Skal vi la alle dyr få leve?

[Benedicte]

Stress vil nok et dødene dyr føle uansett hvordan det blir avlivd av mennesker. Men det blir en smule dumt å kritisere andres valg av avlivningsmetoder når man ikke klarer å gjøre slike ting selv.

Nei? Jeg ville ha fått noen andre til å knerte det, ikke dratt et vilt dyr med til veterinæren om den allikevel skulle dø. Jeg klarer ikke å knerte små dyr selv, men som Emilie sier, er det nødsituasjon ville jeg ha klart det.

[fly]

Nei? Jeg ville ha fått noen andre til å knerte det, ikke dratt et vilt dyr med til veterinæren om den allikevel skulle dø. Jeg klarer ikke å knerte små dyr selv, men som Emilie sier, er det nødsituasjon ville jeg ha klart det.

Men det er kun du som ikke klarer å respektere andres valg i hvordan å avslutte et dyrs lidelse, noe som er litt trist faktisk.

Ser jeg har glemt å fortelle hva jeg hadde gjort, jeg tar livet av små dyr selv. Om vi er hjemme så er hammeren utrolig effektiv, legger en pose over dyret og klasker til med hammeren. Den er død på sekundet. Og jeg nesten 100% vegetarianer da jeg fremdeles spiser det vi får tilbudt borte i selskaper.

[Benedicte]

Men det er kun du som ikke klarer å respektere andres valg i hvordan å avslutte et dyrs lidelse, noe som er litt trist faktisk.

Jeg respekterer det jeg, men jeg kritiserer at folk skal ha det frem til at å avlive et vilt dyr hos veterinæren er bedre for dyret enn å avlive det der og da.

[Tonje]

Det ER lett og si at man ikke er i stand til å drepe ett dyr, men har man ingen annen mulighet, så er det pussig hva man kan få seg til å gjøre likevel. Kommer jeg oppi en situasjon hvor jeg kan velge a) la dyret lide seg gjennom en langsom, smertefull død, eller b) ta knekken på det selv, så har jeg ikke samvittighet til noe annet enn å gjøre slutt på lidelsen, kjapt og kontant. Likevel unngår jeg så langt det lar seg gjøre å avlive dyr på egenhånd, men må man så må man.

Men altså, jeg respekterer og forstår dem som ikke orker å knerte dyr selv, likevel tror jeg at mange undervurderer sine egne evner i en nødsituasjon.

Dette er jeg enig i. Jeg tror også at jeg klarer å ta livet av et dyr dersom jeg absolutt må.

[fly]

Jeg respekterer det jeg, men jeg kritiserer at folk skal ha det frem til at å avlive et vilt dyr hos veterinæren er bedre for dyret enn å avlive det der og da.

Bra du respekterer andres valg da:) og det er ingen her som sier at det er best for et vilt dyr å bli avlivd hos dyrlegen, framfor å avlive dyret på stedet. Men noen klarer ikke å avlive et dyr selv, og de vil da velge å reise til dyrlegen framfor å la dyret ligge å lide.

[Benedicte]

Bra du respekterer andres valg da:) og det er ingen her som sier at det er best for et vilt dyr å bli avlivd hos dyrlegen, framfor å avlive dyret på stedet. Men noen klarer ikke å avlive et dyr selv, og de vil da velge å reise til dyrlegen framfor å la dyret ligge å lide.

Mulig jeg misforstår, men jeg oppfattet dette innlegget slikt:

Er det egoistisk å ville avslutte livet til et dyr verdig, fordi man ikke har hjerte til å knuse musen i kjøkkenveggen selv? Man vil jo gjøre det som er best for lille mus da...

I tillegg var det flere i musetråden (som denne tråden ble skapt ut fra) som tydeligvis mente at det var det beste for villmusen.

[Kristina Lavik]

Håpar det er greitt at eg tek opp att ein "gammal tråd"?

For meg blir det heller eit spørsmål om "Kva er eit dyr?". Eg, for min eigen del, synes det er like urettferdig mot dyret å la det leve mot alle odds som å avlive det. På ein annan måte, så skal jo ikkje kven som helst avlive eit dyr? Eg synes ikkje at "alle" skal avlive ein påkøyrt katt sjølv om den har store smerter, sett at personen ikkje har den erfaringa som skal til for å ta livet av dyret og faktisk påfører det større smerter enn det hadde frå før? Eg meiner at det krever ein viss kompetanse for å avlive eit dyr.

Kva er eit dyr?

Men, kva er eit dyr for deg? Eg har eit sterkt skilje mellom dyr og menneske - sjølv om eg vil påstå at det betyr ikkje at eg har mindre glede av dyra enn andre. Faktisk, så trur eg det er positivt å skilje mellom menneskeverd og dyreverd. For det første, så er ikkje dyr bevisste på same måte som oss menneske. Mennesket er det einaste dyret som veit at det skal dø frå det er ein neve stort (Brown/Granberg (2004) Hva er et menneske, Fagbokforlaget). Så, dyret har etter mitt skjønn, ikkje noko forhold til døden.

Om å resevere høgare mentale funksjonar kun til mennesket

Å skilje hardt mellom dyr og menneske har jo blitt gjort inntil ganske nyleg, men då Darwin kom med evolusjonsteorien blei dette synet konfrontert. I følge Darwins teori om naturleg seleksjon, så er jo vi menneske også dyr. Vi er også i slekt med dyra, og studier viser jo at opptil 92% av våre menneskelige gener deler vi med mus! (notat frå førelesing) Ein kan då stille spørsmålsteikn ved om det faktisk er rett å skilje mellom dyr og menneske, for kva veit vi eigentleg om dyr sine mentale funksjonar?

Alle har jo høyrt og lest om menneskehjernen, og kor revolusjonerande stor den er i forhold til andre dyreartar. Det du kanskje ikkje veit, er at vi kan til dels plassere enkelte funksjonar til forskjellige delar av hjernen. Vi har eit talesenter, vi har eit rørslesenter osv. Vi har også det vi kallar frontal lobes, frontallapp på norsk, der vi plasserar dei menneskelige mentale funksjonane som sjølvbevisstheit, planlegging, initiativ, ansvarskjensle osv. Dette er den minst forståtte delen av hjernen, det er "the human difference" (Passer&Smith (2008) s. 113). Denne hjerneregionen eksisterar knapt hos enkelte pattedyr som mus og rotter, av den totale hjernemassen står frontallappane for 3,5% hos kattar, 7% hos hund, 17% hos sjimpansane og 29% hos mennesket. Dette er ein stor gradsforskjell, og utfrå denne kunnskapen om menneskehjernen tørr eg påstå at pågrunn av vår evne til å reflektere over livet, livets betydning og døden - så har vi ein større "rett" til å leve. Det er dermed verre å ta eit menneskeliv enn eit dyreliv, fordi vi veit at døden eksisterar. Alle som har avlivd eit dyr veit at dyret har ein viss dødsangst, den eksisterar berre i dødsaugeblinken - medan den hos oss menneske eksisterar gjennom heile vårt bevisste liv.

Respekt for livet

Eg er heilt klart idealist, sjølv om eg sett menneske på toppen av rangstigen betyr ikkje dette at vi har retten til å drepe det som er "under" oss berre fordi vi kan. Fordi eg, dessverre, ikkje trur på noko liv etter døden har eg stor respekt for alt som lever. Vi lever ein gong, og skal dermed unne alle ein sjanse til å leve. Likevel har eg eit utilitaristisk syn på akkurat dette med liv og død for dyr - vi må ta ein nytte vs ulempe-vurdering - kva er best for dyret? Dersom vi påførar dyret meir smerte enn det har for å leve berre litt lengre så er synes eg ikkje det er verdt det, dyret lever i nuet og vi har ikkje retten til å påføre det større smerter for å tene vår eigen egoisme. Uansett kor glad ein er i hunden din, kan du ikkje forklare den kvifor den har store smerter og fordi hunden aldri kan forstå smertene så bør den få sleppe. Dyr fungerar ikkje slik som oss. Å slakte dyr har ein nytteverdi for oss menneske, difor er eg for slakt så lenge dyra får rett stell. Men, å seie dette blir for meg veldig sjølvmotseinade fordi eg ikkje kan legge det på hylla at kyllingfileten i butikken går imot alt eg står for. Kylling og høns har ikkje gode levevilkår, men eg et både kjøt og egg likevel. Eg er også av den typen som et mest mogeleg norsk kjøtt, fordi eg innbillar meg at dyra har det betre her enn i andre land. Det er jo kanskje berre innbilling, men levevilkåra blir jo faktisk betre for slaktedyra i Noreg. Det blir tilslutt eit spørsmål om dyr - eller ikkje dyr. Alle oksekalvane kan ikkje bli avlsoksar, alle kvigene kan ikkje bli mjølkekyr og alle hjortane kan ikkje leve fordi det er ikkje berekraftig. Hadde det ikkje vert for meg som kjøttetar, hadde ikkje oksen eg åt i går fått opplevd livet i det heile teke. Er ikkje eit kort, og godt, liv betre enn ingenting? Vi må ta, og vi må gi. Vi gir dyra livet, og vi tek det.

Som kaninoppdrettar ein gang i tida opplevde eg at ei avlskanin hadde ein tøff fødsel, ho måtte bokstavligtalt dra den eine kaninungen ut sjølv. Den hadde naturligvis store skadar, og levde i fleire timar med eit stort hol i hovudet. Med ein gang eg kom i kaninstallen blei den avliva, det verste eg kunne gjort var å tatt den i bilen og køyrt 40 min til dyrlegen og gje den ei sprøyte.

Eg lever etter dette ordtaket: Det er ikkje lengda på livet som betyr noko, det er kvaliteten! Om friske dyr skal avlivast kjem an på om det er det beste for mennesket, eller dyret. Dersom ingen kan gi dyret livet det fortenar, så ja. Ein bør heller gjere noko med alle dei useriøse oppdrettarane som produserar meir dyr enn det er marknad for, som kjøper dyr utan å vete kva det inneber eller kva det krev eller samfunnet som anser dyr som pynteobjekt (ja det er fint med kanin i hagen, hund i band eller hest på beite). Då snakkar vi forkastelig!

[Gjest]

Mange fine tanker her syntes jeg.

(Jeg har best samvittighet ved å spise sau og kjøttkveg + vilt da det er de dyrene jeg tror har hatt det best i livet.)

Ang hva er et menneske og hva er et dyr, her et utdrag fra en exphil oppgave en venninne av meg har skrevet om dyrevelferd / etikk:

Peter Singer blir av mange regnet som en radikal filosof. Han er utilitarist, og spesialiserer seg i anvendt etikk. I følge utilitarismen er det moralsk riktige det som i sum gir størst lykke. Det er ikke så mange år siden tanken på at kvinner skulle ha rettigheter ble latterliggjort, og sammenlignet med at dyr skulle ha rettigheter. Singer spør om denne sammenligningen egentlig er så søkt. Hva legger vi egentlig i menneske verdi? Skal det gå på evne til rasjonell tankegang? Hvor havner da spedbarn, psykisk utviklingshemmede og gamle, demente mennesker? Han sammenligner det å diskriminere dyr med rasediskriminering og kjønnsdiskriminering. Han mener det er individets evne til å tenke og nyte livet som er relevant, og som det bør tas hensyn til. Dette innebærer imidlertid at flere av de mer intelligente pattedyrene må rangeres høyere enn spedbarn og andre mennesker med lavt intellekt. (exphil II, 2008, s. 150-151)

Singer problematiserer ved å si at dersom menneskeverd skal knyttes til bestemte egenskaper, må listen settes veldig lavt for at absolutt alle mennesker skal ha disse egenskapene. Da vil det nesten uunngåelig være ikke-mennesker som også oppfyller kravene, og som dermed må ha samme verdi som mennesker. Singer anser evnen til rasjonell tenkning som viktig ikke fordi intelligens er et mål i seg selv, men fordi rasjonalitet/selvbevissthet øker potensialet for lidelse/nytelse (exphil II, 2008, s. 157)

Singer påstår at de fleste mennesker er spesiesister. Ordet spesiesist har han fra Ryder, og det betyr en som mener at enkelte individer er mer verdt enn andre på grunnlag av art, vanligvis at mennesket står over andre arter.

Ganske kontroversielt , men interessant syntes jeg.

[Lucyy]

Jeg synes ikke det er vits å prøve å stoppe all dreping av dyr. Men synes at måten f. eks kuer og sauer osv blir avvlivet på er meget kritikkverdig. Dyr som skal slaktes eller drepes av forskjellige grunner skal drepes slik at det påfører dyret minst mulig smerte.

[Wheaten terrier]

Ser dette emnet er litt gammelt, men svarer likevel...

Jeg spiser bare kjøtt fra dyr som jeg kan anta har hatt et godt liv. Dvs. ikke produksjonsdyr som kylling, svin, okse, kalkun o.l. fordi jeg ikke mener det er etisk riktig å ale opp dyr på en så miserabel måte og i så stor skala kun for å møte verdens enorme kjøttforbruk.

Vet jeg at et dyr har blitt behandlet godt og har hatt et verdig liv mens det levde har jeg ingen problemer med å spise kjøttet (med visse unntak).

(Men må innrømme at jeg har mindre og mindre lyst på kjøtt nå enn før, det kjennes ikke som et behov å spise kjøtt lenger. Men så er jeg veldig glad i vegetarmat da )

Sau (innbiller meg at de har del en god del bedre enn kylling og svin f.eks.) , fisk og viltkjøtt spiser jeg av og til.

[pippin]

Fikk også lyst til å svare

Jeg synes ikke man skal drepe dyr fordi man kan. Og skal man absolutt drepe dyr, så gjør det på en human måte. Jeg dreper som regel ikke insekter, edderkopper osv. Og folk ser rart på meg når jeg slipper ut edderkopper istedet for å drepe dem, men det er sånn jeg er.. Jeg dreper ikke insekter/dyr bare fordi de er der jeg hekst ikke vil ha de.

Men når dyr står i fare for å skade mennesker eller avlinge/nyttige ressurser så får man "lov" til å rydde de av veien. Kommer også an på hvor stor trussel de er.

Hundemat er vel for det meste avfall vi mennesker ikke spiser, så slaktede dyr blir ihvertfall utnyttet. Men dyr som slaktes burde så absolutt få en mer human avlivningsmetode osv..

[SiriEveline]

Jeg driver jo med jakt (mangler jegerprøve, men det kommer seg) så det kommer en dag hvor jeg må skyte en fugl.. og jeg ser ikke på det som grusomt. Men nå er jeg vokst opp med jegerforeldre og familie, så det har vært naturlig.

Og selvfølgelig spises fuglene til festmåltid, mens noen brukes til jaktrening senere. Førstnevnte er jo greit, for da spises det faktisk.

Men å lage apportbukk av fuglene er vel noe jeg kan tenke meg at flere her på sonen kunne reagert på.

Derimot så utgjør det en stor og viktig del av den jakttreningen jeg har erfaring fra, så det blir liksom en naturlig del for meg. Måker brukes også, og dette er jo fugler det er mer enn nok av, som til tider også kan oppfattes som plagsomme (tenker bare på Børretzen sin "Jeg hater måker")

Så hva angår småkryp og fugl osv, ja det må gjerne leve. Men utenfor mine grenser, altså inni leiligheten ønsker jeg verken det ene eller det andre. Men jeg tråkker ikke på maur jeg ser på asfalten bare fordi jeg kan, dog hvis jeg går i skogen så tar jeg nok knekken på en del, om de havner under foten min.

Hunden min spiser også fluer, det er hun avlet til, og det syntes jeg er helt greit.

Jeg tenker vel mer på måten dyrene dør på, heller en hvorfor de dør. Det skal skje humant, uansett om det er fordi den er skadet, eller fordi noen er sulten.

[Shilamon]

Ser dette emnet er litt gammelt, men svarer likevel...

Jeg spiser bare kjøtt fra dyr som jeg kan anta har hatt et godt liv. Dvs. ikke produksjonsdyr som kylling, svin, okse, kalkun o.l. fordi jeg ikke mener det er etisk riktig å ale opp dyr på en så miserabel måte og i så stor skala kun for å møte verdens enorme kjøttforbruk.

Vet jeg at et dyr har blitt behandlet godt og har hatt et verdig liv mens det levde har jeg ingen problemer med å spise kjøttet (med visse unntak).

(Men må innrømme at jeg har mindre og mindre lyst på kjøtt nå enn før, det kjennes ikke som et behov å spise kjøtt lenger. Men så er jeg veldig glad i vegetarmat da )

Sau (innbiller meg at de har del en god del bedre enn kylling og svin f.eks.) , fisk og viltkjøtt spiser jeg av og til.

Først skal jeg være litt slem med deg (beklager på forhånd): Norske griser er det produksjonsdyret (avlet for å konsumeres av oss) som kanskje har det best fra "vugge til grav" i Norge, så å utelate svin men å spise f.eks sau støtter jeg ikke. Norske sauer har det faktisk langt fra så bra som idyllen tilsier. Innendørs har de svakere krav til komfort enn f.eks gris og når de på våren utrente, halvfeite og innstinktløse slippes løs for å angripes, jages og drepes av hund og rovdyr, sulte ihjel fordi de ikke kommer seg opp etter ett fall eller brekker ett bein fordi beina ikke tåler belastningen det er å løpe opp og ned fjellskrentene i det norske kulturlandskapet. Jeg synes sauebjeller til fjells er koselig og idyllisk, men jeg ser stadig eksempler på at dagens praksis ikke lenger holder mål. Sauen er i teorien ett fantastisk produksjonsdyr. Vi kan bruke det meste som er på den til vår nytte, men man må finne andre måter å holde sau på.

Kylling støtter jeg deg i, her har jeg til gode å se eksempler på kyllinger som virkelig har det bra før de dør og storfe liker jeg bare noen få ganger i året uansett så det er liksom ikke noe problem Og i fiskeverdenen prøver jeg så godt det er å holde meg til villfisk, da oppdrettsannleggene har litt for mange svin på skogen til at de trenger støtte. Jeg var en gang i tiden vegeterianer (som en del av ett veddemål og ett skoleprosjekt). Det fungerte bra det, men synes livet er bedre med litt animalsk protein

Så tilbake til debatten som egentlig går her: Jeg er i mot å bare drepe fordi man kan, men samtidig er det jo kanskje en varierende skala på hva som er behovsavliving og ikke.... Altså myggen f.eks, det er ingen annen grunn enn kløe og irritasjon til å drepe den og slik sett burde vi jo ikke drepe den. Men jeg gjør det og har ikke dårlig samvittighet. Jeg er for jakt og fiske, forutsatt at hobbien kombineres med matauk. Troféjakt eller "catch and release"-fiske er jeg i mot, jeg synes jakt og fangt skal være kulturbærer, ikke lek og underholdning. Norge har en lang og spennende jakt og fangsthistorie, en historie og kunnskap jeg synes man skal ta med videre til nye generasjoner.

Skadedyr er jeg ikke direkte i mot å ta livet av, jeg er bare fryktelig dårlig på det. Heldigvis er jeg lite plaget med det.

Skadet, sykt, nyttig, ødeleggende og irriterende kan avlives for min del:=)