Gå til innhold
Hundesonen.no

Brev til en omplasseringshund


Lemen

Recommended Posts

Jeg fikk nettopp denne historien på mail, den er ikke sann - men godt skrevet for det. :icon_cry: :

They told me the big black Lab's name was Reggie as I looked at him lying in his pen. The shelter was clean, no-kill, and the people really friendly. I'd only been in the area for six months, but everywhere I went in the small college town, people were welcoming and open. Everyone waves when you pass them on the street.

But something was still missing as I attempted to settle in to my new life here, and I thought a dog couldn't hurt. Give me someone to talk to. And I had just seen Reggie's advertisement on the localnews. The shelter said they had received numerous calls right after, but they said the people who had come down to see him just didn't look like "Lab people," whatever that meant. They must've thought I did.

But at first, I thought the shelter had misjudged me in giving me Reggie and his things, which consisted of a dog pad, bag of toys almost all of which were brand new tennis balls, his dishes, and a sealed letter from his previous owner. See, Reggie and I didn't really hit it off when we got home. We struggled for two weeks (which is how long the shelter told me to give him to adjust to his new home). Maybe it was the fact that I was trying to adjust, too. Maybe we were too much alike.

For some reason, his stuff (except for the tennis balls - he wouldn't go anywhere without two stuffed in his mouth) got tossed in with all of my other unpacked boxes. I guess I didn't really think he'd need all his old stuff, that I'd get him new things once he settled in. But it became pretty clear pretty soon that he wasn't going to.

I tried the normal commands the shelter told me he knew, ones like "sit" and "stay" and "come" and "heel," and he'd follow them - when he felt like it. He never really seemed to listen when I called his name - sure, he'd look in my direction after the fourth of fifth time I said it, but then he'd just go back to doing whatever. When I'd ask again, you could almost see him sigh and then grudgingly obey

This just wasn't going to work. He chewed a couple shoes and some unpacked boxes. I was a little too stern with him and he resented it, I could tell. The friction got so bad that I couldn't wait for the two weeks to be up, and when it was, I was in full-on search mode for my cellphone amid all of my unpacked stuff. I remembered leaving it on the stack of boxes for the guest

room, but I also mumbled, rather cynically, that the "damn dog probably hid it on me."

Finally I found it, but before I could punch up the shelter's number, I also found his pad and other toys from the shelter. I tossed the pad in Reggie's direction and he snuffed it and wagged, some of the most enthusiasm I'd seen since bringing him home. But then I called, "Hey, Reggie, you like that? Come here and I'll give you a treat." Instead, he sort of glanced in my direction - maybe "glared" is more accurate - and then gave a discontented sigh and flopped down. With his back to me.

Well, that's not going to do it either, I thought. And I punched the shelter phone number. But I hung up when I saw the sealed envelope. I had completely forgotten about that, too. "Okay, Reggie," I said out loud, "let's see if your previous owner has any advice.".

____________ _________ _________ _________

To

Whoever Gets My Dog:

Well, I can't say that I'm happy you're reading this, a letter I told the shelter could only be opened by Reggie's new owner.

I'm not even happy writing it. If you're reading this, it means I just got back from my last car ride with my Lab after dropping him off at the shelter. He knew something was different. I have packed up his pad and toys before and set them by the back door before a trip, but this time... it's like he knew something was wrong. And something is wrong... which is why I have to go to try to make it right.

So let me tell you about my Lab in the hopes that it will help you bond with him and he with you.

First, he loves tennis balls. The more the merrier. Sometimes I think he's part squirrel, the way he hordes them. He usually always has two in his mouth, and he tries to get a third in there. Hasn't done it yet. Doesn't matter where you throw them, he'll bound after it, so be careful - really don't do it by any roads. I made that mistake once, and it almost cost him dearly.

Next, commands. Maybe the shelter staff already told you, but I'll go over them again: Reggie knows the obvious ones -

"sit," "stay," "come,"heel." He knows hand signals: "back" to turn around and go back when you put your hand straight up; and "over" if you put your hand out right or left. "Shake" for shaking water off, and "paw" for a high-five. He does "down" when he feels like lying down - I bet you could work on that with him some more. He knows "ball" and "food" and "bone" and "treat" like nobody's business.

I trained Reggie with small food treats. Nothing opens his ears like little pieces of hot dog.

Feeding schedule: twice a day, once about seven in the morning, and again at six inthe evening. Regular store-bought stuff; the shelter has the brand. He's up on his shots. Call the clinic on 9th Street and update his info with yours; they'll make sure to send you reminders for when he's due. Be forewarned: Reggie hates the vet. Good luck getting him in the car - I don't know how he knows when it's time to go to the vet, but he knows.

Finally, give him some time.

I've never been married, so it's only been Reggie and me for his whole life. He's gone everywhere with me, so please include him on your daily car rides if you can. He sits well in the backseat, and he doesn't bark or complain. He just loves to be around people, and me most especially. Which means that this transition is going to be hard, with him going to live with someone new.

And that's why I need to share one more bit of info with you...

His name's not Reggie.

I don't know what made me do it, but when I dropped him off at the shelter, I told them his name was Reggie. He's a smart dog, he'll get used to it and will respond to it, of that I have no doubt. But I just couldn't bear to give them his real name. For me to do that, it seemed so final, that handing him over to the shelter was as good as me admitting

that I'd never see him again. And if I end up coming back, getting him, and tearing up this letter, it means everything's fine. But if someone else is reading it, well... well it means that his new owner should know his real name. It'll help you bond with him. Who knows, maybe you'll even notice a change in his demeanor if he's been giving you problems.

His real name is Tank.

Because that is what I drive. Again, if you're reading this and you're from the area, maybe my name has been on the

news. I told the shelter that they couldn't make "Reggie" available for adoption until they received word from my company commander. See, my parents are gone, I have no siblings, no one I could've left Tank with... and it was my only real request of the Army upon my deployment to Iraq , that they make one phone call the shelter... in the "event"... to tell

them that Tank could be put up for adoption. Luckily, my colonel is a dog guy, too, and he knew where my platoon was headed. He said he'd do it personally. And if you're reading this, then he made good on his word.

Well, this letter is getting to downright depressing, even though, frankly, I'm just writing it for my dog. I couldn't imagine if I was writing it for a wife and kids and family. But still, Tank has been my family for the last six years, almost as long as the Army has been my family.

And now I hope and pray that you make him part of your family and that he will adjust and come to love you the same way he loved me.

That unconditional love from a dog is what I took with me to Iraq as an inspiration to do something selfless, to protect innocent people from those who would do terrible things... and to keep those terrible people from coming over here. If I had to give up Tank in order to do it, I am glad to have done so. He was my example of service and of love. I hope I honored

him by my service to my country and comrades.

All right, that's enough.

I deploy this evening and have to drop this letter off at the shelter. I don't think I'll say another good-bye to Tank, though. I cried too much the first time. Maybe I'll peek in on him and see if he finally got that third tennis ball in his mouth.

Good luck with Tank. Give him a good home, and give him an extra kiss goodnight - every night - from me.

Thank you,

Paul Mallory

____________ _________ _________ _______

I folded the letter and slipped it back in the envelope. Sure I had heard of Paul Mallory, everyone in town knew him, even new people like me. Local kid, killed in Iraq a few months ago and posthumously earning the Silver Star when he gave his life to save three buddies. Flags had been at half-mast all summer.

I leaned forward in my chair and rested my elbows on my knees, staring at the dog.

"Hey, Tank," I said quietly.

The dog's head whipped up, his ears cocked and his eyes bright.

"C'mere boy."

He was instantly on his feet, his nails clicking on the hardwood floor. He sat in front of me, his head tilted, searching for the name he hadn't heard in months.

"Tank," I whispered.

His tail swished.

I kept whispering his name, over and over, and each time, his ears lowered, his eyes softened, and his posture

relaxed as a wave of contentment just seemed to flood him. I stroked his ears, rubbed his shoulders, buried my face into his scruff and hugged him.

"It's me now, Tank, just you and me. Your old pal gave you to me." Tank reached up and licked my cheek. "So whatdaya say we play some ball? His ears perked again. "Yeah? Ball? You like that? Ball?" Tank tore from my hands and disappeared in the next room.

And when he came back, he had three tennis balls in his mouth.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...