Er det "ulovlig" å være stolt?

[ipadda]

Hvorfor er det slik at når du ikke gjør det bra, så får du masse tilbakemeldinger om at hunden er fin, bedre lykke neste gang, blabla, mens når du gjør det bra, så er du plutselig en skrøythals om du faktisk SIER du er glad og fornøyd og at du syns hunden din er fin?

Hvordan er du i slike tilfeller? Og hva er den ideelle måten å være på? Bare nysgjerrig...

[armagnac]

tror det er veldig forskjellig fra ring til ring Jeg var kjempefornøyd med CK, HP og 4BTK på Letohallen=) synes det var kjempemorro. Fikk klem og grtulasjoner av de som har drevet på i mange år kjempekoselig med slikt miljø ikke hørt noe klaging ennå rundt ringen

[Akita]

Hvorfor er det slik at når du ikke gjør det bra, så får du masse tilbakemeldinger om at hunden er fin, bedre lykke neste gang, blabla, mens når du gjør det bra, så er du plutselig en skrøythals om du faktisk SIER du er glad og fornøyd og at du syns hunden din er fin?

Hvordan er du i slike tilfeller? Og hva er den ideelle måten å være på? Bare nysgjerrig...

Tror det gjelder alt her i livet eg. Samme med jobb, barn ++

Skal helst ikke være spesielt happy før andre sier det først.

[MartineH]

Janteloven, rett og slett...

[Benedicte]

Jeg er kanskje naiv eller ikke ser det, men jeg opplever det sjeldent faktisk. Selvsagt snakker noen bak ryggen i ny og ne, men det hever jeg meg over.

[Guest Dratini]

Har opplevd begge deler. Fra tilskuere har jublet utenfor ringen (like mye som jeg jublet inne i ringen), til "medutstillere" som snur ryggen til og blir møkkasure fordi min hund slo deres hund.

Men vet også om en oppdretter som fikk denne fra en annen, hvor spørsmålet var "hvilke utstillinger skal du på i "området" i år? Bare sånn at vi ikke stiller på samme plass, da jeg også kunne ha tenkt at mine hunder skulle få muligheten til å vinne noe også!".

[dorab01]

he he jo da sure blikk er det mange av. Vår "klubb" er desverre delt i midten noen tillhører den ene gjengen den andre den andre (Laaaaang historie). I alle fall ganske morsomt og tydelig på letohallen med mange påmeldte innen vår rase den ene gjengen står på ene siden av ringen den andre såå langt unna som mulig. uten å si hei eller noe. jeg ble BIM og BIR valp begge dagene. Venninden min som stillte sammen med meg så at når vi gikk Bir og BIm og jeg ikke ble bir klappet de høylytt for den utenlandske hunden som ble bir. ikke mssforstå jeg var glad på bir hundens veiene da de hadde reist så langt og lørdagen gikk de ut med slett rød. Men må jo si at det er litt sårt at miljøet er slikt, hvorfor man ikke kan glede seg på andres veiene. Men det bugner mye i sjalusi dessverre. Men synes jo at det er å gå for langt når folk sier til valpekjøperne dine at de ikke skjønner hvorfor folk gidder å kjøpe valp av meg, men heldighvis har jeg hatt lojale og flinke valpekjøpere som sagt ifra hvor landet ligger. Men jo synd er det veldig. Men som sagt glemmer ikke kommentaren til hannhund eier jeg alltid slår: kommer du på søndag og?? med sukker søt stemme

[Siri]

Det finnes gode vinnere og det finnes dårlige vinnere - dvs ikke mht hundene men hvordan folk oppfører seg NÅR de vinner. Når folk blir oppriktig glad for å vinne, synes jeg det er moro og hyggelig, men når en person vinner - og triumferer med det overfor andre - så greier jeg ikke helt å glede meg på vedkommendes vegne. Sorry, men det er mye som handler om hvordan man faktisk oppfører seg selv også.

[ipadda]

Det finnes gode vinnere og det finnes dårlige vinnere - dvs ikke mht hundene men hvordan folk oppfører seg NÅR de vinner. Når folk blir oppriktig glad for å vinne, synes jeg det er moro og hyggelig, men når en person vinner - og triumferer med det overfor andre - så greier jeg ikke helt å glede meg på vedkommendes vegne. Sorry, men det er mye som handler om hvordan man faktisk oppfører seg selv også.

Hva vil du si er en "glad vinner" da? Jeg blir selfølgelig KJEMPE glad om hunden min vinner noe, det er ikke en selfølge at hunden min skal vinne, så hver eneste sløyfe vi har på veggen har en spesiell betydning for meg. Jeg jubler ikke høyt i ringen, men jeg blir glad. Om noen spør så sier jeg hvordan det har gått, likevel lar jeg det ligge :-)

[Siri]

Hva vil du si er en "glad vinner" da? Jeg blir selfølgelig KJEMPE glad om hunden min vinner noe, det er ikke en selfølge at hunden min skal vinne, så hver eneste sløyfe vi har på veggen har en spesiell betydning for meg. Jeg jubler ikke høyt i ringen, men jeg blir glad. Om noen spør så sier jeg hvordan det har gått, likevel lar jeg det ligge :-)

Det er egentlig litt vanskelig å si konkret synes jeg, det er vel mer følelsen man får når man er tilstede og ser/hører/observerer hvordan folk er etter at de har vunnet. Jeg misliker sterkt slike "ansamlinger" av folk som høylytt heier på sin favoritt (altså overdreven klapping og jubel) men ikke ofrer andre en klapp engang dersom "favoritten" taper.

Jeg vet ikke hvordan jeg selv oppfattes de gangene jeg vinner med mine hunder, men jeg gjør vel iallefall ikke noe stort nummer utav det, jeg er blid og fornøyd men sier ikke stort annet enn "tusen takk" når folk kommer for å gratulere, takker så meget når folk kommer med komplimenter om min hund - og legger i grunnen ikke merke til de som ikke gratulerer .

[ipadda]

Det er egentlig litt vanskelig å si konkret synes jeg, det er vel mer følelsen man får når man er tilstede og ser/hører/observerer hvordan folk er etter at de har vunnet. Jeg misliker sterkt slike "ansamlinger" av folk som høylytt heier på sin favoritt (altså overdreven klapping og jubel) men ikke ofrer andre en klapp engang dersom "favoritten" taper.

Jeg vet ikke hvordan jeg selv oppfattes de gangene jeg vinner med mine hunder, men jeg gjør vel iallefall ikke noe stort nummer utav det, jeg er blid og fornøyd men sier ikke stort annet enn "tusen takk" når folk kommer for å gratulere, takker så meget når folk kommer med komplimenter om min hund - og legger i grunnen ikke merke til de som ikke gratulerer .

Da tror jeg vi er på samme plan :-)

[Debbie]

Er vel mye jantelov i utstillingsringen som andre steder.. Jeg var en usynlig mus i miljøet til hunden min overraskende plutslig fikk et cert- da ble det mye baksnakking da, hehe..

[Hampus]

Ja det er ulovelig i visse kretser å glede seg over gode resultater.

Om man tillhører rasens "rette gjeng / harde kjerne" er det lov å glede seg, og de rundt deg gleder seg nesten demonstrativt mye for å vise andre at de ikke har noen sjanse synes jeg.

Ser ikke så mye til denne voldsomme heiiinga i mine to raser, men innen enkelte andre raser er dette mye utbredt.

Synes det blir litt komisk til tider...

Jeg synes det er veldig stor forskjell på hvor mye man klarer å glede seg over andre medgang, på hvor man stiller hunden.

Da Hampus ble verdensvinner var det 1 nordmann som gratulerte med tittelen og seieren over 20 andre hanner.

Mens svenskene og en del dansker var veldig entusiastiske og kom med gratulasjoner og masse hyggelige komentarer.

Da Hampus ble Nordisk champion i Danmark i sommer, ble vi omtrent overfalt at danske oppdrettere som ville gratrulere og snakke med oss.

Var nesten litt i overkant...hehe...

Folk tok bilder av Hampus, klappa og heiet så man skulle tro at vi kjente hele gjengen, noe vi jo ikke gjorde.

Jeg prøver å alltid gratulere de som blir både bedre og dårligere premiert enn mine hunder.

Alltid hyggelig å få en hyggelig komentar tilbake.

Og det er jo en fin måte å bli kjent med folk.

[simira]

Det har nok mye å si hvor man "hører til". Dsg-miljøet synes jeg ikke er så ille, men jeg har ikke vært på mange utstillinger heller. En annen ting som spiller inn er hvordan vinneren oppfører seg.

Enkelte får jeg inntrykk av som litt overlegne og arrogante når de vinner, og da er det såklart ikke noe gøy å gratulere.

[Guest Jonna]

Det har nok mye å si hvor man "hører til". Dsg-miljøet synes jeg ikke er så ille, men jeg har ikke vært på mange utstillinger heller. En annen ting som spiller inn er hvordan vinneren oppfører seg.

Enkelte får jeg inntrykk av som litt overlegne og arrogante når de vinner, og da er det såklart ikke noe gøy å gratulere.

Hva er så en overlegen og arrogant vinner? Jeg må helt ærlig si at jeg bryr meg lite om hva andre mener om meg og hunden i ringen. Jeg takker dommeren og "takker" evt den jeg står sammen med i BIR & BIM.

Om jeg ikke vinner så tramper ikke jeg ut av ringen, men gratulerer vinneren evt den som fikk Cert. Litt skuffet over ikke ha vunnet selv, men sånn er det bare. Det vil alltid komme en bedre hund på ett eller annet tidspunkt!

Det værste jeg ser er dem som tramper ut av ringen og blir sur, det er rett og slett ufint.

Men sånn utenom utstillings så blir jeg faktisk irritert over skuespillere, som liksom blir sååå overrasket over at dem vinner gang-på gang-på gang. (nå tenker jeg ikke utstilling) og må fortelle alle hvor overrasket dem blir og dem har jo aldri gjort det bra. Dette er liksom folk som har vunnet siste 6-7årene. Det blir liksom falsk "ydmykhet".

Om man er god, kan man ikke bare si: ja vi er god!

Husker forresten jeg og Siri sto på NKK Trondheim og planla hvem av oss som skulle plassere seg i gruppen, det var før vi hadde vært inne i ringen. Var endel rundt oss som laget store tallerken øyner da

Så konklusjonen er: Nei det er ikke ulovlig å være stolt, men det er også noe som heter ydmykhet. Man trenger ikke skyte fram bryste og fortelle verden at man er best -verden har sikkert fått det med seg uten hjelp.

Det er egentlig litt vanskelig å si konkret synes jeg, det er vel mer følelsen man får når man er tilstede og ser/hører/observerer hvordan folk er etter at de har vunnet. Jeg misliker sterkt slike "ansamlinger" av folk som høylytt heier på sin favoritt (altså overdreven klapping og jubel) men ikke ofrer andre en klapp engang dersom "favoritten" taper.

Den fikk jeg smake på WDS'08. Hvor utrolig ufin en stor oppdretter var etter bedømmning av hennes hunder. Hun sto da, på engelsk, å ropte hvor forferdelig "sctøgge" dem hundene (bla Blaze som sto til bedømmning) som sto igjen var. For en forferdelig dommer det var, på engelsk. For det er helt naturlig for en svenske å kjefte på engelsk liksom (eller for å sørge for at alle forstår hva hun sier om dem hører?)

Det var vel heller ikke mange, utenom dem jeg kjente fra før, som faktisk kom å gratulerte. Ikke dem som satt rett ved siden av meg en gang. Slikt syns jeg er ufint!

[Huldra]

Jeg har opplevd begge deler jeg også. Alt fra at folk er kjempeglade på mine vegne, helt oppriktig, til å ikke få gratulasjoner når hunden gjør det bra (fra noen som pleier å gratulere "alle"). Da Tulla fikk cert i Tromsø, fikk en jeg reiste med som også stilte hund, melding fra oppdretteren sin (som vi begge kjenner) hvor det kun stod: ":/ " Hun som fikk meldingen, viste den til meg, leende, og jeg lo jeg også. Ikke før etterpå begynte jeg å tenke på at den meldingen skulle jo jeg egentlig ikke sett; jeg skulle ikke visst at denne oppdretteren følte det på den måten. Da jeg kom på det, tolket jeg den litt annerledes enn hva jeg gjorde i utgangspunktet. Fra å tolke den litt ironisk, type "søren og, at hun skulle vinne nå da, det skulle jo mitt oppdrett ha gjort.." til å faktisk bety at vedkommende var irritert og ikke unnet meg certet/bir, og var uenig i dommerens avgjørelse.

Det er også rart å møte folk som får med seg alt av utstillingsresultater, men som ikke gratulerer for at Tulla ble NUCH. Når disse folkene vanligvis pleier å være flinke og gratulere, så føler jeg at det ikke blir "godtatt" at Tulla ble champion, at de rett og slett er sure for ett eller annet. Jeg tror ikke det er janteloven (deres hunder blir jo skrytt opp i skyene hver gang de får en ny utstillingstittel), men jeg tror det går mer på personlige ting; at noen personer ganske enkelt ikke liker andre personer eller hundene deres.. Og hvis man prøver å "komme inn i varmen" blir man avvist, man blir ikke godtatt fordi man gjør ett eller annet feil, har en feil mening om noe, eller er uenig i ting. Dette siste her gjelder forsåvidt ikke bare utstilling, men generelt i rasemiljø. Dersom man ikke gjør ting slik man "skal", blir man ikke godtatt av alle. Hos noen av de i mitt miljø, er det for eksempel ikke "politisk korrekt" å drive med agility når man har springer, da skal man heller drive med apporttrening eller jaktanleggsprøvetrening eller noe sånt. I alle fall ikke agility, og heller ikke skal man ha drakamp med hunden (det ødelegger sikkert en "myk spaniel").

Andre ganger har jeg opplevd å få klemmer for en CK og plassering i åpenklasse, men det er vel først når det går virkelig veien at man merker hvem som "er venner" med en og ikke.. Hvem som "unner" en noen seiere en gang iblandt, og hvem som absolutt ikke gjør det.

Selvsagt føles det best når folk er glade, og ikke går og surmuler fordi vi tilfeldigvis vant den dagen, det er et skår i gleden når jeg merker folk blir sure, men jeg prøver å ikke tenke så mye på det, og glede meg likevel. Og så prøver jeg å bli flinkere til å gratulere andre; noe jeg er fryktelig dårlig på siden jeg ofte lever i min egen verden og ikke får med meg mer enn det som skjer med meg og min hund..

[SFX]

Jeg er enig i mye som er sagt - det finnes dårlige vinnere og dårlige tapere. De som blir sure for å tape (altså ikke stå først) og håndterer det demonstrativt ved å marsjere ut av ringen, dra før rasen er ferdig bedømt eller flytte seg til en annen ring - og i tillegg kommentere at ja, de visste jo at den dommeren ikke ville like deres hunder. Ja vel, hvorfor meldte dere på da? Og hvorfor så overrasket over å bli nummer to?

Det finnes også usmakelige vinnere, jeg har opplevd det både som utstiller og ringsekretær - en får juble etter hvor stor seieren er, og ikke ta helt av. Om en stiller en champion og er alene i rasen på en ordinær liten utstilling, så bør ikke BIR'et utløse orgasmiske gleder.

Jeg har fått høre min del av hvor dårlig hund jeg har, via omveier, det er jo sjelden at folk sier det rett til deg... Det ironiske er jo at om hun faktisk var en dårlig hund, ville ingen brydd seg om henne. Så jeg antar at jo mer shit en hører, jo bedre er hunden...

Men en noterer seg jo likevel bevisst eller ubevisst hvem som gratulerer og ikke. Da X'en ble første norske berner med verdensvinnertittel i fjor var det nordmenn i rasen som ikke gratulerte, og det inkluderer mennesker jeg har gratulert når de har gjort det bra - har de gjort det veldig bra og jeg ikke var der har jeg sendt mail av og til i oppriktig glede. Slik oppriktig glede blekner når en ikke får det i retur... Ja, en skal bidra til et godt utstillingsmiljø, men en orker bare å gi så lenge uten noen gang å få noe tilbake.

Nå har jeg det også litt som Huldra, at jeg er veldig fokusert på mine oppgaver i utstillingsringen, og må alltid etterpå spørre andre hvem som ble plassert foran og bak meg. Men om en ikke får sanset seg til å gratulere der og da i ringen, kan en jo spandere et smil og et "gratulerer" når en møtes i pølsekøen etterpå.

Etter at hjemmesider og blogg har blitt mer utbredt, er det også lett å se hvem som liker hvilke avgjørelser - folk gratulerer den og den som gjorde det bra, men hvem som ble BIR husker de ikke.

Min rase er så stor at jeg har for lengst innfunnet meg med at vi er for mange til at alle kan være venner - men det hadde jo vært hyggelig om alle kunne oppføre seg for det. Men det er kanskje utopisk, så lenge vi driver med konkurranse og det er involvert både ambisjoner, prestisje, sjalusi og misunnelse - og høy myrsnipefaktor.

Nyttårsforsett for 2010 får være å feie for egen dør, bli flinkere til å gratulere andre, holde negative kommentarer for seg selv, og heller la være å melde på for den dommeren om h*n dømmer i nærheten senere.

[Hampus]

Jeg er enig i mye som er sagt - det finnes dårlige vinnere og dårlige tapere. De som blir sure for å tape (altså ikke stå først) og håndterer det demonstrativt ved å marsjere ut av ringen, dra før rasen er ferdig bedømt eller flytte seg til en annen ring - og i tillegg kommentere at ja, de visste jo at den dommeren ikke ville like deres hunder. Ja vel, hvorfor meldte dere på da? Og hvorfor så overrasket over å bli nummer to?

Jeg får skjelden sett ferdig rasen til den av hundene mine som er først i ringen.

Uavhengig av mine egne resultater.

Har aldri tenkt på at folk kunne tolke dette som at jeg er en dårlig taper de gangene det ikke har gått vår vei.

For jeg MÅ jo rett og slett haste videre til neste ring som regel for å få stilt neste hund...

Ellers har vi tydeligvis samme opplevelse på WDS.

Man kan jo jammen begynne å lure på om enkelte landsmenn med samme rase heller vil se en vinner fra et annet land, enn fra sitt eget når de selv ikke vinner...

Rimelig smålig.

[Bambi]

Jeg får skjelden sett ferdig rasen til den av hundene mine som er først i ringen.

Uavhengig av mine egne resultater.

Har aldri tenkt på at folk kunne tolke dette som at jeg er en dårlig taper de gangene det ikke har gått vår vei.

For jeg MÅ jo rett og slett haste videre til neste ring som regel for å få stilt neste hund...

Denne må vel egentlig være inneforstått med at man ser folk har andre hunder også ?

Cavalieren er en veldig splittet ring. Folk kan komme å si hva søren de vil, men den er like splittet som folks meninger om cavalierklubben Når Sofus var i ringen sist så var jeg der for å få blåbåndet jeg trengte til ag og alt annet. Jeg fikk rødt, men ikke CK fordi han var ustelt(dommerns ord, og jeg som holdt på med pelsen i flere timer ) og derfor ikke kunne se han ordentlig. Ikke ett eneste smil å se, men jeg brydde meg egentlig ikke jeg var overlykkelig.. jeg håpet jo på det høyeste kun blått Så jeg var ganske synlig glad, men ikke fordi jeg skrøt, jeg var oppriktig overraska og hjerteglad for den sløyfa

[SFX]

Jeg får skjelden sett ferdig rasen til den av hundene mine som er først i ringen.

Uavhengig av mine egne resultater.

Har aldri tenkt på at folk kunne tolke dette som at jeg er en dårlig taper de gangene det ikke har gått vår vei.

For jeg MÅ jo rett og slett haste videre til neste ring som regel for å få stilt neste hund...

Det er forskjell på din situasjon, og å stille kun én rase og vanligvis alltid være på utstillingen til the bitter end. Jeg ser det også som ringsekretær (en ser mye mer enn tilskuerne tror når en er i ringen...) - det er forskjell på å ta med seg en annen hund og løpe til neste ring, og å demonstrativt slå sammen telt og stoler, pakke pikkpakket sitt og furte avgårde.

[HHC]

*klippe*

Andre ganger har jeg opplevd å få klemmer for en CK og plassering i åpenklasse, men det er vel først når det går virkelig veien at man merker hvem som "er venner" med en og ikke.. Hvem som "unner" en noen seiere en gang iblandt, og hvem som absolutt ikke gjør det.

Det er sant det!

Men som Emma sier så kan man faktisk gratulere uansett, for å bidra til miljøet. Jeg har selv gratulert mange med cert eller annet, selv om jeg mener at hunden ikke fortjente det, eller at en annen hund burde slått den. Men som tidligere nevnt - da kan man gjerne få de i retur også. De eneste gangene jeg ikke gratulerer er hvis folk har sagt/gjort noe jeg misliker såpass sterkt at jeg rett og slett ikke ønsker å gratulere dem. Men jeg klapper allikevel med de andre ringside underveis i plasseringen - for stemningen og miljøets skyld.

[SusanneL]

Jeg bare lurer....

De av dere som har "konkurrenter" som sitter seg på andre siden av ringen og sutrer.. Når DU kommer etter dem, setter du deg ved siden av dem? Eller hvis du ikke har annet enn en hund og en stol - flytter du deg nærmere noen gang?

Eller når en av "deres" valpekjøpere kommer på utstilling uten "sin oppdretter" - hvor imøtekommende er du selv?

Det er alltid så å klage på et miljø, høylydt og hvor mye som helst, men gjør man egentlig noe som helst for å forbedre det selv??

Jeg har jobbet i mange, mange år med å prøve å holde en hyggelig tone utenfor ringen. Jeg går bort til folk flest rundt ringen og hilser på morgenen (i alle fall de som er der "alene" - uten et kobbel av valpekjøpere/folk rundt seg), gratulerer så godt det går, etc, etc. Jeg mener at vi har en plik til å prøve å få de nye til å føle seg i alle fall LITT velkomne.. For oss som har vært på noen flere utstillinger er det jo ofte ikke noen stor suksess.

Men like førdømt får man høre at det er "dårlig stemning" i klubben vår. Og det er nok fordi at et par oppdrettere faktisk ikke har spesielt lyst til å omgås sosialt med hverandre (men hilser, gratulerer og sånn).

Det virker som om enkelte mener at hvis man ikke er super-duper-bestis-venninner med alle så er det automatisk dårlig stemning rundt ringen?

Nei - gjøre noe med en selv FØRST - klag etterpå.

Jeg har hilst på en spesiell person i mitt miljø uten å få svar i flere år. Men PLUTSELIG var det et "hei" tilbake, gitt... Jeg innrømmer gjerne at det gikk sport i å hilse uten å få svar - men samtidig så går det da an å "oppføre seg som folk"- selv om man kanske IKKE ønsker å tilbringe hele dagen på en camp.stol ved siden av folk man ikke liker...

Susanne

[Djervekvinnen]

Jeg konkurrerer kun mot meg selv, og jeg blir glad hvis jeg føler at jeg har oppnådd mitt mål. Og ekstra glad hvis det blir noe ekstra. Jeg blir ikke sur og grinete hvis jeg ikke vinner (ihvertfall ikke åpenlyst hehe), og jeg gratulerer de som måtte ha slått meg. Men jeg pakker sammen tingene mine når jeg er ferdig, og drar hjem. Jeg sitter ikke og ser på de andre til det er helt slutt. Kanskje hvis det er noe veldig interessant, men generellt ikke.

Jeg bryr meg ikke om hva andre måtte si og mene, jeg er der for min del og blir glad for det jeg syns er bra:)

[Bambi]

Er jeg på utstilling og stiller er jeg der så lenge jeg må være og ikke lengre uansett hvordan det går... Er jeg der på besøk reiser jeg når det passer meg. Jeg trives ikke på utstilling og sånn er det bare.

[SFX]

Men jeg pakker sammen tingene mine når jeg er ferdig, og drar hjem. Jeg sitter ikke og ser på de andre til det er helt slutt. Kanskje hvis det er noe veldig interessant, men generellt ikke.

Er jeg på utstilling og stiller er jeg der så lenge jeg må være og ikke lengre uansett hvordan det går... Er jeg der på besøk reiser jeg når det passer meg. Jeg trives ikke på utstilling og sånn er det bare.

Siden det ble fokus på nettopp hvor lenge er er ved ringen etter innlegget mitt: Jeg har aldri sagt eller ment at det å dra før rasen er ferdigbedømt er et tegn på å være dårlig taper eller usportslig - noen har oppriktig ingen interesse av å være der etter at hunden er ferdig, det være seg om den får blått i juniorhannhund eller går til BIS-finalen.

De jeg snakker om, er de som vanligvis alltid er der til the bitter end, som har et engasjement i rasen, som en forventer å se ringside når BIR-rosetten deles ut, som pleier å få med seg det som er - men som av og til i skuffelse eller forbannelse furter hjem. Når jeg ser det, synes jeg det er dårlig sportsånd og dårlig taper-mentalitet. Selv om jeg står som ringsekretær i ringen, er det lett å se forskjell på noen som pakker sammen fordi de må på jobb/i svigermors syttårslag/bare vil hjem, og de som er skuffet eller sure og ikke gidder mer.

Ellers må jeg få legge til for ferske utstillere og de som enda ikke har vært på utstilling - jeg synes ikke denne tråden beskriver normaliteten på utstilling. Eksemplene som er gitt her, er gitt av folk som er på mange utstillinger, som sikkert har ni gode opplevelser for hver negative.

Susanne er også inne på et viktig poeng: Det er et spekter mellom superduperfriendsforever og bitre fiender. En må ikke være omgangsvenner bare fordi en har samme rase - jeg har mange venner i ANDRE raser enn min egen, i tillegg til rasefrender. Flere raser har såpass stort utstillingsmiljø at det er ikke mulig at alle skal sitte i samme campingstolklynge rundt ringen, og i store miljø vil det nok være automatisk at ikke alle er enig om alt, og ikke alle går overens. Det viktige spørsmålet er hvordan en håndterer det og hva en sier og gjør. Hva en tenker og føler kan ingen få bestemme.

Så er jeg også overbevist om at i enhver aktivitet hvor det innebærer konkurranse, vil en få sjalusi, misunnelse, bedre og dårligere tapere og vinnere. Jeg tviler på at det er eksklusivt for utstillingsverdenen, en finner det trolig i andre hundesporter - og i konkurranseformer som ikke handler om hund. Tør jeg nevne fotball?