Gå til innhold
Hundesonen.no

Boxeren - Må man ha kjempeerfaring?


собака

Recommended Posts

Heisann, søken etter kandidater for fremtidig hundehold går videre og for øyeblikket har det stoppet litt opp på noe som for meg virker som en kjempeflott og glad hund, Boxeren.

Jeg kjenner ingen som har Boxer og rasestandarden er liksom litt "all over the place" så kunne gjerne tenkt meg å høre noen erfaringer om rasen.

Here goes:

Boxeren blir nevnt som en særdeles glad og energisk hund, men er det slik at man må opp på knalltøft brukshund a-la Maloins/Shäfer med mange timers trening hver dag for at en Boxer skal bli glad og stabil?

Litt om hvorfor jeg ser litt mer på denne rasen.

Jeg er ute etter en middels-stor til stor hund som har potensiale til bruks men ikke nødvendigvis det "den lever for". Jeg kunne godt tenkt meg å prøve ut LP og IPO når jeg kommer lengre inn i hundeholdet og boxeren har visst et respektabelt anlegg for dette? Det virker som den er litt mer "utadvent" og happy enn det andre bruksraser er (ikke meningen å tråkke på noen tær her) og at den kan virke mindre nervøs enn slike klare brukshunder.

Jeg synes at Boxeren er en utseendemessing flott og tøff hund og har fått inntrykk av at den er litt mer "brukervennlig" enn det de større, mer aktive brukshunder er.

Spørsmål

Kan Boxeren passe til en nybegynner?

Kan Boxeren tilpasse seg et liv i en leilighet eller må den ha en stor hage å løpe rundt i når jeg f.eks er på jobb?

Fungerer den som en turkamerat og venn sammen med nødvendig trening, eller er det turbobruks-nivå hele tiden?

Hvordan er oppdrettermiljøet her i norge?

- Til dere som har Boxer, hva er den største utfordringen ved denne rasen?

Håper på opplysende og positive svar :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg ingen boxer, men det er noen i nær vennekrets som har en. Denne gutten bor i leilighet og klarer det fint. Han er en familiehund, men jeg er ikke i tvil om at han ville blitt en god brukshund. Disse har hatt hund før, men jeg tror ikke så mye på at enkelte raser burde man styre unna som nybegynner. Så lenge man stiller god forberedt og med god grunnkunskap når man får valpen, samt tar til seg den lærdommen man møter på veien, så har ikke rasen så mye og si. Det mener nå jeg da.

Boxer er en rase jeg liker veldig godt, og jeg har inntrykk av at det er en "happy go lucky" rase som kan brukes til absolutt alt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg ingen boxer, men det er noen i nær vennekrets som har en. Denne gutten bor i leilighet og klarer det fint. Han er en familiehund, men jeg er ikke i tvil om at han ville blitt en god brukshund. Disse har hatt hund før, men jeg tror ikke så mye på at enkelte raser burde man styre unna som nybegynner. Så lenge man stiller god forberedt og med god grunnkunskap når man får valpen, samt tar til seg den lærdommen man møter på veien, så har ikke rasen så mye og si. Det mener nå jeg da.

Boxer er en rase jeg liker veldig godt, og jeg har inntrykk av at det er en "happy go lucky" rase som kan brukes til absolutt alt. :)

Hei, takk for svar :)

Kjekt å høre at den fikser en leilighet, ikke alle som har eget gårdstun :P

Jeg har også hørt at Boxeren kan bli en god familiehund, men når vi snakker om familiehund kan man plassere Boxeren i bås med Labradorer,Golden og andre klassiske snille og glade familiehunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, takk for svar :)

Kjekt å høre at den fikser en leilighet, ikke alle som har eget gårdstun :P

Jeg har også hørt at Boxeren kan bli en god familiehund, men når vi snakker om familiehund kan man plassere Boxeren i bås med Labradorer,Golden og andre klassiske snille og glade familiehunder?

Vel, så er labrador og golden to helt annerledes raser enn boxeren, men boxeren er nok en minst like god familiehund. Det er jo veldig mye hopp og sprett i boxerene (har hvert fall jeg inntrykk av), og det kan jo kanskje gjøre at den kan dyte de minste over ende, men det - som det meste annet - er jo en trenigssak :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Boxeren er en perfekt familiehund, jeg kunne ikke fått en bedre rase som passer til meg og min familie.

De elsker å være sammen med flokken sin, så Boxeren er ikke en hund som passer til noen som er mye borte.

Jeg har hatt 2 Boxere i leilighet i 5 år nå, trenger ingen stor villa for at hunden skal trives. Inne er de rolige og ligger som regel i sengen sin, vi har trent mye siden de var små på at man er rolig inne så kan de få lov til å bli kokos når vi kommer ut. Og det blir det, de elsker å løpe og LEKE, leking står høyt hos en Boxer. Det beste de vet er å gå lange turer i skog o mark, løpe løs og bare være hund, men setter stor pris på en sykketur eller bare en tur i parken. Apropo leking, dette gjør det lett å trene de, er du selv leken og lærer deg å leke med hunden din så er Boxer er super brukshund. Selv trener og konkurrerer vi i LP og Boxeren elsker å trene og arbeide for eieren sin.

De elsker å jobbe, de elsker mennesker, de elsker å bruke nesa og de er lettlærte. Boxeren har tradisjonelt blitt kategorisert som tjenestehund, og i Tyskland brukes den fremdeles som dette.

Det viktigste er å begynne tidlig med trening, trene på sosialisering av valpen, trene på det å være rolig hund inne, trene på at å hoppe på mennesker ikke er lov osv osv..

Hvis du har lyst til å komme i kontakt med bra oppdrettere så har jeg noen jeg syns er dyktige, så bare gi beskjed om du vil ha en pm! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes Jane har gitt deg et godt svar. Etter min mening er boxeren utrolig enkel å ha med å gjøre, veldig letttrent, tilpasningsdyktig - også når det gjelder aktivitetsnivå - og behagelig å ha i hus. Utrolig tolerant overfor og glad i små og store barn, og flink til å tilpasse "farten" etter hvem de omgås (når det gjelder mennesker).

Den første jeg hadde var omplassert med store atferdsproblemer, voldsom fryktaggressjon og ekstremt mye stress, men skjønte umiddelbart at veldig syke farfar i rullestol skulle han være forsiktig med. Begge har vært bestevenner med de gamle bestemødrene i familien.

Det med at boxeren er familiehund og ikke enmannshund synes jeg stemmer veldig godt. Imidlertid må grunnlaget for all atferd være godt, både genetisk og treningsmessig fra begynnelsen av!

Det er KJEMPEGØY å trene lydighet med boxer, og så spor! De er fabelaktige sporhunder! :P Særlig spor går det lang tid mellom hver gang vi trener her, og jeg blir like imponert og forundret hver eneste gang. Har opplevd at hun har gått spor med mange vinkler perfekt 11 mnd etter forrige spor, og her i sommer fant hun veien til hvor en kjær gjest hadde parkert - på asfalt, 10 timer etter at vedkommende dro, på vei og parkeringsplass med stor trafikk...

Jeg kan overhodet ikke være enig i at boxer er for viderekommende, men kanskje for spesielt interesserte? :P Jeg har sett unntak med et aktivitetsnivå som ikke lar seg tøyle til tross for trening, slike som virkelig kan kalles hyperaktive. Tror ikke det er særlig mange! Jeg kjenner også boxere som hilser voldsomt entusiastisk, hopper og slikker, fyker opp med en gang det ringer på døren eller det skjer noe - mange boxereiere bruker frasen "de er valper hele livet!" og gidder ikke oppdra dem. Slike boxere er ofte morsomme og artige og festlige og impulsive, gøy å treffe og være "tante" for, men jeg personlig ville ikke trives med en sånn hund i huset. :P

"Gode" boxere er etter min mening friske, energiske og glade, treningsmaskiner, sluker nye erfaringer og ny lærdom, entusiastiske uten å bråke, kjærlige, oppmerksomme og "omtenksomme", men med stoisk ro i nye ikke-skremmende situasjoner og total AV-knapp når det ikke skjer noe. De vil som regel villig beskytte familien sin, men tilpasser reaksjonen til situasjonen og slår av straks faren er avblåst eller avklart.

De har tendens til aggressjon mot samme kjønn, og må derfor sosialiseres godt - dette har vel også Jane nevnt. Her betyr også arv mye, kan det se ut til: det virker som om hunder fra spesielle linjer er "verre" enn andre.

Jeg mistenker at Jane og jeg ville vært veldig uenige om hvilke oppdrettere som er gode. Selv er jeg i tvil om jeg kommer til å ha flere boxere siden det knapt nok er noen som driver aktivt oppdrett som jeg kan tenke meg å kjøpe fra - men det finnes iblant kombinasjoner som jeg kan gå god for og tenke meg selv likevel. Det finnes nemlig MYE helseproblemer, og et av de største problemene er hemmelighold og skjuling av feil. Det kan gjøre det vanskelig å unngå arvelige sykdommer, hvis ikke oppdretteren har både hannhund og tispe selv - og noen av dem som har det er av dem som ikke tar helseproblemer alvorlig. Et tips om hvordan å unngå slike er å høre etter om oppdretter faktisk forteller åpent om feil og sykdommer de har opplevd på linjene/kullene sine. De som er åpne om det trenger nemlig ikke være dem som har mest av det, men de som tar lærdom av det og prøver å gjøre noe med det! ALLE oppdrettere har nemlig opplevd problemer...

Mine beste tips for å finne en valp fra en sunn kombinasjon er å komme inn i miljøet, delta på aktiviteter i regi av boxerklubben der du bor hvis det finnes, gå på utstillinger og snakke med flest mulig, ringe og snakke med flest mulig oppdrettere og høre deres meninger om rasen og eget (og andres - du kan få en pekepinn på holdninger ved å høre på hvordan andres oppdrett omtales...) oppdrett - i det hele tatt: bli kjent med flest mulig boxere, boxereiere og oppdrettere.

Skaff deg bakgrunnsinformasjon, og gjør deg opp din egen mening utifra den kunnskapen du skaffer deg.

Å se på hvor mange valpekjøpere som røntger, hjertetester og mentaltester hundene fra forskjellige oppdrettere kan også være nyttig - dette vil ofte reflektere hvordan oppdretteren prioriterer dette. (Og når du får høre fra enkelte oppdrettere eller oppdrettertilhengere at oppdretter ikke kan tvinge kjøperne til å teste: dette er mer eller mindre bullshit! De som velger en grundig oppdretter fordi helse og mentalitet er viktig for dem, de vil teste, det samme gjelder de som er blitt fortalt av oppdretter hvor viktig dette er for å vurdere oppdrettet og planlegge videre avl.)

Og så en siste ting: har du funnet en kombinasjon som du synes virker interessant, be om å få kontaktdetaljer og få snakke med eiere av foreldredyrenes søsken, evt tidligere avkom osv. Ta en prat og forhør deg om hvordan hundene er i det daglige, og spør nærmere spesielt om symptomer (ikke nødvendigvis diagnoser) på vanlige plager som ikke screenes, for meg har allergirelaterte problemer vært mest i fokus, og da blir det kløe, ørebetennelser, rødhet, diaré osv. man spør om.

Jeg har også gjort det til et poeng å observere oppdrettere utenfor utstillingsringen (skulle ønske man så flere av dem ved andre -ringer, men sånn er det dessverre ikke!) for å se hvordan de behandler hundene. Jeg har sett kjente oppdrettere banke (i mine øyne) hundene sine etter dårlige utstillingresultater (skulle ønske det ikke var sant :twisted: ), bl.a., og for meg har det vært nok til å utelukke disse oppdretterne. For det første fordi jeg da ikke kan føle meg trygg på at en evt valp starter livet i en tryggest mulig atmosfære pga menneskene omkring seg, for det andre fordi tispen - og andre hunder i hjemmet - kan forandre atferd til det negative pga "treningsmetodene", og dette kan igjen gå ut over valpene. I tillegg blir det for meg et etisk spørsmål: kan jeg forsvare å kjøpe valp fra en som jeg mener behandler hundene sine på en uforsvarlig måte?

Dette er mitt valg, men jeg synes jo andre skal i hvert fall tenke gjennom om det vil være viktig for dem selv ved valpekjøp.

Jeg vet jeg preker, og jeg vet jeg skriver altfor langt, men dette er viktig for meg. Jeg elsker rasen, og hvis jeg kan bidra til å unngå at andre får hjertet knust over en syk hund eller en arrogant oppdretter, så får heller noen synes jeg maser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var et kjempebra innlegg! Du ga meg masse å tenke på til neste valpen! Veldig bra skrevet! :twisted: Om bare alle var så selektive i forhold til oppdrettere...

Synes på ingen måte du preker!

Å, så kjekt at du syntes det! Jeg satt og dukket hodet her for å unngå "slag".... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...