville ha gjort og ikke, inntil man en dag står det selv...

[Nirm]

Piff - ensomhet er ikke skummelt i det heletatt - å åpne seg derimot - DET er skummelt det.

Derfor man skal til en hver tid ha en meget god og solid murvegg som ingen slipper helt igjennom. Det er så lite som trengs å lappes på om noen prøver å slå i stykker noen av bitene, og det går helt utmerket å takle slike ting.

Ensommheten er dessuten deilig. Jeg trives ikke i forhold overhode, så det er sjeldent jeg har hatt de store "dalene" etter et brudd. Som oftest har jeg bare vært glad for å få tilbake mitt liv. Men man skal leve det livet man trives med, og ikke hva andre mener at man skal trives med. Uansett om vedkommende som mener noe har masse fine diplomer på veggen og sofa på kontoret sit.

[Carina]

Men man skal leve det livet man trives med, og ikke hva andre mener at man skal trives med. Uansett om vedkommende som mener noe har masse fine diplomer på veggen og sofa på kontoret sit.

Hear hear! Kjente meg litt igjen her, så måtte bare..

[Tyfonia]

Før jeg traff min nåværende samboer var jeg sammen med en fyr i nesten fire år (vi hadde så og si vokst opp med hverandre, så vi kjente hverandre godt). Jeg sleit mye med meg selv den gangen og forholdet bar store preg av det.

De siste to årene var de verste da vi var "sammen" annenhver måned.

En dag i februar for nesten to år siden fikk jeg nok. Venninnene mine tok meg med på en fest, to uker etter det hadde blitt slutt mellom meg og min daværende kjæreste. På festen traff jeg en søt gutt som var veldig pratesyk og hadde mye rart å fortelle. Han hadde en god del innabords så han snakket med en god dæsj entusiasme. Jeg hadde aldri truffet eller sett dette menneske før, så jeg spurte litt rundt omkring om hvordan han var som menneske. Kun positive tilbakemeldinger.

Jeg var litt på en snurr kan man si, så jeg gikk bort til ham etterpå og sa "Hei, jeg spurte de andre folka her og de sa at du var veldig snill, så da tror jeg på dem". (STUPIIIID!). Siden den dagen har vi vært sammen uten noen pauser. Har vært litt opp og ned siden jeg bar mye preg av det forrige forholdet og hadde en nesten sykelig frykt for å forelske meg, bli avhengig av en ny mann, for så å miste ham. Vi flyttet sammen etter å ha vært kjærester i ca. fire måneder.

I år, to år senere, skal vi kjøpe hus ilag. Jeg håper dette er mannen i mitt liv siden vi har et godt vennskap og trives sammen som kjærester

Jeg har en god del ting med meg selv jeg må jobbe med, men jeg har et positivt syn på vår fremtid sammen, selv om jeg er klar over at mye kan skje de neste, la oss si, fem årene.

Jeg elsker ham høyere enn noe annet og han er klippen i livet mitt som holder meg på beina.

Takk, Torbjørn

[Raksha]

Derfor man skal til en hver tid ha en meget god og solid murvegg som ingen slipper helt igjennom. Det er så lite som trengs å lappes på om noen prøver å slå i stykker noen av bitene, og det går helt utmerket å takle slike ting.

Ensommheten er dessuten deilig. Jeg trives ikke i forhold overhode, så det er sjeldent jeg har hatt de store "dalene" etter et brudd. Som oftest har jeg bare vært glad for å få tilbake mitt liv. Men man skal leve det livet man trives med, og ikke hva andre mener at man skal trives med. Uansett om vedkommende som mener noe har masse fine diplomer på veggen og sofa på kontoret sit.

Hear hear! Kjente meg litt igjen her, så måtte bare..

Godt det er flere av oss. *trives godt bak murene sine*

[Wildah]

Emmm, fikk litt Twilight assosiasjoner her nå altså. Ikke for å være stygg altså

Selv har jeg vært i ett stort brudd. Dette ble også en slik vennskapsgreie som vi begge bare "prøvde litt mer". Jeg tror egentlig jeg aldri kommer helt over det for det var en veldig stor part av livet mitt i 5 år hvor det var masse rundt meg og i meg som forandret seg iløpet av de 5 årene. Du kan vel si at jeg ble voksen i det forholdet og vi vokste til to forsjellige rettninger, men med samme verdiene i livet alikavel. Så vi har ett vennskap den dag i dag, men ikke nært.

Jeg valgte å flytte og begynne "på nytt" etter dette forholdet. Det hjalp han meg med første året. Men jeg tror jeg har vært heldig som har hatt ett slikt brudd. Men jeg tror ingen kommer ut av ett lengre forhold uten en eller annen form for bagasje. Snørr og tårer kom det etterhvert hos meg pga det var jeg som måtte begynne på nytt. Da det var jeg som flyttet til Østlandet, det var hans venner vi hadde rundt hos her og hans famillie. Akkurat det var egentlig det vanskeligste, å bygge deg opp en egen og ny omgangskrets.

*signere*

Etter bruddet med min første skikkelige kjæreste mistet jeg utrolig mye. Ikke bare min alle beste venn (som jeg i grunn fremdeles savner, mange år senere), men også vennekretsen og familien hans. Synes i grunn fremdeles det er trist, selv om jeg vet at det var riktig.

En stund gikk jeg fra kjæreste til kjæreste, og bare ett av de bruddene var vanskelig. Han holdt på å terroriserte meg i flere år etter, så det var utrolig tungt å komme seg videre. Da ble det en tid hvor jeg ikke fungerte i det hele tatt. Og jeg er fremdeles forbanna både på meg selv og ham, for at en så stor del av livet mitt ble ødelagt.

Merker fremdeles at jeg bærer preg av det forholdet, liker ikke å åpne meg for folk og stole på noen. En mellomting mellom naivitet og betongvegg hadde vært fint

Stakkars nåværende type, han har slitt litt, både med å få kontakt med meg og å få meg til å bli. I grunn er han veldig god Og det er skummelt

[Tyfonia]

Stakkars nåværende type, han har slitt litt, både med å få kontakt med meg og å få meg til å bli. I grunn er han veldig god Og det er skummelt

Samme her i gården

[Nowisclee]

Godt det er flere av oss. *trives godt bak murene sine*

*henge seg på* Murer er fine ting det, nemmelig!

[ida]

det takler jeg helt fint. "Endelig kvitt en døgenikt, snylter, tulling og egoist til", tenker jeg og har det helt greit. Det er kanskje ikke uten grunn at jeg ikke har vært forelsket i noen på ganske mange år-

[Kira]

Kira: Vi har på en måte bodd sammen siden før vi ble sammen vi da. Jeg ble kjent med han da jeg leide kjellerleiligheten i familiens hus. Men alle måtte flytte ut pga totalrenovasjon av huset og vi endte med å flytte til hvert vårt sted allerede i september 09. Nå ser jeg jo på en måte på det som en fordel oppi alt kaoset. Vi skrev også en samboeravtale i forhold til dyr og bil og sånne ting. Håper det ordner seg for deg!

Ja, det kan nok være en fordel, for det som kommer nå gleder jeg meg ikke til. Vi har ikke skrevet noe faktisk, men det ser ut til at det ikke bør bli noe problem, vi er ganske åpne med hverandre.

Det verste er nesten det at jeg vet at det skal mye til for å finne en som er like omgjenglig, flink med dyr og husarbeid, trofast, snill osv, og ikke minst, en som orker å bo med meg, for jeg er ikke veldig enkel å ha med å gjøre alltid. Men så er jo ikke alle disse tingene verdt det å bli bare for å bli.

Antar at det er slik at hvis man virkelig var ment for å være sammen, så finner man tilbake til hverandre.

[Mirai]

Jeg har vært den som har gjort det slutt i alle mine lengre forhold. Dvs. to halvlange og et langt, hehe 7 mnd, 13 mnd og 2,5 år (i den rekkefølgen faktisk).

Ja, det er dritt og det er sikkert mange som tenker at nå har man kasta bort mye tid av livet sitt. Samtidig lærer man utrooolig mye av å være sammen med en person som det, og man blir veldig klar over hva man vil ha og ikke ha av et forhold.

Jeg har vel også litt tendenser til å fyke litt rundt etter det har blitt slutt. Mamma har alltid sagt "du må ta tid til å bli kjent med deg selv, ikke være redd for å være alene" og slike ting som høres ut for meg som BLABLABLABLABLALALBALBALBALBLABLABLAAAAAAAAA. Men.. fant ut denne gangen at hun har hatt rett. Hehe. Har ikke gått inn i noe nytt forhold sånn med en gang, og jeg har overlevd !

Så til dere andre som er redd for å være "alene" og bli kjent med følelsene deres osv, det var ikke så farlig allikevel. Faktisk kan man heller være heldig og finne ut masse bra om seg selv, og at man kanskje liker seg selv bedre enn man trodde !

Akkurat som sorg finnes det vel ingen "riktig" måte å takle et brudd på, men på en eller annen måte må man jo en gang komme seg videre, mener nå jeg. Ellers blir man jo livredd, dødstrist og aldri villig til å tørre å prøve igjen

[Huldra]

Jeg har vært den som har gjort det slutt i alle mine lengre forhold. Dvs. to halvlange og et langt, hehe 7 mnd, 13 mnd og 2,5 år (i den rekkefølgen faktisk).

Ut i fra dine tidligere forhold, vil jeg gjette at ditt neste forhold varer i ca 5 år.. Dvs at for å finne din "livspartner til døden skiller dere ad" må du gå gjennom to tre forhold før du finner noen du er sammen med i 40 år. Morsomt med matte! (Med utgangspunkt i at forholdene dine varer dobbelt så lenge for hvert forhold.)

[Mirai]

Jeg får si det til neste stakkar da, "dette kommer til å vare ca 5 år, bare så du vet det!"

[Tyfonia]

Jeg får si det til neste stakkar da, "dette kommer til å vare ca 5 år, bare så du vet det!"

:angry:

[JailyTina]

Men man skal leve det livet man trives med, og ikke hva andre mener at man skal trives med. Uansett om vedkommende som mener noe har masse fine diplomer på veggen og sofa på kontoret sit.

Den likte jeg. Og det er jo veldig sant. Viktigste er å trives med det livet en har valgt.

det takler jeg helt fint. "Endelig kvitt en døgenikt, snylter, tulling og egoist til", tenker jeg og har det helt greit. Det er kanskje ikke uten grunn at jeg ikke har vært forelsket i noen på ganske mange år-

Hehe... Jammen, den var jo grei! Har tenkt litt sånn jeg nå i det siste å. Ikke at han soon-to-be-eksen min er kjempe ille, men han har a noen side jeg godt kan leve uten for å si det sånn.

Ja, det kan nok være en fordel, for det som kommer nå gleder jeg meg ikke til. Vi har ikke skrevet noe faktisk, men det ser ut til at det ikke bør bli noe problem, vi er ganske åpne med hverandre.

Det verste er nesten det at jeg vet at det skal mye til for å finne en som er like omgjenglig, flink med dyr og husarbeid, trofast, snill osv, og ikke minst, en som orker å bo med meg, for jeg er ikke veldig enkel å ha med å gjøre alltid. Men så er jo ikke alle disse tingene verdt det å bli bare for å bli.

Antar at det er slik at hvis man virkelig var ment for å være sammen, så finner man tilbake til hverandre.

Så bra det ser ut til å løse seg uten krangel og tull, da. Det er jo det beste egentlig. Hehe.. Ja, har vært innpå samme tanken selv. Jeg har noen heller vanskelige sider selv og jeg skjønner ikke helt at han nå har holdt ut i 4 år. Men som du sier, if it's meant to be...

Jeg har vel også litt tendenser til å fyke litt rundt etter det har blitt slutt. Mamma har alltid sagt "du må ta tid til å bli kjent med deg selv, ikke være redd for å være alene" og slike ting som høres ut for meg som BLABLABLABLABLALALBALBALBALBLABLABLAAAAAAAAA. Men.. fant ut denne gangen at hun har hatt rett. Hehe. Har ikke gått inn i noe nytt forhold sånn med en gang, og jeg har overlevd !

Så til dere andre som er redd for å være "alene" og bli kjent med følelsene deres osv, det var ikke så farlig allikevel. Faktisk kan man heller være heldig og finne ut masse bra om seg selv, og at man kanskje liker seg selv bedre enn man trodde !

Ei venninne av meg ble singel for et par år tilbake etter et mindre bra forhold. Snakket med henne dagen etter bruddet og da sa hun at nå skulle hun være singel i minst ett år! Finne seg selv, gjøre det hun selv ville osv osv... En måned eller to senere var hun sammen igjen med en annen eks av seg. Men de har nå kjøpt seg hus og the whole chebang sammen så det fungerte visst å finne seg selv via han for henne.

Jeg får si det til neste stakkar da, "dette kommer til å vare ca 5 år, bare så du vet det!"

Sikkert en bra sjekkelinje på by'n det der.

[Hundepsyk]

Mureri (som noen murere driver med her inne!) kan være helt ok, for å beskytte seg selv, håper bare dere takler det som foregår innenfor muren på et vettugt vis.

Det gjorde nemlig ikke jeg en gang i tida, og det var usunt, mildt sagt.

Så til saken.

Sitter her mutters alene etter bruddet i vår. Vi hadde absolutt ingen probelemer i forholdet, men HAN hadde ikke følelser for MEG lenger. Jeg, derimot, hadde fortsatt følelser for ham, mitt naut. Gidder ikke analysere forholdet vårt her, jeg har gjort det i hodet mitt opptil flere ganger, og det tar for lang tid å skrive ned.

Jeg vil påstå at jeg taklet bruddet på en ok måte (selv om hele min verden og framtid ramlet sammen), men jeg hadde gode forutsetninger for å gjøre det. Jeg hadde studert psykologi (jah, det hjalp for MIN del, det betyr jo ikke at alle bør studere det for å takle et brudd på en bra måte), hadde et par kurs i depresjonsmestring og eksamensangst bak meg og et godt nettverk med venner som stod klar til å hjelpe (på forskjellig vis). Det var ikke sånn at de stod og tok imot meg, men ting ordnet seg veldig enkelt.

Av forskjellige grunner måtte vi bo sammen i flere måneder før jeg kunne flytte ut. Jeg skrev omplasseringsannonse til kaninene MINE, som jeg ikke kom til å ha råd (tannsliping samt kloklipp hos veterinær litt for ofte) eller plass til, men ex sa han skulle ta vare på dem til jeg fikk plass og råd til å ha dem. Det er vanskelig å være sint på en så snill mann, så jeg var mest bare lei meg for at jeg hadde mistet ham (selv om bruddet ikke var min feil). Han gjorde det han kunne for å hjelpe meg med å etablere mitt eget liv, sikkert fordi han hadde/har dårlig samvittighet.

Jeg taklet bruddet med tårer og dommedagstanker i hodet mitt. Nå hadde jeg ingen grunn til å leve, jeg kom aldri til å klare meg alene, osv osv. Så utfordret jeg dommedagstankene mine, satte dem i en mental rettssak og spurte dem hvordan de kunne være så sikker på at fremtiden min var så mørk??? Fant heldigvis ikke gode svar på det, så livet fikk gå sin gang.

Kjenner igjen tomhetsfølelsen, skyld, frykten for å miste min beste venn, osv osv.

Jeg skal ikke si at jeg trives 100% alene, men det jeg gjorde etter at jeg flyttet for meg selv var å mase og plage vennene mine

Ut på kafè, en fest her og en hundeluftingstur der. Nesten så de deler ansvaret for meg;p Neida, det blir en del kvelder alene hjemme, men jeg har da vel TV og internett! Null problem.

En venn av meg hadde vært singel i et år i sommer, hans forhold hadde vart i 7-8 år, han sa at jeg kom til å trives så godt å bo alene at det kom til å bli vanskelig å dele livet med noen andre. Jeg trodde ham ikke der og da, men nå skjønner jeg at han muligens har rett! Gud så deilig det er å kunne fise når jeg vil og slenge fra meg rotet mitt akkurat der jeg måtte ønske.

Jeg har forandret meg, blitt mer åpen faktisk, både på godt og vondt.

Så kjøpte jeg meg valp!

Om dere er gode venner kommer det ikke nødvendigvis til å bety at dere ikke tilbringer tid sammen etter bruddet. Min ex kommer bortom i kveld, vi skal lage middag og se TV sammen, og han skal sikkert herje litt med valpen:)

Det åååårne sæ...

[Aya]

Mureri (som noen murere driver med her inne!) kan være helt ok, for å beskytte seg selv, håper bare dere takler det som foregår innenfor muren på et vettugt vis.

Det gjorde nemlig ikke jeg en gang i tida, og det var usunt, mildt sagt.

Så til saken.

Sitter her mutters alene etter bruddet i vår. Vi hadde absolutt ingen probelemer i forholdet, men HAN hadde ikke følelser for MEG lenger. Jeg, derimot, hadde fortsatt følelser for ham, mitt naut. Gidder ikke analysere forholdet vårt her, jeg har gjort det i hodet mitt opptil flere ganger, og det tar for lang tid å skrive ned.

Jeg vil påstå at jeg taklet bruddet på en ok måte (selv om hele min verden og framtid ramlet sammen), men jeg hadde gode forutsetninger for å gjøre det. Jeg hadde studert psykologi (jah, det hjalp for MIN del, det betyr jo ikke at alle bør studere det for å takle et brudd på en bra måte), hadde et par kurs i depresjonsmestring og eksamensangst bak meg og et godt nettverk med venner som stod klar til å hjelpe (på forskjellig vis). Det var ikke sånn at de stod og tok imot meg, men ting ordnet seg veldig enkelt.

Av forskjellige grunner måtte vi bo sammen i flere måneder før jeg kunne flytte ut. Jeg skrev omplasseringsannonse til kaninene MINE, som jeg ikke kom til å ha råd (tannsliping samt kloklipp hos veterinær litt for ofte) eller plass til, men ex sa han skulle ta vare på dem til jeg fikk plass og råd til å ha dem. Det er vanskelig å være sint på en så snill mann, så jeg var mest bare lei meg for at jeg hadde mistet ham (selv om bruddet ikke var min feil). Han gjorde det han kunne for å hjelpe meg med å etablere mitt eget liv, sikkert fordi han hadde/har dårlig samvittighet.

Jeg taklet bruddet med tårer og dommedagstanker i hodet mitt. Nå hadde jeg ingen grunn til å leve, jeg kom aldri til å klare meg alene, osv osv. Så utfordret jeg dommedagstankene mine, satte dem i en mental rettssak og spurte dem hvordan de kunne være så sikker på at fremtiden min var så mørk??? Fant heldigvis ikke gode svar på det, så livet fikk gå sin gang.

Kjenner igjen tomhetsfølelsen, skyld, frykten for å miste min beste venn, osv osv.

Jeg skal ikke si at jeg trives 100% alene, men det jeg gjorde etter at jeg flyttet for meg selv var å mase og plage vennene mine

Ut på kafè, en fest her og en hundeluftingstur der. Nesten så de deler ansvaret for meg;p Neida, det blir en del kvelder alene hjemme, men jeg har da vel TV og internett! Null problem.

En venn av meg hadde vært singel i et år i sommer, hans forhold hadde vart i 7-8 år, han sa at jeg kom til å trives så godt å bo alene at det kom til å bli vanskelig å dele livet med noen andre. Jeg trodde ham ikke der og da, men nå skjønner jeg at han muligens har rett! Gud så deilig det er å kunne fise når jeg vil og slenge fra meg rotet mitt akkurat der jeg måtte ønske.

Jeg har forandret meg, blitt mer åpen faktisk, både på godt og vondt.

Så kjøpte jeg meg valp!

Om dere er gode venner kommer det ikke nødvendigvis til å bety at dere ikke tilbringer tid sammen etter bruddet. Min ex kommer bortom i kveld, vi skal lage middag og se TV sammen, og han skal sikkert herje litt med valpen:)

Det åååårne sæ...

For et fint innlegg!

[Kristiin]

Hundepsyko: Var du medlem på kaninforum.no før? Den historien hørest kjent ut ...

[Djervekvinnen]

jeg har tenkt hvordan det ville vært, når jeg ikke har så mange venner. Vet at mange får god hjelp av venner til å takle brudd. Men hva hvis man ikke har så mange? *bekymra fjes* De fleste vennene mine bor langt vekk. Tror jeg ville slitt alene..

Noen andre som har hatt lite støtte av andre i ettertid?

[Hundepsyk]

Hundepsyko: Var du medlem på kaninforum.no før? Den historien hørest kjent ut ...

Ja, jeg ER vel medlem der enda, men har ikke så mye å bidra med, ettersom jeg ikke bor sammen med kaninene mine lenger

Aya: Takk Tenker at greia er at jeg er ikke den første som har fått hjertet mitt knust og jeg er ikke den siste. Dette er ting som skjer hele tiden, men verden stopper ikke forde. Man må bare komme seg videre.

Djervekvinnen: En venninne av meg flyttet til Oslo med kjæresten, men det ble slutt mellom dem. Hun hadde ingen venner der nede, bare de hun ble kjent med gjennom ham. Hun ringte meg hun, enkelt og greit. Vi ringtes hver dag i flere måneder og jeg prøvde mitt beste å oppmuntre henne og komme med forslag på løsninger til problemer hun ikke var i stand til å se at kunne løse seg fordi hun var så deppa. Catch my drift?

Ring om folk er langt unna. Det er jo ingen garanti for at de kan hjelpe, eller komme med gode forslag, men det er uansett greit å få tømme seg for mørke tanker. Alltid tenke at dette skal jeg klare, og aldri bli fortapt i en endeløs mørk tankegang.

[Raksha]

Ringe, sms, msn og mail er fint når man sitter alene med sånt og bare trenger noen å prate med. Man er ikke så alene likevel.

[JailyTina]

jeg har tenkt hvordan det ville vært, når jeg ikke har så mange venner. Vet at mange får god hjelp av venner til å takle brudd. Men hva hvis man ikke har så mange? *bekymra fjes* De fleste vennene mine bor langt vekk. Tror jeg ville slitt alene..

Noen andre som har hatt lite støtte av andre i ettertid?

Jepp. Selvom jeg har bodd i den byen her noen år nå så har jeg ikke så veldig mange venner her som jeg henger med utenfor hundetreninger e.l. Trenger jeg en god venn å betro meg til ringer jeg bestevenninna mi som bor der jeg bodde før. Men av de jeg kjenner her i byen er det ingen jeg føler meg komfortabel med å henvende meg til for å få støtte i sånne situasjoner som det her.

[C.J]

Vel, har ikke opplevd noe samlivsbrudd, da samboeren min er min første kjæreste. Men jeg rota med en fyr før jeg møtte samboeren min, og vi hadde et roteforhold i et års tid ca. Jeg var forelska, han ville ha meg og alle andre han kunne få. Jeg var ung og dum, og lot meg påvirke for mye av fyren. Det kom ingenting godt ut av dette, bare bekymringer, tristhet, usikkerhet og fortvilelse. Jeg ville kutte han ut ofte, men vips så var man tilbake i "hans klør". Så jeg ble veldig påvirket følelsesmessig i denne perioden. Ble deppa og lei, slet med skolen, ville ikke spise og slike ting. Gråt mye. Huff, jeg er litt sur på meg selv for å la meg lure sånn, men det er jo sånnt man må lære. Selv om jeg angrer mye på dette, er det en erfaring. Typsik ungdomserfaring.

Men jeg slet endel pga dette, så jeg tror nok jeg ville takle et samlivsbrudd veldig hardt. Jeg blir nesten på gråten bare av tanken på at han skulle forlate meg. Blir så trist når jeg ser samlivsbrudd på film, og tenker på: hva hvis dette var oss. Jeg er så utrolig glad i samboeren min, og han betyr veldig mye for meg. Skulle det skje noe med han, vil en stor del av meg dø. Vi har delt så mye de siste 7+ årene, og alt har vi bygd opp sammen.

Så jeg håper jeg slipper å oppleve det.. Hvis det skjer, blir det nok noe av det tyngste jeg har vært igjennom..

Du har opplevd noe av det jeg opplever nå... Fyren jeg har vært forelsket i i over et år driver jeg fremdeles og roter med, enda jeg VET at det aldri vil skje noe mer mellom oss. Vi vil aldri bli et par, og jeg er redd han utnytter følelsene jeg har for ham. Samtidig klarer jeg ikke å kutte ham ut fordi han er den mest fantastiske personen jeg har møtt noen gang. Og alt jeg ønsker er å bare være hans venn. Noe som har vist seg å være vanskelig fordi så snart vi er på tomannshånd klarer jeg ikke å si "nei". Og hver gang han drar vet jeg at det er flere uker til jeg ser ham igjen, og jeg tenker på ham konstant.

Jeg trives alene, men jeg merker at jeg kunne ha trengt en mann i livet mitt akkurat nå. Problemet er at jeg overanalyserer alle potensielle kandidater. Jeg måler dem opp mot drømmemannen (som er beskrevet ovenfor...), og da det viser seg at de ikke kan matche ham, ja, da gidder jeg ikke å forsøke engang. Jeg skjønner ikke hvor jeg vil hen, ved å skrive dette, men det er godt å uttrykke følelser en gang i blant.

Hva er deres umiddelbare tanke? Jeg er så forelsket og opphengt i denne personen at jeg ikke tror jeg vil komme meg videre uten å kutte all kontakt. Men han er jo så fordømt perfekt!

[Aussieglis]

Jeg har vanskelig for å se for meg at han er så perfekt at det gjør noe, hvis han bruker og utnytter deg og følelsene dine.

[Nirm]

Hva er deres umiddelbare tanke? Jeg er så forelsket og opphengt i denne personen at jeg ikke tror jeg vil komme meg videre uten å kutte all kontakt. Men han er jo så fordømt perfekt!

Han er ikke perfekt når han leker med dine følelser. Kutt han ut. Bli ferdig med ham og heller finn en som vil dele livet samme med deg. Ikke bare ha det til litt hygge dann og wann.