Gå til innhold
Hundesonen.no

Dobermann, deres historier..


Isabel

Recommended Posts

Jeg har fra jeg var rundt 6 år, bare elsket Dobermann. Hvordan jeg kom inn på rasen den gangen aner jeg ikke, rasen har bare "grodd" seg fast hos meg siden da. Jeg har vært innom maaaange raser som jeg kunne tenke meg som rase nummer to (har Papillon) fra før, ironisk nok. Jeg har lenge tittet og kikket på flere raser, men kommer ikke forbi at Dobermann ligger "mitt hjerte nært" uten at jeg egentlig vet hvorfor. (De er pene osv, men.. er noe mer enn det) Jeg har møtt flere av dem, sett flere av dem, og lest over 25 bøker pluss internettsider opp og ned siden jeg var et lite barn, så mangel på den slags informasjon er det ikke.. Men nå vil jeg gjerne ha DERES historier, og deres erfaringer, med rasen jeg er "forelsket" i.. :P

Det hadde vært kjempefint om dere kommer med ALLE ulemper, fordeler, gode sider, dårlig sider, erfaringer av alle slag osv, jeg vil gjerne høre om ALT! Noe man spesielt bør ta hensyn når det gjelder denne rasen, syns du?

Takker alle som svarer, uansett om det er positive, eller negative ting! :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortell gjerne mer om mentaliteten på de du snakker om, hvordan "dårlig" var den?

Ikke noe etter min smak hvertfall. Flere av de jeg har vært borti har hatt dårlig avreaksjonsevne og blitt veldig belastet av mentaltesten, lite mot og ikke særlig samarbeidsvillige/førerorienterte.

Mitt inntrykk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt to dobiser. Man kan si det har vært en delt opplevelse...

Nr. 1 var et rent impulskjøp. En stor kraftig hanvalp fra en "kjøkkenoppdretter". Ikke spesiellt meriterte foreldre, og dermed heller ikke det store utstillingsfokuset. Dette ble en fantastisk hund! Dønn solid mentalt, var "med på alt", sosial med folk og hunder, og et vanvittig arbeidsjern (kjørte med ham, og startet i seppalaløpet) - dyret hadde til og med jaktlyst, og jeg skjøt grevling for ham i stålos. Desverre døde han av forgiftning bare 5 år gml.

Denne super-hunden gav jo mersmak på rasen, og det ble en nr 2 (desverre) Denne gangen fikk jeg regelrett et nervevrak, og det ble den eneste hunden jeg har avlivet pga. mentalitet. Desverre ser jeg langt fler dobiser av samme stil som nr 2 (om ikke alle er like ille da, men tendenser)

Så for min del blir det nok ingen fler dobiser her i gården - kunne jo godt tenkt meg en ny Tex, men tror det blir vanskelig å finne...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er forelsket i rasen selv, og måtte få en. Jeg syns rasen er utrolig livlig, aktiv og glad, ser det på samtlige dobbere jeg har møtt. De knytter seg veldig til eieren og blir veldig glad i deg og noen nesten forguder deg. Dette kan igjen føre til seperasjonsproblemer, og jeg har hørt flere som har vært borti dette. (jeg selv også)

Det er en stor og kraftfull rase, og med sitt barnslige temerament og iver kan det bli mye hund iblandt. Det er lett å få seg blåøye og oppleve neseblod av en overivrig hund som hopper og skaller deg ned i ny og ne.. :P

Man må være tålmodig og de blir sent voksne. Dette er en rase som krever kosekventhet fra starten av, og de kan tøye grenser ofte. Så man må kunne være streng og med en bestemt og vennlig hånd vise hva man vil fra begynnelsen.

Rasen beskrives som reservert, og jeg har møtt flertall av de som kan være uinteressert i fremmede. Ikke at de skal være usikkre på folk, men at de ikke bryr seg på samme måte som en retriver feks. Samtidig blir de helt turbo glad ved synet av noen kjente og hopper og spretter og logrer. Selvfølgelig finnes det de individer som elsker fremmede også, og de som har en skepsis i seg og kan knurre og være usikker. Sosialisering er veldig viktig fra valpetiden. Viktig å bruke mye tid på dette.

Min oppfatning er at rasen er utrolig arbeidsvillig og elsker å holde på med aktiviteter. Det er en veldig allsidig og utholden hund som kan brukes til alt. De fleste dobbere jeg har møtt er så ivrige i å lære og jobbe, og jeg opplevde det som veldig lett å trene den. Noe lettdistrahert også kan de være, og skal få med seg alt som skjer rundt seg. (kombinert med noe barnsligheter, kan det bli litt utfordrende iblandt når hunden heller vil hoppe og sprette og løpe avsted,istedet for å ligge på fellesdekk) :whistle:

Rasen har et høyere stressnivå enn andre, og dette kan man se hvis hunden ikke får nok stimuli. De kan lett da bli destruktive, urolige og pipe mye. Generellt har de mye lyd i seg. Så man må være forberedt på å gi hunden det den trenger, og det er en god del tid daglig. Hvis hunden ikke får nok, får man høre det, for å si det sånn. Så ja, denne rasen må man bruke mye tid på.

Det kan forekomme kjønnsaggresjon, spes på hannene.

Mange har mye respekt for rasen, og man må dressere godt, for man har et ekstra ansvar for folk rundt seg. Det er viktig at man viser frem et godt eksempel, og ikke har en hund som man ikke har kontroll over.

En vaktrase som bjeffer når det ringer på døra, og som kan bjeffe når noen kommer på eiendommen. Så man bør være obs på dette også fra starten. Hvor mye vokt vil man ha?

Jeg opplevde rasen som utrolig kjælen, glad og aktiv. Livsglad, sjarmerende og morsom. en hund som var med deg på alt, uansett. Det er en helt annen hund enn rasen jeg har nå. Mye mer livsglad og kjælend hund enn den jeg har nå. Så det savner jeg veldig. Samtidig var det mye hund, litt mer hund enn jeg selv har behov for, for å si det sånn. Vil man bruke mye tid på hundetrening, eller er veldig aktiv i naturen kan rasen passe godt. Det er en fordel med erfaring.

Man må være nøye med oppdrettere. Bruk tid på å se etter. Det finnes flere dårlige linjer, som på alle raser. Se på resultater og bruksområder.

Du finner nok en strålende dobber, hvis du tar deg tid på å lete.

Jeg savner rasen veldig mye, og hvis vi kommer over en voksen dobber til omplassering, blir jeg å vurdere det hvis den har de kriterier jeg ønsker. En dobbervalp nå har jeg ikke overskudd til. Valpetiden og unghund tiden er veldig krevende syns jeg. Det er først etter 3 år, de begynner å bli bra :P hehe.

Bare spør om det er noe spes du lurer på!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Og så en helt ok dag. Var forberedt på det verste, gitt erfaringer fra stedet vi var på. Fikk fineste adferden tilbudt uten krav. Innfridde samtlige forespørsler. .. lenge. Så skjedde tydligvis noe med ham jeg ikke aner årsaken til, og han begynte stresse og sluttet oppføre seg pent, uten å bli veldig vanskelig heller. La seg pent ned på matten sin for å slappe av i 30 minutter på bussholdeplassen, og begynte ikke flippe før de siste 10, da han ble ufyselig vokal mot to huskyer på andre siden av gaten, nyankomne ventende til holdeplassen og livet og universet og alt. 30 min venting akkurat der, rett oppi en travelt trafikkert vei med mye støy fra tungtransport ble å tøye strikken for mye, altså. Han holdt ut fint i 20 min før han fikk eksistensiell angst av å vente så mye lenger enn han er vant med fra før.  Ikke på sitt mest avslappede, men muttern har gått på skole og lært om former og vinkler og komposisjon og sånn derre der, så vi velger heller det bildet som føles mer behagelig å se på, enn det klønete og keitete som viser hvor flink gutt han kan være, men som ikke lar seg beskjære pent:
    • Ups and DOWNS. Helvetes ***** spoiled brætt drittunge av en byksefaen prepubertal ***** dritt har kommet dit at omgivelsene er mer interessante enn både leker og mat, og han krangler tilbake mot disiplinering. Synes ingenting om å bli avkrevd å holde kontakten og gå ved min side, og enda mindre om å bli straffet med time outs fordi han ikke hører etter. Aggressivt vokal i sure protester mot tyrannen som begrenser hans frie utfoldelse.  Han skal få for at han etter femogtredve *SITT* til slutt setter seg lydig ned og er oppmerksom i noen sekunder uten at det er nødvendig å ty til mer maktbruk, men **** for en håndfull av en forbanna dritt han kan være. Vimser og BYKSER og er MANISK på å gå FORAN meg.  Det hjelper IKKE å mosjonere ham mer. For å få ham sliten må en nemlig gå langt over hva som er anbefalt mtp kroppens utvikling, og det blir også en ond sirkel, hvor han bare krever mer og mer for å føle seg vel.  I dag er første gangen lek ikke har vært mer interessant enn omgivelsene. Godis ville han ha, men han ville ikke oppføre seg pent for å få det, så det ble også en konflikt. Forbanna mareritt av en forbanna kontak-nekt byksebikkje. Vi måtte rekke this and that, så han slapp i for stor grad unna med alt også. Fikk fremdrift på tross av den fullstendig uakseptable adferden.  Mamsen kan trenge valium for å komme seg emosjonelt uberørt gjennom dette, tror jeg. Synd fastlegen antakelig er uenig i at trening av hund er en legit reason for å skrive ut en resept -_- Vel, i morgen har vi ikke noe vi trenger å rekke, så den ***** drittbikkja skal få samme turen som i dag, uten en centimeter fremdrift på FEIL adferd. Han skal få holde KONTAKT og han skal få holde seg på siden av meg, og om den jævelungen BYKSER en gang til etter advarsel, så binder jeg ham i en stolpe og ***** går fra ham - for alltid! ..eller til den lille dritten ***** samler seg og slapper for i ******* av.  Jeg er så lei. Jeg gleder meg så intenst til han er voksen og har mer impulskontroll.  *Aaarrgh* Her legges frem klær og utstyr for en lang dag i drittvær, med kakao og boller og powerbank til mobilen. Den lille rotta skal få lære at å bykse og vimse og ikke høre etter meg når jeg ikke har noe jeg trenger komme tidsnok til - det får dørgende kjedelige konsekvenser for ham.   
    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Hvilken landsdel? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...