Gå til innhold
Hundesonen.no

TPLO Korsbåndskade


roxy2296
 Share

Recommended Posts

Hei, jeg har en 18 mnd tispe som begynte å halte i går kveld etter å ha lekt med noen andre hunder. Tok henne med til vetrinæren i dag og de mente det var noe slitasje på korsbåndet. Det virket usikkere og sa først at det var i orden. Etter dette så sa de at hun burde oppereres etter 1 uke. De tok rønken og testet beinet under bedøvelse. Nå har jeg snakket med flere og alle sier at man ikke kan se korsbånd brudd eller slitasje på rønken. Jeg er redd for å ta en operasjon som krever så "heavy" rehabilitering uten en nøyaktig diagnose. Hva om hun bare har fått en forstuelse eller smell? I sommer fikk hun et vepse stikk og haltet i 3 dager. Alt av gode råd og info taes i mot med stor takknemlighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, jeg har en 18 mnd tispe som begynte å halte i går kveld etter å ha lekt med noen andre hunder. Tok henne med til vetrinæren i dag og de mente det var noe slitasje på korsbåndet. Det virket usikkere og sa først at det var i orden. Etter dette så sa de at hun burde oppereres etter 1 uke. De tok rønken og testet beinet under bedøvelse. Nå har jeg snakket med flere og alle sier at man ikke kan se korsbånd brudd eller slitasje på rønken. Jeg er redd for å ta en operasjon som krever så "heavy" rehabilitering uten en nøyaktig diagnose. Hva om hun bare har fått en forstuelse eller smell? I sommer fikk hun et vepse stikk og haltet i 3 dager. Alt av gode råd og info taes i mot med stor takknemlighet.

TPLO er ikke en korsbånd skade, men måten de opererer korsbåndskaden på :icon_confused:

Grunnen til at de tok røntgen var kanskje fordi de ville utelukke andre skader i beinet, en korsbåndskade finner man veldig ofte ut ved å finne ut om leddet har "skuff" bevegelse i leddet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tok en operasjon på forrige hunden for at de skulle avdekke problemet. For de var heller ikke helt sikker på hva som var galt. Men min hund hadde da haltet til og fra i lang, lang tid. Her i mitt område hadde de ikke rette utstyret for å kunne finne ut av dette via rønken, så da skjærte de opp foten for å se. De hadde noen mistanker på de vanlige rønkenbildene. Det ble avdekket korsbåndskade, med forkalkninger, og selv om de ikke tok en full korsbåndfix, ble det endel rehab i ettertid. Det værste var at det ble utrolig store komplikasjoner ut av dette, og kraftige betennelser og flere operasjoner etter, måtte vi avlive hunden. Tror hunden ville ha levd dersom vi hadde fått gjort dette på veterinærhøyskolen feks. Grusomt med tanke på at dette var en relativ okei operasjon å utføre. Eller, etter personlig erfaring tror jeg ikke at jeg ville ha operert en hund med korsbåndskade igjen. Det er en ganske stor operasjon og rehab i ettertid. Og etter raser å bedømme, variable prognoser.

Altså, det var ikke meningen å skremme deg på noe vis, jeg bare mener at man bør undersøke nøye, og dra til et sted hvor de har utstyret og kompetansen som trengs for å finne problemet.

Personlig vil jeg ikke operere en hund før veterinæren er GANSKE sikker på hva problemet er og hvordan de skal fikse det. (tenker da på denne type problemer som halthet feks.)

Halthet kan være en rekke problemer, og alt ifra uskyldige strekk og stivhet etter mosjon, til kutt under poten, eller større problemer som ledd og korsbånd osv. Men man må ta i betraktning på aktivitet og hvor lenge symptomene har vært, nårtid halter hunden, samt få en grundig undersøkelse av dyktige og erfarne veterinærer. Og gjerne hos folk som du vet har mange velykkede korsbåndoperasjoner bak seg, samt rehab. For det er ikke bare operasjon, men måneder med rehab. Og de har sett symptomer og kan mer enn andre som ser slikt sjeldent.

Så ja, du bør være skeptisk, hvis mulighet, dra til et sted hvor de har bedre utstyr for å kunne sjekke slike skader.Har selv en "pingle" hund som halter mye av lite. Han blir også fort stiv etter mye mosjon, og spesiellt når de leker sammen kan de få vridninger og sånn. Han ble halt her for en stund siden, og dyrlege klemte på innsiden av låret og bak oppå ryggen og hunden hylte, det var strekk i muskelen.

En korsbåndslitasje blir enten slitt over tid, som et gummsistikk, og så ryker det tilslutt (som med gamlehunden min), og hunden er halt etter mosjon og belastning, eller så ryker den tvert av, og hunden får skikkelig vondt og halter mye rett etterpå.

Lykke til! Ikke noe gøy med usikkerhet. Håper det bare en en strekk hunden har fått.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du sier de testet beinet under bedøvelse, det er det som er vanlig. På min hund ble det ikke tatt et røntgen bilde for å konstatere at korsbåndet var røket, det kjente vetrinæren ved å teste beinet som Renate A sier.

Trist å lese om hunden din Djervekvinnen, var det TPLO operasjon hun fikk?

Jeg kan jo si at min hund ble operert med TPLO den 4. november, og er i dag helt haltfri! Vi har fortsatt mye rehabilitering igjenn, men det er gode prognoser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om TPLO er den vanligste måten å operere røkne korsbåndskader har jeg opplevd to hunder med slike operasjoner. Første var gamletispa vår som opererte begge knærene. Hun ble operert før fysioterapi ol var en del av rehabiliteringen. Hun ble funksjonsfrisk igjen og var med på fjellturer og ett aktivt liv uten problemer i ettertid, kun med bruk av rimadyl av og til. Jakt var hun derimot sjeldent med på etter operasjonen da belastningen blir for stor. Hun ble 14 år.

Hund nummer to har vi nå og hun ble operert i fjor og forifjor. Begge bakbeina. Det ene har blitt helt bra igjen, mens det andre så røk det igjen etter kort tid. Da hun er 8 år med HD D så valgte vi å ikke operere henne en gang til. Hun er per i dag funksjonsfrisk og var med på litt jakt i høst og er aktivt med på fjellturer, men rimadyl brukes om hun blir stiv og får vondt.

Med dette vil jeg gi to lykkelige eksempler på operasjonen som kontrast til djervekvinnens triste opplevelse. Rehabiliteringen kan ta lang tid, men for våre hunder var den verdt det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er utdannet fysioterapaut og har rehabilitert MAAAANGE hunder med korsbåndskader og kan si at det er faktisk en av de letteste skadene å rehabilitere så lenge man holder seg til det programmet man får.

Jeg ville aldri i livet vært betenkt hvis min hund måtte opereres for korsbånd, hadde gjort det med en gang.

Det som kan gjøre prognosene litt vanskeligere er hvis hunden allerede har fått endel forkalkninger eller den har fått dårlig menisk, men har rehabilitert mange av disse også og de kommer seg på beina disse også (man må som sagt være nøye med rehaben).

Jeg ville ikke hørt på skrekk historier også latt være av den grunnen.

Hunden er stor og tung, men den kan ha et godt liv etter operasjonen så lenge du er nøye med oppfølgingen :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om TPLO er den vanligste måten å operere røkne korsbåndskader har jeg opplevd to hunder med slike operasjoner. Første var gamletispa vår som opererte begge knærene. Hun ble operert før fysioterapi ol var en del av rehabiliteringen. Hun ble funksjonsfrisk igjen og var med på fjellturer og ett aktivt liv uten problemer i ettertid, kun med bruk av rimadyl av og til. Jakt var hun derimot sjeldent med på etter operasjonen da belastningen blir for stor. Hun ble 14 år.

Hund nummer to har vi nå og hun ble operert i fjor og forifjor. Begge bakbeina. Det ene har blitt helt bra igjen, mens det andre så røk det igjen etter kort tid. Da hun er 8 år med HD D så valgte vi å ikke operere henne en gang til. Hun er per i dag funksjonsfrisk og var med på litt jakt i høst og er aktivt med på fjellturer, men rimadyl brukes om hun blir stiv og får vondt.

Med dette vil jeg gi to lykkelige eksempler på operasjonen som kontrast til djervekvinnens triste opplevelse. Rehabiliteringen kan ta lang tid, men for våre hunder var den verdt det.

Jeg vil tro at det kanskje er snakk om tradisjonell reparasjon på dine hunder - etter en TPLO er nemlig korsbåndet overflødig og kan ikke ryke om igjen. Ved tradisjonell type operasjon setter de inn kunstig korsbånd, og dette kan ryke. Anbefales ikke til tyngre hunder, men brukes fortsatt en god del på lettere fuglehunder.

TPLO (Tibial Plateu Leveling Osteotomy) er en omfattende og svært invasiv operasjon der de skjærer av en stor beinbit og fester den igjen i en annen vinkel med plate og skruer på en måte som gjør at vinkelen i leddet endres og korsbåndet blir overflødig.

Jo kortere tid det går mellom skade og operasjon, jo bedre, for som nevnt over her blir det forkalkninger i leddet over tid.

TPLO er dyrere og mer invasivt, men er en permanent løsning (såfremt den er vellykket) i motsetning til tradisjonell reparasjon.

Min store hund (60+ kg) gjennomgikk en TPLO i august i år på Gjøvik dyreklinikk, og han er ikke 100% enda, men rehabiliteringen har gått kjapt og smertefritt. Han hadde et delvis røket korsbånd og heldigvis nesten ingen forkalkninger selv om skaden sto ganske lenge, antakelig fordi han ble holdt mye i ro mens vi prøvde å finne ut hva som var galt. Største problemet under rehabiliteringen er at hunden må holdes helt i ro i begynnelsen. Vanligvis er det heller ikke smerter å snakke om etter at såret har leget. Regner med at han snart er fiks ferdig og vi slipper mer problemer med det kneet. Om det andre ryker, så gjør vi det samme der uten å kny.

Røntgen gjør man for å se etter andre mulige forklaringer samt at man kan se det på røntgen om et ledd er veldig betent, hvilket det ofte blir når korsbåndet ryker. For å påvise røket eller nedslitt korsbånd ser man etter skuffebevegelse i leddet, og det gjøres gjerne i narkose fordi hunden ellers holder igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer også an på hvor i landet man bor, da dyrlgene omring sitter på varierende erfaring og muligheter innen operasjon. Og ikke minst den viktige rehabiliteringen. Ikke alle stedene har de gode rehabiliteringsmuligheter. Det er heller ikke bare bare å skal reise langt for da må man nesten ha et sted å bo over lengere tid, fordi dette tar tid. Så jeg tviler ikke på at historien min ville vært annerledes hvis jeg hadde tatt hunden min inn på veterinærhøgskolen feks. De hadde visstnok bra rehabilitering der jeg var, men problemet lå ikke der, men at operasjonen gennerellt ble mislykket. (selve korsbåndet ble ikke fikset,fordi leddet hadde stabilisert seg naturlig, pga lang tids skadet, men forkalkningene ble fjernet, og så ble det betennelser i benet, og leddvæske som rant ut og aldri stoppet)

jeg har hørt litt for mange mislykkede korsbånd historier, dette på dobermann, at hundene ikke har blitt frisk, eller at det andre har røket innen kort tid/under prosessen. Jeg syns det var utrolig vanskelig under rehabiliteringen, for hunden hadde høyt stressnivå og ble svært understimulert i denne tiden.

Jeg er enig i at man ikke skal la seg skremme av dårlige erfaringer, men samtidig må man se nyansene og se at dette KAN være riski, som enhver operasjon. I mine øyne er en korsbåndopersajon en stor greie, og det ville vært svært vanskelig for meg om dette skulle skje igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer også an på hvor i landet man bor, da dyrlgene omring sitter på varierende erfaring og muligheter innen operasjon. Og ikke minst den viktige rehabiliteringen. Ikke alle stedene har de gode rehabiliteringsmuligheter. Det er heller ikke bare bare å skal reise langt for da må man nesten ha et sted å bo over lengere tid, fordi dette tar tid. Så jeg tviler ikke på at historien min ville vært annerledes hvis jeg hadde tatt hunden min inn på veterinærhøgskolen feks. De hadde visstnok bra rehabilitering der jeg var, men problemet lå ikke der, men at operasjonen gennerellt ble mislykket. (selve korsbåndet ble ikke fikset,fordi leddet hadde stabilisert seg naturlig, pga lang tids skadet, men forkalkningene ble fjernet, og så ble det betennelser i benet, og leddvæske som rant ut og aldri stoppet)

jeg har hørt litt for mange mislykkede korsbånd historier, dette på dobermann, at hundene ikke har blitt frisk, eller at det andre har røket innen kort tid/under prosessen. Jeg syns det var utrolig vanskelig under rehabiliteringen, for hunden hadde høyt stressnivå og ble svært understimulert i denne tiden.

Jeg er enig i at man ikke skal la seg skremme av dårlige erfaringer, men samtidig må man se nyansene og se at dette KAN være riski, som enhver operasjon. I mine øyne er en korsbåndopersajon en stor greie, og det ville vært svært vanskelig for meg om dette skulle skje igjen.

Men hvis din hund aldri fikk noen TPLO, så er vel gjelder vel din erfaring mer fjerning av forkalkninger i ledd og påfølgende komplikasjoner etter operasjon, et tilfelle som overhodet ikke "gikk som det skulle" på noe vis?

Og det viser jo selvsagt risikoen ved operasjoner, og det viser at det ikke alltid går bra med korsbåndskader - men hva gjelder TPLO sier det ingenting.

Understimulering som følge av at hunden holdes i ro er jo noe som kan bli et problem, på lik linje med andre operasjoner, det er nok det største problemet slik jeg ser det, særlig for aktive hunder. Men når alternativet i det store og det hele er avlivning (et røket/delvis røket korsbånd blir aldri bra igjen av seg selv, og medfører begrensninger på aktivitet resten av livet om det ikke gjøres noe med) så er det for meg et veldig enkelt regnestykke og en risiko jeg glatt tar på en hund som ikke er gammel eller svekket på andre områder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet om flere hunder som har tatt TPLO, og blitt fine etterpå - det er en rekonvalesenstid, men gjør du som du får beskjed om og operasjonen går greit, er dette ikke det mest alvorlige som kan skje.

Jeg vet om en berner på over ti år som fikk operasjonen nå nylig, og det største ankepunktet der var om han ville tåle narkosen - ikke om det var verdt operasjonen i seg selv på en så gammel hund. Men en må helt klart ha veterinærer som kan dette - jeg vet om en annen berner som gjennomgikk flere operasjoner hos en amatør av en veterinær, og var stokk halt. Men så kom han til Oslo dyreklinikk, og der fikk de reparert ham, han sluttet å halte, og fikk et flott liv etterpå.

Vi har opplevd med en valp vi solgte at et røket korsbånd ble feildiagnostisert som voksesmerter, så den hunden gikk i flere måneder med halting og ødelagt korsbånd. Men bare han kom seg til kyndig veterinær, fikk de operert, og han levde ni år etterpå uten tegn til halthet. De tok noe hensyn til ham, da han hadde både HD og AA (alvorlig grad på det friske bakbeinet, mon tro hvor påvirket det ble av overbelastning/feilbelastning over så lang tid?), men hensynet de tok var at han fikk mosjon og aktivitet HVER dag framfor skippertak og ekstra lange turer i helga. Fornuftige valpekjøpere, men etter det har jeg blitt litt vár på å dobbeltsjekke om noe kan være korsbånd, når det virker mer harmløst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Fornuftige valpekjøpere, men etter det har jeg blitt litt vár på å dobbeltsjekke om noe kan være korsbånd, når det virker mer harmløst.

Argyr gikk i månedsvis med "strukket muskel" som ble bra med hvile, og så ble han "satt fri" av vetten, hvilket gjorde at haltingen dukket opp igjen. Mer ro, og så nye bilder og ny undersøkelse viste et "tja, noe er det jo med kneet, men hva det er kan man jo ikke vite". Siden ro og opptrening ikke hadde hatt noe å si måtte det operasjon til, og da gikk vi for en TPLO med en gang - om det var noe "mindre galt" kunne man jo bare gjøre det mens man var inne i kneet likevel. Jeg hadde lenge på følelsen at det måtte være korsbånd, og jeg fikk rett. At han ble holdt i ro sørget nok for at det ikke røk helt og det ikke ble forkalkninger.

Man skal ikke tulle med knær.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grunnen til at jeg er skeptisk til en slik operasjon er at jeg så hvor dårlig hunden ble, selv av å IKKE få satt inn kunstig korsbånd, og hvordan rehabiliteringen ble i ettertid selv med en såpass "mild" operasjon. (De mente det var bedre for hunden å ikke få satt inn noe nytt) Dyrlegen sa at hvis de hadde fikset korsbåndet og tatt en TPLO feks, ville det vært mye vanskeligere, og rehabiliteringen tatt mye lengere tid og for harde belastninger med beinet tidlig, ville ha mye større fare for å ødelegge. Da må hunden i større grad holdes rolig og håndtreres forsiktig.

Og det var veldig vanskelig å passe på hunden godt nok, spesiellt en aktiv, stresset hund, som ikke alltid passet like godt på belastningen (selv med kort bånd, plutselig kunne hoppe opp i lufta av ivrighet) Da måtte man nok ha steng hunden i buret mesteparten av tiden. Pga av at det ikke var noe kunstig bånd i foten hennes, slapp vi å være veldig redd for å ødelegge noe, hunden ville bare kunne få vondt ved hard behandlig, men samtidig måtte man være forsiktig og trene opp foten (men som etterhvert ble sluttet å bli brukt pga krafig infeksjon)

Vanskelig å forklare helt alt slik jeg tenker, men bunn i grunn etter dyrlegens kommentarer, hundens reaksjon, min opplevelse (tenker ikke på slutten nå), og andres komplikasjoner med slike type operasjoner, blir man naturlig noe skeptisk.

Jeg syns det er flott å høre at deres hunder har blitt friske! Er glade på deres vegne! :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ved TPLO settes det ikke inn noe kunstig leddbånd. Grunnen til at man skal være forsiktig med hunden er at det i praksis er et benbrudd som er festet med skruer og plater.

Nå vet ikke jeg hva som faktisk ble gjort med din hund, men det høres litt merkelig ut å grave rundt i et kneledd og påstå at TPLO ville gjort det verre...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vært med på at korsbånd med "tråd" har gått opp igjen, men som regel så har det ordnet seg etter andre operasjon.

Har rehabilitert flere av mine venners hunder uten noe som helst svømmebasseng eller vanntredemøller, men med "gå tur" program og forskjellige øvelser som de fulgte til pungt og prikke, dette gikk veldig bra (den ene måtte ha litt burhvile inne siden den spant rundt inne og lekte Tarzan, men ga seg når de begynte på øvelsene, da måtte den bruke hodet flere ganger om dagen)

Jeg mener ikke at en korsbåndoperasjon på gamlemåten eller TPLO ikke er noen bagatell, men den er faktisk ikke den største ov alvorligste operasjonen en hund kan ta og den tar ikke så lang tid å rehabilitere som feks Leg perthe, rygg operasjoner, brudd osv.

Og man har såpass god erfaring med rehab av korsbånd siden gjennomsnittlig 5 av 10 som står på en liste om dagen fatisk har hatt en korsbåndskade, at det er veldig skjelden at rehaben går feil (noen ganger må man forlenge rehaben pga hunden har kommet seg løs, falt osv, men oftest er det ikke snakk om mer enn et par uker).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vet ikke jeg hva som faktisk ble gjort med din hund, men det høres litt merkelig ut å grave rundt i et kneledd og påstå at TPLO ville gjort det verre...

Nei jeg kan ikke uttale meg om veterinærens valg, jeg bare sier det som ble fortalt meg. At jeg er enig i det som ble gjort er en annen sak, men jeg føler ikke at jeg har så mye å stille opp med iforhold til veterinærens anbefalinger, da jeg ikke har kunnskapen selv. Jeg husker ikke i detalj hva som ble sagt da, vil ikke dvele rundt det lengere, men husker at jeg selv var noe forvirret over hvorfor ikke ting ble gjort etc. samt at veterinæren selv var endel usikker. Men den tid er over.

Ja Renate, det finnes værre ting, helt klart. Håper man slipper å oppleve slike ting. For mange blir det et dilemma både med utgifter, hvor man bor i landet osv. Ikke alle har tilbudene på sin side. Vanskelig, for man vil jo det beste for dyrene sine. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Om TPLO er den vanligste måten å operere røkne korsbåndskader har jeg opplevd to hunder med slike operasjoner. Første var gamletispa vår som opererte begge knærene. Hun ble operert før fysioterapi ol var en del av rehabiliteringen. Hun ble funksjonsfrisk igjen og var med på fjellturer og ett aktivt liv uten problemer i ettertid, kun med bruk av rimadyl av og til. Jakt var hun derimot sjeldent med på etter operasjonen da belastningen blir for stor. Hun ble 14 år.

Hund nummer to har vi nå og hun ble operert i fjor og forifjor. Begge bakbeina. Det ene har blitt helt bra igjen, mens det andre så røk det igjen etter kort tid. Da hun er 8 år med HD D så valgte vi å ikke operere henne en gang til. Hun er per i dag funksjonsfrisk og var med på litt jakt i høst og er aktivt med på fjellturer, men rimadyl brukes om hun blir stiv og får vondt.

Med dette vil jeg gi to lykkelige eksempler på operasjonen som kontrast til djervekvinnens triste opplevelse. Rehabiliteringen kan ta lang tid, men for våre hunder var den verdt det.

Ved TPLO så fjernes korsbåndet og erstattes med metallplater og skruer - det ryker ikke igjen og hunden kan ALDRI mer få korsbåndskade.

Det høres ut som om dine ble operert på gammelmåten.

Det kommer også an på hvor i landet man bor, da dyrlgene omring sitter på varierende erfaring og muligheter innen operasjon. Og ikke minst den viktige rehabiliteringen. Ikke alle stedene har de gode rehabiliteringsmuligheter. Det er heller ikke bare bare å skal reise langt for da må man nesten ha et sted å bo over lengere tid, fordi dette tar tid. Så jeg tviler ikke på at historien min ville vært annerledes hvis jeg hadde tatt hunden min inn på veterinærhøgskolen feks. De hadde visstnok bra rehabilitering der jeg var, men problemet lå ikke der, men at operasjonen gennerellt ble mislykket. (selve korsbåndet ble ikke fikset,fordi leddet hadde stabilisert seg naturlig, pga lang tids skadet, men forkalkningene ble fjernet, og så ble det betennelser i benet, og leddvæske som rant ut og aldri stoppet)

jeg har hørt litt for mange mislykkede korsbånd historier, dette på dobermann, at hundene ikke har blitt frisk, eller at det andre har røket innen kort tid/under prosessen. Jeg syns det var utrolig vanskelig under rehabiliteringen, for hunden hadde høyt stressnivå og ble svært understimulert i denne tiden.

Jeg er enig i at man ikke skal la seg skremme av dårlige erfaringer, men samtidig må man se nyansene og se at dette KAN være riski, som enhver operasjon. I mine øyne er en korsbåndopersajon en stor greie, og det ville vært svært vanskelig for meg om dette skulle skje igjen.

Øøøøøøøøøø...

Enhver operasjon innebærer risko. TPLO er den beste måten å fikse kneledd der korsbånd er ødelagt. Og det kommer ikke an på hvor i landet du bor sånn egentlig om operasjonen kan utføres der du bor.

Rehab står du selv for om du må, det er ett ENKELT regime - ikke vanskelig i det hele tatt - en enkel regel - gåturer - først korte økter i sakte marsj fem min. av gangen gjerne hver time, men minimum 6 ganger for dagen.

Deretter økes tiden gradvis, man skal gå SAKTE og hunden SKAL bruke beinet. Kan man ikke holde hunden i ro utenom disse turene så MÅ den ligge i bur.

I tillegg til dette så kan man velge å la hunden svømme osv. men det er fullt mulig å reahbilitere hunden UTEN å ha tilgang til basseng og fysioterapeut. Vi klarte det med rottisen, og eierne av søskene hennes har også klart det - de ble alle 100% friske.

Med unntak av min så har også samtlige søsken omtrent ødelagt BEGGE korsbånd, og alt innen seks måneder - så to operasjoner og to rehab runder - men alle har blitt friske.

Det kommer helt an på hva man er villig til å gjøre og om man kan følge råd og veiledning nøye.

At din hund fikk betennelse er en helt annen greie.

Grunnen til at jeg er skeptisk til en slik operasjon er at jeg så hvor dårlig hunden ble, selv av å IKKE få satt inn kunstig korsbånd, og hvordan rehabiliteringen ble i ettertid selv med en såpass "mild" operasjon. (De mente det var bedre for hunden å ikke få satt inn noe nytt) Dyrlegen sa at hvis de hadde fikset korsbåndet og tatt en TPLO feks, ville det vært mye vanskeligere, og rehabiliteringen tatt mye lengere tid og for harde belastninger med beinet tidlig, ville ha mye større fare for å ødelegge. Da må hunden i større grad holdes rolig og håndtreres forsiktig.

Og det var veldig vanskelig å passe på hunden godt nok, spesiellt en aktiv, stresset hund, som ikke alltid passet like godt på belastningen (selv med kort bånd, plutselig kunne hoppe opp i lufta av ivrighet) Da måtte man nok ha steng hunden i buret mesteparten av tiden. Pga av at det ikke var noe kunstig bånd i foten hennes, slapp vi å være veldig redd for å ødelegge noe, hunden ville bare kunne få vondt ved hard behandlig, men samtidig måtte man være forsiktig og trene opp foten (men som etterhvert ble sluttet å bli brukt pga krafig infeksjon)

Vanskelig å forklare helt alt slik jeg tenker, men bunn i grunn etter dyrlegens kommentarer, hundens reaksjon, min opplevelse (tenker ikke på slutten nå), og andres komplikasjoner med slike type operasjoner, blir man naturlig noe skeptisk.

Jeg syns det er flott å høre at deres hunder har blitt friske! Er glade på deres vegne! :blink:

Igjen - ved TPLO så kan hunden gå på beinet bare få timer etter operasjon, man behøver IKKE være spesielt forsiktig, men hunden må trenes gradvis opp. Suksessraten er SKYHØY for TPLO - men det forutsetter at eier gjør en innsats og er villig til å gjøre det.

Å ha hunden i bur utenom mosjonsregimet en kort periode (maks 8 uker) er IKKE krise - det er faktisk noe man bare gjør for kompisen sin om det er det som må til for å få den frisk. Så enkelt er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja godt å høre at det ikke er så ille som jeg har fått fortalt da :) Bra jeg har kommet over folk med gode resultater, kontra det jeg har lest/hørt fra før. Setter ting i bedre perspektiv. Desverre har opplevelsen min gjort meg litt ødelagt iforhold til trygghet og kompetanse. Det preget meg ganske mye. Var nok ganske uheldig der.

I all hovedsak ville jeg bare poengtere ut ifra førsteinnlegget at man ikke bare tar første valg med å skjære opp og ser, slik som beskrevet, for det var akkurat slik det begynte hos meg. Da er det lurt å være litt nøye og finne kompetanse og ulike metoder før man går til det skrittet å skjærer opp. (ikke altid jeg klarer å holde meg i korthet, men lar meg rive med :blink: )

Edit: ut ifra informasjoen til veterinæren, er det TTA-operasjon for korsbåndsskade som blir utført nærmest der jeg bor nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Gammle metoden" dere refererer til her blir på fagspråket kallt TTA.

Gamlemetoden er ikke TTA.

TTA er en forholdsvis ny metode som av mange blir beskrevet som bedre for hunden.

TTA - Tibial Tuberositi Advancement er den nye metoden som brukes på linje med TPLO. Selve inngrepet er lettere og mindre traumatisk for hunden, men resultatet blir det samme som med TPLO. Det innebærer at belastningen flyttes over til det bakre, friske korsbåndet, i detta tilfellet gjennom at patellas rette band flyttes framover(kranialt). Dessuten forebygger man patella-luxation gjennom å endra vinkelen på crista tibiae under TTA-operasjonen, noe man ikke kan gjør med TPLO-metoden.

(Sakset fra nett)

ttabein.jpg-for-web-normal.jpg Her ser dere TTA

Her er en link der både TPLO og TTA beskrives.

http://dogkneeinjury.com/2008/tplo-vs-tta-for-cranial-cruciate-ligament-repair/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I all hovedsak ville jeg bare poengtere ut ifra førsteinnlegget at man ikke bare tar første valg med å skjære opp og ser, slik som beskrevet, for det var akkurat slik det begynte hos meg. Da er det lurt å være litt nøye og finne kompetanse og ulike metoder før man går til det skrittet å skjærer opp. (ikke altid jeg klarer å holde meg i korthet, men lar meg rive med :blink: )

Vet ikke om det var min uttalelse om at man likevel måtte inn i kneet og se du referer til nå, men i så tilfelle: Vi valgte den klinikken vi synes virket best i forhold til å utføre en TPLO og dro dit. 5,5 timer kjøring en vei og vi visste at det kunne vise seg å være noe "mindre" som vi ikke hadde behøvd å reise til en ekspert for. Vi ville heller ta alle forhåndsregler enn å risikere et halvgodt resultat.

For jo - skal man ha en TPLO er det faktisk en fordel å bruke veterinærer som vet hva de driver med. Foreløpig er det vel ikke så mange i Norge som utfører det inngrepet heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her var det mye god informasjon som jeg skal dra nytte av. Det er nå 3 dager siden skaden oppsto.Hun har begynt å tråkke ned på beinet men halter såklart fortsatt. ser stor bedring fra at hun ikke tråkket ned på det i det hele tatt. Skal snakke med en som tar tplo opperasjoner og kan ta ortoskopi. Det er vell det jeg er mest gira på i første omgång at de kan gå inn og få bekreftet nøyaktig det som er grunnen til at hun halter. Når det gjelder gamle og nye måten så er jeg ikke i tvil om at det blir den nye (tplo).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gamlemetoden er ikke TTA.

TTA er en forholdsvis ny metode som av mange blir beskrevet som bedre for hunden.

TTA - Tibial Tuberositi Advancement er den nye metoden som brukes på linje med TPLO. Selve inngrepet er lettere og mindre traumatisk for hunden, men resultatet blir det samme som med TPLO. Det innebærer at belastningen flyttes over til det bakre, friske korsbåndet, i detta tilfellet gjennom at patellas rette band flyttes framover(kranialt). Dessuten forebygger man patella-luxation gjennom å endra vinkelen på crista tibiae under TTA-operasjonen, noe man ikke kan gjør med TPLO-metoden.

(Sakset fra nett)

ttabein.jpg-for-web-normal.jpg Her ser dere TTA

Her er en link der både TPLO og TTA beskrives.

http://dogkneeinjury.com/2008/tplo-vs-tta-for-cranial-cruciate-ligament-repair/

Hei kristin, ville du annbefalt å sjekke mere ut på TTA ? hvis det også er en nyere metode og den er bra på større hunder ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ærlig talt ikke selv. Ingen av mine hunder er blitt operert etter verken TTA eller TPLO. Men jeg søkte litt på nett og fant et par linker. I den første linken her står blant annet dette: TTA provides a

better long-term prognosis than lateral suture for larger dogs and has potentially less complications than TPLO.

http://www.alleghenyvet.com/TTA_QA.pdf

http://ttasurgery.com/ Her sto det mye interessant. Virker som om TTA gir kortere rehabilitering og at det også er et mindre operativt inngrep enn TPLO.

Men selvsagt fordrer det at man har en veterinær som er dyktig uansett metode.

Her er en dansk side som forklarer metodene godt: http://www.aarhusdyrehospital.dk/Default.aspx?ID=54

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...