Usikker på fremgangsmåte i hjemme-alene-trening

[tuppetroll]

Ace er enda ikke ferdig med hjemme-alene-trening. Jeg har vært ute av jobb pga sykdom den siste tiden, men skal nå antagelig tilbake i begynnelsen av mars. Det gir meg 8 uker til å få tatt tak i dette for alvor og løst det.

Ace blir 4 i mars. Jeg tror ikke hun har ikke seperasjonsangst, men hun har bare aldri lært å være hjemme alene på en ordentlig måte og har fått løsning på å hyle altfor mange ganger. Da Ace var valp leide jeg leilighet i underetasjen hos en dame som tilbød seg å lufte hundene mine på dagtid mens jeg var på jobb/skole. Det takket jeg ja til, ikke vitende om at Ace selv fikk styre når huseieren kom for å lufte. Dvs. det ble til en tillært vane om at huseier først kom ned for å lufte når Ace begynte å ule. (Ace hadde også ult endel som valp når vi bodde hjemme hos mine foreldre, hun har aldri lært ordentlig å være hjemme alene) Etter noen måneder sluttet huseier å lufte hunden pga en operasjon, og Ace ble stående og ule etter oppmerksomhet. Da fikk jeg beskjed i å ordne opp i saken. Vi bodde et år i Åsgårdstrand etter det, i en enebolig med god avstand til naboer. Etter litt treningstid var hun hjemme alene i opptil 10 timer der uten bråk.

Problemene dukket opp igjen når vi flyttet hit vi bor nå for halvannet år siden. Her har vi endeleiligheten på et hus, og man hører skrittene fra hovedhuset inn hit. Hun bråker dog selv om det ikke kommer lyd derfra, så det virker ikke som om det er direkte knyttet opp til det. Trente litt på det to første ukene vi bodde her, og fikk hundene opp i 2 timer uten bråk. Så reiste jeg på et arrangement med jobben på kveldstid og ble borte i 3 timer - da hadde hun ult endel mot slutten. Huseieren sa at det gjorde ikke han noe, men hunden hørtes så trist ut. Etter det har jeg nesten ikke tort å la henne være alene hjemme mens huseieren er her, fordi jeg synes det er så ubehagelig. Han har dog sagt flere ganger at jeg bare kan la henne være der og at det ikke gjør noe for han.

Det siste halvannet året har jeg ikke vært på jobb stortsett, så jeg har vært her hele tiden og hun har vært svært lite alene. Da de to andre hundene mine begge flyttet ut i november/desember begynte jeg å trene igjen, og jeg syntes hun hadde en helt annen energi på hjemme alene treningen. Hun lå i kurven og slappet av og greier. Vi var oppe i 1 time og 3 kvarter før jul. Da jeg var hjemme på juleferie fikk hun bare oppholde seg i en gang på dagtid, og jeg vet hun har ult endel der i løpet av julen (både når det ikke har vært noen hjemme, men også når det har vært andre enn meg i nærheten) og generelt ble stresset av situasjonen. Vi kom hjem kvelden den 26. Fikk noen småpip og litt murring på en 2 timers hjemme alene økt den 27. Trente bare 45 minutter i går og da uten lyd, men da trippet hun stortsett frem og tilbake hele tiden. I dag trodde jeg hun var moden for litt mer og var, ettersom jeg gikk tilbake til en kort økt i går, var borte i nesten 2,5 time - da hadde hun ult fra ca. 1 time og 40 minutter - mer eller mindre sammenhengende og veldig høylytt. Jeg hater at jeg ikke visste mer da hun var valp - tror dette er veldig tillært frykt og frustrasjon..

Er i grunn veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Har per nå 3 alternativer;

Alternativ 1 er jo å prøve å strekke tiden saaaaakte og satse på at det funker. Dette er veldig tidskrevende og jeg er usikker på om jeg vil nå frem til målet innen "tidsfristen"

Alternativ 2 er å bare la henne "hyle seg ferdig", og håpe på at hun roer seg når hun skjønner at hun ikke oppnår noe som helst med å hyle. Alternativ 2 synes jeg er fryktelig vanskelig, fordi det skjærer meg i hjertet å høre henne ule, men samtidig var det jo dette alternativet jeg brukte i Åsgårdstrand - kombinert med alt. 1 ved at jeg begynte med kortere økter der hun var stille, og så økte relativt raskt.

Alternativ 3 er å gå inn i situasjonen når hun bråker, si at det er uaktuelt og så gå igjen. Dette har mine foreldre troa på, mens jeg mener det blir helt feil å gi henne oppmerksomhet for å hyle. Det er jo det hun er ute etter. (Mine foreldre har også gjort dette noe i jula, og jeg lurer litt på om det kan være årsaken til at hun nå er mer stressa når hun er alene).

Hva mener dere jeg bør gjøre?

[Aussieglis]

Vil bare si at du må ikke skylde på deg selv så mye. Jeg er i omtrent samme sak som deg med My, bare at jeg ikke har hatt hjelp til å lære henne å ule fra naboen. Det lærte hun fint selv når jeg var så dum og trodde at hun var trygg og rolig.. (vi fikk plutselig beskjed fra husvert vi og)

Det jeg gjør, er å ta henne med meg når jeg ikke vet at jeg skal en så rask tur ut at jeg VET hun er trygg. Så lenge det er en sjangs for at hun ikke blir å "takle" det, så blir hun med, for å unngå å gå tre skritt tilbake på en måte. F.eks dager hvor hun har fått lite aktivitet og trening, så vet jeg at hun hyler lettere enn ellers, og da blir hun med selv om det har gått greit før.

En annen ting som er viktig tror jeg, er å springe ut og inn av døra. Ofte! Og man skal ikke ha noen spesielle vaner før man gjør dette, det kan fyre oppunder for slike manisk panisk-gjeterhunder f.eks som er veldig var på miljøforandringer. Jeg bruker å "trene" på å gå ut av leiligheta helt plutselig - uten noen slags forvarsel. Jeg kan sitte på dataen, plutselig reise meg, stikke beina rett i et par sko og gå ut døra. Også blir jeg der en liten stund før jeg går inn igjen, og setter meg rett ned på dataen og fortsetter med mitt. Som om det er verdens mest naturlige ting (det er jo igrunn det da!)

Jeg bruker grisehaler osv. som hjelpemiddel også, gir dem til henne og går når hun er opptatt.

Hmmm... *tenke*

Jeg vet det er et teit spørsmål å få, men har du prøvd DAP? Jeg prøvde det på Emma da hun var valp, (sånn i stikk-kontakt og spray) og jeg mener ganske så bastant at det hadde effekt. Det var jo ikke noe mirakelkur, men i en overgangsperiode hjalp det med den på en måte. Som om hun ble lettere å nå inn til. Emma er forøvrig trygg alene hjemme, og lager ikke et pip. Ligger bare og snorker, (og stenger ørene for å slippe å høre på ulingen til My ser jeg for meg)

[Benedicte]

Når starter hun å ule? Å prøve å kartlegge det kan være til stor hjelp, og se om det er et system i det. Om det f.eks alltid er klokken 4 på formiddagen (eks fordi forventninger økes rundt det tidspunktet), etter å ha vært alene i rundt 1 time - 2 timer - 3 timer. Eller om det er med en gang du går ut døren. Om hun hyler i strekk eller det går periodevis.

Hvordan gjorde du det når du bodde i Åsgårdstrand?

Alternativ 1 er jo selvsagt det teoretisk beste, men veldig vanskelig å utføre i praksis.

Alternativ 2 tror jeg kan fungere på noen hunder, men allikevel litt skummelt å prøve dersom hunden til slutt kan få panikk og utvikler sterkere og sterkere seperasjonsangst. Alternativ 3 har jeg aldri forsøkt og jeg er veldig skeptisk til det. Å straffe hunden fysisk vil ikke løse problemet i seg selv tror jeg, dessuten, som du sier, så kan det få motsatt effekt og belønne hunden fordi den får oppmerksomhet. Jeg tror at en hund som sterkt misliker å være alene blir veldig belønnet av at noen kommer inn og kjefter og også tar henne.

Jeg har ingen konkrete råd, men har du prøvd DAP? Jeg har hørt om hunder det har fungert på, ved siden av trening såklart, og andre ikke.

Det jeg tror jeg ville ha prøvd, dersom man har en hund med realtivt god psyke, og hunden uler i omganger og ikke i strekk, er å ta mange ulike turer ut av huset. Dra oftere fra henne rett og slett, og f.eks ikke ta henne med på butikken bare fordi du kan, ikke ta henne med når du skal en rask tur inn til byen eller andre småting.

Dra ut på noen turer uten henne, siden du da kan tilpasse tiden du er borte (i stedet for å sitte utenfor døren og vente tenker jeg, da kommer man gjerne tilbake igjen etter 10 min;)).

Se også om du har noen rutiner du kan prøve å bryte for at hun ikke henger seg opp i et fast mønster. Hvis hun pleier å være i bur når du er borte, sett henne på badet. Pleier hun å være i gangen, prøv å ha henne på soverommet. Kanskje du kan ta på deg klær, sette henne på badet og sette deg i stuen og lese bok i en time før du slipper henne ut igjen?

Bare litt tanker..

[tuppetroll]

Vil bare si at du må ikke skylde på deg selv så mye. Jeg er i omtrent samme sak som deg med My, bare at jeg ikke har hatt hjelp til å lære henne å ule fra naboen. Det lærte hun fint selv når jeg var så dum og trodde at hun var trygg og rolig.. (vi fikk plutselig beskjed fra husvert vi og)

Det jeg gjør, er å ta henne med meg når jeg ikke vet at jeg skal en så rask tur ut at jeg VET hun er trygg. Så lenge det er en sjangs for at hun ikke blir å "takle" det, så blir hun med, for å unngå å gå tre skritt tilbake på en måte. F.eks dager hvor hun har fått lite aktivitet og trening, så vet jeg at hun hyler lettere enn ellers, og da blir hun med selv om det har gått greit før.

En annen ting som er viktig tror jeg, er å springe ut og inn av døra. Ofte! Og man skal ikke ha noen spesielle vaner før man gjør dette, det kan fyre oppunder for slike manisk panisk-gjeterhunder f.eks som er veldig var på miljøforandringer. Jeg bruker å "trene" på å gå ut av leiligheta helt plutselig - uten noen slags forvarsel. Jeg kan sitte på dataen, plutselig reise meg, stikke beina rett i et par sko og gå ut døra. Også blir jeg der en liten stund før jeg går inn igjen, og setter meg rett ned på dataen og fortsetter med mitt. Som om det er verdens mest naturlige ting (det er jo igrunn det da!)

Jeg bruker grisehaler osv. som hjelpemiddel også, gir dem til henne og går når hun er opptatt.

Hmmm... *tenke*

Jeg vet det er et teit spørsmål å få, men har du prøvd DAP? Jeg prøvde det på Emma da hun var valp, (sånn i stikk-kontakt og spray) og jeg mener ganske så bastant at det hadde effekt. Det var jo ikke noe mirakelkur, men i en overgangsperiode hjalp det med den på en måte. Som om hun ble lettere å nå inn til. Emma er forøvrig trygg alene hjemme, og lager ikke et pip. Ligger bare og snorker, (og stenger ørene for å slippe å høre på ulingen til My ser jeg for meg)

Takk for svar Jada, jeg har prøvd DAP, synes ikke det hadde noen effekt. Jeg har jo løst det slik du skriver ganske lenge. Hun har vært hjemme alene når jeg har vært kjapt på butikken og sånt, men var med i bilen på jobb/lengre avtaler. Jeg har ikke noe særlig rituale annet enn at jeg sier "kommer snart tilbake" og går. Hun virket så rolig og avslappet før jul, synes det er veldig merkelig at hun er mer stresset nå. Jeg gir henne heller ikke noe oppmerksomhet når jeg kommer hjem. Overser henne noen minutter, slipper henne ut for å få luftet seg, og først etter det snakker jeg til henne/gir henne oppmerksomhet. Jeg må ha ordnet dette innen de 8 ukene er gått, kan ikke ha henne med i bilen. Gud, som jeg ønsker meg et sted alene midt på landet - så jeg hvertfall slipper å tenke på andre i dette..

Hurtigredigering; I dag hadde vi vært på lang playdate hos en god buddy av henne, først tur ute i snøen også avslapning inne hos dem. Dermed trodde jeg hun ville være litt mer sliten. Ble litt stresset situasjon med at jeg reiste bare innom hjemme, skiftet og satte henne igjen før jeg kjørte videre. Det kan ha vært en faktor..

[Raksha]

Jeg kan ikke gå fra kahlo om hun er stresset i hodet - da hyler hun før jeg rekker å gå ut døra. Det som funker hos oss er at hun er "rolig" i hodet - har fått en god tur med meg, og minst en halvtimes hvile etter det, og så kle på meg, ikke si noe til henne før jeg skal ut døra da sier jeg "nei, passdeg " og bare går - da legger hun seg ved døra og piper - men ingen hysterisk uling eller bjeffing eller rastløs løping.

Jeg har prøvd forskjellig med Kahlo, bur - funker ikke, distrahere med gobiter - resulteer i at hun løper panisk frem og tilbake mellom gobitsak/mat og døra. Legge henne i bur med gobit/mat - funker ikke. Mitt stressnivå spiller en veldig stor rolle i det, er jeg det minste stressa og K merker det - så kan jeg bare glemme det.

Hadde jeg ikke hatt naboer så ville jeg nok testet å bare gå fra henne nå, siden det virker som hun er over redselsstadiet sitt - men tidligere ville ikke det funket - da ville hun bare blitt redd.

Jeg har da også hatt henne mye på kennelen når jeg har vært borte - sånn at hun ikke har "noen" negative med erfaringer med å bli gått fra her hjemme.

Har ikke noen gode tips desverre - men spent på hvordan det går med dere!

[tuppetroll]

Jeg kan ikke gå fra kahlo om hun er stresset i hodet - da hyler hun før jeg rekker å gå ut døra. Det som funker hos oss er at hun er "rolig" i hodet - har fått en god tur med meg, og minst en halvtimes hvile etter det, og så kle på meg, ikke si noe til henne før jeg skal ut døra da sier jeg "nei, passdeg " og bare går - da legger hun seg ved døra og piper - men ingen hysterisk uling eller bjeffing eller rastløs løping.

Det er det som gjør at jeg tenker at Ace ikke kan ha seperasjonangst. Hun klarer jo helt fint å være hjemme alene en viss tid før det kommer lyd. Ace kan ligge rolig og tygge på et tyggebein i et kvarter/halvtime uten problemer, og jeg har ikke fått lyd før etter 1,5 time på det jeg har filmet nå (selv om det jo har kommet noe tidligere før). Høres det riktig ut eller famler jeg etter halmstrå?

Håper det ordner seg for dere også - det er så utrolig pes å ha en hund som man må ha med seg overalt.

Ellers tar jeg fortsatt gjerne imot meninger om hvilket alternativ dere mener jeg bør gå for. Jeg synes det er litt vanskelig, nemlig. Blir uansett til at jeg de neste dagene tar noen sånne spontane "jeg bare går litt" turer for å få henne litt mer ned på jorda igjen.

[Saphire]

Nå skal ikke jeg "kuppe" tråden. men et lite spørsmål, hva kan gjøres når valpen er liten for å unngå at akuratt dette hender?? Jeg skal jo ha valp, men bor i blokk og er LIVREDD jeg skal få en hund som uler hver gang vi drar fra h*n...

[Gjest]

Nå skal ikke jeg "kuppe" tråden. men et lite spørsmål, hva kan gjøres når valpen er liten for å unngå at akuratt dette hender?? Jeg skal jo ha valp, men bor i blokk og er LIVREDD jeg skal få en hund som uler hver gang vi drar fra h*n...

Snakke med oppdretter om hvordan foreldrene til valpen er i forhold til dette.

Spørre om oppdretter av og til tar med seg en og en valp og lar den være litt alene allerede der, det har vist seg å ha effekt.

Når dere har hentet valpen kan dere gi den en dag eller to til omstillingen, men så ville jeg begynt alene treningen med en gang, gå korte turer ut og ofte, slik at det blir noe helt normalt som valpen mestrer.

Vi ventet to uker før vi begynte å trene, trente ikke ofte nok og plutselig måtte vi forlate valpen lenger enn hun var klar for, og dermed var det gjort.

[MartineH]

Om hun ikke har seperasjonsangst hadde jeg latt henne hyle fra seg, men du må jo da gjennomføre det og ikke synes skrekkelig synd på henne. Diskuter med huseier hva du eventuellt har planer om å gjøre og når. Det har jo fungert før og vil etter all sannsynlighet fungere igjen. I og med at hun har fått løsning på hylingen vil det ta noe lenger tid enn det vanligvis ville gjort.

[Djervekvinnen]

Mine hunder misliker også å være alene, og bråker endel. Men jeg ser en viss bedring hvis de er slitne når man drar. Da blir ikke Chanti så panikk aktig (og skal grave og sånn). Vi er jo hjemme mesteparten av tiden (en av oss) så det er vanskelig å trene på dette på et orntlig vis, siden hundene er med oss når vi drar. Det har blitt en vane rett og slett. Vi bor i enebolig så har ikke noen å ta hensyn til, og kan stikke ut en tur uten dem uten å være redd.. Men vi er dømt til å bo i enebolig resten av hundenes liv, siden de har slike tendenser. hehe. Å flytte gjør gjerne ikke slikt bedre. CHanti var ikke slik alene (bjeffer og er vill)før vi fikk henne, men frika ut når hun kom hit. Hunder trives best med rutiner og stabilitet.

Lykke til. Det er noe herk å plages med. Plagdes selv mye med min forrige, da vi bodde i lelighet. Det var slitsomt.

[Gjest]

Mine hunder misliker også å være alene, og bråker endel. Men jeg ser en viss bedring hvis de er slitne når man drar. Da blir ikke Chanti så panikk aktig (og skal grave og sånn). Vi er jo hjemme mesteparten av tiden (en av oss) så det er vanskelig å trene på dette på et orntlig vis, siden hundene er med oss når vi drar. Det har blitt en vane rett og slett. Vi bor i enebolig så har ikke noen å ta hensyn til, og kan stikke ut en tur uten dem uten å være redd.. Men vi er dømt til å bo i enebolig resten av hundenes liv, siden de har slike tendenser. hehe. Å flytte gjør gjerne ikke slikt bedre. CHanti var ikke slik alene (bjeffer og er vill)før vi fikk henne, men frika ut når hun kom hit. Hunder trives best med rutiner og stabilitet.

Lykke til. Det er noe herk å plages med. Plagdes selv mye med min forrige, da vi bodde i lelighet. Det var slitsomt.

Jeg var på et foredrag med Gry Løberg og hun sa at det var ganske ofte at omplasseringshunder fikk seperasjonsangst.

De blir liksom enda reddere for å miste sin nye eier.