Gå til innhold
Hundesonen.no

Det første du tenkte..


Wilma

Recommended Posts

  • Svar 92
  • Created
  • Siste svar

Husker da jeg så Aro for første gang, på en togstasjon, fra togvinduet og det første jeg tenkte var noe sånt som "å herregud, skal det der være en collie?!" Han var rett og slett veldig lite vakker. Blass i pelsen, så tynn at man omtrent kunne telle ribbeina gjennom pelsen, og totalt apatisk i utrykket.

Første gang jeg så Rikke, var på en utstilling nesten et år før jeg fikk henne, og det første jeg tenkte var "Sånn cavalier skal jeg ha!" Jeg sa det vel forsåvidt høyt også. Hun hadde akkurat riktig farge, riktige tegninger, riktig bliss - alt var bare rett på henne. Og jaggu ble hun min. :icon_confused:

Første gang jeg så Rexie så ble jeg litt skuffa - hadde sett for meg en type goldenvalp eller noe - i stede fikk jeg en livredd, puslete, grå og rar schnauzer. :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får ta disse gjeterhundene da... Når jeg så Lyng første gangen tenkte jeg "noe så tregt.. for en klump... og for en stygg farge!" Det var min lille gutt som hadde spist så mye at han hadde fått vondt i magen og lå under et tre. Jeg hadde egentlig lyst på en sort hund, og slettes ikke noe red merle, men men. Andre gangen jeg så ham var han en helt annen valp :icon_confused:

Første gangen jeg så Lira så hadde vi kjørt laaangt. Og da tenkte jeg noe sånt som "For en klump, hun så da ikke elegant ut. Sinnsykt med pels på den der!" *ler* Men det tok ikke lange stunda før jeg tenkte at hun er "min" hund :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var jeg jo på besøk hos valpene før første møte, men da var det enda ikke klart hvem som var min...

Det første jeg tenkte ved henting var "uffff, awww" fordi etter oppdretter og jeg hadde pratet litt og skrevet under papirer (vi møttes på kaia fordi båten kom og gikk på 15 minutter) så skulle vi gå å hente valpen i bilen. Bilen var LÅST, og inni satt dattera til oppdretter med valpen i hendene og nektet å åpne fordi det var favorittvalpen hennes. Det var på nippet til at jeg ikke rakk båten, før oppdretter fikk henne til å åpne døra å gi fra seg valpen. Var jo litt søtt da, hun var jo bare lille jenta på 5-6 år :icon_confused:

Ellers tenkte jeg ikke så mye, det var en slags "stille suspense" av tid og rom, nesten 20 år med vanvittig venting og ønsking som plutselig fusjonerte sammen til en liten svart klump på fanget mitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Det første jeg tenkte: :o:hmm::) Husker også at jeg tenkte hun ikke brydde seg om oss :P Hun overså oss totalt, mens to av de andre valpene overfalt oss med hilsing ;)

Etter at vi fikk henne hjem overså hun besøkene. Ikke usikker, ga rett ogslett f! Hehe, ser nå i ettertid at hun kan være ganske selvstendig. Hun hilser nå mer på folk siden vi har foret henne med pølsebiter hver gang det kommer nye som vil hilse. Sist gang hun hilset på nytt menneske inne hos oss gikk hun bananas for hun ble så glad :P

Så førsteinntrykket kan forandres gitt :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Fikk vel egentlig ikke tid til å tenke så mye! Liten var hun, men hun kom løpende i en sinnsyk fart som holdt på å slå meg rett i bakken i sammentreffet. Deretter logret hun seg fra en side til en annen, for så å avslutte det hele med å hoppe rett opp i ansiktet på meg når jeg hadde satt meg på huk for å hilse på. Før hun hadde kostet meg kjøpsprisen, kostet hun meg smykket mitt også. Dumme meg hadde såklart på et veldig dyrt og spesielt smykke, som jeg trodde jeg hadde gjemt innerst under alle klærne! Vips var hunden mangen ganger dyrere for min del! Hadde ikke annet valg enn å ta henne med hjem da :)

...men angrer ikke ett sekund, og det var aldri tvil om at hun skulle være med meg hjem..! Jeg hadde bestemt meg fra første sekund, og trosset alle.. Visste at hun var perfekt(æddabædda kunne jeg si også, ingen hjemme trodde på meg..men de måtte gi etter når hun kom i hus) :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden dette var min første hund viste jeg ikke hva som ventet meg når jeg landet på Gardermoen. Så for meg en svart liten valp med blå øyne. Da oppdretter åpnet bagasjeromsluka ble jeg nesten litt redd. Den var jo svær! Og de knallblå øynene var nesten litt skumle :)

Men det gikk fort over da hun slapp ut valpene. Budddy kom fort bort til meg å snuste og gjøre seg kjent. Og han var jo bare helt nydelig! Helt svart med litt hvitt på brystet og knallblå øyne. Men skjønner at noen syns han ser veldig skummel ut! Selv om skinnet som regel bedrar :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe... Det var en lang tankerekke full av "Åh-hellandussen-så-søøøøøøt!-Skjønneste-lille-saken!-Nommin!" Etterfulgt av en hel del :flowers: Første gang jeg hilste på valpene i kullet til Jaily var det ikke helt sikkert hvem av henne og den ene søsteren som kom til å bli min, men jeg er veldig glad det ble Jaily. Allerede ved det første møtet inntok hun fanget mitt som lekeplass :whistle: Søteste lille jenta mi

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Typisk for meg rundt valper : Å herrigud så søt,næææææææmmmmeeeen så nydelig.

japp i den duren..

Satt med 10 valper rundt meg og skulle plukke ut en.. :flowers:

Men valget ble litt lettere da vi fjerna alle tispene (7stk) og kun gutta var igjen.

Den som jeg egentlig hadde tenkt å ta,vimsa rundt meg lenge,men det var Zhigan som kom bort og ville opp i fanget.Han plukka ut meg 3 ganger før valget ble tatt. Hver gang jeg besøkte valpene ,var det han som kom bort til meg og ville ha oppmerksomhet. Oppdretter var da enig at han hadde plukket ut meg og viseversa.. :whistle:

Bør jeg nevne at på første besøk sovna valpen i armene mine og jeg satt som en statue i 2 timer. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg husker jeg kom inn i stuen hos oppdretter, kikket ned i bingen på de tre valpene og oppdretter sa "kan du se hvilken av dem som er din da ?" (jeg hadde ikke besøkt han før, bare sett bilder) Jeg bøyde meg ned å så på dem å sa "det er han der, er det ikke?" å det var det ! DA fikk jeg helt tårer i øynene og han var så nydelig å knøtt liten :hyper:

Når oppdretter tok han opp og ga han til meg å jeg fikk holde han for første gang så følte jeg meg bare lykkelig, å gledet meg sååå til og få ta han med meg hjem ..

2 timer senere satt vi oss i bilen på den 5 timers lange turen hjemover <3

han blir bare finere og finere for hver dag ! :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ulrik: Så bare bilder av han fra oppdretter. Tenkte at han var jo ulidelig vakker, men ville egentlig ha broren :ahappy: Ulrik hadde ikke bliss, bare helt mørkt kjedelig fjes liksom.. Broren hadde hvit stripe. men du verden, jeg er så utrolig glad for at det var Ulrik jeg fikk! Vakrere hund skal man lete lenge etter! Savner den hunden altså..

i69554_s55558129215163728796.jpg

:):P

Når jeg var på Værnes måtte vi vente 20 min eller noe sånt, og stressa jo selvfølgelig værre! Når jeg fikk buret å åpnet det stupte verdens vakreste lille skapning ut! Jeg ble bare helt blåst av banen. :P

i69555_n55558129215163826246.jpg

Ulrik er hunden til venstre på bildet, altså lundisen.

Bamse: Var i utgangspunktet ikke min, men var med å hentet han. Det første jeg tenkte var "wow, så utrolig liiiiiten og redd da" Men fy søren for en vakker liten kar! :P:hmm: Fineste bichon frise på jord :)

i69556_Untitled48.jpg

Lille polvotten har vokst litt siden den gang jaa :)

Nå er han min også da, siden jeg er samboer med mamman hans :)

Raja: så vi aldri som valp, og jeg har egentlig aldri likt bartehunder og strihårete hunder, men første møte så var jeg fortapt :) Tenkte "omg så vakker hun er med den barten sin" :) Har ikke noe bilde som er lite nok for øyeblikket, men kan sikkert legge ut en annen gang hvis folk er interessert :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med Aron, den korthårede valpen skal jeg ha uansett hva mamma og pappa sier. Og jeg fikk den, men det viste seg fort at de korte hårene vart lange :)

Med Bono, jeg vil ikke ha en svart hanvalp, jeg vil ha den lyse tispen eller den lyse hannen eller i værstefall den svarte tispen. Men alle de var lovet bort og valget var mellom fem svarte hanvalper. Så de første gang 3-4 uker gammle og vart egentli sånn, den såg grei ut, tar den. Angrer ikke på at det var Bono :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi måtte ta fly fra trondheim til oslo også kjøre 2 timer med leiebil for å hente valpen. vi var klar over at det ikke var sikkert at dette var valpen for oss, men tok turen med go tro og en god magefølelse.

Møtte først en søster av marvin i døra, som var spinnvill :whistle: mor var herlig og en kjempe fin hund,så sommerfuglene gikk bananas for hvert sekund. Lille klumpen vi skulle ha hadde fått grønn sløyfe og det ska klikk mellom oss med engang. var mest lettet og såå glad for at magefølelsen var rett. gikk ikke helt opp for meg at jeg hadde fått i drømmehunden før vi kom hjem til trondheim igjen.

angrer ikke et sekund på at Marvin ble me oss hjem, :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...