Gå til innhold
Hundesonen.no

Brev til en omplasseringshund


Lemen

Recommended Posts

Jeg fikk nettopp denne historien på mail, den er ikke sann - men godt skrevet for det. :icon_cry: :

They told me the big black Lab's name was Reggie as I looked at him lying in his pen. The shelter was clean, no-kill, and the people really friendly. I'd only been in the area for six months, but everywhere I went in the small college town, people were welcoming and open. Everyone waves when you pass them on the street.

But something was still missing as I attempted to settle in to my new life here, and I thought a dog couldn't hurt. Give me someone to talk to. And I had just seen Reggie's advertisement on the localnews. The shelter said they had received numerous calls right after, but they said the people who had come down to see him just didn't look like "Lab people," whatever that meant. They must've thought I did.

But at first, I thought the shelter had misjudged me in giving me Reggie and his things, which consisted of a dog pad, bag of toys almost all of which were brand new tennis balls, his dishes, and a sealed letter from his previous owner. See, Reggie and I didn't really hit it off when we got home. We struggled for two weeks (which is how long the shelter told me to give him to adjust to his new home). Maybe it was the fact that I was trying to adjust, too. Maybe we were too much alike.

For some reason, his stuff (except for the tennis balls - he wouldn't go anywhere without two stuffed in his mouth) got tossed in with all of my other unpacked boxes. I guess I didn't really think he'd need all his old stuff, that I'd get him new things once he settled in. But it became pretty clear pretty soon that he wasn't going to.

I tried the normal commands the shelter told me he knew, ones like "sit" and "stay" and "come" and "heel," and he'd follow them - when he felt like it. He never really seemed to listen when I called his name - sure, he'd look in my direction after the fourth of fifth time I said it, but then he'd just go back to doing whatever. When I'd ask again, you could almost see him sigh and then grudgingly obey

This just wasn't going to work. He chewed a couple shoes and some unpacked boxes. I was a little too stern with him and he resented it, I could tell. The friction got so bad that I couldn't wait for the two weeks to be up, and when it was, I was in full-on search mode for my cellphone amid all of my unpacked stuff. I remembered leaving it on the stack of boxes for the guest

room, but I also mumbled, rather cynically, that the "damn dog probably hid it on me."

Finally I found it, but before I could punch up the shelter's number, I also found his pad and other toys from the shelter. I tossed the pad in Reggie's direction and he snuffed it and wagged, some of the most enthusiasm I'd seen since bringing him home. But then I called, "Hey, Reggie, you like that? Come here and I'll give you a treat." Instead, he sort of glanced in my direction - maybe "glared" is more accurate - and then gave a discontented sigh and flopped down. With his back to me.

Well, that's not going to do it either, I thought. And I punched the shelter phone number. But I hung up when I saw the sealed envelope. I had completely forgotten about that, too. "Okay, Reggie," I said out loud, "let's see if your previous owner has any advice.".

____________ _________ _________ _________

To

Whoever Gets My Dog:

Well, I can't say that I'm happy you're reading this, a letter I told the shelter could only be opened by Reggie's new owner.

I'm not even happy writing it. If you're reading this, it means I just got back from my last car ride with my Lab after dropping him off at the shelter. He knew something was different. I have packed up his pad and toys before and set them by the back door before a trip, but this time... it's like he knew something was wrong. And something is wrong... which is why I have to go to try to make it right.

So let me tell you about my Lab in the hopes that it will help you bond with him and he with you.

First, he loves tennis balls. The more the merrier. Sometimes I think he's part squirrel, the way he hordes them. He usually always has two in his mouth, and he tries to get a third in there. Hasn't done it yet. Doesn't matter where you throw them, he'll bound after it, so be careful - really don't do it by any roads. I made that mistake once, and it almost cost him dearly.

Next, commands. Maybe the shelter staff already told you, but I'll go over them again: Reggie knows the obvious ones -

"sit," "stay," "come,"heel." He knows hand signals: "back" to turn around and go back when you put your hand straight up; and "over" if you put your hand out right or left. "Shake" for shaking water off, and "paw" for a high-five. He does "down" when he feels like lying down - I bet you could work on that with him some more. He knows "ball" and "food" and "bone" and "treat" like nobody's business.

I trained Reggie with small food treats. Nothing opens his ears like little pieces of hot dog.

Feeding schedule: twice a day, once about seven in the morning, and again at six inthe evening. Regular store-bought stuff; the shelter has the brand. He's up on his shots. Call the clinic on 9th Street and update his info with yours; they'll make sure to send you reminders for when he's due. Be forewarned: Reggie hates the vet. Good luck getting him in the car - I don't know how he knows when it's time to go to the vet, but he knows.

Finally, give him some time.

I've never been married, so it's only been Reggie and me for his whole life. He's gone everywhere with me, so please include him on your daily car rides if you can. He sits well in the backseat, and he doesn't bark or complain. He just loves to be around people, and me most especially. Which means that this transition is going to be hard, with him going to live with someone new.

And that's why I need to share one more bit of info with you...

His name's not Reggie.

I don't know what made me do it, but when I dropped him off at the shelter, I told them his name was Reggie. He's a smart dog, he'll get used to it and will respond to it, of that I have no doubt. But I just couldn't bear to give them his real name. For me to do that, it seemed so final, that handing him over to the shelter was as good as me admitting

that I'd never see him again. And if I end up coming back, getting him, and tearing up this letter, it means everything's fine. But if someone else is reading it, well... well it means that his new owner should know his real name. It'll help you bond with him. Who knows, maybe you'll even notice a change in his demeanor if he's been giving you problems.

His real name is Tank.

Because that is what I drive. Again, if you're reading this and you're from the area, maybe my name has been on the

news. I told the shelter that they couldn't make "Reggie" available for adoption until they received word from my company commander. See, my parents are gone, I have no siblings, no one I could've left Tank with... and it was my only real request of the Army upon my deployment to Iraq , that they make one phone call the shelter... in the "event"... to tell

them that Tank could be put up for adoption. Luckily, my colonel is a dog guy, too, and he knew where my platoon was headed. He said he'd do it personally. And if you're reading this, then he made good on his word.

Well, this letter is getting to downright depressing, even though, frankly, I'm just writing it for my dog. I couldn't imagine if I was writing it for a wife and kids and family. But still, Tank has been my family for the last six years, almost as long as the Army has been my family.

And now I hope and pray that you make him part of your family and that he will adjust and come to love you the same way he loved me.

That unconditional love from a dog is what I took with me to Iraq as an inspiration to do something selfless, to protect innocent people from those who would do terrible things... and to keep those terrible people from coming over here. If I had to give up Tank in order to do it, I am glad to have done so. He was my example of service and of love. I hope I honored

him by my service to my country and comrades.

All right, that's enough.

I deploy this evening and have to drop this letter off at the shelter. I don't think I'll say another good-bye to Tank, though. I cried too much the first time. Maybe I'll peek in on him and see if he finally got that third tennis ball in his mouth.

Good luck with Tank. Give him a good home, and give him an extra kiss goodnight - every night - from me.

Thank you,

Paul Mallory

____________ _________ _________ _______

I folded the letter and slipped it back in the envelope. Sure I had heard of Paul Mallory, everyone in town knew him, even new people like me. Local kid, killed in Iraq a few months ago and posthumously earning the Silver Star when he gave his life to save three buddies. Flags had been at half-mast all summer.

I leaned forward in my chair and rested my elbows on my knees, staring at the dog.

"Hey, Tank," I said quietly.

The dog's head whipped up, his ears cocked and his eyes bright.

"C'mere boy."

He was instantly on his feet, his nails clicking on the hardwood floor. He sat in front of me, his head tilted, searching for the name he hadn't heard in months.

"Tank," I whispered.

His tail swished.

I kept whispering his name, over and over, and each time, his ears lowered, his eyes softened, and his posture

relaxed as a wave of contentment just seemed to flood him. I stroked his ears, rubbed his shoulders, buried my face into his scruff and hugged him.

"It's me now, Tank, just you and me. Your old pal gave you to me." Tank reached up and licked my cheek. "So whatdaya say we play some ball? His ears perked again. "Yeah? Ball? You like that? Ball?" Tank tore from my hands and disappeared in the next room.

And when he came back, he had three tennis balls in his mouth.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...