Sorg over mistet hund

[miam]

Huff, ja... Jeg satt å tenkte på det her en dag, så rart det er at vi mennesker blir både 70-80 og 90 år, mens hunder blir en 10-15, det er jo ingenting

[LouDan]

Huff, ja... Jeg satt å tenkte på det her en dag, så rart det er at vi mennesker blir både 70-80 og 90 år, mens hunder blir en 10-15, det er jo ingenting

Men hunder er mye flinkere til å leve enn det vi mennesker er!

[Margrete]

Vet dere, jeg skal innrømme en ting jeg. Jeg tror jeg har sørget sånn helt innerst inne, for først nå klarte jeg å se på bilder av Z uten å tenke negative tanker og de fæle tingene rundt han er fjernere og fjaset hans nærmere Så da kan jeg kanskje konkludere med at jeg er ikke så kynisk likevel?

[Bambings]

Jeg har mistet 3 hunder, paa veldig forskjellige maater.

Min foerste hund. Leonberger, fikk jeg for 15 aar siden. Han var foedt med mellomgulvsbrokk. Alt han spiste kom opp igjen. Vi var inn og ut hos dyrlegen helt til han var 1,5 aar gammel, foer de fant ut hva det var. Da havnet han paa vetinaerhoeyskolen i Oslo for operasjon. De fant ut at han hadde levd med kun en lunge hele livet...jeg sliter fortsatt med daarlig samvittighet for at jeg ikke forsto hvor vondt han hadde det tidligere.

Min andre hund, ogsaa Leonberger,ga jeg bort av grunner jeg ikke vil prate om. Det gjorde vondt, men jeg vet det var til det beste for begge parter. Han kom til et godt hjem.

Min forrige hund er det vondeste. Min foerste lille Sheltie, Tico, som var redd for alt og alle. Jeg fikk ham paa et omplasseringshjem i Tvedestrand da han var 4 aar gammel, i 1999. Han var en "mental case", men jeg ble utrolig glad i ham. Han hadde en bilyd paa hjertet hele livet, og vinteren 2007 orket han ikke mer. Jeg kom hjem fra jobb en kveld, og begge forbena hans var oppsvulmet av vann. Jeg dro til dyrlegen med en gang og lot ham faa slippe. Jeg glemmer aldri oeyeblikket han forsvant inn i soevne...og jeg graater fortsatt hver gang jeg tenker paa ham, men det er det ikke mange som vet. Alle sier at jeg ga ham et bra liv, men jeg vet jo at den hunden jeg har naa faar dobbelt saa mye trim og har et mye mer spennende liv enn Tico noengang hadde. Men det vet jo heldigvis ikke Tico..jeg faar troeste meg med det :/

[Marianne&Java]

Satt her å leste litt og ville skrive litt om mine tanker rundt tapet på min første hund, Rikke. Det er flere som har lurt på hva som egentlig skjedde, så jeg kan jo skrive det her når det først er en tråd om det :rolleyes2:

Det er det værste jeg har vært med på må jeg ærlig innrømme. Jeg og Rikke hadde en spesiell historie sammen (noe jeg ikke skal legge ut om her ) og det var vel kanskje det som gjorde det ekstra vondt. Rikke hjalp meg gjennom en periode i livet som var forferdelig vanskelig.

Men hun hadde blitt behandlet dårlig av oppdretter og var en hund med mange problemer da hun kom til meg. Hun var redd for det meste, men vi jobbet med dette hele livet hennes. Hun ble jo mye bedre, men klarte aldri å stole ordentlig på andre folk eller hunder. Men hun var veldig knyttet til meg. Til slutt begynte hun å bite, fullstendig uprovosert, etter folk hun kjente godt. Jeg rådførte meg med flere, bl.a instruktøren min som hadde fulgt meg og Rikke hele veien. Vi ble til slutt enige om at det var på tide å la henne få slippe. Hun hadde hatt det mye vondt, men hadde ihvertfall fått noen gode år sammen med meg. Og jeg hadde jo jobbet med problemene hennes hele veien, så da hun begynte å bite var det vanskelig å gjøre noe mer med problemet... Det satt nok for dypt. Det skal sies at hun bodde hos denne oppdretteren i over 1 år...!

Dagen vi dro til vetrinæren var helt grusom. Jeg sov omtrent ikke den natta og jeg fikk faktisk en form for sjokk/panikk da vi parkerte bilen. Jeg fikk kramper i hendene og klarte nesten ikke å sette på henne båndet. Hele prosessen gikk veldig fredelig for seg, men det var uvirkelig da vetrinæren kom inn og fortalte at det var over. Det var så vondt at det er vanskelig å sette ord på det. Den lille jenta mi. Alltid så trofast ovenfor meg, borte for alltid! Jeg satt lenge hos henne. Jeg syntes det var vanskelig å dra fra henne, med en tom sele i hånden. Og jeg husker så godt blikkene fra de andre på venteværelset... Jeg følte meg så sårbar og tom og der satt de... Bare ventet for å ta en enkel rutinekontroll eller slike ting og jeg nettopp hadde sagt farvel med min beste venn..

Jeg valgte å kremere henne og har henne i en urne her hjemme. Da er hun hos meg og det var hos meg hun var lykkelig. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å gjøre det på den måten.

Det er allerede 1 1/2 år siden jeg måtte ta den tunge avgjørelsen, men jeg tenker mye på henne enda. Jeg gråter fortsatt over henne noen ganger, men for det meste så kan jeg minnes henne med glede! Og det er godt.

Jeg er en av de som har reagert sterkt med mye sorg. Men som sagt, vi hadde en spesiell historie sammen. Vi var sterkt knyttet til hverandre og hun gjorde aldri no galt mot meg. Og hun var ung. Bare 4 1/2 år! Hun skulle jo bli gammel..

En annen ting som gjorde det så vanskelig var all dritten jeg fikk fra andre i rasemiljøet. Flere oppdrettere sluttet å prate med meg og en person sa rett ut at både hun og flere andre syntes jeg tok en dårlig avgjørelse. De mente at jeg ikke gjorde nok for å redde henne. Det var vondt å høre da jeg allerede sleit med avgjørelsen. Disse menneskene snakker jeg fortsatt ikke med. Det var rett og slett skikkelig slemt og jeg følte at de dolket meg i ryggen. Men men... Jeg lærte ihvertfall hva slags folk de er...

En annen ting jeg sleit med var skyldfølelse. Rikke følte seg bare trygg sammen med meg. Jeg følte at jeg hadde overlatt henne til seg selv. Uansett for tåpelig det høres ut! Men jeg hadde jo ikke noe annet valg og det veit jeg i dag!

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg bodde sammen med bestevenninna mi på denne tida. Hun stilte opp for meg på alle mulige måter. Sneik matskåla til Rikke unna da vi kom hjem så jeg slapp å se den. Og det var hun som bestilte timen for meg og kjørte meg til dyrlegen. Hun er verdens beste!

Det å miste en hund er ikke lett! Og man må få lov til å sørge. Komme over tapet. Men det er også viktig å kunne minnes alt det gode Så mange flotte opplevelser vi hadde sammen! Og så får jeg bare tro at hun er et sted der hun har det mye bedre nå!

[Bambi]

Har den tilknytningen man har til en hund, noe å si for hvordan sorgen oppleves?

Ja det har det i mine øyne. Jeg har vært med på avlive andre hunder før, men ingen har vært så vonde som Sofus. Han kom inn i livet når jeg hadde det tungt, fikk meg ut av det og hadde så mye å si i min hverdag.. jeg reiste sjeldent uten han og reiste ihvertfall ikke fra han for ferie, det skjedde 2 ganger og den ene gangen var ufrivillig pga dumme Stena Line (grr). Jeg legger også merke til at enn så glad jeg er i Zaira så er jeg liksom ikke like glad i henne.. Sofus betydde så mye mere! 

Hvordan opplevdes det å si farvel til en kjær hund? 

Helt forferdelig! Å la Sofus slippe er det verste valget jeg noengang har tatt!

Tenker du fremdeles på det?

Ja, hverdag. Jeg har mareritt, tunge tanker og en stor sorg med ett knust hjerte.

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Jeg har ikke kommet over det på noen måte.. Jeg gråter stadigvekk, klarer ikke å se på bilder av han og når jeg måtte skrive og lage "til minne" siden så gråt jeg i flere timer etterpå.

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Sofus var min første helt egen hund, i mitt eie. Men han var langt mere spesiell enn noen andre jeg har hatt i familien eller hatt som lånehund og som skrevet over, jeg kjenner jeg var betydelig mere glad i Sofus enn jeg er i Zaira.

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Det er veldig delt. På noen var det forståelse 1 dag etterpå også over med det liksom.. Mens andre skjønte at det var tungt dager etterpå. Min samboer derimot er jeg usikker på.. han er en mann av få ord når det kommer til sorg og tyngra saker. 

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Nå sovnet Sofus inn den 24 september, så nei. De på jobben skjønte at når jeg 1 uke etterpå kom på jobb ikke orket å snakke om det.. Jeg gråter nå bare ved å skrive om Sofus og følelsene blusser opp og savnet blir større når jeg snakker, skriver om han..:rolleyes2:

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom? 

Nei! Alle skal ta den tiden de trenger til å sørge! Sorg er vondt, det gjør vondt å miste noe man er veldig glad i. Noen bruker lang tid, noen fortrenger smerten og noen er over det dagen etterpå. Det er slik vi mennesker er. Jeg er en person som bruker lang tid på å kommer over en sorg, dog noe kan jeg bruke lite tid på. 

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Man blir vel aldri ferdig med å sørge, men man finner måter å takle det på. Dog noen tilfeller er utrolig vanskelig å takle og ikke felle en tåre for iblant.

Legger til dette forresten:

Jeg har lenge hatt lyst til å svare i tråden. Helt siden du postet, men jeg har rett og slett ikke klart å svare, det har vært for tungt, for hjerteskjærende enn så mye jeg har forsøkt.

[JailyTina]

Hvordan opplevdes det å si farvel til en kjær hund?

Jeg har tatt farvel med to hunder og jeg syns det var stor forskjell på de to. Med Ella var det på mange måter enklere enn med Mikey. Hun hadde vært syk lenge og vi visste det kom. Selvom hun ikke ble kjempe gammel (8 år) hadde hun vært syk så lenge at det på en måte var greit. Tiden vår sammen var over og det var på tide å la henne gå.

Med Mikey (som bare ble 3 1/2 år gammel) var det først hele prosessen med å finne ut hvorfor han var så dårlig, ikke få noe svar, prøve å finne løsninger osv osv alt i løpet av 1 år hvor han ble stadig dårligere og atferden hans endret seg betydelig i en veldig negativ retning. Å ta avgjørelsen på om det var nok prøving eller ikke er det værste jeg har gjort så langt i livet.

Hvor lenge siden er det?

Ella: 5 1/2 år

Mikey: 1 1/2 år

Tenker du fremdeles på det?

Hver eneste dag.

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Ella: Ja, men der hadde jeg nok en såkalt sunn sorgprosess. Første tiden etterpå var det grusomt vondt, første gangen jeg var hjemme hos mamma etterpå var det alt for tomt og jeg grein i et par timer tror jeg, men det gikk ikke lang tid før jeg gikk fra å være veldig lei meg til jeg begynte å bli takknemlig for den tiden vi hadde sammen.

Mikey: Å herre, det har jeg vel egentlig ikke kommet over enda. Fortsatt er det dager der jeg setter spørsmålstegn ved avgjørelsen min. Valgte jeg riktig? Ga jeg opp for tidlig? Kunne jeg gjort noe mer? Innerst inne vet jeg på en måte at det var riktig å la han slippe, men det gjør fortsatt veldig vondt å tenke på. Jeg snakker sjeldent om han med folk som ikke kjente han for jeg syns det er veldig vanskelig å forklare (eller forsvare) valget jeg tok.

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Nja... Ella var den første hunden min og jeg var veldig, veldig glad i henne. Største forskjellen på henne og Mikey var at jeg tok valget helt og holdent alene med Mikey. Med Ella var den delen hovedsaklig mammas "ansvar".

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Jeg er heldig og har stort sett bare venner og familie som er veldig glade i dyr selv og har stor forståelse for hvordan det er å sørge over å ha mistet en hund.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Nja, nei, ikke egentlig.

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Det tror jeg er veldig individuelt. Og jeg tror det kommer ann på omstendighetene rundt dødsfallet. Jeg er ferdig med å sørge over Ella, og har vært ferdig med det lenge. Ferdig med å sørge over Mikey er jeg ikke og jeg tror ikke jeg blir ferdig med det på lenge heller, fordi omstendighetene rundt både hans liv og død var så vonde og vanskelige.

Har den tilknytningen man har til en hund, noe å si for hvordan sorgen oppleves?

Ja, det tror jeg. Og jeg tror det en opplever sammen med hunden den tiden hunden er i livet har mye å si for sorgen etterpå. Ella var vi som sagt klar over at tiden var omme med så det var mer ok enn med Mikey som det var så mye usikkert med.

Jeg gruer meg til Jaily blir gammel (for hun skal selvsagt være frisk og rask i mange mange mange år) for jeg tror at det å ta farvel med henne blir verre enn det var med både Ella og Mikey. Med Jaily har jeg et helt annet forhold enn jeg har hatt til de andre. Jaily er 100% min, hun har "alltid" vært min og kommer alltid til å være bare min, og det tror jeg vil gjøre det tyngre å si farvel enn det var med de andre. (Men jeg håper hun dør av alderdom og ikke må tas pga en eller annen udefinert sykdom. Det vil igjen gjøre det enklere tror jeg.)

[Sanne]

Hvordan opplevdes det å si farvel til en kjær hund?

Å si farvell til Ulrik er det verste jeg noensinne har gjort. Han var alt for meg. I tillegg ble han bare fem år og han ble avlivet pga en sykdom som vanligvis kan behandles med medisiner.. men det hjalp ikke på han..

Hvor lenge siden er det?

Han ble avlivet 08.09.09, så det er ikke så lenge siden.

Tenker du fremdeles på det?

Hele tiden, døgnet rundt! Jeg tenker på han, prater om han, drømmer om han.. ja you name it..

Hvor lang tid tok det før du "kom over det", eller har du kanskje ikke kommet over det enda?

Har ikke på langt nær kommet over det. Jeg gråter når jeg tenker på han, når jeg ser bilder av han, når jeg prater han..

Er det forskjell på hunder; er den første mer spesiell enn nr sju, eller den du kom lengst med?

Ulrik var noe helt spesielt for meg, så det vil nok bli forskjell, men jeg vil nok alltid ta det ekstremt tungt når jeg mister dyrene mine.

Føler du at de rundt deg ga deg rom og tid til å sørge over hunden; forstod de hva du gikk igjennom? Eller ble det "fnyst" av, at du sørget over en hund?

Ikke alle har vist forståelse for min sorg, men de fleste rundt meg har gjort det. De fleste sørger tungt over han selv fremdeles.

"Det er bare en hund.." på en måte. Opplevde du at du måtte være "ferdig" å sørge over en hund når det var gått en viss tid?

Ja på en måte fra visse folk, men det ser jeg glatt forbi. Jeg bruker den tiden jeg trenger på lillegullet mitt. Jeg kommer nok aldri over han.

Det er nok mange som vil reagere på at man fremdeles kan bli trist og kanskje få tårer i øynene når man tenker på en kjær hund man måtte avlive for tre år siden - burde man ikke være over det liksom?

Åh nei! tre år er jo ingenting..

Når skal man egentlig være ferdig å sørge? Eller blir man aldri ferdig med det?

Blir man egentlig ferdig? tror nok ikke jeg blir det. Det blir bare verre og verre for meg for hver dag som går. Kanskje blir det litt lettere etterhvert, men jeg vil nok alltid gråte når jeg ser et bilde av verdens beste lille hund..

[PhoNuLi]

Jeg har aldri mistet en hund, har min første nå. Men, da jeg avlivde den ene kaninen min for nesten 5 år siden (jeg var 15), var jeg helt knust. Jeg hadde hatt henne i over 7 år, og hun var utvilsomt min beste venn. Jeg ble rett og slett deprimert, og tenkte på henne hver eneste dag det første året. Da jeg fikk Phoebe (akkurat et år etter hun døde), begynte jeg å tenke mindre på henne. Fortsatt tenker jeg litt på henne, og det hender "ofte" at jeg drømmer om henne, både fine drømmer hvor hun lever, og fæle drømmer hvor jeg gjenopplever at hun dør.

Når jeg tok det så tungt å miste "Trampe Line", så orker jeg ikke tanken på hvordan det kommer til å bli når jeg mister Phoebe, huff! Så om jeg ikke har sørget over en hund over en lenger periode, så kommer jeg garantert til å gjøre det..

[KristinR]

Det er grusomt, men likevel enklere å komme over enn jeg hver gang tror det kommer til å bli. De siste 30 årene har jeg måtte avlive 4 hunder. Den siste 11 desember i fjor. Jeg savner alle hundene på hver sine vis.

Hver avliving husker jeg i detalj. Hvilken veterinær, hvor det ble gjort, hvordan hunden lå da den døde, og hvordan jeg reagerte etterpå.

Likevel så er jeg ikke den som griner i årevis. De første par dagene er triste, men så begynner lysten på ny hund å melde seg, og så opptar det mye av tiden min. Jeg er slik som godt kan skrive på facebook at det var trist og at jeg er lei meg, men viser det sjelden IRL. Dessuten vet jeg ikke om jeg føler behov for det. Kommer de ekle tankene så finner jeg noe annet å tenke på med en gang.

Så jo, det er trist, men jeg kommer rimelig raskt over det. Er så mye kjekkere å kunne minnes hundene med glede enn at jeg skal grine hver gang jeg husker de.

[Djervekvinnen]

Det er noen ting som bare får meg til å føle en overveldene følelse. Noen gangen får jeg bare tankene inn i hodet, og jeg får klump i halsen og tårer i øynene. Jeg så på filmen Marley and Me, og på slutten der, fikk jeg alle minnene strømmende tilbake, og jeg begynte å gråte skikkelig.. Og jeg som aldri gråter til filmer.. Det ble for sterk kost for meg.. Jeg angrer på at jeg fikk med meg hele senasen med avlivningen, for den kan lett dukke opp igjen til tider, og jeg må bare tenke på noe annet fort.

jeg minnes for det meste Hera med gode, morsomme tanker. Kan sankke om det på et vanlig vis, men plutselig en kveld da jeg ligger på gulvet i hundesenga sammen med Chanti og stryker på henne, får jeg minnene om Heramor og da jeg lå slik og koste meg henne. Da svir det litt..

Får aldri den samme hunden igjen, og Chanti er så helt annerledes enn Hera, selv om de begge er dobermenn. Litt godt er det også. Man blir glade i de ulike hundenes persolighet.

Hadde jeg derimot måtte avlive Chanti nå, hadde jeg ikke blitt så lei meg som med Hera. Chanti er fortsatt en litt ukjent hund for meg.

Jeg tror jo flere år man har hunden, jo værre er det å miste den.

[Wanderlust]

Det er noen ting som bare får meg til å føle en overveldene følelse. Noen gangen får jeg bare tankene inn i hodet, og jeg får klump i halsen og tårer i øynene. Jeg så på filmen Marley and Me, og på slutten der, fikk jeg alle minnene strømmende tilbake,

Den filmen der fikk alle minnene til å strømme tilbake her også.

Jeg tenker generelt ikke mye på de hundene som har gått bort her i huset, men noen ganger dukker det opp ting som vekker minner og jeg begynner å tenke for mye. "Var det det rette valget?", "Ga jeg opp for fort?" ol. er tanker som slår meg oftest. De tankene får jeg nok fordi jeg husker så godt de gode stundene, de vonde har blitt mer glemt.

[Guest 2ne]

Jeg tror jo flere år man har hunden, jo værre er det å miste den.

Jeg tror ikke at det nødvendigvis er sånn. Man er mer forberedt på at man må avlive en gammel hund enn man er med en ung.. Det var ihvertfall sånn for meg. Gubbelille er den hunden det var "enklest" å avlive (misforstå meg rett), han var nesten 13 år gammel, han var stiv og hadde vondt i kroppen sin. Det var vondere å måtte avlive Herverket og Zarten, som begge var knappe 2 år.. De var unge hunder, jeg burde fått beholde de lenger.

[Djervekvinnen]

Ja det "beste" er å kunne forberede seg på slutten. Det hele blir en mer naturlig avsluttning når hunden er gammel og man ser at det nærmer seg slutten. Jeg tror det føles bedre enn å miste en hund i sykdom tidlig eller i en ulykke, da blir det mer et som sjokk, og alle tankene sitter igjen om hvorfor, hvordan osv.

Samboeren min mener det motsatt. han vil heller miste en hund brått, enn å se en hund blir dårligere og dårligere, og så må man selv bestemme når man skal la den slippe.

Så vi er alle ulike.

Jeg så det med Hera at jeg ble først orntlig knyttet og glad i hunden etter 3 års tid. Begge mine andre hunder har jeg hatt i 1 år og den andre i nesten et halvt år, og jeg er overhodet ikke så knyttet som jeg var med Hera, enda. Derfor føler jeg at jo lengere man er sammen med hunder, jo mer knyttet blir man.

[Midas]

Den første hunden jeg hadde ble avlivd når hun var 5 år. Hun var en helt herlig hund, som jeg virkelig var utrolig glad i. Hun ble syk når hun var 1 år, og ble bare værre årene som fulgte. Da hun var 5 år var det tydelig at hun var sliten av å leve med de plagene hun hadde. Hun sa fra om at nå orket hun ikke mer. Det var så vondt å måtte ta farvel med henne, men samtidig så riktig å la henne slippe. Det ville vært veldig egoistisk å la henne leve lenger. Jeg kunne gråte lenge over henne, og det var en stor sorg for familien, spesielt for mamma. Hun blir påminnet Shannia av Dina, fordi Dina er litt lik henne i personlighet. Hun hadde det tungt, og gråt over Shannia i hvertfall et år etter hun døde. Den sorgen hadde vi sammen, og vi hadde jobbet så hardt for å hjelpe henne. I dag tenker jeg at vi burde la henne slippe tidligere. Hun var en fantastisk hund, som var så livsglad til tross for plagene, men vi burde ikke dratt det så langt at hun tilslutt ikke maktet mer.

Den sorgen som for meg har vært vanskeligst å få aksept for er Casper. Han er ikke avlivd, men jeg måtte kvitte meg med han pga masse problemer med stress og aggresjon. Det har vært en veldig vond sorg for meg, og jeg kan enda gråte over han, over to år siden jeg ga han fra meg. Jeg vet at jeg prøvde, og jeg vet han har det godt nå, men han er ikke her med meg lengre. Når jeg har sørget over han får jeg ofte kommentarer som "han er ikke død" osv. For meg er han borte, og jeg tror ikke jeg får se han igjen. Jeg var så utrolig glad i den herlige pelsdotten, og han var alt for meg. Det er en sorg som har vært vanskelig og full av anger og tvil. Jeg føler jeg skapte han til det han ble, og at jeg burde gjort ting annerledes. Han tenker jeg på nesten daglig, og undrer meg over hvordan han er nå, og hvordan han har det. Jeg tror alltid det kommer til å henge i meg det som skjedde med han, og jeg vil være redd for at det samme skal skje med andre hunder. Jeg lærte veldig mye av tiden med han, og har i ettertid reflektert mye over hva jeg må jobbe med og gjøre annerledes så det samme ikke skal skje en gang til.

Jeg tror det er liten aksept for å sørge over hunden sin lenge, iallefall om man omgås folk som ikke selv driver med hund, eller har den samme omsorgen for dyr. Da forstår de kanskje ikke hvor utrolig vondt det er å miste en slik følgesvenn.

[Tonje]

Jeg tror ikke at det nødvendigvis er sånn. Man er mer forberedt på at man må avlive en gammel hund enn man er med en ung.. Det var ihvertfall sånn for meg. Gubbelille er den hunden det var "enklest" å avlive (misforstå meg rett), han var nesten 13 år gammel, han var stiv og hadde vondt i kroppen sin. Det var vondere å måtte avlive Herverket og Zarten, som begge var knappe 2 år.. De var unge hunder, jeg burde fått beholde de lenger.

Må si meg enig med denne. Jeg kjenner at dersom Felix skulle bli borte for meg nå så hadde det vært ****** tøft rett og slett,og han har bare vært min i 1,5år.

Dessuten valgte jeg å avlive en 5år gammel hund i høst,og det er noe av det verste jeg har gjort noengang,og jeg tror ikke jeg kommer til å føle så sterkt rundt en avlivning noen gang igjen,ihvertfall håper jeg at jeg slipper det. Jeg skulle virkelig ønske at han hadde vært såpass frisk i hodet sitt at han kunne fått blitt gammel og tatt farvel da,for det hadde vært hundre ganger bedre vet jeg...

Men som du sier Djervekvinnen så er vi alle forskjellige.

[Raksha]

Jeg tror ikke at det nødvendigvis er sånn. Man er mer forberedt på at man må avlive en gammel hund enn man er med en ung.. Det var ihvertfall sånn for meg. Gubbelille er den hunden det var "enklest" å avlive (misforstå meg rett), han var nesten 13 år gammel, han var stiv og hadde vondt i kroppen sin. Det var vondere å måtte avlive Herverket og Zarten, som begge var knappe 2 år.. De var unge hunder, jeg burde fått beholde de lenger.

Litt samme her, den enkleste hunden å miste var gamlemor. Hun var gammel hun...

Ja det "beste" er å kunne forberede seg på slutten. Det hele blir en mer naturlig avsluttning når hunden er gammel og man ser at det nærmer seg slutten. Jeg tror det føles bedre enn å miste en hund i sykdom tidlig eller i en ulykke, da blir det mer et som sjokk, og alle tankene sitter igjen om hvorfor, hvordan osv.

Samboeren min mener det motsatt. han vil heller miste en hund brått, enn å se en hund blir dårligere og dårligere, og så må man selv bestemme når man skal la den slippe.

Så vi er alle ulike.

Jeg så det med Hera at jeg ble først orntlig knyttet og glad i hunden etter 3 års tid. Begge mine andre hunder har jeg hatt i 1 år og den andre i nesten et halvt år, og jeg er overhodet ikke så knyttet som jeg var med Hera, enda. Derfor føler jeg at jo lengere man er sammen med hunder, jo mer knyttet blir man.

Jeg tror man blir forskjellig knyttet til hundene uansett - hos meg var den desidert verste å miste den første jeg mista. Det var og er fremdeles fryktelig vondt og sårt. Men der var det mye annet også, det var første dyret jeg avlivet, det var første hunden jeg mistet, det var MYE frustrasjon og oppgitthet med hensyn til oppdretter og oppfølging, det var mye anger på at jeg ikke hadde gjort det før uten å vente på diagnose og masse sånt.

De to andre unge hundene var også fryktelig å miste - men der var jeg mer forberedt på en måte. Gamlemor var det bare trist og leit - ikke så innmari vondt. Det var jeg som sa til mamma at nå er det nok - og påpekte hvor forandre hun var. Nå skal det være 10 år - minst - til nestegang jeg står i samme situasjon, så mulig tiden gjør at nestegang blir mye verre igjen... Men det får jeg takle når den tid kommer.

[Meg&mine]

Jeg tror neppe antall år eller dødsårsak har så mye å si om det er lettere eller verre å miste en hund, men kjemien mellom deg og den spesifikke hunden. Noen hunder tar deg med storm, og det er gjensidig kjærlighet fra første blikk. Og den blir din lille baby på godt og vondt. Og det kjennes ut som hjerte skal briste over hvor glad du er i nettopp denne hunden. Og det er denne hunden som etterlater seg et stort tomt hull i hjertet ditt når tiden er inne for å si farvel.

Andre hunder blir en mer og mer glad i over tid, de tok deg ikke med storm, men du har igjennom tiden lært å bli glad i dem og danne et sterkt forhold. Men jeg tviler sterkt på at sorgen over det tapte er like intenst smertefullt som når du mister ditt hjertebarn. Uansett hvor mange eller få år du vil få oppleve med dem, uansett dødsårsak.

[Gjest]

Han tenker jeg på nesten daglig, og undrer meg over hvordan han er nå, og hvordan han har det.

Litt OT men kanskje det hadde vært godt for deg å besøke han?

[Midas]

Ja, det hadde det, men jeg føler at oppdretter, som har han så, synes jeg maser litt. Jeg sender noen mailer og meldinger til henne i ny og ne og spør hvordan det går med han og om hun kan sende bilder. Har også spurt om hun kommer til østlandet og skal stille hunder slik at jeg får møtt han. Det virker som hun synes jeg bare skal bli ferdig med det, men jeg klarer ikke å legge det fra meg. Han bor i Bergen, så jeg hvis jeg skal dra opp dit må jeg planlegge det med henne. Det jeg frykter mest er at han er solgt videre uten at jeg har fått beskjed, og at det er derfor hun ikke svarer på mail, msn og meldinger... Det er skikkelig vanskelig å ikke takle en hund og måtte gi den opp. Jeg er jo glad og veldig takknemlig for at han får leve, det er bare det at jeg skulle gjerne visst om han har det fint.

[Gjest]

Ja, det hadde det, men jeg føler at oppdretter, som har han så, synes jeg maser litt. Jeg sender noen mailer og meldinger til henne i ny og ne og spør hvordan det går med han og om hun kan sende bilder. Har også spurt om hun kommer til østlandet og skal stille hunder slik at jeg får møtt han. Det virker som hun synes jeg bare skal bli ferdig med det, men jeg klarer ikke å legge det fra meg. Han bor i Bergen, så jeg hvis jeg skal dra opp dit må jeg planlegge det med henne. Det jeg frykter mest er at han er solgt videre uten at jeg har fått beskjed, og at det er derfor hun ikke svarer på mail, msn og meldinger... Det er skikkelig vanskelig å ikke takle en hund og måtte gi den opp. Jeg er jo glad og veldig takknemlig for at han får leve, det er bare det at jeg skulle gjerne visst om han har det fint.

Å! Jeg tror du hadde blitt mye lettere ferdig med det om du hadde fått hilst på han og sett hvordan han har det nå. Synd at oppdretteren hans ikke ser det på samme måte.

[Midas]

Ja, det hadde vært flott å sett han og selvfølgelig sett at han har det bra og er tryggere nå. Jeg får høre med henne til sommeren, kanskje jeg kan ta en roadtrip opp dit. Hadde vært utrolig godt å se han igjen altså...