Gå til innhold
Hundesonen.no

Det første du tenkte..


Wilma

Recommended Posts

Takk bra det da! Hun var hvertfall enda søtere i virkeligheten :wub:

Var mest spøk med valpiser altså, så vet ikke om hun skal ha det. Men jeg skal vurdere det når hun er voksen, om hun er en god hund da:)

Det bekymrer meg litt at hun er enda søtere i virkeligheten.. Kan jo aldri møte henne da..! :lol:

Sånn er det forresten med Aynï også; jeg klarer aldri å ta et bilde av henne som yter henne rettferdighet. :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 92
  • Created
  • Siste svar

Babs ble jo født her i huset, men jeg var en snartur på stua da hun kom ut - og fødselshjelperen roper til meg at nå har det kommet en fawn tispe (etter 12 sorte valper liksom). Jeg styrta inn og sa at nei, den er da ikke fawn, den er grå, og selvsagt helt uaktuell å beholde... Det var hun lenge, inntil jeg så at jeg bare måtte ha henne likevel :wub:.

Willy var 4 uker da jeg så ham første gang, og jeg så han vel egentlig ikke, jeg skulle jo ha ei av de sorte tispene, jeg, men husker jeg tenkte at han der var da en feit, lat og paddeaktig sak som knurret *flir*.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hilste på Blaze første gangen når hun var 4 uker og vi var dem første menneskene dem så utenom oppdretteren. Og vi var der første gangen dem ble tatt ut. Husker egentlig bare at dem var overalt :wub: Også at vi skulle få den lille "fule/stygge" tispen med hvitt på brystet. Oppdretteren som kalte henne for det faktisk *kniser*

Talli oppdaget jeg ikke før det var gått en time etter jeg tok i mot henne etter snittet. Og det første jeg tenkte (om dem alle 3) var at dem sprellet seg ut av livmoren alle sammen og var i live. Og at jeg bestemte meg for å beholde en der og da, selv om jeg egentlig ikke skulle det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det første jeg tenkte da jeg så ilja var oi det var en rund mage rart at beina når gulvet :cry: etterpå var det så søt ho er :wub: ho likte også og henge i buksa til min datter som da var 1 år. de henger fortsatt sammen og nåde den som kommer for nær dattra mi uten min godkjenning. de vokser opp sammen og jeg håper på mange fine minner med dem :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi var der bare for å se på Lucas, vi skulle egentlig ikke ha valp før om et par måneds tid, men det var en blå gutt ledig fra forrige kull. Egentlig så ville jeg ikke ha han, men følte jeg måtte se på han, av ren og skjær pliktfølelse. men da jeg så han for første gang, så var min første tanke, han der skal bli med meg hjem! Og slik ble det, har aldri noen sinne anget i et milisekund på det engang :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merkelig det der altså... har nok fått allergi jeg og :D

Ps. trådstarter: den gang da, hver gang når *klarte ikke holde seg lenger flir*

Eller noe som går.

Takk, da slapp jeg si noe *flire* Føler at jeg blir litt miljøskadd av jobben min (dog ikke i mine egne innlegg) *prøve å legge korrekturleseren på hylla*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

.... Bravo ble jo født i heimen.... Førstefødte valpen, første opplevelsen min med fødsel på nært hold... Og han var... SVART??????? Så det første jeg tenkte var vel: "Åh, nei, f***, har jeg fått groenendael i kullet????".... Men etter litt iherdig tørking fra meg og Roma, så vi at han var knallrød i bunn *puste lettet ut*...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Turbo så jeg første gang på bilde 2 dager gammel og første gang i virkeligheten 2 uker gammel og jeg tenkte vel at han var veldig søt men grusomt feit :lol:

Første gang jeg besøkte han:

BiLdEr386.jpg

Bajaz syntes jeg så veldig herlig ut, men var veldig redd for at han skulle bli for stor :lol: Men når jeg så han i virkeligheten 2 dager gammel syntes jeg han var veeeldig liten! Bestemte meg jo ikke for Bajaz før han var 7 uker gammel så tenkte nok mye rart i de ukene hehe :)

Første bilde jeg så av han:

DSC_1180.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

X'en så jeg første gang tre-fire dager gammel, to minutters titt på valpeklynge som sov mens jeg var innom oppdretter for annet ærend - og tenkte at jeg må ha en av de, jeg rett og slett bare må ha en av de, NÅH skal jeg ha bernervalp. Men jeg så jo bare en haug av sorte glatthårede pølser...

Så kom enukesbildene, og jeg følte at den ene valpen tittet rett på meg. Den er min, tenkte jeg.

Tre ukersbildene, og det var ikke tvil i min sjel - den snuta og det hodet måtte jeg ha!

Så dro vi på besøk, jeg plukket helt vilkårlig opp en tilfeldig valp fra kassa, og det var X'en. Jeg tittet på de andre, men det var stadig vekk hun som lå i armene eller koste i halsgropa. Og slik fortsatte det de neste ukene, jeg forsøkte å gi de andre en sjanse, men de var uinteressante. Det var kun X'en jeg så. Så jeg var rimelig lettet og glad da jeg fikk vite at det var hun som var tiltenkt meg, jeg hadde i realiteten tredjevalget på tre tisper, eventuelt vente på senere kull. Og jeg fikk den jeg ville ha, og hun ble perfekt da gitt!

Og da vi hentet henne, tenkte jeg ikke så veldig mye, men jeg boblet av lykke:

StineogHans.jpg

Betydelig søtere enn ved første titten fire dager, men har hele tiden sugd til seg blikket mitt:

Xn7uker.jpg

Bilder hentet fra Kennel Hiselfoss

Lenke til kommentar
Del på andre sider

.... Bravo ble jo født i heimen.... Førstefødte valpen, første opplevelsen min med fødsel på nært hold... Og han var... SVART??????? Så det første jeg tenkte var vel: "Åh, nei, f***, har jeg fått groenendael i kullet????".... Men etter litt iherdig tørking fra meg og Roma, så vi at han var knallrød i bunn *puste lettet ut*...

*fnis* Vart du skremt stakkars? :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første gang jeg så Abby så hadde jeg ikke planer om å kjøpe henne. Hun var bare fantastisk søt og tøff og favoritten min - selv om jeg ikke skulle kjøpe henne. Andre gangen jeg så henne så skulle jeg kjøpe henne - og hun var enda tøffere og søtere - og det var full fart og stormende jubel hele veien. :whistle:

Første gang jeg så Kahlo så var hun ikke favoritten min - hun var helt klart den søteste valpen, men litt kjedelig og stille og rolig, stakk seg ikke ut i det heletatt. Da jeg henta henne så var hun råtøff og bølla fælt med DS'ene til Linkr og jeg var solgt. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi var på FOD Gården for å se etter hund og på vei opp til hovedhuset var det mange utegårder etter hverandre og i et av dem stod en sort hund med blå øyne, den stod å så litt skummel ut...

"Den skal jeg ikke ha, den kommer til å være alt for vanskelig for meg" tenkte jeg...en halvtime senere gikk jeg på tur med denne "vanskelige" hunden og var helt forelsket :ahappy:

9129_159312730198_743665198_4025900_8156615_n.jpg

Kan vel si at hun falt fort til ro hjemme hos oss også, dette bildet er tatt dagen etter at hun kom hjem :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En av mine tidligere hunder - Tarek - fikk jeg gjennom en omplasseringsorganisasjon. Jeg hadde vært i kontakt med dem flere ganger, før jeg ringte dem igjen onsdag 6. november 1990 (ja, jeg husker datoen som det skulle vært i går). :ahappy:

Denne gangen hadde de endelig en hund som kunne passe for meg, og vi avtalte at jeg skulle komme og hilse på ham samme dag. Som sagt, så gjort.

Med det samme jeg åpnet døra, kom noe lite og grått styrtende mot meg. Jeg gikk ned på kne og tok det lille dyret nærmere i øyesyn, og min første tanke var - "helledussen, skal jeg ha den greia der?" :whistle: Han var grå, så tjukk at magen subbet nesten i bakken - og navnet var Flode. Han var 4 mnd akkurat denne dagen. Moren var blanding av buhund og labrador og faren var schæfer.

Vel, han ble med meg hjem, og var med på at fra fjell -og rideturer til lydighet -og agilitykonkurranser de neste 10 åra...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En av mine tidligere hunder - Tarek - fikk jeg gjennom en omplasseringsorganisasjon. Jeg hadde vært i kontakt med dem flere ganger, før jeg ringte dem igjen onsdag 6. november 1990 (ja, jeg husker datoen som det skulle vært i går). :ahappy:

Denne gangen hadde de endelig en hund som kunne passe for meg, og vi avtalte at jeg skulle komme og hilse på ham samme dag. Som sagt, så gjort.

Med det samme jeg åpnet døra, kom noe lite og grått styrtende mot meg. Jeg gikk ned på kne og tok det lille dyret nærmere i øyesyn, og min første tanke var - "helledussen, skal jeg ha den greia der?" :whistle: Han var grå, så tjukk at magen subbet nesten i bakken - og navnet var Flode. Han var 4 mnd akkurat denne dagen. Moren var blanding av buhund og labrador og faren var schæfer.

Vel, han ble med meg hjem, og var med på alt fra fjell -og rideturer til lydighet -og agilitykonkurranser de neste 10 åra...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ps. trådstarter: den gang da, hver gang når *klarte ikke holde seg lenger flir*

Takk, da slapp jeg si noe *flire* Føler at jeg blir litt miljøskadd av jobben min (dog ikke i mine egne innlegg) *prøve å legge korrekturleseren på hylla*

Det ble laget i full fart. :whistle: *Host*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva jeg har tenkt når jeg har sett valpen min for første gang har variert fra gang til gang. Gamlingen som snart er 10 år var den desidert vakreste boxervalpen jeg noensinne hadde sett. Fortsatt står jeg ganske påståelig på det at han må ha vært den perfekte boxervalpen. Han var bare så vakker. Jeg hadde førstevalget og kom hjem til oppdretteren. Da var valpene blitt 8 uker og jeg skulle velge blant tre hanner. Jeg var ikke i tvil overhodet. I dag er jeg glad for valget. Av de tre guttene er han den eneste som fortsatt lever.

Spirit så jeg ikke før hun kom hjem til meg. Oppdrettern hadde i felleskap med meg bestemt at hun skulle jeg ha. Ei tante av meg hentet henne og fløy med henne hjem til meg. Det første jeg tenkte var Oh my God så diger hun er. Hun var 7 kg og det er ganske mye for en 8 ukers boxervalp. Diger og uredd. Hun var ikke den peneste valpen jeg hadde sett, men med en utrolig sjarme.

Lille Lykke som nå er blitt året så jeg første gang da hun var 5 uker. Skal jeg være helt ærlig så var jeg ikke imponert da jeg så kullet (Unnskyld Stine/Zorba). Jeg syntes Lykke så noe puslete ut. Hun så så utrolig stakkarslig ut. Hun var ikke redd eller noe, bare sånn stakkarsmeg utseende på liksom. Og slett ikke det engelske boxerutseende jeg elsker. Men jeg var bestemt på at de linjene der ville jeg ha. Jeg likte mora og hennes søstere veldig godt og syntes det var et spennende valg av hanhund. Så jo, henne skulle jeg ha. Og vet dere. Hun har ikke bare vokst seg pen. Hun har vokst seg ganske så vakker :whistle: Og med et aldeles herlig temperament.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder sistemann her så tenkte jeg vel noe slik som: "Æsj, har har jo nesten ikke hvite avtegn jo. Så kjedelig." :whistle:

Ps. trådstarter: den gang da, hver gang når *klarte ikke holde seg lenger flir*

Takk, da slapp jeg si noe *flire* Føler at jeg blir litt miljøskadd av jobben min (dog ikke i mine egne innlegg) *prøve å legge korrekturleseren på hylla*

*Host* Har irritert meg over den en stund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er Seier 9 uker gammel.

1seier10uker-custom;size:176,212.jpg

Her er Spirit 6 uker. Spirit lever dessverre ikke lengre :icon_confused: Hun måtte avlives i fjor høst.

spiritbaby-custom;size:187,124.jpg

Her er Lykke 7,5 uker. Skikkelig coonhead :icon_confused:

liteforside8ukerlykke-custom;size:150,652.jpg

Her er fòrtispa mi 5 uker tror jeg. Hun var og er en vakker skapning. Men fordi hun ikke skulle bo hos meg så holdt jeg hjertet litt kjølig, he he:)

0371241x1458-medium;init:.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm jeg fikk jo da utdelt den valpen jeg hadde lagt minst merke til i kullet, så jeg var litt skremt rett ofg slett. Husker godt når oppdretter ringt å sa at "det blir Hr. Svart". Det ble ikke fulgt av et "jippi" for å si det slik. Min første tanke var rett og slett "han der ser jo lettere tilbakestående ut" :icon_confused: . Heldigvis så gjorde jo oppdretteren et superdupert valg da. :icon_confused:

bailey5.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...