Stress og nervøsitet

[Midas]

Dina har alltid vært en forsiktig jente, men hun var liksom ikke redd tidligere. Nå de siste månedene har stress og nervøsitet eskalert litt.. Det startet med at hun ble redd støvsugeren, og så redd når vi gikk inn på det rommet hvor vi har støvsugeren.

Så ble hun redd tørkestativene fordi de bråker, så er hun redd for å gå på kjøkkenet tidvis fordi der kan vi støye litt når vi lager mat. Generelt så har det liksom ballet på seg.

Vi prøver å bruke dempede signaler når hun stresser som værst, og unngå å trøste henne, men noe gjør vi jo feil siden hun bare blir redd flere og flere ting? Det skal sies at ute er hun ikke engstelig og redd slik at dette stresset kommer bare når hun er inne. Hun peser og tør nesten ikke se opp, og er skikkelig bekymret liksom.

Hva kan vi gjøre og hvordan skal vi være når dette skjer? Er det riktig å prøve å berolige henne med massasje og dempede signaler, eller skal vi overse det?

JJeg kjenner jeg blir frustrert fordi jeg merker at det er litt samme greia som gamle hunden min, bare at han var 100 ganger verre. What to do?

[Huldra]

Slutt å bruk dempende signaler; det kan ofte bare gjøre hundene enda mer "redd" og skeptisk. De kan oppfatte vår bruk av dempende signaler som at vi også er redde, og dermed blir de enda mer redd. Overse det, lat som ingenting, oppfør dere normalt. Ikke gi henne respons på at hun er redd, ikke se på henne når hun blir redd, ikke lokk på henne ikke gjør noen ting annet enn det dere skal gjøre (støvsuge, lage mat, hente noe på rommet støvsugeren står, osv). Jeg er overbevist om at væremåter hos eier kan påvirke hunden, og at fellestrekk hos de hundene man har og har hatt, KAN ha en sammenheng med dette.

[bardmand]

Hvor gammel er Dina? Kan det være spøkelsesalderen?

Ikke tenk med en gang at det er dere som gjør noe feil. For det første er det slett ikke sikkert dere gjør noe feil, og man skal ikke gi seg selv mer dårlig samvittighet enn nødvendig. For det andre kan det bare gjøre vondt verre om hunden merker at dere går på tå hev rundt henne.

Det kan også være noe fysisk som feiler henne. Ta henne med til veterinær og forklar hvorfor dere er bekymret. Kan det være noe med synet? Hormoner?

[Midas]

Dette begynte når hun var rundt året, nå er hun 19mnd. Jeg tror det startet med spøkelsesalderen, også har hun ikke klart å slippe det.

Jeg tror det har noe med meg å gjøre. Jeg trodde jeg hadde lært mer enn som så etter den gamle hunden min, men nå går jeg i samme fella igjen. Det positive er jo at hun er jo ikke på langt nær så ille som han var da, og han var mer engstelig i utgangspunktet.

Jeg skal slutte å snakke med henne og prøve å roe henne. Bare late som ingenting har skjedd når hun blir redd. Jeg bruker å la henne gå på soverommet når jeg støvsuger på stua, så hun slipper å ligge midt oppi det liksom, men utenom det skal jeg late som ingenting.

Hun er sjekket hos veterinær fordi hun var så slapp ifm løpetiden, i lang tid etterpå. Det er sjekket ledd og muskler, og tatt masse blodprøver av henne, uten positive funn, så selv om man aldri skal utelukke at det kan være noe sånt, så tror jeg det er psykisk.

Hun er på ingen måte sint eller noe, det er bare det at hun ligger og sjelver og peser, og varigheten varierer ut ifra hvor skremt hun har blitt. Hun er egentlig ingen pyse, men hun er forsiktig av natur ovenfor andre hunder og inne. Hun er ikke redd for støy som kommer ute, hverken skudd eller andre ting. Det er derfor jeg tror at dette er noe jeg har forsterket ved å prøve å hjelpe henne når hun blir redd og dermed gjøre det værre.

Selvfølgelig får jeg dårlig samvittighet, hun er alt for meg, men hvis det å overse det kan hjelpe henne vil jeg gjøre det så hun kan komme over dette.

[TonjeM]

Pust med magen du, antagelig stresser du litt i deg selv og det merker jo små bisker, men det er jo ikke så lett å roe seg selv hvis man har hatt dårlige erfaringer med sånt tidligere!

Dropp de dempende signalene som Huldra sier (mine hunder freaker ihvertfall fullstendig ut hvis jeg prøver meg på dempende signaler.. antagelig er de vant til at jeg ikke "demper" og synes det er tryggest når jeg ikke gjør det!)

Gi henne muligheten til å gå ut av rommet, og så bare ikke lag noen sak av det. Begynn med "gi blaffen" fra idag og skriv det opp i kalenderen. Hvis hun er like ille om .. tja - 2-3 måneder - så må du evaluere på nytt og se om problemet er der fremdeles og om du eventuelt må prøve noe annet.

Lykke til ihvertfall!

[Midas]

Ja, jeg får litt noja fordi jeg måtte gi fra meg min forrige hund pga at han ble frykt agressiv mot barn, og når Dina begynner å vær så pysete ser jeg for meg hvordan det gikk med han, og får helt hetta... Men jeg skal skjerpe meg. Jeg diller for mye med henne. Jeg er så glad i henne og hun er alt for meg, så viser jeg det på en måte som gjør henne utrygg.. Jeg skulle nok gått på et sånn kurs i hvordan jeg skal oppføre meg jeg skal undersøke om det blir bedre og være virkelig konsekvent, ikke oppføre meg annerledes selv om hun blir redd, så får vi se hvordan det går

[Huldra]

Ja, jeg får litt noja fordi jeg måtte gi fra meg min forrige hund pga at han ble frykt agressiv mot barn, og når Dina begynner å vær så pysete ser jeg for meg hvordan det gikk med han, og får helt hetta... Men jeg skal skjerpe meg. Jeg diller for mye med henne. Jeg er så glad i henne og hun er alt for meg, så viser jeg det på en måte som gjør henne utrygg.. Jeg skulle nok gått på et sånn kurs i hvordan jeg skal oppføre meg jeg skal undersøke om det blir bedre og være virkelig konsekvent, ikke oppføre meg annerledes selv om hun blir redd, så får vi se hvordan det går

Si fra hvis du finner ett - jeg blir gjerne med!

Når det er sagt så kan eier så absolutt påvirke hvordan hunden reagerer - jeg vedder på at jeg kan få Tulla (Aynï er jo omtrent upåvirkelig, haha) til å bli glad, eller bli redd, eller.. Jeg har også hatt en hund som ble mer og mer redd, så jeg vet hva du har vært igjennom. Det skulle jeg jo unngå med Tulla, så jeg var "dempende-signal-frelst" omtrent et halvt år. Da jeg så at dette overhodet ikke virket, faktisk virket det helt imot sin hensikt (slik TonjeM skriver) så sluttet jeg. Etter en liten stund (kanskje var det to-tre mnd?), så sluttet Tulla å reagere i de situasjonene jeg tidligere hadde dempet. Jeg holdt på å ødelegge en helt normal hund, og er veldig glad jeg rakk å stoppe i tide! Men "seinvirkingene" av det er nok at hun fremdeles er veldig vàr på min væremåte; hun ser ofte på meg og sjekker hvordan jeg oppfører meg. Man kan si det sånn at jeg har blitt veldig flink til å oppføre meg "normalt"; og det hjelper både for min del og hundens del, om jeg sier til meg selv at "alt er greit, nå skal vi gå, slutt å tull," eller noe i den duren, alt ettersom hva det evt er.

Ting som for andre folk gjerne er helt normalt å gjøre, er ting jeg må tenke gjennom og bli bevisst på, og jeg tror at det kanskje kan stemme for deg også? De få tingene Tulla evt kan reagere på når jeg går med henne, bryr hun seg døyten om når typen går med henne, nettopp fordi han ikke er som meg: han oppfører seg normalt, han gir ikke signaler på at han blir usikker eller begynner å fikle og fomle og dempe eller hva det nå er jeg gjør eller prøver å gjøre. Når jeg har lest andre innlegg av deg, så virker du som en veldig nøye person, som bryr deg veldig mye om hunden din. Men noen ganger får jeg også inntrykk av at du kanskje styrer mer enn mange andre, at du rett og slett blir litt for mye "hønemor", og klarer å "drite i det" litt for lite - og jeg tror ikke at dette er udelt positivt for Dina.

Du kan fremdeles ta henne inn på et annet rom når du skal støvsuge (man er jo ikke pina nødt å ha hunden der når man støvsuger), og etterhvert merker du kanskje at du ikke har like stort behov for å ha henne et annet sted når du støvsuger, og da kan du selvfølgelig ta henne inn igjen.

Du kan jo starte med å bli bevisst på HVA du gjør nå, og så kan du begynne å legge merke til hva du gjør når du er helt "normal", når Dina ikke reagerer (pass på at hun ikke begynner å reagere da, haha!). Du kan også lage deg noen "mantra" som hjelper deg å puste og være "normal"; små setninger du kan si til deg selv i et nøytralt, avslappet tonefall - som tar brodden av ting, som virker beroligende på deg. Det er derfor jeg går og sier sånne ting som "slapp av, slutt å tull, det der var jo ingenting, det var da ikke så ille, osv", eller bare sier det vi nå skal gjøre "nå skal vi gå, kom igjen, opp på bordet med deg, osv". Prøv det! Det høres kanskje dumt ut, men når man sier sånt til seg selv, så har jeg i alle fall erfaring med at det hjelper meg å slappe av, ikke bry meg så hardt DERSOM noe skulle skje, osv. og det igjen får hunden til å slappe mer av. Jeg tror altså at hvis du lærer deg å bli cooool (det eneste Milan har å lære oss??! ), så vil det hjelpe Dina å forstå at ting ikke er så skummelt som hun har fått inntrykk av til nå.

[Midas]

Si fra hvis du finner ett - jeg blir gjerne med!

Når det er sagt så kan eier så absolutt påvirke hvordan hunden reagerer - jeg vedder på at jeg kan få Tulla (Aynï er jo omtrent upåvirkelig, haha) til å bli glad, eller bli redd, eller.. Jeg har også hatt en hund som ble mer og mer redd, så jeg vet hva du har vært igjennom. Det skulle jeg jo unngå med Tulla, så jeg var "dempende-signal-frelst" omtrent et halvt år. Da jeg så at dette overhodet ikke virket, faktisk virket det helt imot sin hensikt (slik TonjeM skriver) så sluttet jeg. Etter en liten stund (kanskje var det to-tre mnd?), så sluttet Tulla å reagere i de situasjonene jeg tidligere hadde dempet. Jeg holdt på å ødelegge en helt normal hund, og er veldig glad jeg rakk å stoppe i tide! Men "seinvirkingene" av det er nok at hun fremdeles er veldig vàr på min væremåte; hun ser ofte på meg og sjekker hvordan jeg oppfører meg. Man kan si det sånn at jeg har blitt veldig flink til å oppføre meg "normalt"; og det hjelper både for min del og hundens del, om jeg sier til meg selv at "alt er greit, nå skal vi gå, slutt å tull," eller noe i den duren, alt ettersom hva det evt er.

Ting som for andre folk gjerne er helt normalt å gjøre, er ting jeg må tenke gjennom og bli bevisst på, og jeg tror at det kanskje kan stemme for deg også? De få tingene Tulla evt kan reagere på når jeg går med henne, bryr hun seg døyten om når typen går med henne, nettopp fordi han ikke er som meg: han oppfører seg normalt, han gir ikke signaler på at han blir usikker eller begynner å fikle og fomle og dempe eller hva det nå er jeg gjør eller prøver å gjøre. Når jeg har lest andre innlegg av deg, så virker du som en veldig nøye person, som bryr deg veldig mye om hunden din. Men noen ganger får jeg også inntrykk av at du kanskje styrer mer enn mange andre, at du rett og slett blir litt for mye "hønemor", og klarer å "drite i det" litt for lite - og jeg tror ikke at dette er udelt positivt for Dina.

Du kan fremdeles ta henne inn på et annet rom når du skal støvsuge (man er jo ikke pina nødt å ha hunden der når man støvsuger), og etterhvert merker du kanskje at du ikke har like stort behov for å ha henne et annet sted når du støvsuger, og da kan du selvfølgelig ta henne inn igjen.

Du kan jo starte med å bli bevisst på HVA du gjør nå, og så kan du begynne å legge merke til hva du gjør når du er helt "normal", når Dina ikke reagerer (pass på at hun ikke begynner å reagere da, haha!). Du kan også lage deg noen "mantra" som hjelper deg å puste og være "normal"; små setninger du kan si til deg selv i et nøytralt, avslappet tonefall - som tar brodden av ting, som virker beroligende på deg. Det er derfor jeg går og sier sånne ting som "slapp av, slutt å tull, det der var jo ingenting, det var da ikke så ille, osv", eller bare sier det vi nå skal gjøre "nå skal vi gå, kom igjen, opp på bordet med deg, osv". Prøv det! Det høres kanskje dumt ut, men når man sier sånt til seg selv, så har jeg i alle fall erfaring med at det hjelper meg å slappe av, ikke bry meg så hardt DERSOM noe skulle skje, osv. og det igjen får hunden til å slappe mer av. Jeg tror altså at hvis du lærer deg å bli cooool (det eneste Milan har å lære oss??! ), så vil det hjelpe Dina å forstå at ting ikke er så skummelt som hun har fått inntrykk av til nå.

Dette har du helt rett i. Jeg har alltid vært sånn fordi jeg ønsker det aller aller beste for mine dyr, og jeg blir virkelig helt knust hvis jeg ser at de ikke har det bra. Jeg er bevisst på at dette kan få feil utslag, og jeg ser med beundring på de som kan si f.eks at "jaja, nå skal hun ligge der, så får hun bare synes synd på seg selv da.." fordi jeg får så dårlig samvittighet. Dette gjør at jeg ikke er tydelig nok, og kan gjøre en hund usikker. Den forrige hunden min var en collie, og var usikker av natur, men når jeg klarer å gjøre ei terrier frøken sånn, da skjønner jeg at jeg må skjerpe meg.

Jeg kan være bestemt uten å få dårlig samvittighet fordi det er det hunden trenger. Samboeren min er bestemt med henne, og får ikke dårlig samvittighet, så hun er litt annerledes med han, men så er det stort sett jeg som holder på med henne, så da blir hun mest påvirket av meg. Det som egentlig er i beste mening, blir negativt for henne, og da hjelper det ikke at jeg ønsker å gjøre det bra liksom. Jeg tror også det hjelper at jeg snakker med meg selv og overtaler meg selv til å tro at det er ikke farlig og hun blir ikke redd. Hvis jeg ikke forventer at hun skal bli redd så merker hun nok det etterhvert og blir mer trygg. Å gå på tær rundt hunden og unngå å lage lyder som kan skremme den har jeg veldig dårlig erfaring med, så det er det jeg må jobbe med.

Jeg skal si fra hvis jeg finner et sånn kurs Grunnen til at jeg bruker de dempede signalene var fordi jeg hadde atferdsterapeut til Casper og hun mente det var måten å få han trygg på, men jeg har aldri erfart at det har fungert... Hun demper seg selv når hun blir redd, og som du sier så forsterker det sikkert når jeg i hennes øyne begynner å dempe meg selv og... Det skal jammen ikke være lett å ha hund gitt

[Malamuten]

Jeg har ikke opplevd akkurat dette selv, men sier meg enig i at å droppe dempede signaler og heller late som ingen ting er lurere. Da gir ivertfall ikke du noe tegn på at dette kan være skummelt. Hva med litt desensivitering av lyder inne. Begynn i det små og øk ydnivået gradvis, belønn med godbit, kos/ros og/eller lek hvis hun klarer og holde seg rolig? Håper det ordner seg:)

[Huldra]

Dette har du helt rett i. Jeg har alltid vært sånn fordi jeg ønsker det aller aller beste for mine dyr, og jeg blir virkelig helt knust hvis jeg ser at de ikke har det bra. Jeg er bevisst på at dette kan få feil utslag, og jeg ser med beundring på de som kan si f.eks at "jaja, nå skal hun ligge der, så får hun bare synes synd på seg selv da.." fordi jeg får så dårlig samvittighet. Dette gjør at jeg ikke er tydelig nok, og kan gjøre en hund usikker. Den forrige hunden min var en collie, og var usikker av natur, men når jeg klarer å gjøre ei terrier frøken sånn, da skjønner jeg at jeg må skjerpe meg.

Jeg kan være bestemt uten å få dårlig samvittighet fordi det er det hunden trenger. Samboeren min er bestemt med henne, og får ikke dårlig samvittighet, så hun er litt annerledes med han, men så er det stort sett jeg som holder på med henne, så da blir hun mest påvirket av meg. Det som egentlig er i beste mening, blir negativt for henne, og da hjelper det ikke at jeg ønsker å gjøre det bra liksom. Jeg tror også det hjelper at jeg snakker med meg selv og overtaler meg selv til å tro at det er ikke farlig og hun blir ikke redd. Hvis jeg ikke forventer at hun skal bli redd så merker hun nok det etterhvert og blir mer trygg. Å gå på tær rundt hunden og unngå å lage lyder som kan skremme den har jeg veldig dårlig erfaring med, så det er det jeg må jobbe med.

Jeg skal si fra hvis jeg finner et sånn kurs Grunnen til at jeg bruker de dempede signalene var fordi jeg hadde atferdsterapeut til Casper og hun mente det var måten å få han trygg på, men jeg har aldri erfart at det har fungert... Hun demper seg selv når hun blir redd, og som du sier så forsterker det sikkert når jeg i hennes øyne begynner å dempe meg selv og... Det skal jammen ikke være lett å ha hund gitt

Skjønner hva du mener, vi er nok litt like på dèt punktet. (Det verste var at jeg også hadde en hund som het Casper og som var til atferdsterapeut som brukte dempende signaler, og at det ikke virket..)

Du skriver: "hun demper seg selv når hun blir redd" - og det tror jeg er et veldig viktig poeng! Hunden bruker disse signalene når hunden blir redd. Hvis vi bruker de samme signalene, hva oppfatter hunden da? Er det ikke veldig naturlig for den å tro at vi også er redd - og hvorfor skulle det roe ned en redd hund? Det er i grunnen hele hovedargumentet mitt mot dempende signaler; vi kan kanskje vite HVA de dempende signalene er, men ikke HVORDAN de skal brukes rett. Og da mener jeg at man bør la være å bruke de. Vi er ikke noen hund, vi kommer aldri til å bli det heller, men i vår iver etter å gjøre hunden minst mulig redd, og å kommunisere best mulig med den, så kan det hende vi bruker deres språk på helt feil måte..

Dersom du trenger noe veldig konkret å gjøre når du merker hun blir redd og du får lyst å dempe, så kan du bestemme deg for å feks se en annen vei, eller gå bestemt bort til en ting (da gir du inntrykk av at du vet hva du skal gjøre, du er ikke usikker, og du bryr deg ikke om hunden.

Innimellom får du prøve å jobbe litt med samvittigheten din, og bli bevisst på hva du gjør. Hvis du klarer å se sammenhengen mellom noe du gjør, og en ikke-ønskelig reaksjon fra hunden, så tror jeg det blir enklere for deg å gi litt mer f av og til. Det er jo ikke snakk om å slutte å bry seg - tvert imot! Vi vil jo såklart det beste for hundene våre, men noen ganger må vi oppføre oss på en slik måte at det ikke føles naturlig for oss.. Hvis du klarer å se for deg en rolig, stabil og trygg hund være med en stressa og redd hund, så overser den stabile hunden den som er redd. Prøv å vær en slik fremfor å dempe, prøv å behold roen selv i stedet for å trøste eller "ordne" mye.

Jeg har ikke opplevd akkurat dette selv, men sier meg enig i at å droppe dempede signaler og heller late som ingen ting er lurere. Da gir ivertfall ikke du noe tegn på at dette kan være skummelt. Hva med litt desensivitering av lyder inne. Begynn i det små og øk ydnivået gradvis, belønn med godbit, kos/ros og/eller lek hvis hun klarer og holde seg rolig? Håper det ordner seg:)

Det kan være veldig vanskelig å få til dette uten at hunden oppfatter det som enda mer "dilling" og oppmerksomhet fordi hunden er redd..

[Malamuten]

skjønner den, men null oppmerksomhet så lenge hun er redd/stressa, og godbit med en gang hun roer seg så kanskje hun lærer at det er best og være rolig for da skjer det gode ting, poenget med det er jo at hun først lærer og roe seg fortere også etterhvert ikke reagere. Gjerne etter en god tur så hun er rimelig sliten. Evt finne en lyd hun ikke reagerer på i det hele tatt, assosiere den med noe positivt(litt på samme måte som en klikker) også øke litt og litt. Ikke lett dette nei.

[Aussieglis]

Det kan være veldig vanskelig å få til dette uten at hunden oppfatter det som enda mer "dilling" og oppmerksomhet fordi hunden er redd..

Desentifi-blablabla skal jo ikke foregå slik at det blir oppfattet som dilling. Jeg leste et godt blogginnlegg om dette for en stund tilbake siden synes jeg å huske. Må lete det opp etterpå.

Greia er jo at man må begynne så forsiktig at det ikke oppfattes skummelt for hunden, også belønner man alltid samtidig, og "lærer" hunden at lyden faktisk ikke er noe farlig, og at den kanskje til og med er hyggelig (siden man får godis når lyden kommer)

Har man f.eks en hund som syns skapdører som slamres igjen er skitekkelt, så kan man begynne med skuffer, dra de inn og ut, men ikke la de smelle. Når man ser at hunden er komfortabel med det, kan man begynne å la skuffa gå helt inn og lage et lite pang når den går imot benken. Når det er okey igjen, så øker man... Også belønner man som sagt hele tiden, og gjør det til en slags "lek" på en måte. Er du redd for å overføre nervøsitet på hunden, ikke snakk til den, bare tren.

Å lære hunder å lage lyd og bråk selv kan også være en god ide. Jeg har lært My å lukke skapdører og skuffer, og hun smeller de igjen så sikkert naboene skvetter i sofaen sin også snur hun seg og gir meg det teiteste "VAR-JEG-FLINK-NÅ-ELLER?!"-uttrykket. Dette lærte hun som ganske ung, så det har sikkert hatt litt innvirkning på henne. Gitt henne litt ekstra selvtillit kanskje, og lært henne at høye lyder ikke er noe farlig.

Emma derimot, som ikke har lært noe slikt, skvetter og begynner å dempe de rundt seg og seg selv når hun plutselig hører slike lyder, f.eks slamring av skapdører. (dette overser jeg forresten totalt, det er nok grunnen til at hun bare skvetter og ikke blir vedvarende redd)

[Huldra]

Desentifi-blablabla skal jo ikke foregå slik at det blir oppfattet som dilling. Jeg leste et godt blogginnlegg om dette for en stund tilbake siden synes jeg å huske. Må lete det opp etterpå.

Greia er jo at man må begynne så forsiktig at det ikke oppfattes skummelt for hunden, også belønner man alltid samtidig, og "lærer" hunden at lyden faktisk ikke er noe farlig, og at den kanskje til og med er hyggelig (siden man får godis når lyden kommer)

Har man f.eks en hund som syns skapdører som slamres igjen er skitekkelt, så kan man begynne med skuffer, dra de inn og ut, men ikke la de smelle. Når man ser at hunden er komfortabel med det, kan man begynne å la skuffa gå helt inn og lage et lite pang når den går imot benken. Når det er okey igjen, så øker man... Også belønner man som sagt hele tiden, og gjør det til en slags "lek" på en måte. Er du redd for å overføre nervøsitet på hunden, ikke snakk til den, bare tren.

Å lære hunder å lage lyd og bråk selv kan også være en god ide. Jeg har lært My å lukke skapdører og skuffer, og hun smeller de igjen så sikkert naboene skvetter i sofaen sin også snur hun seg og gir meg det teiteste "VAR-JEG-FLINK-NÅ-ELLER?!"-uttrykket. Dette lærte hun som ganske ung, så det har sikkert hatt litt innvirkning på henne. Gitt henne litt ekstra selvtillit kanskje, og lært henne at høye lyder ikke er noe farlig.

Emma derimot, som ikke har lært noe slikt, skvetter og begynner å dempe de rundt seg og seg selv når hun plutselig hører slike lyder, f.eks slamring av skapdører. (dette overser jeg forresten totalt, det er nok grunnen til at hun bare skvetter og ikke blir vedvarende redd)

Og det tror jeg er mye enklere å få til, enn et skikkelig desensitiviserings-opplegg. Det er mye enklere å overse, enn å være 100% sikker på at det man gjør når man desensitivserer, faktisk virker, og ikke virker mot sin hensikt. Det er av de grunnen jeg generelt ikke anbefaler desensitivisering til andre hundeeiere, og spesielt ikke med tanke på lyder; noe jeg tror er noe av det vanskeligste å trene på (vanskelig med avstand til lyden, intensitet, å kontrollere lyder utenfor trening, osv).

Da har jeg større tro på å lære hunden selv å lage lyd, men det blir noe helt annet enn desensitivisering. Jeg ville heller satset på å lære hunden å oppsøke "trøbbelet" enn å ikke reagere, hvis man først skal trene hunden til å gjøre noe spesifikt i en slik situasjon. I akkurat dette tilfellet tror jeg at både hund og eier har mye bedre av å lære seg å gi f, fremfor å begynne med et "treningsopplegg" rundt alt sammen - det symboliserer bare enda mer "styr", at dette er "viktig" og at det er "problematisk" - ikke minst for deg selv! Og slik jeg forstår denne situasjonen, så har hundeeier gjort noe for at hunden har blitt slik den er, og da tror jeg ikke det vil hjelpe om hundeeier gjør enda mer.

Hadde du tipset meg om desensitivisering på kumlokk (med "hull") i forhold til Aynï, så hadde jeg gått fem på - det er mye enklere å trene på, det er gjennomførbart, jeg kan lett regulere avstanden til det "skumle", og vi trenger ikke å plutselig bli overrasket over et kumlokk! Skulle jeg ha begynt med desensitivisering på lyder, ville jeg fått proff hjelp, alternativt kjøpt en slik CD, men det er jo ikke alltid at den lyden man trenger er på en sånn da..

Men hvis du kan finne det gode blogginnlegget, så hadde det vært interessant å lese.

[Aussieglis]

Tror egentlig vi tenker veldig likt, som vanlig

Og det tror jeg er mye enklere å få til, enn et skikkelig desensitiviserings-opplegg. Det er mye enklere å overse, enn å være 100% sikker på at det man gjør når man desensitivserer, faktisk virker, og ikke virker mot sin hensikt. Det er av de grunnen jeg generelt ikke anbefaler desensitivisering til andre hundeeiere, og spesielt ikke med tanke på lyder; noe jeg tror er noe av det vanskeligste å trene på (vanskelig med avstand til lyden, intensitet, å kontrollere lyder utenfor trening, osv).

Jeg er enig, men samtidig litt uenig *ler* For lyder i hjemmet er jo ganske så enkle å kontrollere. Vi har jo så masse rare ting i hjemmene våre som lager lyder "på kommando", og det er jo enkelt med avstander siden man som regel er godt kjent der man bor.

F.eks tørkestativ. Eller vaskemaskiner. Eller skuffer osv. Det er jo noe helt annet hvis hunden er redd tordenvær, nyttårsraketter eller bjeffing fra andre hunder f.eks. Det vil jo være mye vanskeligere for alle parter.

Da har jeg større tro på å lære hunden selv å lage lyd, men det blir noe helt annet enn desensitivisering. Jeg ville heller satset på å lære hunden å oppsøke "trøbbelet" enn å ikke reagere, hvis man først skal trene hunden til å gjøre noe spesifikt i en slik situasjon. I akkurat dette tilfellet tror jeg at både hund og eier har mye bedre av å lære seg å gi f, fremfor å begynne med et "treningsopplegg" rundt alt sammen - det symboliserer bare enda mer "styr", at dette er "viktig" og at det er "problematisk" - ikke minst for deg selv! Og slik jeg forstår denne situasjonen, så har hundeeier gjort noe for at hunden har blitt slik den er, og da tror jeg ikke det vil hjelpe om hundeeier gjør enda mer.

Jeg tror egentlig du har rett. Jeg ville ikke begynt å styre med noe treningsopplegg først ihvertfall. Jeg ville tatt en lang "gi ****"-periode. Men jeg tenker som så, at hvis det er noe redsel der fra naturens side, altså, noe som ikke er "menneskeskapt" - så vil det kanskje ikke forsvinne av seg selv, uansett hvor mye eieren klarer å slappe av. Da er det jo en redsel der, uavhengig av eieren, og da vil det kanskje ikke løse seg godt nok bare ved å oppføre seg riktig som hundeeier. Tror jeg. Og da kan man prøve andre ting, eventuelt få hjelp til å prøve andre ting.

Hadde du tipset meg om desensitivisering på kumlokk (med "hull") i forhold til Aynï, så hadde jeg gått fem på - det er mye enklere å trene på, det er gjennomførbart, jeg kan lett regulere avstanden til det "skumle", og vi trenger ikke å plutselig bli overrasket over et kumlokk! Skulle jeg ha begynt med desensitivisering på lyder, ville jeg fått proff hjelp, alternativt kjøpt en slik CD, men det er jo ikke alltid at den lyden man trenger er på en sånn da..

Men hvis du kan finne det gode blogginnlegget, så hadde det vært interessant å lese.

Det blogginnlegget finner jeg ikke

[Huldra]

Tror egentlig vi tenker veldig likt, som vanlig

Jeg er enig, men samtidig litt uenig *ler* For lyder i hjemmet er jo ganske så enkle å kontrollere. Vi har jo så masse rare ting i hjemmene våre som lager lyder "på kommando", og det er jo enkelt med avstander siden man som regel er godt kjent der man bor.

F.eks tørkestativ. Eller vaskemaskiner. Eller skuffer osv. Det er jo noe helt annet hvis hunden er redd tordenvær, nyttårsraketter eller bjeffing fra andre hunder f.eks. Det vil jo være mye vanskeligere for alle parter.

Jeg tror egentlig du har rett. Jeg ville ikke begynt å styre med noe treningsopplegg først ihvertfall. Jeg ville tatt en lang "gi ****"-periode. Men jeg tenker som så, at hvis det er noe redsel der fra naturens side, altså, noe som ikke er "menneskeskapt" - så vil det kanskje ikke forsvinne av seg selv, uansett hvor mye eieren klarer å slappe av. Da er det jo en redsel der, uavhengig av eieren, og da vil det kanskje ikke løse seg godt nok bare ved å oppføre seg riktig som hundeeier. Tror jeg. Og da kan man prøve andre ting, eventuelt få hjelp til å prøve andre ting.

Det blogginnlegget finner jeg ikke

Okei, vi er nok stort sett enige ser jeg! (Og jeg som hadde håpet på en god diskusjon her! )

[Carina]

Pust med magen du, antagelig stresser du litt i deg selv og det merker jo små bisker, men det er jo ikke så lett å roe seg selv hvis man har hatt dårlige erfaringer med sånt tidligere!

Dropp de dempende signalene som Huldra sier (mine hunder freaker ihvertfall fullstendig ut hvis jeg prøver meg på dempende signaler.. antagelig er de vant til at jeg ikke "demper" og synes det er tryggest når jeg ikke gjør det!)

Gi henne muligheten til å gå ut av rommet, og så bare ikke lag noen sak av det. Begynn med "gi blaffen" fra idag og skriv det opp i kalenderen. Hvis hun er like ille om .. tja - 2-3 måneder - så må du evaluere på nytt og se om problemet er der fremdeles og om du eventuelt må prøve noe annet.

Lykke til ihvertfall!

Ville bare signere denne jeg, har ikke så mye mer å tilføye.

[Marita_H]

Heisan. Så synd at hunden din er redd for slike ting, det er sikkert slitsomt for både hunden og dere. Men det blir nok bedre med jobbing:) Jeg har bare noen tanker om det som skrives her, og det er jo vanskelig å si noe om en hund man ikke har sett, så det blir mest generelt, også kan du se om du får noen tanker ut av det.

Det man må tenke på i forhold til slik redsel er at det oftes skjer en sensetisering og så generalisering. Dvs at hunden feks er skremt en gang av en høy lyd el, og deretter er hjernen i gang med en sensetisering, hunden reagerer mer og mer på lyden etterhvert, istedet for at det skjer en habituering (mindre og mindre reaksjon på ytre stimuli). Mange hunder vil så begynne å reagere på lyder som ligner, og man er inne i en ond sirkel der redselsen eskalerer...

Så jobben din er så forstå hva hunden reagerer på og få til en desensetisering og deretter habituering. Det er ikke så lett alltid om hunden har generalisert, men med litt systamtisk kartlegging pleier det å gå greit å finne ut hva som skremmer den.

Man bør finne ut hva slags lyder, samt hvor sterk/høy de kan være før hunden får en reaksjon. Så legger man rett under terskel for en reaksjon og belønner hunden for å slappe av. Da må man begynne med en så liten lyd at hunden feks kan sitte rolig på gulvet og se glad og avslappet ut og knapt bryr seg om lyden. Så øker man gradvis styrken på det ytre stimuli.

Hunden skal ikke sitte med øyekontakt mot eier hele tiden, men gjerne se lit hit og dit og være gen. avslappet.

Det er ikke så farlig som mange tror om man belønner "feil" dvs etter terkskel er over- pga av at man ikke kan positivt forsterke "redsel" med noe hunden oppfatter som positivt (klassisk bet.), man kan kun positivt forsterke atferden, følelsen er styrt at den klassiske bet...ubehag i sammenheng med redsel kan derimot øke redsel, igjen pga av klassisk bet.

Tror det var Jean Donaldson som kom et et godt eksempel på dette med å trøste etter hunden er blitt redd: Om du blir ranet i et bank og ligger redd på gulvet og noen stikker til deg en hundrelapp eller sjokolade mens du er redd- blir du mer redd ranerne??

Når en hund først er blitt redd, og har fått en reaksjon er det ikkke slik at vi gjør den MER redd om vi feks ga den en godbit eller klappet den. Det er noe helt annet om man tok en hund hund som IKKE var redd noe, og laget masse styr og stresset seg opp selv, eller de som lokker med godbiter inn i situasjoner den er litt skeptisk til, istedet for å forsterke atferden hund gjør selv..i slike tilfeller kan man nok gjøre noen hunder mer skeptiske fordi de lurer på om det noe galt..Men en hund som allerede er redd og har kommet over terskelene for sensetisering må man tenkte litt anderledes om. Jeg tror ikke denne hunden er redd for lyder eller lign fordi de har forsøkt å dempe den, jeg tror den er redd fordi den er genetisk predisponert for redsel for høye lyder og er inne i en sensetieringsituasjon etter den har blitt skremt av noe.

Jeg er forøvrig ikke tilhenger av dempende signaler til hunder i slike situsjoner, fordi det er bedre velferd for hunder at man tar den ut av situasjon om den blir veldig redd, enn å ha den der og prøve på noe vi vet lite om enda..og vi er jo mennesker, ikke hunder.

Jeg tror man må tenke nøye på hva som er å "overse" hunden når de er redd, for det er med dette en sjanse for at den blir sensetisert fordi den ikke taes ut av en situsjon som skremmer den...Det tror jeg mange hunder heller kunne trengt,er tydelige eiere med god kontoll og handlekraft, enn en person som "ikke ser dem" når de søker støtte og trenger hjelp for å komme seg gjennom noe eller ut av noe. Om mine valper/hunder blir redd for noe så søker de alltid til meg, ofte med et blikk eller at de kommer nært meg. Jeg kan da nikke bekfreftende til dem og si muntert og med trygg stemme: "Ja, jeg så at det var skummelt, det går bra, jeg så også at du var flink og ble bare litt redd". Det er vel og merke når de blir litt redd, og det går over ganske fort etter de reagert og de roer seg ved stemmen min og det jeg gjør. Har jeg med høytempererte hunder med mye kontrollbehov å gjøre, så vet jeg at de bruker lenger tid på habituering, så jeg lar de stå å se til jeg ser at hjernen deres er tilpasset miljøet og kan ta blikket fra det de reagerer på av seg selv. Om jeg da ser at de ikke klarer å glemme dette som skremte dem, og se blir mer og mer redd over tid mens vi er der og blokker alt ute, så tar jeg jeg dem bare ut av situasjonen. Rolig, men handlekraftig. Også prøver jeg i neste omgang å ha lenger avstand/svakere stimuli med det som skremmer dem, så de kan vende seg til det gradvis.

Jeg har ikke de seneste årene med de 4-5 siste hundene mine opplevd at de er mer redd for ting etter jeg begynte å ta mer hensyn og "se" dem når de blir redde, heller motsatt enn fra tidligere hunder der jeg overså dem helt...det blir som å si til barn "ups, datt du, opp igjen, det går bra" og har ingeting med dilling å gjøre, man bare viser at man er "med" og har kontroll, noe som kan gjøre utrygge hunder tryggere i noen situasjoner.

I tillegg er det viktig å huske på at alle hunder har en terskel for en reaksjon. Og har de flere ting de er litt redd, men går det greit med en og en, så kan et sammenfall av flere lyder/stimuli få dem livredde likevel, så man må prøve å finne ut hva de faktisk er redd, slik at man man trene isolsert på noen lyder først og så legge dem sammen. Alt handler om kriterier og at hunden skal lykkes.

Så mitt råd til deg om din samvittighet og tanker om feil du mener du har gjort: Glem det bare og start på nytt med innstillingen om at dette skal du hjelpe hunden din gjennom, og at dere kommer til å klare det etter litt tid:) Om hunden blir redd, så blir den redd, du får bare starte på nytt igjen da, ingen krise skjedd. Vær mot hunden slik du hadde ønsket at noen skulle tatt kontroll om du var usikkert og redd i en situasjon. Hunder er ålreite dyr som kan læres nye ting hele livet, det er det som gjør dem så utrolig tilpassningsdyktige:)

Lykke til med trening:)

mvh Marita

[Gjest]

*klipp*

Ville bare si at jeg syntes det var et spennende og bra innlegg

[Carina]

Når en hund først er blitt redd, og har fått en reaksjon er det ikkke slik at vi gjør den MER redd om vi feks ga den en godbit eller klappet den.

Mye bra du skriver, men den setningen der er jeg ikke enig i. Min erfaring er at det faktisk går en å gjøre en hund verre enn den egentlig er, det har jeg sett i praksis flere ganger. Dette har vel stort sett dreid seg om gjeterhunder da, det er nok litt forskjell på raser.

[Marita_H]

Mye bra du skriver, men den setningen der er jeg ikke enig i. Min erfaring er at det faktisk går en å gjøre en hund verre enn den egentlig er, det har jeg sett i praksis flere ganger. Dette har vel stort sett dreid seg om gjeterhunder da, det er nok litt forskjell på raser.

Var litt dårlig skrevet (hehe, er begynt årets juletradisjon "snu-døgnet opp ned tid" litt tidlig i år), så jeg enig i det du sier forsåvidt. Det jeg mente var i forhold til det som Jean Donaldson skriver om dette med å trøste hunder og den generelle frykten folk har for å "belønne" redsel på hunder. Jeg har selv testet dette ut på en hund som hadde fryktaggresjon mot hunder, og sett at man kan fortsterke en atferd, men få med en annen følelse og forventning. Hunden gikk fra "vræl" mot en annen hund, til å si BOFF mot hunden, og så snu seg logrende mot eier "juhu,hvor er godbiten min" etter noen mnd med trening jevnlig. Dvs man får atferden, men selve følelsen og forventningen er endret av den positive forstekern. BOFF som i en operant atferd er lett å trene bort i seg selv når man er kommet så langt som dette. Treningsopplegget er et som Kathy Sdao bla har drevet en del med de siste årene. MEN, dette er noe som krever mye mht treningsopplegget,planlegging, og litt kunnskap om å lese hunder, samt god timing. Men at det funker om det gjøres rett tviler jeg ikke på.

Jeg har også sett folk gjøre hunder verre i noen situasjoner, men det er fordi det de gjør ikke oppfattes som noe positiv for hunden. Feks at eier er superstresset selv og drar i båndet, og klappet merkelig på hunden ol for å roe den ned. Så man må skille mellom hva som kunne blitt gjort og hva som faktisk skjer. Jeg mener bare det som så godt kommer frem i bankraner episoden, man blir ikke MER redd en raner man allerede er redd om noen tilfører deg noe hyggelig, selv om ikke nødvendingvis blir mindre redd, så er det jo ofte slik at folk påstår at hunder generelt blir MER redd om man snakker med dem, eller ser på dem eller blønnner dem etter de er blitt redd for noe.

Forskjell er jo hva man snakker om her; Ja, man kan gjøre hunder redd for mange ting, og ja, man kan ikke gjøre hunden mer redd for noe etter den er blitt redd ved å tilføre noe positivt om det gjøres rett (ind. for hunden hva dette er).

Feks: Om jeg har en valp og går langs veien og hver gang det kommer en hund gående så plukker jeg opp valper og sier "staakkar valpen, jeg skal beskytte deg mot den onde hunden, pass deg så den ikke tar deg" men jeg stresser og er redd selv, så kommer jeg mest sannsynlig til å få en hund som bli redd for andre hunder ganske fort. Dette er missfortstått "trøsting og tryghhet"

Så har jeg en valp som løpt ned av en annen hund stor hund på leketreff og blir veldig redd og den andre hunder bryter den ned i bakken så valpen min hyler og piler unna, men jeg skal jo ikke vise hunden at dette er farlig, så jeg overser at den kommer til meg for å redde seg unna situasjonen og trøster den ikke. Valpen prøver gjentattet ganger å få kontakt og er usikker i hele settingen mens den andre hunden er tilstede- som ikke ser ut til å gi seg med den bråe atferden, men jeg overser det bare...Her er det jo slik at hunden faktisk har grunn til å være redd, og blir nøvlet av en større hund som ikke gir seg. Om jeg da tar valpen min ut av situasjonen/bryter opp og roer den ned, tror jeg det er mye mindre sjanse for at den blir redd, enn at jeg bare overser den. Jeg vil heller si at det er stor sjanse for at den blir MER redd andre hunder i ettertid om jeg bare hadde fortsatt å overse den, og ikke minst mister troen på at jeg som eier kan løse dens problemer og beskytte den...

Og selv om dette høres helt logisk ut for de med erfaring med hund, så møter jeg svært ofte på mennesker i jobben min, som tror i beste mening at de i slike situasjoner for all del ikke må gjøre noe annet enn å late som de ikke ser valpen..fordi de har fått råd eller lest det et sted at valper kan bli mer redde om man trøster dem.

Det som hjelper er ikke nødvendigvis at man trøster den i seg selv, det er at man tar den ut av en situasjon som kan føre til mer sensetisering. Det er derfor jeg er motstander av disse rådene om å ignorere/overse en hund som er redd- fordi det ofte innebærer at man hunden samtidig utsettes for det stimuli som skremmer den mens eier "ovserser" det hele og hunden kan bli mer og mer sensetiv for det.

Det er også litt forskjell å diskutere hva som bør gjøres med vanlige hunder/valper, og med hunder som har utvilket en sterk redsel for noe, og er inne i en sensetisering. Alternativet til desensetisering og gradvis tilvening+ belønning mm- metoden er jo flooding- utsett hunden for så mye stimuli til den gir opp å bli redd og HÅPE at resultatet ble mindre redsel og ikke bare sensetisering når alt av nervesystem er innhentet igjen...(for ikke å snakke om å lukke øynene for den dårlige velferden hunden har mens det hele pågår)...

Problemet i hundeverden mht råd er at man ofte ikke nyanserer godt nok,og ting blir fort feiltolket eller tatt ut av sammenhengen...det skal ikke være lett nei

huff, så langt det ble igjen..

mvh Marita

[Malamuten]

Marita H: Enig i mye av det du sier, men personlig synes jeg det er forskjell på fysiske ting som faktisk kan skade hunden og en lyd, også evt hvilke(n) lyd(er) og selvfølgelig hvor stor reaksjonen på hunden er. Jeg bruker ignorering til moderat, redsel, mas osv, mens blir det en livredd, hyper stressa, sint osv hund, da gjør jeg noe. Det kan være avledning, koreksjon, gå å leg deg, nei osv, alt etter situasjonen. Har erfaring med å gi godbit/ros når hunden har roet seg etter evt stress redsel kombinert med ignorering mens de er redde/stressa, de lerer fort at når jeg er redd/stressa er det ingen oppmerksomhet, men når jeg slappet av fikk jeg ros godbit osv. På den måten blir det mye bedre og være avslappet samtidig som man ikke gjør noe som kan forsterke stresset, men dette er moderate nivåer, ikke ekstreme. Kombiner dette med positiv forsterkning på gitte lyder i et lydnivå hunden ikke reagerer, og øk gradvis. Veldig efektivt. Har ikke selv brukt det akkurat på lyd, men i mange andre situasjoner.

Jeg tror kanskje det er vanskelig og vise rett kropsspråk og ha rett timing når det gjelder og rose, gi godbit o.l. til en redd hund. Jeg ville vertfall vært litt forsiktig med det. I værste fall lærer hunden at det hjelper og være redd når jeg hører denne lyden.

Men som nevnt tidligere her som komentar til et innlegg jeg skrev: Hvis eier har en invirkning i dette problemet, som hun tror, er jeg enig i at kun ignorering kanskje er det beste. Det er vel ikke så lett og snu om sånn plutselig vis man har for vane og dulle med dem i feil situasjoner.

[Midas]

Tusen takk for interessante svar.

Jeg har prøvd siden jeg startet denne tråden og ikke endre adferd når jeg vet hun kommer til å reagere. Som et eksempel så unngår jeg å prøve å gjøre lydene som hun reagerer på stille, og hvis hun blir utrygg og redd så snakker jeg rolig til henne, men passer på at jeg ikke blir påvirket av situasjonen.

Dina er egentlig ikke en veldig nervøs hund, det er mange ting hun ikke reagerer på, som mange andre hunder er redd. F.eks bryr hun seg ikke om raketter og høye smell. Hun er redd ting som er inne, og det er de samme lydene hun reagerer på, men jeg merker at hun generaliserer, og redselen utvider seg og hun tåler mindre og mindre av de samme lydene. Jeg vil ikke si at hennes reaksjon på slike lyder gjør at hun har et alvorlig problem. Det er ikke sånn at hun lider pga redsel i mange situasjoner. Noen dager kan det være værre enn andre dager, men jeg tror jeg har merket et bedring ved at jeg prøver å ikke "ta hensyn" til at hun er redd ved å unngå å lage disse lydene. Jeg snakker med henne, og oppfører meg helt vanlig. Hvis hun ligger i sengen sin og er uttrygg så lar jeg henne være, men hun har også muligheten til å gå ut av situasjonen. Jeg synes ikke jeg kan ta henne ut av situasjonen her hjemme for å "redde" henne fra faren, fordi jeg tror det vil forsterke redselen hennes. Hvis jeg f.eks skal henge opp klær og begynner å løfte henne vekk fra stua hvis hun ligger i sengen sin, så tror jeg det vil bli forværret. Når jeg støvsuger så pleier jeg å la henne ligge i et annet rom enn akkurat det rommet jeg støvsuger slik at hun slipper å ligge oppe i situasjonen. Jeg ser den godt det med å få henne til å forbinde de situasjonene hvor hun blir redd med noe godt, men problemet er at når hun er utrygg vil hun ikke ha godbit eller leker, da vil hun bare se på og følge med på det skumle...

[Marita_H]

""Marita H: Enig i mye av det du sier, men personlig synes jeg det er forskjell på fysiske ting som faktisk kan skade hunden og en lyd, også evt hvilke(n) lyd(er) og selvfølgelig hvor stor reaksjonen på hunden er. Jeg bruker ignorering til moderat, redsel, mas osv, mens blir det en livredd, hyper stressa, sint osv hund, da gjør jeg noe. Det kan være avledning, koreksjon, gå å leg deg, nei osv, alt etter situasjonen. Har erfaring med å gi godbit/ros når hunden har roet seg etter evt stress redsel kombinert med ignorering mens de er redde/stressa, de lerer fort at når jeg er redd/stressa er det ingen oppmerksomhet, men når jeg slappet av fikk jeg ros godbit osv. På den måten blir det mye bedre og være avslappet samtidig som man ikke gjør noe som kan forsterke stresset, men dette er moderate nivåer, ikke ekstreme. Kombiner dette med positiv forsterkning på gitte lyder i et lydnivå hunden ikke reagerer, og øk gradvis. Veldig efektivt. Har ikke selv brukt det akkurat på lyd, men i mange andre situasjoner.

Jeg tror kanskje det er vanskelig og vise rett kropsspråk og ha rett timing når det gjelder og rose, gi godbit o.l. til en redd hund. Jeg ville vertfall vært litt forsiktig med det. I værste fall lærer hunden at det hjelper og være redd når jeg hører denne lyden.

Men som nevnt tidligere her som komentar til et innlegg jeg skrev: Hvis eier har en invirkning i dette problemet, som hun tror, er jeg enig i at kun ignorering kanskje er det beste. Det er vel ikke så lett og snu om sånn plutselig vis man har for vane og dulle med dem i feil situasjoner."""

Ja, jeg tror vi egentlig er veldig enig i det første du skriver, det er bare vanskelig å vite hva andre mener med "redd" derfor blir det litt upresist av og til på nett- for noen er dette en liten reaksjon som forsvinner, mens for andre betyr det at hunden har panikkangst og fråder i timesvis for å sette det på spissen..

Jeg er ikke så redd for å belønne "frykt" med noe som hunden opplever som positivt, fordi den klassiske bet. mht forsterker kan endres om dette gjøres rett. Morten E. har skrevet noe interesant i bloggen sin om dette nylig, samt at det ligger en god artikkel om klassisk vs. op. bet på canis for øyeblikket. Men jeg er også tilhenger av å bruke metoder der man belønner ro og trygghet på gradvis avstand. Metoder der man prøver å jobbe med en spes. forsterker først for å endre forventingen til en gitt situasjon (klassisk bet.),krever mye mer av miljø og trenere.

MaritogDina:

Høres ut som du har fått litt mer oversikt over ting og at det går litt fremover?!

Jeg er helt enig i at du ikke skal lage noe styr om hun ikke reagerer kraftig ting, men bare la henne ha muligheten til gå unna om hun ønsker. Det er kun i situsjoner der man ser at hundens redsel øker til et nivå der velferden er dårlig, og man kan se tydelig at det skjer en sensetisering i hjernen- dvs redsel og reaksjoner øker og øker man må ta dem ut av situasjonen for å unngåat de blir paniske. Så lenge de har mulighet til å gå lenger unna selv, og ikke blir panisk redde, så bare fortsetter jeg med det jeg holder på med og later som ingenting.

Hadde en gang en valp som var veldig redd for støvsugern i begynnelsen, og det løste jeg ved å ta valpen ut i hagen, sette på støvsugern i et rom med døra på gløtt, og så slippe valpen inn, men uten mulighet til å gå så nært det rommet..når valpen sluttet å bry seg med lyden på en viss avstand (habituering) åpnet jeg døren mer og mer...tilslutt stod bare støvsugern på mens vi bare var inne i stuen rett ved siden av i kanskje en times tid, og valpen glemte den helt av:) Har aldri opplevd at den hunden er redd noen lign. lyder i ettertid.

Så man skal legge opp miljøet rundt slik at det skjer en habituering og hunden ser at vi er helt rolige, da får man best effekt. Mange gjør to andre ting som kan gjøre hunder mer redd:¨

1) Miljøet er for belastende og hunden er inne i en sensetisering- og får panikk tilslutt fordi eier ikke tar ansvar og får den vekk.

2) Eier har ikke kontroll på miljøet og det dukker plutselig opp ting som gjør hunden livredd, og eier blir stresset og redd for at hunden blir redd når hunden blir redd, og alt blir bare verre for hver gang. Ond sirkel...

Så trikset er å bare være rolig og ikke bry seg så mye, men heller legge opp en gradvis tilvendig til veldig redde hunder, og til de som bare er litt redde- overse det, var som vanlig og gi dem en mulighet til å gå unna selv om de føler for det:)

Lykke til videre og hold oss oppdatert om hvordan det går:)

mvh Marita

[Midas]

I dag hadde vi en skikkelig gøy opplevelse.

Jeg hadde vært en kort tur med Dina, så skulle vi trene på stå (til utstilling) og apport og gi tilbake ballen inne. Hun var überhappy og hadde skikkelig god kontakt så det var skikkelig gøy. Når hun liksom hadde fått opp selvtilliten og fått masse skryt så benyttet jeg anledningen til å dra frem tørkestativet fra under sofaen og ruglet litt på det slik at det laget lyd. Hver gang det laget lyd skrøt jeg masse av henne og hun fikk belønning. Gjorde dette tre ganger, og den fjerde gangen gikk hun bort til det og stilte seg oppå det! Det lå jo bare på bakken, men det ble den lyden likevel og hun visste tydelig hva det var. Hun ble ikke engstelig i det hele tatt, men heller nysgjerrig Jeg får bare fortsette å presentere de skumle lydene forsiktig etter vi har trent på noe som hun er flink til, så har hun bedre selvtillig og føler seg mye tryggere. Det var skikkelig gøy å se hvordan hun taklet det! Jippiiii

[Malamuten]

Så bra!