Gå til innhold
Hundesonen.no

Brev til en omplasseringshund


Lemen

Recommended Posts

Skrevet

Jeg fikk nettopp denne historien på mail, den er ikke sann - men godt skrevet for det. :icon_cry: :

They told me the big black Lab's name was Reggie as I looked at him lying in his pen. The shelter was clean, no-kill, and the people really friendly. I'd only been in the area for six months, but everywhere I went in the small college town, people were welcoming and open. Everyone waves when you pass them on the street.

But something was still missing as I attempted to settle in to my new life here, and I thought a dog couldn't hurt. Give me someone to talk to. And I had just seen Reggie's advertisement on the localnews. The shelter said they had received numerous calls right after, but they said the people who had come down to see him just didn't look like "Lab people," whatever that meant. They must've thought I did.

But at first, I thought the shelter had misjudged me in giving me Reggie and his things, which consisted of a dog pad, bag of toys almost all of which were brand new tennis balls, his dishes, and a sealed letter from his previous owner. See, Reggie and I didn't really hit it off when we got home. We struggled for two weeks (which is how long the shelter told me to give him to adjust to his new home). Maybe it was the fact that I was trying to adjust, too. Maybe we were too much alike.

For some reason, his stuff (except for the tennis balls - he wouldn't go anywhere without two stuffed in his mouth) got tossed in with all of my other unpacked boxes. I guess I didn't really think he'd need all his old stuff, that I'd get him new things once he settled in. But it became pretty clear pretty soon that he wasn't going to.

I tried the normal commands the shelter told me he knew, ones like "sit" and "stay" and "come" and "heel," and he'd follow them - when he felt like it. He never really seemed to listen when I called his name - sure, he'd look in my direction after the fourth of fifth time I said it, but then he'd just go back to doing whatever. When I'd ask again, you could almost see him sigh and then grudgingly obey

This just wasn't going to work. He chewed a couple shoes and some unpacked boxes. I was a little too stern with him and he resented it, I could tell. The friction got so bad that I couldn't wait for the two weeks to be up, and when it was, I was in full-on search mode for my cellphone amid all of my unpacked stuff. I remembered leaving it on the stack of boxes for the guest

room, but I also mumbled, rather cynically, that the "damn dog probably hid it on me."

Finally I found it, but before I could punch up the shelter's number, I also found his pad and other toys from the shelter. I tossed the pad in Reggie's direction and he snuffed it and wagged, some of the most enthusiasm I'd seen since bringing him home. But then I called, "Hey, Reggie, you like that? Come here and I'll give you a treat." Instead, he sort of glanced in my direction - maybe "glared" is more accurate - and then gave a discontented sigh and flopped down. With his back to me.

Well, that's not going to do it either, I thought. And I punched the shelter phone number. But I hung up when I saw the sealed envelope. I had completely forgotten about that, too. "Okay, Reggie," I said out loud, "let's see if your previous owner has any advice.".

____________ _________ _________ _________

To

Whoever Gets My Dog:

Well, I can't say that I'm happy you're reading this, a letter I told the shelter could only be opened by Reggie's new owner.

I'm not even happy writing it. If you're reading this, it means I just got back from my last car ride with my Lab after dropping him off at the shelter. He knew something was different. I have packed up his pad and toys before and set them by the back door before a trip, but this time... it's like he knew something was wrong. And something is wrong... which is why I have to go to try to make it right.

So let me tell you about my Lab in the hopes that it will help you bond with him and he with you.

First, he loves tennis balls. The more the merrier. Sometimes I think he's part squirrel, the way he hordes them. He usually always has two in his mouth, and he tries to get a third in there. Hasn't done it yet. Doesn't matter where you throw them, he'll bound after it, so be careful - really don't do it by any roads. I made that mistake once, and it almost cost him dearly.

Next, commands. Maybe the shelter staff already told you, but I'll go over them again: Reggie knows the obvious ones -

"sit," "stay," "come,"heel." He knows hand signals: "back" to turn around and go back when you put your hand straight up; and "over" if you put your hand out right or left. "Shake" for shaking water off, and "paw" for a high-five. He does "down" when he feels like lying down - I bet you could work on that with him some more. He knows "ball" and "food" and "bone" and "treat" like nobody's business.

I trained Reggie with small food treats. Nothing opens his ears like little pieces of hot dog.

Feeding schedule: twice a day, once about seven in the morning, and again at six inthe evening. Regular store-bought stuff; the shelter has the brand. He's up on his shots. Call the clinic on 9th Street and update his info with yours; they'll make sure to send you reminders for when he's due. Be forewarned: Reggie hates the vet. Good luck getting him in the car - I don't know how he knows when it's time to go to the vet, but he knows.

Finally, give him some time.

I've never been married, so it's only been Reggie and me for his whole life. He's gone everywhere with me, so please include him on your daily car rides if you can. He sits well in the backseat, and he doesn't bark or complain. He just loves to be around people, and me most especially. Which means that this transition is going to be hard, with him going to live with someone new.

And that's why I need to share one more bit of info with you...

His name's not Reggie.

I don't know what made me do it, but when I dropped him off at the shelter, I told them his name was Reggie. He's a smart dog, he'll get used to it and will respond to it, of that I have no doubt. But I just couldn't bear to give them his real name. For me to do that, it seemed so final, that handing him over to the shelter was as good as me admitting

that I'd never see him again. And if I end up coming back, getting him, and tearing up this letter, it means everything's fine. But if someone else is reading it, well... well it means that his new owner should know his real name. It'll help you bond with him. Who knows, maybe you'll even notice a change in his demeanor if he's been giving you problems.

His real name is Tank.

Because that is what I drive. Again, if you're reading this and you're from the area, maybe my name has been on the

news. I told the shelter that they couldn't make "Reggie" available for adoption until they received word from my company commander. See, my parents are gone, I have no siblings, no one I could've left Tank with... and it was my only real request of the Army upon my deployment to Iraq , that they make one phone call the shelter... in the "event"... to tell

them that Tank could be put up for adoption. Luckily, my colonel is a dog guy, too, and he knew where my platoon was headed. He said he'd do it personally. And if you're reading this, then he made good on his word.

Well, this letter is getting to downright depressing, even though, frankly, I'm just writing it for my dog. I couldn't imagine if I was writing it for a wife and kids and family. But still, Tank has been my family for the last six years, almost as long as the Army has been my family.

And now I hope and pray that you make him part of your family and that he will adjust and come to love you the same way he loved me.

That unconditional love from a dog is what I took with me to Iraq as an inspiration to do something selfless, to protect innocent people from those who would do terrible things... and to keep those terrible people from coming over here. If I had to give up Tank in order to do it, I am glad to have done so. He was my example of service and of love. I hope I honored

him by my service to my country and comrades.

All right, that's enough.

I deploy this evening and have to drop this letter off at the shelter. I don't think I'll say another good-bye to Tank, though. I cried too much the first time. Maybe I'll peek in on him and see if he finally got that third tennis ball in his mouth.

Good luck with Tank. Give him a good home, and give him an extra kiss goodnight - every night - from me.

Thank you,

Paul Mallory

____________ _________ _________ _______

I folded the letter and slipped it back in the envelope. Sure I had heard of Paul Mallory, everyone in town knew him, even new people like me. Local kid, killed in Iraq a few months ago and posthumously earning the Silver Star when he gave his life to save three buddies. Flags had been at half-mast all summer.

I leaned forward in my chair and rested my elbows on my knees, staring at the dog.

"Hey, Tank," I said quietly.

The dog's head whipped up, his ears cocked and his eyes bright.

"C'mere boy."

He was instantly on his feet, his nails clicking on the hardwood floor. He sat in front of me, his head tilted, searching for the name he hadn't heard in months.

"Tank," I whispered.

His tail swished.

I kept whispering his name, over and over, and each time, his ears lowered, his eyes softened, and his posture

relaxed as a wave of contentment just seemed to flood him. I stroked his ears, rubbed his shoulders, buried my face into his scruff and hugged him.

"It's me now, Tank, just you and me. Your old pal gave you to me." Tank reached up and licked my cheek. "So whatdaya say we play some ball? His ears perked again. "Yeah? Ball? You like that? Ball?" Tank tore from my hands and disappeared in the next room.

And when he came back, he had three tennis balls in his mouth.

Skrevet
Shit.... jeg pleier ikke grine av slike klisjèhistorier med denne gikk rett hjem... *snufs*

Æsj altså, samme her :wub::wub:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Skriver litt i frustrasjon og oppgitthet. Vi har verdens fineste valp og morsom å trene, men… han er en liten nøtt. Dette er en jakt cocker og bare for å informere så får vi veiledning fra oppdretter og atferdsspesialist. Men vi føler vi stanger hode i veggen. Valpen vår finner ikke roen når vi andre er hjemme, står kun å bjeffer og blir til slutt desperat og løper i ring mens han bjeffer. Han har ikke seperasjonsangst da han fint klarer å være alene hjemme 4-5 timer på dagtid og ligger da stille i buret sitt som han kan gå fritt inn og ut av(vi følger med på kamera). I tillegg så kan han angripe oss med biting når han kjeder seg eller blir frustrert på tur. Sitter da fast i armer og ben og det er ikke napping, men biting på høyt nivå og kraft. i samråd med veterinær og adferdsspesialist har han fått sitt eget rom slik at han kan være i fred fra ro og mas og slippe å mase på oss om at det skal skje noe hele tiden. Dette er prøvd i 2 uker uten hell. Vi har også prøvd både mer og mindre hjernetrim, uten at det gir effekt.   hverdagen hans ser ellers slik ut: på morgen får han en tissetur før han få leke og tygge litt. Så får han en lengre tur 20-35min hvor han får halve frokosten sin i søk og trening. Så når vi kommer inn går han resten av frokosten sin før han er alenehjemme fra ca 07:45- 12/12:30. han får da en snusetur på 15-20min og en kong fylt med mat før han er alene hjemme igjen til 15/15:30. og det er nå problemene starter. Når vi kommer hjem får han den lengste turen 40min ca. Den består i lek, søk og trening, før han får litt middag. Og etter dette er det bjeffing og biting både inne, i bilen og på kurs(går nosework og unghundkurs) han blir frustrert hvis han ikke får oppgaver og lar det da gå utover oss med å angripe. Han er høyt i stress og klarer ikke å roe ned, selv om dette er trent mye på. Han blir svart i øynene og umulig å avlede med godbiter, leke eller kommandoer.    etter at han får kveldsmaten sin ca kl 20, så slokner han og er da veldig medgjørlig på alt. Men da kommer problemet om natten, han sover kun til kl 04-05 og så er dagen igang igjen med bjeffing som varer i evigheter til vi står opp.    Noen som har noen tips? Vi holder på å bli gale og har prøvd mye hittil, men er åpne for forslag og er villig til å prøve det meste!
    • Takk! Vi har vurdert Toller, Flatcoated Retriever og husky faktisk! Synes selv at huskyer er så fantastiske, men ville ha noe litt mer førerorientert. Tror selv at en flat og belgisk fårehund blir for mye hund igjen. Men tusen takk for gode tips! Og når det kommer til røyting har vi tatt dette i betraktning ja! Fordelen med husky er jo at de har røyte perioder! Så satser på at robotstøvsugeren vår får kjørt seg!
    • Tydeligvis. Har snakket med mange som har blitt "tvunget" til å kjøpe hund.  Personlig så ble jeg paff, og skuffet- fra en seriøs oppdretter som kydde så og vær så imøtekommende til skikkelig skarp sur stemme...    
    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...